Home

Uncategorized

Uncategorized
08
Ikke pakk ut kofferten – du flytter ut i dag: En nyttårsaften full av løgn, svik og et overraskende oppgjør i norske julekostymer
Kofferten lar du stå, du flytter ut Hva i all verden er det som skjer? sa Inger strengt idet hun kom inn.
Intigue Life
Uncategorized
016
Skjebnens gave: En gripende fortelling om Anton, Dinas vei gjennom tiår med håp, svik og lengsel etter et barn, og hvordan hun til slutt finner ekte kjærlighet og lykke med Oleg – fra tap og adopsjonsdrømmer til et mirakel og nytt familieliv, mot alle odds
Skjebnens gave Andreas kom diltende til moren sin på besøk, og som vanlig var det sent. Moren hans hevet
Intigue Life
Uncategorized
013
Snille jenter blir også forlatt: En vakker, trist kvinne på 35 år speider etter svar i speilet – hvorfor er det så vanskelig å forstå hva norske menn egentlig vil? Annas drøm om det perfekte familielivet rakner når ektemannens kjærlighet og støtte forsvinner, selv om hun gjorde alt riktig.
Fra speilet så det på Ingrid en vakker kvinne på trettifem år med et traurig blikk. Hun skjønte liksom
Intigue Life
Uncategorized
021
Den store hemmeligheten I en liten norsk tettsted – mer lik en tradisjonell bygd enn en by – bodde det ei jente som het Larisa. En dag tok moren, som trodde på alt som var overnaturlig, datteren med seg til den lokale spåkona. Spåkona la kortene og sa: – Larisa di blir lykkelig. Alt vil gå bra for henne. Men en mann ser jeg ikke ved hennes side. Larisa var da rundt ti år gammel. Den mystiske gamle damas ord festet seg i minnet hennes, selv om hun ikke helt forsto hva de betydde. Årene gikk. Larisa vokste opp – høyreist og vakker. Guttas store drøm i bygda, men ingen fikk henne til å bestemme seg. Hun gikk på stevnemøter med både den ene og den andre. Etter ungdomsskolen ble hun igjen i bygda, selv om hun hadde gode karakterer. Ble ansatt på det lokale meieriet. Det gikk rykter om at hun hadde et forhold til en av lederne, men de ble aldri sett sammen. Damene i produksjonen sa til den nye: – Ikke bli sittende her, Larisa. Plutselig har hele livet gått forbi deg. Du burde heller flytte til byen – med dine kvaliteter vil du bli tatt imot med åpne armer der. Larisa bare smilte, svarte aldri tilbake. Så spredte ryktene seg: Larisa var gravid! Hele bygda begynte å diskutere: Hvem var faren til bygdas vakreste jente? Det var umulig å vite – hun var aldri sett sammen med noen. Larisa sin mor var ikke nådig: – Nå har du gjort det! For en skam. Ta ansvar selv – ikke forvent noe fra meg. Klarer du å lage barn, får du klare å oppdra det også. Og du får finne et annet sted å bo. Du har en måned! – Greit, mamma, svarte Larisa rolig. Jeg drar. Men ikke kom og be meg flytte hjem igjen senere. To uker etterpå hadde Larisa kjøpt seg et lite hus, fullt møblert – til naboenes store overraskelse. Familien som tidligere bodde der, hadde solgt huset billig etter den gamle dama måtte flytte til byen. Ingen visste hvor Larisa fikk pengene fra. Så begynte miraklene. Huset ble satt i stand på rekordtid, nytt gjerde og brønn dukket opp. Folk kom og gjorde alt for Larisa i en fei. Hun fikk levert store esker med hvitevarer og møbler, og gikk alltid lykkelig rundt, aldri som en nedbrutt alenemamma. Om høsten fikk hun sønnen Anton. Plutselig stod det en splitter ny blå barnevogn på tunet. Larisa ble raskt seg selv igjen – vakrere enn noen gang, velstelt og stolt, alltid på farten mellom hus, butikk og hage, uten å klage. Hun ble godtatt og likt av de andre kvinnene, og etterhvert hjalp de til med både barnepass og hagearbeid. Men det meste tok Larisa selv. Da Anton var to år, ble det hvisket igjen: – Har du sett – Larisa er gravid igjen! Mer sladder, men fortsatt ingen som kunne si hvem faren var – hun ble aldri sett sammen med noen. Larisa bare fortsatte livet som før. Nytt innslag på gårdsplassen: En badstue! Gassfolk la rør hjem til henne forbi ruta, og det kom et moderne drivhus. Ingen skjønte hvor pengene kom fra. Ryktene gikk: Hun måtte ha en hemmelig viktig beundrer. Men Larisa forble et mysterium. Plutselig var det flere barn: Anton fikk brødrene Sondre og Mikkel – alle sønnene til Larisa, men ingen visste hvem fedrene var. Noen lo av henne, andre beundret motet hennes og at hun aldri ga seg. Mødrene advarte døtrene sine med Larisa som eksempel. Hennes egen mor holdt seg unna, og ville ikke møte barnebarna. Men Larisa gikk rak og glad gjennom bygda, uten å bry seg. Så, en dag, stoppet en flott bil utenfor huset. Meierisjefen, herr Pedersen, kom ut med en diger blomsterbukett og gikk rett til Larisa. Folk flokket seg rundt huset og kikket – hva gjorde han der midt på dagen? Alle visste han hadde mistet kona året før. Hun hadde vært syk lenge, og han hadde stått last og brast med henne til det siste. Da Larisa fulgte ham ut, stod halve bygda og glante – og Pedersen trakk henne til seg, kysset henne og sa høyt så alle hørte: – Larisa har sagt ja til å gifte seg med meg. Vi og våre sønner ønsker alle velkommen til bryllupet! Alle ble sjokkerte. Først da forsto de hvem barna til Larisa lignet på… Gratulasjonene haglet! Det ble feiret stort bryllup, og Larisa og barna flyttet inn hos Pedersen. Hele bygda hjalp til med flyttinga. Et år senere kom endelig en datter til verden. Hvem tror vel på spåkoner etter dette?
Hemmligheten I en liten tettbygd bygd et sted på Østlandet bodde det ei jente som het Ragnhild.
Intigue Life
Uncategorized
07
Endelig kom barnebarnet Natalia Michaelsen ringte iherdig til sønnen, som hadde dratt ut på nok en sjøreise. Men fortsatt var det ingen forbindelse. – Åh, hva du har stelt i stand, gutten min! – sukket hun bekymret og slo det velkjente nummeret på nytt. Uansett hvor mye hun ringte, ville hun ikke få kontakt før han nådde nærmeste havn. Og det kunne ta tid. Og akkurat nå skjedde det noe stort! Natalia Michaelsen hadde allerede ikke sovet på to døgn – på grunn av alt sønnen hadde stelt i stand! * * * Denne historien begynte egentlig for flere år siden, da Morten ennå ikke hadde begynt å jobbe på langfart. Sønnen var allerede voksen, men slet med å finne den rette – ingen av kvinnene var gode nok for ham, mente han selv. Natalia Michaelsen så bekymret på hvordan forhold etter forhold brøt sammen, til tross for at hun syntes flere av jentene var både pene og ordentlige. – Du har jo et vanskelig gemytt! – sa hun til sønnen. – Ingen kvinne kan leve opp til dine krav! – Jeg skjønner ikke hva du klager over, mamma. Du vil bare ha en svigerdatter, og ser visst ikke etter om hun egentlig passer til meg? – Selvfølgelig bryr jeg meg! Klart det er viktig at hun er glad i deg, og en ordentlig jente! Sønnen svarte med et meningsfullt og stille blikk, noe som frustrerte Natalia Michaelsen ytterligere. Hvordan kunne sønnen, hennes egen gutt som hadde sittet på fanget hennes og grått som liten, tro at han visste mer om livet enn hun selv? Hvem var det som var eldst her egentlig? – Hva var det galt med Anette hadde da?! – sa hun irritert. – Jeg har allerede sagt det. – Vel… Anette var kanskje ikke det beste eksempelet, men uansett vil jeg vinne denne diskusjonen. Greit; som du sier, kanskje hun ikke var ærlig mot deg. Men jeg forstår det fortsatt ikke helt… – Mamma! Jeg synes ikke vi trenger å snakke mer om detaljene. Anette var ikke den jeg ville leve livet med. – Hva så med Kaja? – Nei, ikke Kaja heller, – svarte sønnen rolig. – Eller Jeanette? Hun var jo en så hyggelig jente. Rolig, hjemmekjær. Alltid hjelpsom – driftig! Var hun ikke det? – Jo, det stemmer, mamma. Hun var veldig snill. Men så viste det seg at hun aldri elsket meg. – Og du henne? – Antageligvis ikke… – Og Marina da? – Mamma! – Hva da ‘mamma’? Du gjør det umulig å tilfredsstille deg! Du er jo som en ungkarsgutt! Kunne du ikke slå deg til ro, stifte familie og få barn? – Kan vi ikke droppe denne samtalen nå! – utbrøt Morten endelig og pleide å gå sin vei. «Han er helt lik faren sin – med alt det pirkete og sta!» tenkte Natalia Michaelsen småirritert. Årene gikk, damene i Mortens liv kom og gikk, men drømmen om å få glede seg over sønnens familielykke og barnebarn viste seg aldri. Og så byttet Morten til sjøs – hans gamle kamerat lokket ham til å jobbe på båt. Morten takket ja. Natalia Michaelsen prøvde forgjeves å få sønnen fra det. – Kom igjen, mamma! Det er et flott tilbud! Vet du hvor mye gutta tjener? Da skal du og jeg ha alt vi trenger! – Hva skal jeg med penger om du forsvinner og jeg aldri ser deg! Få deg heller en familie! – Man må jo forsørge familien også! Når jeg får barn, kan jeg ikke lenger reise til sjøs – da må jeg være hjemme og oppdra dem. Så nå vil jeg spare så mye jeg kan, mens jeg er ung! Morten tjente virkelig godt. Etter første reise pusset han opp leiligheten. Etter den andre – opprettet han sparekonto og ga moren et bankkort. – Så du aldri skal trenge noe, mamma! – Jeg trenger jo ingenting! Det eneste jeg savner er barnebarn, og tida går. Nå er jeg snart gammel! – Gammel? Du? Slutt, du har jo flere år til pensjon! – lo sønnen. Natalia Michaelsen brukte ikke sønnens penger. Hun hadde inntekten fra apotekjobben og klarte seg. «La pengene bare bli stående, Morten sjekker sikkert aldri uansett. Og når han først sjekker, blir han overrasket over hvor flink moren hans er til å spare!» tenkte hun. Slik gikk årene. Hver gang sjømannen Morten var hjemme, tok han igjen for savnet tid: møtte kompiser, festet, gikk ut og traff forskjellige jenter han ikke lenger introduserte for moren. Da hun spurte om det, fikk hun et tørt svar: – Det er bare så du slipper å bekymre deg for at jeg ikke gifter meg med dem. De er uansett ikke noe for meg, mamma! Natalia Michaelsen ble lei seg. Dessuten hadde Morten sagt at hun var for godtroende. Han sa rett ut: – Mamma, du er altfor snill og stoler på folk. Egentlig kjente du aldri noen av de såkalte jentene mine. De prøvde alltid å virke så perfekte for deg, men de var det aldri. Den avvisningen satt lenge i hos Natalia Michaelsen, særlig fordi sønnen utpekte denne egenskapen som dumhet. Goodtroende – betyr dum. Han hadde kalt sin egen mor dum, rett ut! Men da hun en kveld så ham med en jente, blusset alt opp igjen: et sinne blandet med et brennende ønske om å redde den druknende guttens fremtid. Hun gikk resolutt bort – Morten, en voksen mann, rødmet til og med. Men mamma er mamma – det ble introduksjon. Milena gjorde et godt inntrykk på Natalia Michaelsen. Høy, slank, krøllete hår, med et vennlig smil og pene manerer. Og hun hadde virkelig glemt alt hun var sur på sønnen for da. «Kanskje det virkelig er sånn at alt uflaksen tidligere bare var for at han til slutt skulle møte denne vakre jenta?» tenkte hun. Forholdet mellom Morten og Milena varte hele permisjonen hans, og etter morens påtrykk besøkte Milena dem flere ganger. Natalia Michaelsen var strålende fornøyd – Milena var kunnskapsrik, underholdende og omgjengelig. Men da Morten gjorde seg klar for ny sjøtur, forsvant Milena uten videre. – Jeg og Milena har ikke mer kontakt! Ikke du heller! – sa sønnen kort og forlot byen. Natalia Michaelsen grublet over hva som kunne ha skjedd, men det var umulig å finne ut noe. * * * Det gikk ett år. I løpet av denne tiden var sønnen hjemme et par ganger, men svarte alltid kort og kjølig på spørsmål om jenta. – Hva var galt med henne denne gangen? Hva var feil nå? – ga Natalia til slutt opp. – Mamma, dette angår bare meg. Du trenger ikke vite noe. Jeg har gjort det jeg må, ikke bland deg inn i livet mitt! Natalia Michaelsen var på nippet til å gråte. – Men jeg er jo bare bekymret for deg! – Ikke vær det! – ropte sønnen. – Og jeg vil ikke at du har kontakt med Milena! Og slutt å mase på meg! Snart dro Morten ut igjen, mens Natalia Michaelsen fikk prøve å leve så vanlig som mulig i denne perioden. En dag, mens hun var på jobb på apoteket, kom en ung kvinne inn for å kjøpe barnemat. Det var Milena! Hun så sjenert ned mens hun rettet på luen til en liten jente i barnevogna. – Milena! Så hyggelig å se deg! Morten forklarte aldri noe om hva som skjedde mellom dere. Han bare dro til sjøs og ba meg aldri spørre! – sa Natalia Michaelsen lykkelig. – Sånn er det, – svarte Milena trist. – La oss bare la det være slik. Natalia Michaelsen ble urolig. – Si meg jenta mi, hva skjedde mellom dere? Jeg kjenner jo min sønn – han har vanskelige sider. Har han såret deg? – Det spiller ingen rolle nå… Jeg er ikke sint på ham. Vi går, må innom butikken også. – Men kom gjerne innom meg! Ja, bare kom hit på jobben, jeg har skiftordning. Da kan vi i det minste prate! Og Milena kom dagen etter igjen – for å kjøpe mer barnemat. Etter hvert begynte Milena å åpne seg. Det viste seg at hun hadde blitt gravid med Morten, men han hadde sagt nei til barnet – han hadde hverken tid eller ønske om et langt forhold. Så forsvant han. – Han dro vel til sjøs, – trakk Milena på skuldrene. – Men vi klarer oss alene! Vi har det fint sammen! Natalia Michaelsen kastet seg nesten på kne foran barnevogna og så på barnet: – Betyr det at… dette faktisk er mitt barnebarn? – Det stemmer, – svarte Milena stille. – Hun heter Anna. – Lille Anna… *** Natalia Michaelsen fant ikke ro. Hun fant snart ut at Milena ikke hadde noe særlig sted å bo. Milena var innflytter, leide et lite rom, og uten fast jobb og inntekt var det vanskelig. Hun vurderte å flytte hjem igjen til foreldrene. Bare tanken på at barnebarnet skulle dra til en annen by og aldri mer kunne sees, gjorde Natalia Michaelsen kald i hjertet. – Flytt inn hos meg, Milena. Ta med Anna! Hun er jo mitt barnebarn! Jeg skal hjelpe med alt, så finner du deg en fast jobb. Dessuten sender jo Morten så mye penger at jeg ikke får brukt dem uansett. Anna skal få alt hun trenger! – Men hva sier Morten da? – Ingen skal spørre ham! Han har skapt alt dette! Han forlot barnet sitt og sa ingenting til moren sin! Nå må jeg rette opp i dette! Han skal nok få høre det når han kommer hjem! – truet Natalia Michaelsen. Og slik ble det. Natalia Michaelsen sparte verken tid eller penger på barnebarnet sitt. Hun tok færre vakter for å kunne være mest mulig med Anna. Milena fikk seg etter hvert jobb, og kunne trygt la datteren være hos «bestemor». Hun kom ofte sent hjem, sliten. – Har stått på beina i hele dag, så mange krevende kunder! – Det går nok fint! Du går og hviler nå, så bader og legger jeg Anna. Ferien til Morten nærmet seg. Natalia Michaelsen så for seg at hun skulle ta imot sønnen med «nevene klar», for å gi ham noen sannhetens ord. Milena ble mer og mer nervøs, men det fikk bare Natalia til å fryde seg over å få beskytte den skjøre kvinnen og det lille barnet. – Jeg er redd Morten kaster oss ut når han kommer hjem! Skulle aldri flyttet inn… Jeg begynner å lete etter nytt sted i morgen. – Han kaster dere ikke ut. Ingen skal ut! Når Morten kommer skal jeg sette ham på plass! Jeg skal si ham alt! – Han kommer til å hevde at jeg bare gjør dette for pengene! Men jeg trenger ingenting fra dere! Det er bare du som er vidunderlig! Du og Anna har gjort alt for oss! Jeg drar heller hjem til mine foreldre. Men vi skal selvfølgelig holde kontakt! – Du får ikke dra noe sted! Jeg bestemmer i denne leiligheten! Og Morten får bare prøve seg! Milena protesterte, men Natalia sto på sitt. De ble boende alle sammen. – Jeg har forresten tenkt på noe, – sa Natalia en kveld. – Vi må ordne så leiligheten går over til Anna! Da blir det ingen spørsmål senere. Morten gifter seg vel aldri uansett, og Anna skal ha noe trygt. Dessuten er jo ikke Morten ført opp som far, – Natalia så på Milena, som bøyde blygt blikket. – Beklager… Jeg trodde… – Jeg forstår. Men det blir vanskelig å bevise senere at han er far, derfor ordner vi alt nå. – Det trengs ikke, Natalia! Mine foreldre har jo også leilighet, det ordner seg… – Ikke prøv å snakke meg fra det! Jeg har bestemt meg! Men på grunn av byråkratiet fikk de beskjed av notar: Sønnen måtte ut av leiligheten skriftlig før den kunne overføres. Natalia var irritert, men med bare noen dager igjen før Morten kom hjem, håpet hun å få orden på alt. Milena ble urolig og begynte å forsvinne mer og mer de siste dagene. – Hvor blir du av hele tiden? – spurte Natalia. Milena nølte: – Jeg prøver å få utbetalt litt penger fra jobben, men sjefen sier jeg må fullføre oppgavene før jeg får forskudd. – Trenger du penger til noe? Milena pakket i det stille noen ting i en stor veske, men svarte ikke. – Du planlegger å flytte? – Natalia så det på henne. – Jeg må dra… Når Morten kommer… – Ingen får dra! – avbrøt Natalia. – Og ingen grunn til å jobbe deg i hjel – du vet hvor bankkortet ligger, og koden også. Du kan bruke det på det dere trenger, i stedet for å være borte hele tiden. Anna glemmer snart hvem som er moren hennes! Du må lære å være mer hjemme. Milena sa ikke mer. Morten kom hjem om to dager. * * * Tidlig om morgenen den dagen sønnen skulle komme hjem, bestemte Natalia seg for å se til Milena og Anna. Men Milena var borte – bare Anna lå i sengen og sov. «Merkelig! Hvor har hun dratt så tidlig?» Natalia gikk på kjøkkenet for å gjøre klart til sønnens hjemkomst og så for seg hvordan hun skulle møte ham med Anna på armen og stille krav om oppreising mot Milena når hun kom hjem. Og så ringte det på døren. Morten sto i døra, målløs da han så moren med en liten jente på armen. – Hei, mamma. Hvem er dette barnet? Hva har skjedd mens jeg var borte? – Det vet du kanskje best selv! – Jeg skjønner ingenting, fortell nå alt som har skjedd! – Eventyr? Ja, jeg har funnet barnebarnet mitt, Anna! Eventyr du kan snakke om, – sa Natalia bestemt. – Barnebarn? Har jeg plutselig fått søsken jeg ikke vet om? – Ikke lat som, Morten! Milena har fortalt meg alt! Ikke sånn skulle jeg ha oppdratt deg! Jeg skammer meg over deg! – Milena? Jeg forstår ingenting! Jeg ba deg holde deg unna henne. Hva har hun med denne ungen å gjøre? Da fortalte Natalia alt, ledsaget av mange anklager. Morten slo hendene sammen i fortvilelse: – Mamma! – ropte han. – Hva, skal du kalle meg dum igjen? Gjør det du; men jeg… – Dette er ikke mitt barn! Milena har lurt deg, – brøt han inn. – Hun var bare ute etter penger. Hva har hun tatt fra deg? – Ingenting! Du er bare… – Mamma, sjekk sparepengene dine! Jeg er sikker på Milena har stukket av med dem! – Hun er på jobb! – insisterte Natalia. De kranglet lenge, til Morten omsider gav opp. Han sa han fikk vente på Milena for å rydde opp. De ventet til sent på natt, men Milena kom aldri hjem. Neste dag heller ikke. Hennes mobil var av. Natalia prøvde å oppsøke jobbadressen hennes, men fikk vite at ingen Milena noen gang hadde jobbet der. Natalia skyndte seg hjem for å sjekke seddelsen til pengene. Både pengene og kortet var borte. Milenas klær hadde hun tatt med seg – bare Annas ting var igjen. – Hvordan kunne hun bare dra og etterlate Anna? – Hun kunne enkelt gjøre det! – sa Morten mørkt. – Jeg fikk jo beskjed av gutta om at hun var slik. Senere fikk jeg vite at hun stjal fra dem også… Da hun fortalte at hun var gravid, sa hun det var mitt. Men ingen andre trodde henne. Det gikk rykter om at hun alltid var med forskjellige menn… – For en idiot jeg har vært! – gråt Natalia. – Hvorfor sa du ikke alt dette til meg? – Ville ikke snakke stygt til deg om folk. Du stoler så mye på alle… Ville ikke ødelegge humøret ditt. – Hva gjør vi nå? – Går til politiet! Flaks at du ikke rakk å gi leiligheten til Anna – da hadde du stått på bar bakke nå. De anmeldte saken. Milena forble sporløst borte. Pengene rakk hun ikke å ta mye av. Politiet fant bankkortet hennes på en togstasjon langt unna. I mellomtiden fikk Natalia Michaelsen ta hånd om Anna. Hun måtte slutte i jobben for å ta seg av henne, men Mortens inntekt holdt. En DNA-test bekreftet at Morten ikke var far, men Natalia hadde blitt så glad i jenta at hun ikke kunne miste henne. Hun og sønnen bestemte seg for å oppdra Anna som sin egen. Milena ble fradømt foreldreretten i hennes fravær. Mange måneder og mye papirarbeid senere, fikk Natalia full omsorg for Anna. Morten fikk ikke bli formell far, men Natalia gjenopptok jobben og ordnet barnehageplass, og de nye livene falt på plass. Og ett år senere, da Morten kom hjem fra ny reise, hadde han med seg sin kone: – Mamma, dette er Sonja. Nå skal vi bo sammen. – Men hva med… – mumlet Natalia, usikker på om Sonja var informert om Anna. Sonja smilte vennlig: – Hyggelig å møte deg, Natalia Michaelsen! Morten har fortalt meg alt, og jeg beundrer deg virkelig for det du har gjort! Jeg håper jeg kan hjelpe til med Anna. Jeg ville bli så lykkelig for det, – hun så på mannen. – Ja, jeg har nå tenkt å slutte å reise, og sammen med Sonja skal vi adoptere Anna. Nå får vi det til! Natalia Michaelsen strålte av glede: – Kjære vene, så lykkelig jeg er! Kom og sett dere til bords! Jeg har ventet på dere og laget masse mat! Nå skal vi bli ordentlig kjent! Dette er lykke! – og tørket en glad tåre bort fra kinnet.
Etterlengtet barnebarn Karin Johansdatter ringte utålmodig til sønnen sin, som var ute på sjøen igjen.
Intigue Life
Uncategorized
07
Ektemannens elskerinne var fantastisk. Hun ville selv valgt en slik, om hun hadde vært mann. Du vet, det finnes kvinner som virkelig kjenner sin egen verdi – de går med verdighet, ser deg rett og åpent i øynene, lytter oppmerksomt. Ingen stressede bevegelser; de trenger ikke vise hud for å fange blikk, er rolig som en dronning og mister aldri fatningen. Hun ville faktisk valgt henne – som sin fulle motsetning. For hva er hun selv? Alltid på farten, kjeftende på barn og mann, mister alt ut av hendene, rekker ingenting, kaos på jobb, misfornøyde sjefer. Går alltid i bukser og t-skjorter eller strikkegensere. For å stryke en kjole eller bluse – det har hun ikke tid til, husker knapt sist gang det skjedde. Heldigvis tar den nye tørketrommelen seg av krøllene, så strykejernet trengs nesten aldri. Men elskerinnen… for ei dame. Kropp, holdning, ben, hår, øyne, ansikt – til å miste pusten av! Og det var nettopp det hun ikke hadde gjort, ikke trukket pusten, siden hun fikk vite det. Riktig nok, det var synsinntrykket hun fikk først. Hun hadde tilfeldigvis fått et ærend i en fjern bydel, stakk innom første kafé for å spise. Jobben var unnagjort, magen knurret. Fikk et ledig hjørne, satte seg, tok opp menyen, så opp – nei, hun så ikke feil. Gjenkjente straks ektemannen på ryggen. Og hun så henne. Han holdt elskerinnens hender i sine og kysset fingrene hennes. Fy så klisjé, tenkte hun. Riktig så «dine fingre dufter røkelse». Men dama var virkelig flott. Objektivt sett. En underlig tilstand fulgte – som et brannsår, når man ser merket på huden og vet at straks kommer smerten. Og i de sekundene før det svir, prøver man instinktivt å blåse bort smerten. Det skal gjøre vondt. Men inni var det tomt. Helt tomt. Mannen kom hjem som alltid, i godt humør, like avbalansert. Hun var jo alltid den som stresset, maste, jaget folk rundt seg. Han var så sindig, trygg, med humor. Akkurat humoren hans kunne hun trengt nå. Hennes egen passet ikke helt for situasjonen. Hele kvelden fristet det å spørre ham direkte, med flat stemme: «Ja, hvordan står det til med elskerinnen? Så dere i kafé N., du har god smak, skjønner deg godt – jeg hadde også latt meg friste.» Å stille spørsmålet – og så nyte hvordan han ville svette og prøve å holde masken. Hun kunne fulgt opp: «Hva nå, da? Skal barna kanskje få hilse på den nye mammaen sin? Og hvor skal jeg gjøre av meg – har hun egen bolig, eller tar du henne med hit?» Men ingen slike ord. Mannen la armen rundt henne i senga, dro henne inntil seg – og sovnet fort. Kanskje de ikke har rukket å ligge sammen ennå, tenkte hun mens hun flyttet seg over på sin side. Lo lydløst. Nå tenker hun virkelig som en kvinne som har blitt bedratt, men prøver å overbevise alle – også seg selv – at det bare er innbilning. Kanskje det bare er begynnelsen. Første fase, forelskelse, tanker og pust i takt. Og ham, den vellykkede, godt skjulte elskeren. Ikke et ord, ikke en muskel røpes. Hun vred seg, sov i rykk og napp, drømte om blomster og andres elskerinner i røde kjoler. Våknet med hodet tungt, beveget seg langsomt gjennom huset, sendte barna rolig til skolen. Tankene kretset rundt hva hun burde gjøre. Hva gjør egentlig kvinner som tar mennene sine på fersken med en annen? Google det, kanskje? Google hadde ingen svar. Hun hadde ingen selv heller. Prøve å leve videre? Hva hjelper det å prøve? Hun lever jo videre uansett. Det samme kaoset, den samme ektemannen som alltid kommer hjem, uten leppestift på skjorta eller parfymelukt, barn som løper, kinoturer på søndager. Ingenting endret. Samme sex to ganger i uka, noen ganger tre for detaljerte. Kanskje hun tok feil i kaféen? Nei. Hun ringte ham ved lunsj, han svarte ikke. Hun tok taxi til samme kafé. Fant på en forklaring til taxisjåføren – de venter på en leveranse. Ektemannens bil stod parkert. Han og elskerinnen kom ut, satte seg inn og kjørte. Hun bleknet, ba sjåføren om vann, lot som hun ropte i mobilen: «Glem det med pakken, jeg må tilbake på jobb!» Tilsynelatende spiller det faktisk en rolle hva en taxisjåfør tenker om henne. Å vite om elskerinnen, det endrer alt. Skal hun skille seg? Mest sannsynlig. Hvordan kan man gjøre annet? Å tåle det? Hvorfor det? Hun husket et par fra vennekretsen, hvor mannen fikk seg elskerinne for noen år siden. Han nektet alt, til og med etter å ha blitt konfrontert med chat-logger. Han påstod han var blitt hacket, at det var misunnelige konkurrenter. Den gangen sa hennes egen ektemann: «Jeg ville aldri løyet. Gjør du noe galt, må du stå for det. Eller gå, men sørg for at familien har det de trenger.» Hun hadde vært stolt – for en ansvarsfull mann. Det er lett å moralisere på andres vegne. Når ansvaret ikke ligger på deg. Når du selv sitter i dramaets sentrum med både kone og elskerinne for øynene, svikter motet med ett. Hun gikk bort til deres bord i kaféen og satte seg. Elskerinnen så overrasket opp. Mannen frøs. Begge tiet, hun moret seg. Elskerinnen forstod øyeblikkelig hvem hun var. Kanskje hun visste allerede. Mannen åpnet munnen, men hun stoppet ham med en håndbevegelse: «Det er ikke det jeg tror, er det vel? Men vet du, ingenting av dette overrasker meg. Sånn skjer. Nå er det opp til dere å finne ut av det – barna, felles leilighet, foreldre i livets høst. Dere er smarte, dere klarer det nok.» Så reiste hun seg, gikk rolig ut av kaféen. Den nystrøkne kjolen passet henne utmerket. Synd hun ikke hadde brukt den på lenge.
Elskerinnen til mannen hennes var vakker. Hun ville selv valgt henne, om hun hadde vært en mann.
Intigue Life
Uncategorized
06
Forutanelse om ulykke Julie våknet midt på natten og fikk ikke sove igjen. Enten var det et mareritt eller urolige tanker som holdt henne våken. Det lå en tung uro over hjertet hennes, og tårene trillet nedover kinnene uten at hun forsto hvorfor. Pusten gikk tungt, og følelsen av en kommende katastrofe vokste sterkt inni henne. Hun gikk bort til barnesengen hvor den lille sønnen deres, Jens, sov. Han smilte søtt i søvne og laget små, morsomme lyder med leppene. Julie strøk dynen over ham og gikk så ut på kjøkkenet. Ute var det stummende mørkt. – Julie, får du ikke sove igjen? sa Anders bak henne. – Igjen dette! Jeg vet ikke hva som skjer med meg, Anders, svarte hun stille. – Det er vel bare barseldepresjon, forsøkte mannen å spøke. – Vet ikke, Jens nærmer seg jo et halvt år, det har ikke vært noe før nå – og plutselig er det her? – Det kan være hva som helst. Hormoner, nerver! Ikke tenk så mye på det – det ordner seg. – Jeg er redd, Anders! hvisket Julie og strøk seg inntil ham. – Alt blir bra, svarte han og holdt rundt henne. Tre uker senere ble Julie innkalt til helsestasjonen. Hun og Jens hadde nettopp vært til seksmåneders-kontroll, tatt prøver og vært hos spesialistene. Da helsesykepleieren ringte, ble Julie urolig. – Har det skjedd noe? spurte hun. – Ikke vær redd, legen forklarer alt, svarte hun. På legekontoret var det som vanlig lang kø. Julie ble mer og mer engstelig. Da de omsider kom inn, skalv hun av uro. – Vær så god og sett deg, sa legen lavt, – Julie, jeg har noe jeg må fortelle. Ikke vær redd, men vi trenger flere prøver. – Hva har skjedd? spurte Julie andpusten. Hun kjente plutselig at den tunge uroen hun bar på, snart ville slå til. – Jens sine prøver gir grunn til bekymring. Hvite blodceller er langt over normalen, og andre verdier er også urovekkende. Vi må ta nye blodprøver på et spesialisert sykehus. – Hvor da? spurte Julie nesten uhørlig. – På kreftavdelingen ved Ullevål, svarte legen. Julie husket ikke engang hvordan hun kom seg hjem. Anders hadde kommet hjem fra jobb så fort hun hadde gitt beskjed. – Julie, hva har skjedd? spurte han. Tårene rant nedover kinnene hennes uten at hun enset det. – Vi skal utredes på kreftavdelingen, hvisket hun oppgitt. – Men det går nok bra. Det er jo bare undersøkelser, holdt Anders fast. – Det er mer enn det, – pustet hun ut matt, – jeg kjente at noe var galt, uten å vite hva – hvor faren kom fra. Julie klemte sønnen sin og gråt. Barnet rørte på seg i søvne – uvitende om alt som skjedde for ham. – Akutt leukemi, konstaterte den eldre legen etter å ha studert prøvene – vi må starte behandling straks. Julie gråt, ute av stand til å ta innover seg virkeligheten. Cellegiftbehandlingen ble gjort mens Jens lå på intensiven og hun satt utenfor. – Du bør gå hjem! ba vaktsykepleieren henne, – du får uansett ikke komme inn til han nå. – Jeg klarer ikke. Hva skal jeg gjøre hjemme uten sønnen min?! Julie og Anders hadde vært gift i åtte år. Julie hadde brukt lang tid på å bli gravid: de utredet seg, tok prøver, ingenting ble funnet – men det var først etter åtte år det lyktes. Det var både lykkelig og skremmende: Anders bar henne nesten på gullstol, hun fikk ikke løfte mer enn et lite glass vann… Den siste måneden var Julie innlagt på sykehus, det var for tidlig fødsel på gang. Men for et halvt år siden kom endelig den etterlengtede gutten. De døpte ham Jens, etter Anders’ far, som hadde dødd brått i en bilulykke noen år tidligere. – Julie, gi aldri barnet navn etter en som døde brått! advarte bestemoren da hun fikk vite det. – Bestemor, slikt er bare overtro! fnøs Julie. Hun var lykkelig og ville ikke la noe forstyrre den gleden. … Julie satt ved barnesengen hvor Jens sov. Han hadde skrumpet inn, blitt blek med mørke ringer under øynene. Julie bare gråt. Den sterile sykehusstuen hadde hun bare fått være i etter mange bønner og en krangel med overlegen – barnet var så sårbar for infeksjon. Men Julie klarte ikke lenger å holde seg unna – hun sto hulkende utenfor intensiven. Hun fikk endelig komme inn. Jens sov. Julie forsøkte å flette hver detalj inn i minnet. – Vi gjør ikke slike operasjoner her, sa overlegen dagen etter. – Hvor gjøres de? spurte Julie bestemt. – I Israel. Bare der kan det være håp. Men det koster mye. – Vi skaffer penger. Vær snill og forbered alle papirer. Papirene ble sendt til et sykehus i Israel som spesialiserte seg på leukemi. De fikk snart svar – Jens kunne få operasjonen, men det ville koste over to millioner kroner. – Selv om vi selger leiligheten og bilen, får vi ikke inn nærheten. sa Anders fortvilet, – Jeg har lagt ut annonser, men dette tar tid. – Vi har bare knapt to måneder! gråt Julie, – vi må finne en løsning. Alle hjalp til: på jobben, den lokale Røde Kors, i butikker og blant bekjente. Kommunen ga litt støtte, frivillige hjalp til, og de fikk inn over halvparten. Men tiden rant ut. – Julie, dere må bare dra, sa mannen, – alt jeg får inn, sender jeg til dere! Kanskje vi får solgt leiligheten! Alle i bygda følte med dem, men så mye penger var umulig å samle i nærområdet. Papirene ble ordnet, og Julie fløy med Jens til Israel. Pengene de hadde samlet, rakk ikke. Jens begynte på utredninger og forberedelser. Julie tenkte ikke på hvor de skulle få resten – hun håpet bare på et mirakel. Jens skulle fylle ett år om en måned. I rommet ved siden av lå også en mor med sønnen sin, han var tre år. De kom fra en naboby på Østlandet. Oksana hadde fått samlet inn pengene til deres operasjon. Men Misha var i dårligere form – sykdommen var blitt oppdaget for seint, så operasjonen måtte utsettes flere ganger. – Ikke gråt! trøstet Oksana, – Det kommer til å ordne seg! Du tar med Jens på sirkus og i dyreparken igjen – vi var der i fjor, og han elsket de store bjørnene. Jeg visste ikke da at han var syk. På dyreparken fikk han plutselig neseblod for første gang – jeg ble så redd. Og det skjedde flere ganger før vi kom oss til legen. Da var det allerede for seint, 3. stadiet. Hvorfor skjønte jeg det ikke før! – Oksana, ikke gråt, det ordner seg! Vi drar alle i dyreparken, trøstet Julie nå. – Men jeg kjente jo at noe var galt! Misha ble tynn, slapp, spiste dårlig… hvorfor løp jeg ikke til legen med en gang! det er min skyld! Mamma sa også hun var urolig, men jeg ville ikke innse det! hulket Oksana. Julie visste ikke hvordan hun skulle trøste. Hjalp noen ord i en slik stund?… Noen dager senere ble Misha dårligere. Han ble flyttet til intensiven. Oksana fikk ikke komme inn. Hun satt i korridoren utenfor og gråt. – Oksana, bli med og hvile litt! ba Julie. – Jeg må sitte her! Misha kjenner at jeg er her – det hjelper ham! svarte Oksana. – Han vet du er nær, han kjenner det – kom nå! Men Oksana satt. Sykepleieren ga henne en beroligende sprøyte; hun sluttet å gråte, men stirret tomt ut i luften og ventet, håpet. Om kvelden ringte Anders. Julie vugget Jens i armene. Hun levde for hvert eneste minutt med sønnen – uviss om hvor mange slike minutter de fikk. – Julie, jeg har overført hundre tusen, sa mannen, – det er alt vi har nå. Noen så leiligheten i dag, et ungt par, jeg satte ned prisen. De skulle tenke på det. – Greit, svarte Julie stille, – og du… En desperat gråt fra gangen avbrøt henne. Telefonen falt ut av hendene. Jens våknet og gråt, Julie strøk ham over håret, han gjespet og sovnet igjen. Hun gikk ut i korridoren; hun visste hva som hadde skjedd, men ville ikke tro. Under neonlyset lå Oksana på knærne og gråt fortvilet. Sykepleiere prøvde få henne til å drikke vann, gi enda en sprøyte. Hun ropte og gråt. Aldri hadde Julie sett så mye smerte. – Oksana, hold ut, sa Julie og klemte henne – du må leve, for Misha! – Hvorfor skal jeg leve nå? Sønnen min er død! Det er min skyld! Hvordan skal jeg leve med det! hylte Oksana. Julie hjalp henne tilbake på rommet. – La henne hvile, sa legen matt, – hun får tid til å gråte… Den natten sov ikke Julie. Hun torde ikke lukke øynene og satt hos sønnen sin. Ville se ham, kjenne ham, hver minste bevegelse. Neste dag kom Oksana innom. Hun gråt ikke, men så ut som hun hadde blitt ti år eldre. Tomt blikk. De sto lenge og holdt rundt hverandre. – Jeg håper alt blir bra med dere, sa Oksana før hun gikk. – Dere har en sjanse, grip den! Jeg må ta hånd om sønnen min nå: begravelsen, 9 dager, 40 dager… reise gravminne, og så… Hun tørket tårer og ga Julie en konvolutt. – Les når jeg har gått. Jeg klarer ikke si alt nå. – Ja, svarte Julie stille. Da Oksana var borte, følte Julie seg tom. Jens ble hentet til ny prosedyre. Hun åpnet konvolutten: «Kjære Julie! – skrev Oksana med skjelven hånd, – Jeg ønsker så sterkt at Jens skal få leve. La ham leve for min Misha også: vokse opp, lære, oppleve… La ham glede seg over hver dag, spille fotball og gå på ski. Og gå i vår dyrepark og hilse på den store svarte bjørnen! – Tårene rant nedover og Julie tørket bort for å klare å lese alt, – Dere har en sjanse til livet, og i konvolutten ligger penger til operasjonen. De hjelper ikke Misha lenger, la dem hjelpe Jens!» Julie gråt. Gråt av glede, fordi Jens endelig kunne opereres. Gråt av sorg, fordi pengene var betalt med en altfor høy pris. – Anders, ikke selg leiligheten! sa hun neste dag til mannen på telefon, – Vi trenger et sted å komme hjem til! – Men hva med pengene? spurte han overrasket. – De er ordnet. Alt ordner seg! Han la på og for første gang følte han håp – han hørte noe i stemmen hennes som fikk ham til å tro at alt ville gå bra. Julie var sikker på det. Operasjonen ble gjort rett etter Jens’ første bursdag. Julie, som Oksana før henne, ventet utenfor intensiven, men denne gangen var prognosene gode. Snart fikk hun komme inn til sønnen, og etter noen uker ble de flyttet sammen på ett rom. En måned i karantene og flere måneder med opptrening ventet, men det var bare detaljer – det viktigste var at operasjonen var vellykket. Fremgangen var tydelig. Barnet våknet til liv – begynte å leke med leker, spise litt, til og med smile, og da han en dag sa «mamma» gråt Julie av lykke. Et mirakel hadde skjedd. – Bjørnen! sa Jens og pekte på den store svarte skapningen i buret. – Ikke «bjørnen», men bjør-ne! lo Julie og rettet på ham. De var i byens dyrepark – i akkurat den hvor Misha en gang hadde frydet seg over bjørnen. – Hils til bjørnen fra Misha, hvisket Julie til dyret. Jens løp rundt, spiste is og satt på skuldrene til Anders, nysgjerrig på alle dyrene. Livet var nå fylt med barnglede og nye inntrykk. Sykehuset var langt bak dem, og bare noen netter om gangen sto Julie opp for å passe på sønnen, lytte til hans rolige pust. Uroen forsvant sakte. Fremtiden lå åpen – for Jens og for den lille gutten som hadde gitt ham livet i gave.
EN UFORKLARLIG URO Lise våknet midt på natten og fikk ikke sove igjen før morgengry. Om det var et mareritt
Intigue Life
Uncategorized
07
Hun gikk av med pensjon og følte seg ubeskrivelig ensom – først som eldre forsto hun at hun hadde levd livet sitt feil.
Jeg gikk av med pensjon og følte meg uendelig alene. Først som gammel innså jeg at jeg kanskje ikke hadde
Intigue Life
Uncategorized
010
Så lenge du lever, er det aldri for sent. En fortelling om familiebånd, nye sjanser og livsglede på eldre dager
Så lenge man lever, er det aldri for sent. Fortelling Ja, mamma, som vi ble enige om, kommer jeg og henter
Intigue Life
Uncategorized
02
Hun gikk av med pensjon og følte seg ubeskrivelig ensom – først som eldre forsto hun at hun hadde levd livet sitt feil.
Jeg gikk av med pensjon og følte meg uendelig alene. Først som gammel innså jeg at jeg kanskje ikke hadde
Intigue Life
© 2026 Intigue Life