Solveig hadde fløyet avgårde en dag før de andre, til sin svigermors bursdag. Knapt hadde hun sunket ned i flysetet før hun skvatt – noen hadde uventet ropt navnet hennes.
Fingrene hennes krammet seg rundt stroppen på håndvesken mens hun sto i køen til innsjekkingen. Det var fortsatt en dag igjen til eks-svigermorens bursdag, men Solveig hadde bevisst valgt det tidlige flyet. Hun visste at Eirik, som alltid, ville utsette alt til siste liten – han kom sannsynligvis til å fly først neste morgen. Tre år var gått siden skilsmissen, og i all den tiden hadde de klart å bo i samme by uten å støte på hverandre en eneste gang. Nå ønsket Solveig mindre enn noensinne å forstyrre denne skjøre balansen.
Sete 12A, leste hun på billetten. Ved vinduet, slik hun likte det. I flyet tok hun som vanlig frem boken – en ny roman hun hadde begynt på i går og ikke klarte å legge fra seg. En historie om kjærlighet, svik og tilgivelse. Før i tiden hadde hun unngått slike historier, men tiden leget.
«Solveig?» – en kjent stemme fikk henne til å gyse. «For et sammentreff!»
Langsomt løftet hun blikket. Eirik sto i midtgangen med håndtaket på kofferten sin i hånden. Like velstelt som alltid, i sin grå yndlingsjakke. Bare ved tinningene hadde det sneket seg inn litt grått som hun aldri hadde lagt merke til før.
«Du pleier jo alltid å komme for sent,» slapp det ut av henne i stedet for en hilsen.
«Og du planlegger alltid alt i forveien,» svarte han med et smil og dro frem billetten sin. «Jaså, 12B.»
Solveig kjente at kinnene brant. Tre timer ved siden av mannen hun så omhyggelig hadde unngått i alle disse årene. Skjebnen så ut til å tillate seg et lite puss med dem.
«Jeg kan prøve å bytte med noen,» begynte Eirik.
«La det være,» avbrøt Solveig ham. «Vi er voksne mennesker.»
Eirik nikket og satte seg ved siden av henne. Den kjente duften av aftershave drev bort til henne, og den traff henne som et stikk midt i hjertet. Hvor mange ganger hadde hun våknet med den duften i nesen?
«Hvordan går det med jobben?» spurte han etter avgang, da stillheten ble for tung å bære.
«Bra. Jeg har åpnet mitt eget yogastudio,» svarte hun med rolig stemme. «Og du? Fremdeles i samme jobb?»
«Nei, jeg gikk over til rådgivning. Husker du at jeg alltid drømte om det?»
Selvfølgelig husket hun det. Og hun husket også de endeløse diskusjonene om akkurat det. Hun hadde vært redd for forandring, han hadde lengtet etter den. Nå, år senere, hadde hver av dem fått det de ville. Hvorfor gjorde det fortsatt så vondt?
«Mamma blir helt sikkert glad for å se deg,» sa Eirik etter en pause. «Hun har fortsatt keramikkvasen du ga henne til den siste bursdagen.»
«Ragnhild var alltid –» Solveig nølte og lette etter de rette ordene – «så god mot meg.»
«Selv etter skilsmissen sa hun at du var den beste svigerdatteren man kunne ønske seg.»
Solveig kjente at øynene fyltes med tårer. Hun strakte seg etter boken for å skjule at hun ble rørt.
«Hva leser du?» Eirik kastet et blikk på omslaget.
«Tilgivelsens tid,» svarte hun, og begge ble tause da ironien i tittelen gikk opp for dem.
Resten av flyturen satt de i stillhet, men det var en annen slags stillhet – ikke anspent som en stram streng, men nesten behagelig, slik den hadde vært før. Da flyet landet på Bergen lufthavn, hjalp Eirik henne med å ta ned vesken fra bagasjehyllen.
«Skal vi dele en taxi?» foreslo han. «Vi skal uansett i samme retning.»
Solveig nølte. For tre år siden hadde de gått fra hverandre, overbevist om at de aldri mer skulle stå side om side. Og likevel var de her, og verden hadde ikke gått under.
«Greit,» nikket hun. «Men jeg følger med på GPS-en – du krangler jo alltid med teknologien.»
Eirik lo, og den kjente latteren fikk noe i henne til å skjelve. Kanskje måtte man noen ganger slippe taket i fortiden for at nåtiden kunne bli lysere?
Da de forlot flyet, gikk det opp for henne at hun for første gang på lenge ikke angret på et tilfeldig møte. Foran dem lå bursdagen, et festsmykket bord og de usikre blikkene til slektningene. Men nå visste hun at de kom til å klare det. Det hadde de tross alt alltid gjort.
Taxien slynget seg gjennom Bergens kveldsgater. Solveig, som lovet, holdt øye med veien, mens Eirik satt ved siden av henne med vesken på midtsetet som eneste avstand.
«Her til høyre,» sa Solveig, og Eirik måtte smile: Hun kunne veien til foreldrene hans bedre enn han selv.
«Husker du første gang vi kjørte til Mamma?» spurte han plutselig. «Du var så nervøs hele tiden!»
«Jada!» fnyste Solveig. «Jeg hadde skiftet klær tre ganger i ren nervøsitet. Ville gjøre et godt inntrykk.»
«Og så sølte du suppe over deg selv!»
De lo begge to, og for et øyeblikk virket det som om tiden hadde stått stille. Men så stoppet taxien foran det kjente huset, og øyeblikket forsvant i skumringen.
Ragnhild tok imot dem i døren og slo ut med hendene i overraskelse:
«Har dere kommet sammen? For en overraskelse!»
«Vi traff tilfeldigvis hverandre på flyet,» forklarte Solveig raskt, mens hun så et glimt av håp i øynene til eks-svigermoren.
«Kom inn, kom inn! Solveig, jeg har gjort i stand rommet ditt, det samme som alltid!»
Solveig stivnet. Rommet hennes – soverommet i andre etasje, der hun og Eirik alltid hadde bodd når de var på besøk. Der morgensolen malte lekne mønstre på tapetet, og der man fra vinduet kunne se det gamle epletreet.
«Mamma, kanskje jeg heller burde ta gjesterommet?» foreslo Eirik.
«Ikke noe diskusjon!» avbrøt Ragnhild. «Der sover gjestene i morgen. Solveig blir på soverommet, du på det gamle barnerommet ditt. Alt som før.»
Som før – ordene ga gjenklang i Solveigs tanker. I virkeligheten var ingenting som før, men ingen av dem våget å diskutere med Ragnhild.
Kvelden gikk med til forberedelsene. Solveig hjalp til på kjøkkenet, mens Eirik sorterte gamle esker på loftet – en oppgave moren hans lenge hadde ventet på at han skulle ta seg av. De unngikk bevisst å være alene, men under samme tak var ikke det lett.
Om natten fant Solveig lenge ingen søvn. Sengen virket for stor, for tom. Bak veggen, på barnerommet, knirket gulvet – tydeligvis kunne heller ikke Eirik sove. Hun kjente igjen lydene: tre skritt mot vinduet, fire tilbake. Slik hadde han alltid gått når han tenkte på noe.
Plutselig ble det stille. Solveig vendte seg om på siden og så ut av vinduet. Epletreet raslet i vinden, og for et øyeblikk virket det som om de siste tre årene aldri hadde eksistert. Kanskje var det slik livet skulle leves: ikke ved å glemme det som hadde vært, men ved å forstå at det som hadde vært, ikke lenger hadde makt over det som skulle komme.
