I dag trykket jeg på knappen på nøkkelbrikken, og bilen blinket med frontlyktene. På panseret til den
Gunnar tryckte på knappen på nyckeln och bilen blinkade med helljuset. På den svarta Lexusens motorhuv
Gunnar trykket på knappen på nøkkelbrikken, og bilen blinket med frontlysene. På panseret til den svarte
Hva skal du med det, mamma?.. Helt siden jeg kom hjem fra Italia, har jeg bare hørt den setningen. — Hva skal du med det, mamma? Først la jeg ikke merke til det. Jeg tenkte, datteren min er bare bekymret. Kanskje hun synes jeg er sliten etter den lange reisen, eller at hun vil spare meg for unødvendig mas. Men etter hvert forsto jeg: bak disse ordene ligger det overhodet ikke omsorg. Det var noe annet – en slags merkelig, taus overbevisning om at mitt eget liv allerede var over, og at jeg nå bare skulle eksistere stille i bakgrunnen av deres familieidyll. Jeg jobbet i Italia i tjue år. Jeg kom sjelden hjem. Slik ble livet. Jeg ble enke tidlig, det var umulig å forsørge et barn på en liten lønn i bygda, så jeg tok det steget. Der, i Italia, møtte jeg etter noen år en god mann, Marcello. Vi levde sammen i mange år i harmoni og respekt. Jeg ser ikke noe skamfullt i det, selv om noen sladrekjerringer i bygda hvisket bak ryggen min. Alle har sin skjebne. Da Marcello døde, gikk huset til hans slektninger, og jeg følte at alt – oppdraget mitt der var fullført. Tiden var inne for å dra hjem. I løpet av disse årene tjente jeg nok til et stort, vakkert hus her i Norge. Jeg hjalp datteren min Kari, svigersønnen Per, barnebarna. Jeg kjøpte biler til dem, og til eldste barnebarn Mona en egen leilighet i byen, for hun skal snart gifte seg. Jeg har aldri regnet på hvor mange tusen euro jeg har sendt i løpet av de tjue årene. Hvis de trengte noe – til utdanning, til oppussing, til nye møbler eller til ferie – spurte jeg ikke engang: «Hva skal dere med det?» Ville de ha noe, kjøpte de det. Drømte de – hjalp jeg. – Men hva skal du med det, pappa?.. Siden jeg kom hjem fra Italia, har jeg ikke hørt annet enn den setningen.
— Men varför skulle du det, pappa?.. Sedan jag kom tillbaka från Norge har jag bara hört den frasen.
Men hva skal du med det, mamma?.. Siden jeg kom hjem fra Italia, har jeg bare hørt den setningen. — Men hva skal du med det, mamma? Først la jeg ikke merke til det. Jeg tenkte, datteren min er bare bekymret. Kanskje hun synes jeg er trøtt etter den lange reisen, eller hun vil spare meg for unødvendig mas. Men etter hvert skjønte jeg: bak disse ordene skjuler det seg ikke omsorg. Det var noe annet — en merkelig, taus overbevisning om at mitt eget liv allerede var over, og at jeg nå bare skulle eksistere stille i bakgrunnen av deres familielykke. Jeg jobbet i Italia i tjue år. Kom sjelden hjem. Slik ble livet. Jeg ble enke tidlig, det var umulig å forsørge et barn på den lille lønna i bygda, så jeg tok sjansen. Og der, i Italia, møtte jeg etter noen år et godt menneske, Marcello. Vi bodde sammen i mange år i harmoni og respekt. Jeg ser ikke noe skammelig i det, selv om noen gamle kjerringer i bygda hvisket bak ryggen. Alle har sin skjebne. Da Marcello døde, gikk huset til slektningene hans, og jeg følte at alt — oppdraget mitt der var fullført. Det var på tide å komme hjem. I løpet av disse årene tjente jeg nok til et stort, vakkert hus her i Norge. Jeg hjalp datteren min Kari, svigersønnen Per, barnebarna. Kjøpte biler til barna, og til eldste barnebarnet Lise en egen leilighet i byen, for hun skal snart gifte seg. Jeg har aldri regnet på hvor mange tusen euro jeg sendte i løpet av disse tjue årene. Hvis de trengte noe — til skole, til oppussing, til nye møbler eller til ferie — spurte jeg aldri: «Hva skal dere med det?» Ville de ha noe, kjøpte de det. Drømte de, hjalp jeg. — Hva skal du med det, pappa?.. Siden jeg kom hjem fra Italia, har jeg bare hørt den setningen.
**Søndag 14. mai** I dag var det mammas sekstiårsdag. Alt var så fint, helt til tante Ingrid kom.
– Så, vad finns kvar efter festen? Jag måste ju mata min dotter! – Moster med girig oro synade bordet.
– Så, kva er igjen etter festen? Eg må få mat til dottera mi! – Tanta såg grådig og urolig på bordet.
Kjære dagbok. Kleopatra så ikke sin egen skyld i dette. Hun satt ikke igjen med noen følelse av å ha
