Uncategorized

Dette er ikke ditt hjem Alena så trist rundt seg i huset der hun hadde vokst opp siden barndommen. Hun var bare atten, men allerede blitt grundig desillusjonert om livet. Hvorfor var skjebnen så hard mot henne? Bestemoren var død, hun hadde ikke klart å komme inn på universitetet på grunn av jenta ved nabopulten under opptaksprøven. Den jenta hadde nemlig kopiert alt fra henne, og da hun leverte inn svararket først, hvisket hun noe til sensoren. Han bøyde seg over Alena, krevde å se hennes svar, og sa at hun var tatt for juks. Det hjalp ikke å protestere. Siden viste det seg at denne jenta var datteren til en lokal rikmann. Hvordan skulle man kunne vinne mot slike? Og nå, etter så mange nederlag, dukket plutselig moren opp igjen—med to egne sønner og ny ektemann. Hvor hadde de oppholdt seg i alle disse årene? Det var bestemoren som hadde oppdratt Alena, mens moren bare var til stede til Alena var fire år. Ingen gode minner fra den tiden. Mens faren var på jobb, lot moren henne bli igjen alene og dro ut for å more seg. Selv etter å ha giftet seg, lette hun stadig etter «den rette mannen» og skjulte det ikke for noen—hverken da eller etter at Alenas far døde brått. Som enke sørget Tamara heller ikke lenge. Hun pakket sakene, lot sin fireårige datter stå på trappen til mormors hus, solgte leiligheten som var etter hennes avdøde ektemann, og forsvant fra byen. Forgjeves prøvde bestemoren Raia å appellere til hennes samvittighet. Tamara kom sjelden innom, og brydde seg aldri noe om Alena. En gang, da Alena var tolv, kom hun med sju år gamle Sviatoslav og forlangte at moren skulle skrive over huset på henne. — Nei, Toma! Du får ingenting! – svarte moren bestemt. — Når du dør, arver jeg jo uansett alt! – sa Tamara nådeløst, kastet et irritert blikk på datteren som sto i døråpningen, samlet sammen Sviatoslav og dro, med et flir. — Hvorfor krangler dere alltid når hun er her? – spurte Alena forskrekket bestemoren. — Fordi moren din er egoistisk. Jeg oppdro henne dårlig—skulle kanskje vært strengere med henne! svarer Raisa Petrovna hardt. Bestemor ble syk plutselig. Hun hadde aldri klaget over helsa, men den dagen Alena kom hjem fra skolen, satt bestemor plutselig blek og stille i stolen på balkongen. Alena hadde aldri sett bestemor sitte uvirksom før. — Er det noe galt? – spør hun forsiktig. — Jeg føler meg ikke bra… Kan du ringe etter ambulanse, Alenushka – ber hun rolig. Sykehus, drypp… og død. Siste dagene lå Raisa Petrovna på intensiven, og det var ikke mulig å besøke henne. Alena var fortvilet, og ringte moren, som nølte lenge, men kom først til begravelsen. Tre dager etter dro hun fram testamentet under nesen på datteren: — Dette huset tilhører nå meg og sønnene mine! Snart kommer Oleg. Jeg vet at dere ikke kommer overens. Bo heller hos tante Galja en stund, går det bra? Det var ikke snev av sorg i mors stemme. Det føltes som hun frydet seg over Raisa Petrovnas død, for nå var hun arving. Alena, knust av sorg, kunne ikke kjempe imot moren. Alt sto tydelig i testamentet. Så hun bodde hos fars søster, tante Galja. Men Galja var ustabil, søkte fortsatt etter en «god» ektemann og huset var alltid fullt av bråkete gjester. Noen av dem ble også i overkant interessert i Alena, noe hun syntes var uutholdelig. Da hun betrodde alt til kjæresten Pasha, ble hun overrasket—og glad—for responsen: — Det er ikke snakk om at folk skal oppføre seg sånn mot deg! sa han, og bestemte seg: Jeg skal snakke med faren min. Vi har en ettroms på utkanten av byen. Far har lovt at jeg kan bo der alene når jeg kommer inn på universitetet. Jeg har holdt mitt, nå er det hans tur. — Hva har det med meg å gjøre? spurte Alena forvirret. — Hva mener du? Vi skal jo bo der sammen! — Tror du foreldrene dine godtar det? — De har ikke noe valg! Dette er mitt fr frieri: Vil du bli kona mi og bo sammen i vår egen leilighet? Alena måtte nesten gråte av glede: — Selvfølgelig, ja! Da tanten fikk høre om bryllupet, ble hun glad, men moren nærmest freste: — Skal du altså gifte deg nå? Du klarte ikke universitet, så nå har du tydeligvis funnet en annen vei! Jeg gir deg ingen penger, så det vet du! Og huset er mitt! Du får ingenting! Mors harde ord såret Alena. Pavel måtte nesten gjette seg til årsaken gjennom tårene hennes, kjørte henne hjem til sine foreldre, som tok henne inn og ga henne støtte og omsorg. Andrej Semjonovitsj, Pavels far, hadde lyttet underlig på det Alena fortalte—et ungt menneske som på få måneder hadde opplevd mer enn de fleste gjør på et helt liv. — Stakkars jente… Hva slags mor kan gjøre noe sånt, sukket Pavels mor. — Jeg lurer på én ting… hvorfor klamrer hun seg sånn til huset, og slår det stadig i bordet, hvis testamentet er så klart? spurte Andrej tankefullt. — Jeg vet ikke… hun har alltid kranglet om huset, ville at mormor skulle selge det og gi henne penger, men mormor nektet, sa det ville bety at vi to havnet på gata. — Merkelig… Har du pratet med en notar etter at bestemoren din døde? spurte Andrej. — Nei, hvorfor skulle jeg? undret Alena. — For å fastslå arverettighetene. — Men mor er jo arving, jeg er bare barnebarn. Og hun har testamentet, jeg har sett det! insisterte Alena. — Det er litt mer innviklet enn som så, svarte Andrej. Etter helga blir vi med deg til notar. Nå bør du heller hvile. Først var det et møte med moren, som prøvde å presse Alena til å signere noen papirer. Pavel grep inn: — Hun skal ikke signere noe! — Hvem tror du at du er? Hun er voksen og bestemmer selv! hveste Tamara. — Jeg er forlovet med henne og vil ikke at hun skal skade seg selv. Så ingen signering før vi har fått alt klart. Tamara eksploderte i skjellsord, men måtte forlate huset uten noe papir. Dette styrket bare Andrejs mistanke. Noen dager senere dro han sammen med Alena til notar: — Følg nøye med på det han sier, og sjekk alt før du signerer! oppfordret Andrej. Men notar var grundig. Han tok imot Alenas søknad, allerede neste dag fikk de svar: det var åpnet arvesak på Alena. Det viste seg at Raisa Petrovna hadde hatt en sparekonto, der hun hadde oppspart midler til barnebarnets utdanning. Alena ante ingenting. — Hva med boligen? undret Andrej. — Eiendommen ble overført til henne som gave for flere år siden, svarte notaren. — Hva? Gavebrev? utbrøt Alena. — Din bestemor skrev opprinnelig testamentet for syv år siden, men annullerte det senere. Dette visste kanskje ikke moren din. Huset er ditt, og du har alle rettigheter. Alle Andrejs mistanker ble bekreftet. — Hva gjør vi nå? spurte Alena fortvilet. — Jo, nå må moren din få vite at du eier alt, og at hun må flytte ut. — Men hun gjør aldri det! Hun har allerede samlet alle tingene mine for å hive dem ut. — Da får vi ta kontakt med politiet! Da Tamara hørte dette, ble hun rasende: — Å, så du vil kaste ut din egen mor? Herlig, da! Jeg tror ikke på dette tullet. Hvem har lurt deg? Din kjæreste og hans far? Jeg har dokumenter! Mor skrev testamentet til fordel for meg! — Nettopp! Så kom dere ut herfra, ellers brekker jeg beina på dere! – skrek Oleg, som hele tiden hadde sett hatefullt på. Andrej og Alena ble stående. — For trusler og ordensforstyrrelse kan også du stilles til ansvar! sa Andrej vennlig, men bestemt. — Hvem er du til å belære meg? Kom dere vekk! Dette huset skal selges, og kjøperne kommer straks for å se! Men i stedet for kjøpere, dukket politiet opp. Etter å ha fått oversikt krevde de at inntrengerne ryddet ut, ellers vanket det straff. Tamara, ektemann og sønner var fly forbannet, men hadde ingen sjanse mot loven. Alena kunne endelig flytte hjem igjen, og Pavel ble boende med henne for å beskytte henne mot flere trusler. Det var nødvendig. Tamara og Oleg plaget henne en stund til, og da de fikk vite om pengene på bestemors konto, gikk Tamara til notar for å kreve sin del. Den fikk hun, men huset måtte hun gi tapt. Først etter å ha rådført seg med alle mulige advokater ga Tamara opp og flyttet med familien. Alena hadde aldri mer kontakt med moren siden. Pavel og Alena giftet seg. Neste sommer begynte hun på universitetet i drømmefaget sitt, og på tredje året ble hun mor til sitt første barn. Hun var takknemlig mot ektemannen og familien hans, som hadde støttet henne i livets vanskeligste periode, og hun ble lykkelig hele livet. Av: Odette — — Gåten Huset var gammelt, men velholdt. Det hadde ikke stått tomt lenge, og hadde ikke rukket å forfalle. «Ja, godt er det!», tenkte Maja. «Jeg har ingen mann nå. Og blir vel heller aldri en sånn norsk staute kjerring som kan alt—spikre, ri hest og dra på røykfylte fjellturer!» Hun gikk opp på trappa, fant nøkkelen i veska og åpnet den tunge hengelåsen. *** Dette huset hadde Maja på merkelig vis arvet fra gamle tante Lovise. Den gamle dama var knapt kjent med henne, selv om de visstnok var i slekt. Rart, men hvem vet egentlig hva slike gamle tenker på? Tante Lovise må ha vært nærmere hundre. Maja var visstnok hennes søsterdatter eller grandniese—en langt-ute-slektning. Maja hadde en gang vært på besøk i ungdommen. Selv da var tante Lovise oppi årene, men trivdes alene. Hun ba aldri om hjelp, ville ikke uroe familien. Men nylig døde hun altså. Da Maja fikk telefon om at hun hadde arvet et hus i bygda Gåten—kom navnet og minnet om tante Lovise først etter litt tenketid. Og aldri hadde hun ventet å arve nettopp dette huset og tolv mål jord. — Gave til fremtidens pensjon, sa ektemannen Michael spøkefullt. — Tja, til pensjon er det lenge igjen! svarte Maja. — Jeg er bare femtifire, og innen jeg fyller seksti kan alt ha endret seg på NAV… Så det er vel bare en gave. Men hvorfor akkurat jeg? Jeg visste ikke engang at tante Lovise levde! Trodde hun var gått bort for lenge siden. Nåja, man skal vel ikke klage når man får gave. — Eller selger det! – gned Michael seg i hendene. *** Godt vi ikke solgte. For bare noen måneder etter at Maja ble huseier, ventet en langt mindre hyggelig overraskelse. Det viste seg nemlig at kjære Michael hadde vært utro…

Dette er ikke ditt hjem Ingeborg sto med tomme øyne og så på huset hun hadde vokst opp i. Hun var bare

Uncategorized

013

De snille bestemødrene Elena Johansen våknet av latter. Ikke dempet fnising, ikke behersket humring, men av høylytt, rungende gapskratt – et latterutbrudd så upassende for et sykehusrom som mulig, og noe hun aldri hadde tålt gjennom hele sitt voksne liv. Det var hun som lå i sengen ved siden av som lo, ristet i hele seg, og viftet med armen mens hun pratet i telefonen, som om den på andre enden kunne se henne. – Men Leni, har du hørt! Sa han virkelig det der? Foran alle? Elena så på klokken. Kvart på sju på morgenen. Femten minutter til morgenrunden begynte – minutter hun kunne brukt i fred, til å samle tankene før operasjonen. I går kveld, da hun først kom til rommet, lå sidemannen allerede og tastet noe lynraskt inn på mobilen. De hilste høflig: «God kveld»—«Hei», og vekslet ikke flere ord. Elena hadde satt pris på stillheten. Men nå—kaos. – Unnskyld, sa Elena lavt og tydelig. – Kan du være litt roligere, vær så snill? Sidemannen snudde seg. Et rundt ansikt, kort grått hår som hun åpenbart aldri forsøkte å farge, pyjamas med røde prikker. På sykehus! – Oi, vent litt Leni, her er det noen som vil oppdra meg, lo hun og la vekk telefonen, vendte seg mot Elena og smilte. – Unnskyld! Jeg heter Katarina Sørensen. Har du sovet godt? Jeg får aldri sove natta før operasjoner, så jeg ringer til alle. – Elena Johansen. Hvis ikke du får sove, betyr ikke det at andre ikke trenger å hvile. – Men nå er du jo våken, blunket Katarina. – Ok, jeg skal hviske. Lover. Hun hvisket ikke. Før frokost rakk hun å ringe to ganger til, og ble bare mer høylytt for hver gang. Elena snudde seg demonstrativt mot veggen og trakk dynen over hodet – til ingen nytte. – Datteren min ringte, forklarte Katarina under frokosten de ikke orket å spise – Operasjon, vet du. Hun er redd, stakkar. Jeg prøver å roe henne ned som best jeg kan. Elena sa ingenting. Sønnen hennes ringte ikke. Ikke at hun hadde forventet det – han hadde varslet møte tidlig, viktig møte. Hun hadde jo selv oppdratt ham: Jobb er alvor, ansvar. Katarina ble hentet først til operasjon – vinket lystig farvel i korridoren, ropte etter sykepleieren, som lo. Elena tenkte med lettelse at kanskje hun ville få rom for seg selv. Hun selv ble trillet en time senere. Tålte alltid narkosen dårlig. Våken igjen med kvalme og dump smerte i høyre side. Sykepleieren forklarte at alt var gått fint, hun måtte bare holde ut. Elena holdt ut. Det var hun vant med. På kvelden, da hun kom tilbake, lå Katarina allerede på rommet. Grå i ansiktet, øynene lukket, drypp i hånden – stille. For første gang stille. – Hvordan går det? spurte Elena, overrasket over seg selv. Katarina åpnet øynene, smilte svakt. – Lever fremdeles. Og du? – Samme her. De tidde. Utenfor falt mørket på. Bare lydene fra dryppstativer fylte rommet. – Unnskyld for morgenen, sa Katarina plutselig. – Jeg blir bare så pratete når jeg er nervøs. Vet det er irriterende, men klarer ikke stoppe meg selv. Elena ville helst si noe skarpt, men fant ingen ord. For sliten. Fikk så vidt fram: – Det går bra. Natta fikk ingen av dem sove. Begge hadde smerter. Katarina ringte ikke til noen, men Elena hørte henne vri seg og sukke. Muligens gråte, stille i puta. Morgenen etter kom legen. Sjekket sting, målte temperatur. «Flott, dere er flinke, alt ser bra ut.» Katarina grep straks etter telefonen. – Leni, hei! Jeg lever, alt er bra, du trenger ikke bekymre deg. Hva med barna? Kirill feber i går? Hæ, over? Hva sa jeg, ikke noe farlig! Elena lyttet ufrivillig. «Barna» – ja, det var vel barnebarna hennes. Datteren rapporterte. Hennes egen telefon var taus. Bare to sms fra sønnen – «Mamma, hvordan går det?» og «Gi lyd når du kan» – sendt i går kveld, da hun enda holdt på å våkne etter narkosen. Hun svarte: «Alt bra». La til en smilefjes. Sønnen likte smilefjes, sa meldinger uten sånt så tørre ut. Svar etter tre timer: «Supert! Klem.» – Kommer ikke dine på besøk? spurte Katarina utpå dagen. – Sønnen min jobber. Bor et stykke unna. Det er ikke nødvendig, jeg er jo ikke barn. – Nei, ikke sant, nikket Katarina. – Datteren min sier også sånt: mamma, du er jo voksen, klarer deg selv. Hvorfor komme hvis alt er bra? I stemmen hennes var noe som fikk Elena til å se nærmere på henne. Hun smilte, men øynene var ikke glade. – Hvor mange barnebarn har du? – Tre. Kirill – eldst, åtte år. Så Maja og Leif – tre og fire. – Katarina trakk mobilen opp fra skuffen. – Vil du se bilder? Hun viste bilder i tjue minutter. Barn på hytta, på stranden, med bursdagskake. På alle bildene var hun sammen med dem, klemte, grimaserte, kysset. Datteren var ikke med på noen. – Datteren min tar bildene, forklarte Katarina. – Hun vil ikke være foran kamera. – Ofte sammen med barnebarna? – Jeg bor nesten hos dem. Datteren og svigersønnen jobber mye, så jeg… hjelper til. Henter i barnehagen, hjelper med lekser, lager mat. Elena nikket. Sånn hadde hun hatt det også; flere år som daglig hjelp etter barnebarnet kom. Så ble det mer sporadisk – nå kanskje én gang i måneden, på søndager, hvis det passet. – Og du da? – Ett barnebarn, ni år. Flink gutt, går på aktiviteter. – Ser du ham ofte? – Noen ganger på søndager. De har det alltid travelt. Jeg forstår. – Ja, sukker Katarina. – Travelt. De tidde mens regnet trommet på vinduet. Senere på kvelden sa Katarina: – Jeg vil egentlig ikke hjem. Elena så opp. Katarina satt på senga, omfavnet knærne og stirret i gulvet. – Jeg har tenkt og tenkt. Jeg vil ikke hjem. – Hvorfor ikke? – Hva skal jeg der? Kommer hjem, så har Kirill ikke gjort leksene, Maja surver, Leif har ødelagt buksa. Datteren jobber til sent, svigersønnen reiser alltid. Det er jeg som må vaske, lage mat, rydde, hjelpe. Og ingen sier engang takk. For jeg er jo bare mormor – det forventes, ikke sant. Elena sa ingenting. Kjente klumpen i halsen. – Unnskyld, Katarina tørket øynene. – Ble litt mye her. – Ikke noe å unnskylde seg for, sa Elena lavt. – Jeg gikk av med pensjon for fem år siden. Tenkte endelig skulle jeg ta vare på meg selv. Ville gå i teater, på utstillinger, meldte meg til og med på franskkurs. Gikk to uker. – Og så? – Svigerdatteren ble gravid. Spurte om hjelp. Jeg mener – jeg er jo mormor og arbeidsledig, så hvorfor ikke. Klarte ikke si nei. – Og så? – Tre år, hver dag. Så startet barnehagetiden, da ble det annenhver dag. Så skole – nå kanskje én gang i uka. Nå trenger de meg ikke lenger. De har fått barnevakt. Jeg sitter hjemme og venter på å bli bedt. Hvis de husker meg. Katarina nikket. – I november skulle datteren min besøke meg. Jeg vasket hele huset, bakte, gledet meg. Men hun ringte, sa: Mamma, unnskyld – Kirill har sport, vi rekker det ikke. – Så hun kom aldri? – Nei. Gav kakene til naboen. De satt i stillhet mens regnet sildret nedover ruten. – Vet du hva som gjør mest vondt? sa Katarina. – Ikke at de ikke kommer. Men at jeg aldri slutter å vente. Holder mobilen i hånda og håper – kanskje nå ringer noen fordi de savner meg, ikke for å be om noe. Elena kjente det stakk bak øynene. – Jeg venter også. Hver gang telefonen ringer tenker jeg at kanskje sønnen min bare vil prate, men det er alltid noe praktisk. – Og vi stiller opp, humret Katarina bittert. – For vi er jo mamma. – Ja. Neste dag var det tid for bandasjeskift. Begge hadde vondt. Etterpå lå de stille, til Katarina plutselig sa: – Jeg har alltid trodd jeg har lykkelig familie. Elsket datter, snill svigersønn, søte barnebarn. At jeg trengs. At de ikke klarer seg uten meg. – Og? – Og først her skjønte jeg at de klarer seg veldig fint uten. Datteren har ikke klaget en eneste gang på fire dager. Hun virker faktisk glad. Så de kan – men det er praktisk å ha mormor som gratis barnevakt. Elena satte seg litt opp. – Vet du hva jeg har innsett? At jeg har skyld selv. Jeg lærte sønnen min at mamma alltid hjelper, alltid stiller opp, alltid venter. At mine planer ikke teller – bare hans. – Det samme har jeg gjort. Når datteren ringer, slipper jeg alt. – Vi har lært dem at vi ikke er egne mennesker – vi har ikke eget liv, sa Elena sakte. Katarina nikket stille. – Og hva gjør vi nå? – Jeg vet ikke. Femte dag reiste Elena seg uten hjelp. Sjette dag klarte hun å gå hele korridoren. Katarina fulgte på, litt etter, men var sta. De gikk sammen, langsomt, lente seg til veggen. – Etter mannen min døde, følte jeg meg helt tom, sa Katarina. – Datteren sa: Nå har du ny mening – barnebarna. Lev for dem. Jeg gjorde det. Men det er bare én vei – jeg gjør alt for dem, men de for meg når det passer sånn. Elena fortalte om skilsmissen tretti år tilbake, da sønnen var fem. Løftet ham alene, tok kveldsstudier, to jobber. – Jeg tenkte: Hvis jeg er perfekt mor, blir han perfekt sønn. Hvis jeg gir alt, blir han takknemlig. – Men han ble voksen og lever sitt eget liv, avsluttet Katarina. – Ja. Og det er vel egentlig normalt. Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle bli så ensom. – Det trodde ikke jeg heller. Syvende dag kom sønnen – plutselig, uten forvarsel. Elena satt på senga og leste da han kom – høy, i dyr frakk, med pose frukt. – Hei mamma! – smilte, kysset pannen. – Hvordan har du det? Bedre? – Bedre. – Kjempebra – legen sier du kan skrives ut om tre dager. Jeg tenkte, kanskje du kan bo hos oss en stund? Olesya sier gjesterommet står tomt. – Nei takk, jeg heller vil være hjemme. – Som du vil. Men ring hvis du vil komme. Han var der et kvarter. Snakket om jobb, barnebarn, ny bil. Spurte om hun trengte penger. Sa han skulle stikke innom neste uke. Gikk fort, lettet. Katarina lå tilsynelatende og sov under besøket. Da døra lukket seg, åpnet hun øynene. – Var det sønnen din? – Ja. – Kjekk. – Ja. – Men kald som is. Elena svarte ikke. Halsen knep seg sammen. – Vet du hva, sa Katarina lavt, – jeg har tenkt. Kanskje vi bare må slutte å vente på at barna skal gi oss kjærlighet. Bare… gi slipp. Forstå at de har sitt liv – og vi må finne vårt. – Lett å si. – Vondt å gjøre. Men hva er alternativet? Sitte her og vente for evig på å bli husket? – Hva sa du egentlig til datteren din? spurte Elena, uvant med å bruke «du». – Til datteren? At jeg skulle ta det rolig to uker etter utskriving. Legen sa det var nødvendig. At jeg ikke kunne passe barnebarna. – Ble hun fornærmet? – Skikkelig. – Katarina lo kort. – Men vet du, jeg følte meg lettere. Som å slippe en tung sekk. Elena lukket øynene. – Jeg er redd. Hvis jeg sier nei, tar de kanskje helt avstand. – Er de akkurat nå veldig nær? Stillhet. – Ikke sant. Verre kan det ikke bli. Kanskje bare bedre. Åttende dag ble de skrevet ut sammen. Begge pakket stille, som om de tok farvel for godt. – Vi utveksler nummer? foreslo Katarina. Elena nikket. De la inn hverandres kontakt. Ble stående, så på hverandre. – Takk, sa Elena. – For at du har vært her. – Takk selv. Vet du… jeg har ikke snakket sånn med noen på tretti år. – Ikke jeg heller. De klemte – forsiktig, klønete, i frykt for stingene. Sykepleieren kom med papirene, ringte taxi. Elena dro først. Hjemme var det stille og tomt. Hun pakket ut, tok en dusj, la seg på sofaen. Tok fram telefonen. Tre meldinger fra sønnen – «Mamma, er du skrevet ut?», «Ring meg når du er hjemme», «Husk tablettene». Hun skrev: «Er hjemme. Går bra». La bort telefonen. Reiste seg, gikk til skapet. Tente lyset. Tok ut permen hun ikke hadde åpnet på fem år. Brosjyre om franskkurs, utklipp fra filharmonien. Hun sto lenge og så på dem. Telefonen ringte. Katarina. – Hei. Unnskyld at jeg ringer så fort. Jeg fikk bare lyst. – Jeg er glad du ringte. Veldig. – Du, skal vi møtes? Når vi er helt friske. Om to uker eller så. På kafé, eller bare en tur. Hvis du vil. Elena så på brosjyren. Så ned på telefonen. Så opp igjen. – Ja. Det har jeg veldig lyst til. Kan vi ikke ta det til helga? Jeg er lei av å ligge hjemme. – Allerede til helga? Men legen sa vel… – Legen sa sitt. Jeg har brukt tredve år på å passe på alle andre. Nå er det min tur. – Da sier vi det. Til lørdag. De la på. Elena tok opp brosjyren om kurs. Oppstart om én måned, fortsatt åpen påmelding. Hun slo på pc-en og begynte å registrere seg. Fingrene skalv, men hun fullførte. Utenfor regnet det fortsatt, men bak skyene skimtet hun sol. Ikke sterkt, men ekte. Og Elena tenkte at kanskje, bare kanskje, var livet hennes i ferd med å begynne på ordentlig. Og sendte inn søknaden.

Praktiske bestemødre Ragnhild Johansdatter våknet av latter. Ikke fra en dempet latter eller et forsiktig

Uncategorized

Forrådt av sine egne barn Dasha så igjen beundrende på broren og søsteren. Så flotte de var! Høye, mørkhårede, blåøyde. Nok en gang stod de på scenen og ble premiert. De hadde vunnet enda en konkurranse. Dasha reiste seg for å rekke frem først. Haltende på høyrefoten, skyndte hun seg mot dem. Hun hadde heklet to kaniner til bror og søster – én i skjørt og én i rutete bukser. Hun ville gi dem til dem i gave. Klønete, veldig rund, det tynne håret satt slapt opp, med et ærlig smil om munnen. Kristina og Mark lot som de ikke så henne. Hun presset seg frem så godt hun kunne. — Slipp meg fram, vær så snill. Det er broren og søsteren min! Slipp meg! — strålte Dasha. — Kris, det er ei svær jente som maser om at hun er søstra deres. Er det sant, eller? — spurte Kristinas venninne, den blonde Lise. Kristina snudde seg litt og fikk øye på Dasha. — Den feite kua har kommet. Sikkert fordi mamma har mast. For en skam! — tenkte hun. Men høyt sa hun: — Nei, så klart ikke. Jeg har bare én bror. Mark. — Tenkte meg det. Prøver sikkert å henge seg på dere. For et ulykkestilfelle. Kommer med noen rare leker og greier, — lo Lise. — Sikkert en sånn lokal fan. Ta lekene hennes, Lise. Kom etter oss, Mark og jeg går! — Kristina sendte et luftkyss og dro broren ut av folkemengden. Lise tok imot kaninene fra Dasha og forsikret at hun skulle gi dem videre. — Fint! Jeg venter dere hjemme! Jeg skal bake boller! — sa Dasha, mens hun klønete haltet avgårde. — Her, hun sa jeg skulle gi deg dem. Hun skal vente på dere hjemme og bake boller. Hun ser jo ut som en bolle selv. Kris, det er vel ikke slekt, er det? Hva vil hun egentlig? — maste Lise. — Nei! Kjenner henne ikke. Mange prøver seg på oss, det er sikkert for å komme nærmere berømmelsen, vel. Kom! — Kristina kastet kaninene i søpla og forsvant med Lise og Mark til premieutdelingen. Hun løy for venninna. Dasha var virkelig søsteren hennes. Halvsøster. Kristina og Marks mor, Inessa Ivanovna, hadde tatt henne til seg da en fjern slektning døde. Hele familien kom hjem fra ferie… og bare Dasha stod igjen. Hun var liten, med skade. Egentlig var slektskapet mellom Inessa Ivanovna og Dasha svært fjernt – syvende ledd. Forskjellige etternavn også. Slekt lengre opp hadde sagt nei. Men hun tok Dasha inn, etter å ha lidd seg gjennom familiehysteri – både mannen og barna raste da de fikk høre at de skulle få en søster til. Kristina og Mark hadde alltid vært bortskjemte, fikk det de pekte på. — Mamma, ikke ta henne inn! Hun er tjukk, halt og dum. Det er pinlig å vise seg sammen med henne! — Jenta mi, gutt min. Synd på henne. Hun er helt alene. Vi tar inn både hunder og katter, og dette er tross alt et menneskebarn. Hun vil ikke være til bry, og huset vårt er stort! — tryglet Inessa Ivanovna. Motvillig gikk de med på det. Hun jobbet som butikksjef, og familien levde på hennes inntekter. Barna deres far var “assistenten” hennes og tok ikke mye styring – flørtet stadig og levde sitt liv. Om Inessa Ivanovna visste, sa hun ikke noe – Leonid var nydelig å se på, og barna hadde arvet utseende fra ham. Dasha vokste. Liten, rar, med lyst hår. Øyner, nesten melkehvite, som brorens og søsterens – men gjennomsiktige som vann. — Øynene hennes er som melk med blåskjær. Feiteungen! — lo Kristina. Dasha var som en liten bolle. God og rund, med smilehull i kinnene. Veldig snill. Men hun lekte alltid alene. Broren og søsteren ville aldri ha henne med seg. Og ellers gikk det ofte utover henne. Mark knuste en dyr vase under lek, og Kristina sa det var Dasha som hadde gjort det. Kristina prøvde mammas motegenser og rev den opp – alt ble lagt på Dasha. Men hun motsa aldri. Bare nikket og unnskyldte seg. Hun visste hvem som var skyldig. Men hun ville ikke at bror og søster skulle få kjeft – de var jo så pene! Bymoren Inessa Ivanovna kjente alltid medlidenhet for fosterbarnet sitt, og kjeftet aldri. Men faren hennes sprakk ofte. — Hvorfor i all verden tok du inn det fugleskremselet? Skam for oss når gjester kommer innom! Hun går som en and og er tung som en liten elefant. Barna våre er jo så vakre – hvorfor måtte du bringe inn denne stakkaren? Ingen andre ville ta henne, men du… Hvem skal ha bruk for henne når hun blir voksen? Det skrekkelige fugleskremselet der! — brølte Leonid. Dasha hørte ofte bak lukkede dører. Så gikk hun til speilet. Hun likte ikke sitt eget speilbilde. Hun skulle ønske hun var like vakker som Mark og Kristina. Men… Hun ble sendt på en annen skole. Tvillingene insisterte. De sa til moren at ellers ville de skulke skolen og slutte å få gode karakterer. Inessa Ivanovna måtte til slutt gi etter. Hun så at den skjøre broen hun prøvde å bygge mellom sine egne barn og fosterbarnet, nesten var ødelagt… og hun kunne ikke gjøre noe med det. Tiden gikk. Mark og Kristina reiste for å studere. Dasha ba om å få bli hjemme. — Men jenta mi, du kan komme inn hvor du vil. Jeg betaler alt! Vil du bli designer, oversetter, hva som helst, Dasha? — Inessa Ivanovna klemte henne inntil seg. Dasha, som en liten kattunge, koste seg mot kinnet hennes og omfavnet henne. Kjernebarna hennes kysset henne bare sjelden, og da motvillig. Det var aldri samme varme fra dem som fra Dasha. Hun ventet alltid på henne etter jobb, enten ute i hagen eller inne på puffen i gangen – til og med mens resten av familien var opptatt med sitt. Når moren prøvde å påpeke at man kunne jo møte henne når hun kom hjem, ropte Kristina: — Mamma, vi har faktisk ting å gjøre! Hun der står bare der som en hund fordi hun ikke har annet å foreta seg! Hun drømmer ikke om noe. Dasha løftet blikket mot moren og hvisket: — Mamma, kan jeg bli dyrlege? Jeg vil hjelpe hunder, katter, hamstere, griser. Jeg vil bli veterinær. Vi kan jo studere det her, kan vi ikke? Hennes valg var i grunnen forståelig. Dasha tok alltid inn dyr. Kattunger, valper. Pleiet dem og fant hjem til dem. En stor, hårete hund, som liknet en kaukasisk gjeterhund, ble hos dem. Kristina ble irritert, hun ville ha en rasehund, men Inessa tok Dashas parti. Slik gikk årene. Inessa Ivanovna ble syk, måtte bli hjemme. Mannen, da han skjønte at pengene snart kunne ta slutt, forlot henne for venninnen hennes, som eide frisørsalong. Barna som kom hjem, ville bare ha penger fra henne. Heldigvis hadde hun noen midler. Dasha ble igjen hos henne, haltende, lagde mat, gav massasje, lagde urtete. Om kveldene satt de under epletreet og drakk te. Dasha kunne ikke vært lykkeligere. Kristina og Mark fikk egne familier. Moren hjalp begge med bolig. Men så smalt det. Sønnen kom hjem midt på natta og gråt nesten: han var i dyp gjeld, trengte mye penger. — Hvordan skal jeg klare det? Jeg har spurt far… Ingenting der heller. Selv om jeg gir alt, rekker det ikke. Hva skal vi gjøre? — hikstet Inessa Ivanovna. — Vel, da har du ikke lenger noen sønn, mamma, — lo Mark. — Hva sier du, gutten min? — tryglet moren. Mark foreslo å selge huset. Da ville det rekke. — Men… Hva med oss, Dasha og jeg? Hvor skal vi bo? — utbrøt moren. — Hvor den feite dumme går, er meg revnende likegyldig. Hun er voksen, kan tjene sine egne penger nå. Vi har dratt henne hele livet. Og du… Du blir med oss! Lera blir glad! — lo Mark. Lera var hans kone. Men Inessa Ivanovna tvilte på at hun kom til å bli veldig glad. Men hun protesterte ikke – hun måtte redde sønnen sin! La bare inn et vilkår: Dasha skulle bli med. Mark måtte gå med på det. Men etterpå kom Dasha til moren og sa: — Mamma… Dra du alene. Jeg skal flytte til en jeg har truffet. Han har invitert meg lenge. Ikke vær redd for meg! — Men hvem er det? Jeg må jo få hilse på! Hvorfor har du aldri sagt noe, Dasha? — smilte Inessa Ivanovna. — Senere, du får hilse på ham siden. Ikke bekymre deg, mamma! — sa Dasha og klemte henne. Til og med Mark ble glad – han slapp å ringe Kristina eller finne på noe for å bli kvitt Dasha, for han ville virkelig ikke ha henne hjem. Men hun løy. Det var ingen. Dasha forstod, med sitt store hjerte, at de ikke ville ha henne der. At moren skulle bekymre seg, og helsa hennes var skjør. Nei, hun ville ikke skape mer uro. For hun elsket moren høyere enn noe annet i verden. Dasha fant seg et rom hos en gammel, enslig mann – bestefar Prokor. Han lette etter noen som kunne bo der og hjelpe litt til, for det var tungt å klare seg alene – det var kyllinger, geiter, griser. Perfekt for en veterinær som Dasha. Bestefar Prokor ble så glad at han ikke ville ha betaling, men Dasha insisterte, og han puttet alltid penger i veska hennes. Livene begynte å falle på plass. Dasha fant bolig, fast jobb og respekt blant folk. Dyr elsket henne – alle fant hun gode ord til, og hun serverte dem alltid godbiter etter behandlingene. — Her, Sharik, solstrålen min. Se hva Dasha har til deg! Ikke vær redd, lille venn! Her har du dråpene dine. Ring meg dag eller natt om noe skjer! — sa hun til dyreeierne. — Kjære vene, jeg får bedre behandling hos deg enn på sykehuset! Du er gulljenta di! — utbrøt Anna Petrovna, eier av en praktfull katt. Dasha blomstret, men hun savnet moren. Hun ringte ofte, men moren lot aldri til å ville ta telefonen – den ble etter hvert tatt av Mark, som sa kort at moren hviler og ikke kan snakke. — Jeg savner henne sånn. Har ikke sett henne på et halvt år, — sukket Dasha da hun drakk te sammen med bestefar Prokor. — Hvorfor drar du ikke og ser til henne? Kom igjen, jeg kan kjøre. Jeg har en gammel «Lada», den går fortsatt! Og jeg har sertifikat! — tilbød bestefar Prokor. Dasha ble glad, hun hadde adresse til Mark, og de dro av gårde. Banket på lenge. Døra gikk opp, og der stod en høy, blond dame i morgenkåpe og gjespet. — Hvem er dere? Skal dere selge noe? Vi trenger ikke noe! — hun ville nesten smelle døra igjen. — Du er vel Lera? Marks kone? — spurte Dasha. — Ja… — svarte kvinnen, — Og dere er? — Jeg er Dasha! Søstera hans! — prøvde Dasha å tvinge seg forbi, men Lera blokkerte veien. — Jaha. Hva vil du her? Jeg må snart til hudpleie, har ikke tid, — sa Lera kaldt. — Jeg skal bare innom fort. Dette er bestefar Prokor. Hvor er mamma? Jeg skal bare være en liten stund, lover å ikke forstyrre. — Nei, hun er ikke her. Mark kjørte henne til et sykehjem. Hun var for svak, og vi har ikke tid til sånt. Mark jobber, jeg har mitt. Hvor? Aner ikke, jeg har aldri vært der. Jeg ringer… Hallo, Mark? Den Dasha er her. Med en mosete gammel mann. De vil ha adressen. Greit… Gode greier. Her, jeg skriver det på en lapp. Kom aldri hit igjen, OK? — sa Lera, badet i dyre parfymer. Men Dasha hørte ikke. Hun fikk adressen og løp med bestefar Prokor. — Hvordan… Hvorfor sa de ingenting? Hva kunne jeg gjort annerledes? Ja, jeg har ikke et hjem selv, men jeg kunne funnet på noe, — hvisket Dasha. — Klart vi hadde fått plass! Jeg har et stort hus, ett rom står tomt! Det var deres plikt å si ifra! Hva slags mennesker er det! — snøftet bestefar Prokor. De kom frem. Kunne det virkelig være denne lille, magre damen med hule øyne – Dashas mor? Hun hadde vært høy, kraftig, godhjertet. Nå lå hun slapp og så i taket. — Mamma! Det er meg, Dasha! Unnskyld at jeg ikke har kommet før. Det finnes ingen unnskyldning, mamma! Jeg tar deg med hjem! Hjem til bestefar her! Han har høner, vet du. Jeg skal lage eggerøre og gi deg geitemelk. Du blir fort frisk igjen, mamma! Unnskyld, mamma, jeg elsker deg! Vi drar hjem, mamma! — gråt Dasha og holdt Inessa Ivanovnas tynne hånd i sine. De klarte å få henne med hjem – Dasha var jo datteren hennes på papiret. Bestefar Prokor, som var krigsveteran, truet med å ringe en generalvenn om de ikke fikk ta henne med. Det var meningen at hun skulle bli værende på hjemmet for alltid… På den tiende dagen reiste Inessa Ivanovna seg opp. Hun gikk til vinduet. Snøsa en purke langsomt forbi i hagen. Hanen gol. Det luktet gress og melk. Og boller – Dasha hadde bakt dem. Hun kom løpende inn, haltet litt, og så moren. Inessa Ivanovna stod og gråt. Klønete gikk Dasha bort og omfavnet henne, ba om tilgivelse for at hun ikke hadde vært der. Unnskyldte seg for at de måtte bo sammen og ikke hos Mark og Kristina. Inessa Ivanovna holdt henne tett inntil seg. Hun så for seg den rare lille fosterjenta igjen. Snill og omsorgsfull. Den eneste som ble igjen hos henne, nå når hun ikke lenger trengtes av sine vakre, suksessrike barn. — Det går bra, Dasha. Nå skal alt bli fint igjen. Alt blir bra, jenta mi, — hvisket Inessa Ivanovna. — Jenter, skal vi ikke gå og drikke litt te nå? — utbrøt bestefar Prokor muntert fra døra. Leende tok de hverandre i hendene og gikk sammen inn i stua. Klar for et nytt liv…

Du, nå må jeg fortelle deg noe helt sykt jeg har tenkt mye på. Det handler om svik, men ikke sånn type

Uncategorized

079

– Mens vi selger leiligheten, kan du bo på eldrehjem, – foreslo datteren Ludmila giftet seg sent i livet. Hun hadde lenge vært uheldig i kjærlighet, og som førtiåring hadde hun sluttet å håpe på å møte en mann hun kunne regne som «verdig». Førti-fem år gamle Edvard viste seg å være litt av en prins. Han hadde vært gift flere ganger og hadde tre barn, som han etter rettens «anbefaling» hadde gitt bort sin egen leilighet til. Dermed ble Ludmila, etter noen måneder med flytting mellom leide leiligheter, nødt til å ta med seg mannen til sin seksti år gamle mor, Maria Andrea. Edvard rynket straks på nesen og viste tydelig at lukten i leiligheten var utiltalende for ham. – Det lukter gammelt her, – klagde han misfornøyd. – Her burde man virkelig lufte. Maria Andrea hørte godt hva svigersønnen sa, men lot som om hun ikke reagerte. – Hvor skal vi bo? – sukket Edvard tungt, åpenbart lite tilfreds med det nye bostedet. Ludmila ble straks stresset og ville blidgjøre mannen. Hun trakk moren til side. – Mamma, vi tar rommet ditt, – hvisket hun, – så får du bo i det lille en stund. Samme dag ble Maria Pettersen kynisk flyttet til et annet rom som så vidt kunne kalles beboelig. Hun måtte bære alle eiendeler selv, for svigersønnen nektet å hjelpe. Siden da begynte et vanskelig liv for Maria. Edvard var misfornøyd med det meste: maten, renholdet, fargen på tapetet. Men det verste for ham var lukten. Han innbilte seg at hele leiligheten luktet gammelt, og hevdet at han var allergisk mot det. Så snart Ludmila kom inn døra, hostet Edvard med overdreven innlevelse. – Det går ikke lenger! Vi må gjøre noe! – erklærte han opprørt. – Vi har ikke råd til å leie egen leilighet, – svarte Ludmila rådvilt. – Send moren din bort et sted, – klagde Edvard, rynket på nesen. – Det går ikke an å puste her. – Hvor skulle jeg sendt henne? – Finn på noe! Forresten, denne leiligheten kan likevel ikke reddes. Vi må selge den og kjøpe ny, – mumlet Edvard. – Ja, det er løsningen! Snakk med moren din! – Hva skal jeg si? – spurte Ludmila nervøst. – Finn på noe! Uansett, når hun går bort arver du denne leiligheten. Vi kan like gjerne fremskynde prosessen, – svarte han kjølig. – Det føles rart… – Hvem er viktigst for deg? Meg eller henne? Jeg plukket deg opp som førtiåring. Hvem ville ellers trengt en nesten middelaldrende frøken? – presset Edvard, vel vitende om hva hun var sårbar for. – Jeg drar, så blir du alene igjen, og neppe noen plukker deg opp igjen. Ludmila så tungsindig på mannen og gikk til morens knøttlille rom. – Mamma, du trives vel ikke her? – begynte hun forsiktig. – Har dere gjort klart mitt gamle rom? – spurte moren spent. – Nei, men vi har en annen idé. Du lar uansett leiligheten gå i arv til meg, ikke sant? – sa Ludmila håpefullt. – Selvfølgelig. – La oss ikke utsette det. Jeg vil selge denne leiligheten og kjøpe en i et bedre strøk. – Kanskje vi heller pusser opp litt? – Nei, vi trenger noe større. – Men hvor skal jeg bo, datteren min? – Maria Andreas underleppe skalv. – Du kan jo bo på eldrehjem en stund, – sa Ludmila, og leverte sjokket med et smil. – Bare midlertidig, altså! Så henter vi deg igjen. – Lover du? – spurte moren med et siste håpefullt blikk. – Selvsagt. Vi ordner alt, pusser opp, og så henter vi deg hjem igjen, – sa Ludmila og tok moren i hånden. Maria Andrea hadde ikke annet valg enn å tro henne og skrive over leiligheten. Da papirene var i orden, gned Edvard seg fornøyd i hendene og sa: – Pakk sakene til gamlemor! Nå kjører vi henne til eldrehjemmet. – Allerede? – utbrøt Ludmila, plaget av skyldfølelse. – Hvorfor vente? Selv med pensjonen hennes er hun til mer bry enn nytte. Hun har levd sitt, nå skal vi leve vårt, – kunngjorde Edvard kaldt. – Men vi har jo ikke solgt leiligheten ennå? – Gjør som jeg sier, ellers blir du alene igjen, – sa han betydningsfullt. To dager senere satte de Maria Andreas saker og henne selv i bilen og kjørte henne til eldrehjemmet. På veien tørket hun i smug bort tårer, hjertet fornemmet uro. Edvard ble ikke med. Han sa han skulle lufte ut den gamle lukten. Maria Andrea ble raskt registrert på eldrehjemmet, og Ludmila forsvant skamfullt etter en rask avskjed. – Du kommer vel tilbake for å hente meg? – spurte moren med håp. – Selvfølgelig, mamma, – svarte Ludmila og så bort. Hun visste at Edvard aldri kom til å tillate å ta Maria Andrea inn i den nye leiligheten. Så snart leiligheten var solgt, kjøpte paret et nytt hjem – og Edvard skrev det på seg. Han stolte nemlig ikke på Ludmila. Et par måneder senere forsøkte Ludmila forsiktig å ta opp temaet moren igjen. Edvard reagerte hissig. – Prøver du å nevne henne igjen, hiver jeg deg ut! – truet Edvard, som hatet alt snakk om Maria Andrea. Ludmila tidde, og tok aldri opp temaet igjen. Noen ganger hadde hun lyst til å besøke moren på eldrehjemmet, men tanken på morens tårer stanset henne. Fem år gikk. Hver dag ventet Maria Andrea på at Ludmila skulle hente henne hjem. Det skjedde aldri. Hun orket ikke lenger ventetiden. Til slutt forlot hun denne verden. Ludmila fikk vite det et år senere, da Edvard kastet henne ut av leiligheten, og hun igjen husket moren. Skyldfølelsen ble så stor at hun søkte tilflukt i et kloster for å be om tilgivelse for sin synd.

Mens vi selger leiligheten, kan du bo litt på eldrehjemmet, sa datteren. Synnøve hadde giftet seg svært sent.

Uncategorized

051

Pappa på sykehjem: Lisas vanskelige valg mellom skyldfølelse og egen trygghet – En historie om familie, maktmisbruk og følelsesmessige arr

Hva er det du har funnet på nå? Hvilket gamlehjem? Der går jeg i hvert fall ikke! Jeg drar ingen steder

Uncategorized

0107

Etter skilsmissen til foreldrene kvittet de seg med datteren sin – jeg ba om å få bli hjemme, men mamma var urokkelig, pakket sakene mine og kastet meg ut. Til slutt fant jeg lykken og tilga foreldrene mine, som senere ble gjenforent og igjen ble en familie.

Jeg ba pent, men mamma var hard som fjellet og slang tingene mine oppi sekken min før hun prakket på

Uncategorized

011

Vi tok med svigerinnen min og sønnen hennes på ferie – og jeg angret meg tusen ganger: Slik ble vår etterlengtede teltferie ved sjøen snudd på hodet av familiekaos

Du, nå skal jeg fortelle deg om sommerferien vår, og hvorfor jeg aldri altså virkelig aldri tar med svigerinna

Uncategorized

013

Et kaotisk klesskap, hauger med ustrøkne klær, sur suppe i kjøleskapet – dette er vårt hjem. Jeg valgte å ta opp disse spørsmålene forsiktig med kona mi, men på et eller annet vis fikk jeg også skylden. Jeg forelsket meg i Maria ved første blikk, med en gang jeg så henne. Jeg har vært forelsket siden første øyeblikk. Det var umulig å motstå hennes skjønnhet og sjarm. Jeg følte meg utrolig heldig som hadde en så smart, attraktiv og ryddig jente ved min side, så jeg nølte ikke med å fri. Vi bestemte oss for å flytte sammen, og Maria sa tidlig at hun ikke likte husarbeid. Hun ville heller fokusere på karrieren og dele ansvaret hjemme likt. Jeg så ikke noe problem med det, og gikk med på det. Det virket rettferdig og fornuftig der og da, men jeg ante ikke hva fremtiden ville bringe. Vi fordelte oppgavene hjemme, og Maria forsikret meg om at hun enkelt kunne takle både jobb og hus. Jeg stolte på henne og tvilte ikke på det. Seks måneder senere merket jeg at ting ikke gikk som planlagt. Marias jobbkarriere gikk ikke slik hun håpet. Hun jobbet deltid for et ukjent firma, med uregelmessig lønn og ustabilt skjema. Pengene brukte hun utelukkende på egne ønsker. Samtidig jobbet jeg hardt fra morgen til kveld. Likevel husket Maria den praktiske ansvarsdelingen, og ignorerte iblant sine egne plikter. I starten gjorde hun sin del samvittighetsfullt, men etter hvert dabbet entusiasmen hennes av. Hjemmet vårt ble mer og mer rotete, med hauger av ustrøkne klær overalt. Til min overraskelse ga hun meg skylden, og mente jeg burde hjelpe til mer. Dette såret meg. Det var utrolig vanskelig å balansere alt arbeidet mitt med ansvaret for hele huset. Fra starten hadde vi avtalt en rettferdig fordeling. Jeg håpet situasjonen skulle bli bedre etter at vi fikk barn, og trodde Maria ville ta seg av både babyen og huset i permisjonen. Dessverre ble alt bare verre. Noen ganger tenker jeg at det ville vært enklere uten kona mi. I tillegg har de stadige kranglene blitt en del av hverdagen vår. Selv om jeg prøver å se ting fra hennes perspektiv, klarer jeg ikke å unngå følelsen av at mine behov blir tilsidesatt. Jeg jobber på kontor og hjemme, sjonglerer flere plikter, og tar meg fortsatt av husarbeidet. Alt jeg ønsker er å få hvile litt. Jeg prøver å forstå hva Maria egentlig gjør mens hun er i permisjon på dagtid – hva hindrer henne i å lage middag eller rydde litt? Babyen vår er bare 2 måneder og sover mesteparten av dagen. Jeg tror jeg selv kunne klart en del husarbeid på den tiden. Jeg klarer heller ikke la være å tenke på hvordan det ville blitt om vi fikk et barn til. Jeg er for likestilling og gjensidig støtte, men det virker som om Maria synes det er vanskelig å forstå dette. Jeg vil ikke ødelegge familien vår, for jeg elsker virkelig barnet vårt. Men jeg føler at jeg har nådd grensen for min tålmodighet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å leve videre slik. Hvem side er du på i denne historien?

Vet du, hjemme hos oss ser det nesten alltid ut som et bombet horehus klær i hauger, ingenting strøket

Uncategorized

012

Da barna våre insisterte på å klare seg selv, endte de opp med gjeld og mistet leiligheten – hvordan vår støtte som foreldre ble avvist og drømmen om uavhengighet ble dyrt for hele familien

De naive barna våre skulle absolutt leke voksenliv og selvstendighet, og endte opp med både lån, gjeld

Uncategorized

0104

Etter fylte sytti følte ingen behov for henne – ikke engang sønnen eller datteren gratulerte henne på bursdagen

Etter fylte sytti følte jeg meg unyttig, til og med sønnen og datteren min gadd ikke å gratulere meg