Den store hemmeligheten I en liten norsk tettsted – mer lik en tradisjonell bygd enn en by – bodde det ei jente som het Larisa. En dag tok moren, som trodde på alt som var overnaturlig, datteren med seg til den lokale spåkona. Spåkona la kortene og sa: – Larisa di blir lykkelig. Alt vil gå bra for henne. Men en mann ser jeg ikke ved hennes side. Larisa var da rundt ti år gammel. Den mystiske gamle damas ord festet seg i minnet hennes, selv om hun ikke helt forsto hva de betydde. Årene gikk. Larisa vokste opp – høyreist og vakker. Guttas store drøm i bygda, men ingen fikk henne til å bestemme seg. Hun gikk på stevnemøter med både den ene og den andre. Etter ungdomsskolen ble hun igjen i bygda, selv om hun hadde gode karakterer. Ble ansatt på det lokale meieriet. Det gikk rykter om at hun hadde et forhold til en av lederne, men de ble aldri sett sammen. Damene i produksjonen sa til den nye: – Ikke bli sittende her, Larisa. Plutselig har hele livet gått forbi deg. Du burde heller flytte til byen – med dine kvaliteter vil du bli tatt imot med åpne armer der. Larisa bare smilte, svarte aldri tilbake. Så spredte ryktene seg: Larisa var gravid! Hele bygda begynte å diskutere: Hvem var faren til bygdas vakreste jente? Det var umulig å vite – hun var aldri sett sammen med noen. Larisa sin mor var ikke nådig: – Nå har du gjort det! For en skam. Ta ansvar selv – ikke forvent noe fra meg. Klarer du å lage barn, får du klare å oppdra det også. Og du får finne et annet sted å bo. Du har en måned! – Greit, mamma, svarte Larisa rolig. Jeg drar. Men ikke kom og be meg flytte hjem igjen senere. To uker etterpå hadde Larisa kjøpt seg et lite hus, fullt møblert – til naboenes store overraskelse. Familien som tidligere bodde der, hadde solgt huset billig etter den gamle dama måtte flytte til byen. Ingen visste hvor Larisa fikk pengene fra. Så begynte miraklene. Huset ble satt i stand på rekordtid, nytt gjerde og brønn dukket opp. Folk kom og gjorde alt for Larisa i en fei. Hun fikk levert store esker med hvitevarer og møbler, og gikk alltid lykkelig rundt, aldri som en nedbrutt alenemamma. Om høsten fikk hun sønnen Anton. Plutselig stod det en splitter ny blå barnevogn på tunet. Larisa ble raskt seg selv igjen – vakrere enn noen gang, velstelt og stolt, alltid på farten mellom hus, butikk og hage, uten å klage. Hun ble godtatt og likt av de andre kvinnene, og etterhvert hjalp de til med både barnepass og hagearbeid. Men det meste tok Larisa selv. Da Anton var to år, ble det hvisket igjen: – Har du sett – Larisa er gravid igjen! Mer sladder, men fortsatt ingen som kunne si hvem faren var – hun ble aldri sett sammen med noen. Larisa bare fortsatte livet som før. Nytt innslag på gårdsplassen: En badstue! Gassfolk la rør hjem til henne forbi ruta, og det kom et moderne drivhus. Ingen skjønte hvor pengene kom fra. Ryktene gikk: Hun måtte ha en hemmelig viktig beundrer. Men Larisa forble et mysterium. Plutselig var det flere barn: Anton fikk brødrene Sondre og Mikkel – alle sønnene til Larisa, men ingen visste hvem fedrene var. Noen lo av henne, andre beundret motet hennes og at hun aldri ga seg. Mødrene advarte døtrene sine med Larisa som eksempel. Hennes egen mor holdt seg unna, og ville ikke møte barnebarna. Men Larisa gikk rak og glad gjennom bygda, uten å bry seg. Så, en dag, stoppet en flott bil utenfor huset. Meierisjefen, herr Pedersen, kom ut med en diger blomsterbukett og gikk rett til Larisa. Folk flokket seg rundt huset og kikket – hva gjorde han der midt på dagen? Alle visste han hadde mistet kona året før. Hun hadde vært syk lenge, og han hadde stått last og brast med henne til det siste. Da Larisa fulgte ham ut, stod halve bygda og glante – og Pedersen trakk henne til seg, kysset henne og sa høyt så alle hørte: – Larisa har sagt ja til å gifte seg med meg. Vi og våre sønner ønsker alle velkommen til bryllupet! Alle ble sjokkerte. Først da forsto de hvem barna til Larisa lignet på… Gratulasjonene haglet! Det ble feiret stort bryllup, og Larisa og barna flyttet inn hos Pedersen. Hele bygda hjalp til med flyttinga. Et år senere kom endelig en datter til verden. Hvem tror vel på spåkoner etter dette?

Hemmligheten

I en liten tettbygd bygd et sted på Østlandet bodde det ei jente som het Ragnhild. En dag tok moren hennes, som hadde stor tro på alt mellom himmel og jord, med seg datteren til den lokale spåkona.

Den gamle spåkona la ut kortene og sa:
Ragnhild får et godt liv. Det skal gå henne bra. Bare én ting: Jeg ser ingen mann ved hennes side.

Den gangen var Ragnhild bare ti år gammel. Ordene fra den mystiske gamle damen festet seg i minnet hennes, selv om hun ikke skjønte stort av det hun hørte.

Årene gikk. Ragnhild vokste opp til å bli ei slående vakker jente. Gutta i bygda ble helt fra seg etter henne, men hun bandt seg aldri til noen. Hun gikk ut med både én og annen, men lot det aldri bli for alvor.

Etter ungdomsskolen reiste hun ikke til byen for å studere, til tross for gode karakterer. Hun ble heller værende og begynte å jobbe på meieriet i bygda. Folk hvisket om at hun kanskje hadde et forhold med en av sjefene, men ingen hadde noensinne sett dem sammen.

Arbeidsdamene sa til nyansatte:
Du må passe deg, Ragnhild, ikke sitt fast her som oss. Plutselig har hele livet gått. Hadde du reist til Oslo, hadde guttene stått i kø for å kapre deg.

Ragnhild smilte bare og svarte aldri.

Brått spredte nyheten seg over hele bygda: Ragnhild var gravid!

Så begynte alle spekulasjonene hvem hadde gjort bygdas fineste jente med barn? Ingen visste noe, og teoriene var mange, men svaret kom aldri.

Ragnhilds mor brukte ikke lang tid på å fordømme:

Så du klarte å stelle til med dette? Skam over deg! Nå får du klare deg sjøl. Ikke kom og regn med hjelp herfra. Du får én måned, så vil jeg ikke se deg her lenger.

Javel, mamma, svarte Ragnhild rolig. Jeg drar. Men du skal ikke komme etterpå og be meg flytte hjem.

To uker senere kjøpte Ragnhild et lite hus med fullt inventar. Naboene mente hun hadde vært heldig barna til den gamle huseieren hadde tatt henne med til byen, så huset ble solgt for nesten ingenting. Hvor Ragnhild hadde fått pengene fra, var det ingen som visste. Det forble en gåte.

Så begynte miraklene å skje. Huset ble raskt pusset opp, fikk moderne utstyr, et nytt gjerde, og det dukket opp en brønn på tunet. Folk kom kjørende og ordnet det som skulle gjøres.

Senere leverte budtjenesten hjem hvitevarer og nye møbler til Ragnhild. Hun gikk alltid rundt med et smil om munnen, lykkelig og uten tegn til sorg eller skam.

Om høsten fikk hun en sønn, han ble døpt Ola. På tunet rullet det plutselig omkring en splitter ny, lyseblå barnevogn. Ragnhild ristet fort av seg fødslene, ble enda vakrere, og gikk alltid rank, velkledd og fornøyd gjennom bygda.

Hjemme var det mye å gjøre liten unge, kjøkkenhagen, fyring i ovnen, handling og klesvask. Men Ragnhild klaget aldri, hun var vant til å stå på fra barndommen av.

Naboene så at Ragnhild var arbeidsom og grei, så de begynte å hjelpe til. De passet Ola mens hun måtte ut en tur. Noen ganger bidro mennene i nabolaget med graving i hagen, eller kvinnene hjalp til med luking.

Ola var rundt to år da en av nabodamene løp over til en annen, oppspilt:
Har du sett det?
Sett hva?
Ragnhild venter barn igjen!
Nei, det må du ha tatt feil!
Å nei du, kom og se selv!

Så kom pratet på ny. Ingen hadde sett Ragnhild sammen med noen. Alle var nysgjerrige: Hvem var faren denne gangen?

Men ingen antydet noe. Det var ikke mulig, ingen hadde sett henne med en mann.

Ragnhild brydde seg ikke om ryktene. Hun levde sitt liv som før. Nå dukket det plutselig opp badstu på tunet hennes, og et gassfirma la inn propangass, selv om det egentlig ikke skulle gå den veien. Hun fikk montert et moderne drivhus i hagen ikke billig akkurat.

Hvor har denne ene moren alle disse pengene fra? Ja, hun må da ha en elsker med høy stilling, sa folk. Men Ragnhilds hemmelighet ble aldri avslørt.

Snart trillet den samme blå barnevogna på tunet igjen. Ola fikk en lillebror, Mats.

To år etter kom enda en bror, Even.

Ragnhild fikk tre sønner ingen visste hvem fedrene var.

Noen lo av henne, mente hun måtte være gal. Andre, som så hvordan hun tok vare på barna, hvor arbeidsom og edruelig hun var, følte bare beundring for henne.

Folk pekte, hvisket, og brukte henne som skrekkeksempel for egne døtre.

Ragnhilds mor forsto aldri datteren, skammet seg, og hadde aldri møtt barnebarna.

Ragnhild gikk fortsatt stolt gjennom bygda med hevet hode uten å la seg affisere av noen.

Tiden gikk. En dag svingte en stor, dyr bil inn foran huset hennes. Ut kom direktøren fra meieriet, Olav Pettersen, med en gedigen blomsterbukett. Han gikk inn, og i løpet av få minutter samlet bygdefolket seg utenfor og lurte.

Hva skjer her? Hvorfor kommer Olav Pettersen hit midt på dagen og med blomster?

Folk visste at direktøren hadde mistet kona for et år siden. Hun hadde vært syk lenge, han hadde stelt henne hele veien, og aldri forlatt henne.

Da Ragnhild fulgte Olav ut døra, omringet av bygdefolk, trakk han henne inntil seg og kysset henne offentlig. Så sa han, tydelig og høyt:

Ragnhild har sagt ja til å gifte seg med meg. Vi og sønnene våre inviterer hele bygda til bryllup!

Stille som i graven ble det, alle øyne festet på det lykkelige paret. Først da så folk likheten mellom Olavs sønner og ham selv…

Gratulasjonene strømmet på fra alle kanter.

Det ble et storslått bryllup, hele bygda hjalp til med flyttingen inn i Olavs flotte hus.

Og et år etter fødte Ragnhild endelig ei lita jente den etterlengtede datteren.

Så hvem tror vel mer på spåkjerringer etter det?