Forutanelse om ulykke Julie våknet midt på natten og fikk ikke sove igjen. Enten var det et mareritt eller urolige tanker som holdt henne våken. Det lå en tung uro over hjertet hennes, og tårene trillet nedover kinnene uten at hun forsto hvorfor. Pusten gikk tungt, og følelsen av en kommende katastrofe vokste sterkt inni henne. Hun gikk bort til barnesengen hvor den lille sønnen deres, Jens, sov. Han smilte søtt i søvne og laget små, morsomme lyder med leppene. Julie strøk dynen over ham og gikk så ut på kjøkkenet. Ute var det stummende mørkt. – Julie, får du ikke sove igjen? sa Anders bak henne. – Igjen dette! Jeg vet ikke hva som skjer med meg, Anders, svarte hun stille. – Det er vel bare barseldepresjon, forsøkte mannen å spøke. – Vet ikke, Jens nærmer seg jo et halvt år, det har ikke vært noe før nå – og plutselig er det her? – Det kan være hva som helst. Hormoner, nerver! Ikke tenk så mye på det – det ordner seg. – Jeg er redd, Anders! hvisket Julie og strøk seg inntil ham. – Alt blir bra, svarte han og holdt rundt henne. Tre uker senere ble Julie innkalt til helsestasjonen. Hun og Jens hadde nettopp vært til seksmåneders-kontroll, tatt prøver og vært hos spesialistene. Da helsesykepleieren ringte, ble Julie urolig. – Har det skjedd noe? spurte hun. – Ikke vær redd, legen forklarer alt, svarte hun. På legekontoret var det som vanlig lang kø. Julie ble mer og mer engstelig. Da de omsider kom inn, skalv hun av uro. – Vær så god og sett deg, sa legen lavt, – Julie, jeg har noe jeg må fortelle. Ikke vær redd, men vi trenger flere prøver. – Hva har skjedd? spurte Julie andpusten. Hun kjente plutselig at den tunge uroen hun bar på, snart ville slå til. – Jens sine prøver gir grunn til bekymring. Hvite blodceller er langt over normalen, og andre verdier er også urovekkende. Vi må ta nye blodprøver på et spesialisert sykehus. – Hvor da? spurte Julie nesten uhørlig. – På kreftavdelingen ved Ullevål, svarte legen. Julie husket ikke engang hvordan hun kom seg hjem. Anders hadde kommet hjem fra jobb så fort hun hadde gitt beskjed. – Julie, hva har skjedd? spurte han. Tårene rant nedover kinnene hennes uten at hun enset det. – Vi skal utredes på kreftavdelingen, hvisket hun oppgitt. – Men det går nok bra. Det er jo bare undersøkelser, holdt Anders fast. – Det er mer enn det, – pustet hun ut matt, – jeg kjente at noe var galt, uten å vite hva – hvor faren kom fra. Julie klemte sønnen sin og gråt. Barnet rørte på seg i søvne – uvitende om alt som skjedde for ham. – Akutt leukemi, konstaterte den eldre legen etter å ha studert prøvene – vi må starte behandling straks. Julie gråt, ute av stand til å ta innover seg virkeligheten. Cellegiftbehandlingen ble gjort mens Jens lå på intensiven og hun satt utenfor. – Du bør gå hjem! ba vaktsykepleieren henne, – du får uansett ikke komme inn til han nå. – Jeg klarer ikke. Hva skal jeg gjøre hjemme uten sønnen min?! Julie og Anders hadde vært gift i åtte år. Julie hadde brukt lang tid på å bli gravid: de utredet seg, tok prøver, ingenting ble funnet – men det var først etter åtte år det lyktes. Det var både lykkelig og skremmende: Anders bar henne nesten på gullstol, hun fikk ikke løfte mer enn et lite glass vann… Den siste måneden var Julie innlagt på sykehus, det var for tidlig fødsel på gang. Men for et halvt år siden kom endelig den etterlengtede gutten. De døpte ham Jens, etter Anders’ far, som hadde dødd brått i en bilulykke noen år tidligere. – Julie, gi aldri barnet navn etter en som døde brått! advarte bestemoren da hun fikk vite det. – Bestemor, slikt er bare overtro! fnøs Julie. Hun var lykkelig og ville ikke la noe forstyrre den gleden. … Julie satt ved barnesengen hvor Jens sov. Han hadde skrumpet inn, blitt blek med mørke ringer under øynene. Julie bare gråt. Den sterile sykehusstuen hadde hun bare fått være i etter mange bønner og en krangel med overlegen – barnet var så sårbar for infeksjon. Men Julie klarte ikke lenger å holde seg unna – hun sto hulkende utenfor intensiven. Hun fikk endelig komme inn. Jens sov. Julie forsøkte å flette hver detalj inn i minnet. – Vi gjør ikke slike operasjoner her, sa overlegen dagen etter. – Hvor gjøres de? spurte Julie bestemt. – I Israel. Bare der kan det være håp. Men det koster mye. – Vi skaffer penger. Vær snill og forbered alle papirer. Papirene ble sendt til et sykehus i Israel som spesialiserte seg på leukemi. De fikk snart svar – Jens kunne få operasjonen, men det ville koste over to millioner kroner. – Selv om vi selger leiligheten og bilen, får vi ikke inn nærheten. sa Anders fortvilet, – Jeg har lagt ut annonser, men dette tar tid. – Vi har bare knapt to måneder! gråt Julie, – vi må finne en løsning. Alle hjalp til: på jobben, den lokale Røde Kors, i butikker og blant bekjente. Kommunen ga litt støtte, frivillige hjalp til, og de fikk inn over halvparten. Men tiden rant ut. – Julie, dere må bare dra, sa mannen, – alt jeg får inn, sender jeg til dere! Kanskje vi får solgt leiligheten! Alle i bygda følte med dem, men så mye penger var umulig å samle i nærområdet. Papirene ble ordnet, og Julie fløy med Jens til Israel. Pengene de hadde samlet, rakk ikke. Jens begynte på utredninger og forberedelser. Julie tenkte ikke på hvor de skulle få resten – hun håpet bare på et mirakel. Jens skulle fylle ett år om en måned. I rommet ved siden av lå også en mor med sønnen sin, han var tre år. De kom fra en naboby på Østlandet. Oksana hadde fått samlet inn pengene til deres operasjon. Men Misha var i dårligere form – sykdommen var blitt oppdaget for seint, så operasjonen måtte utsettes flere ganger. – Ikke gråt! trøstet Oksana, – Det kommer til å ordne seg! Du tar med Jens på sirkus og i dyreparken igjen – vi var der i fjor, og han elsket de store bjørnene. Jeg visste ikke da at han var syk. På dyreparken fikk han plutselig neseblod for første gang – jeg ble så redd. Og det skjedde flere ganger før vi kom oss til legen. Da var det allerede for seint, 3. stadiet. Hvorfor skjønte jeg det ikke før! – Oksana, ikke gråt, det ordner seg! Vi drar alle i dyreparken, trøstet Julie nå. – Men jeg kjente jo at noe var galt! Misha ble tynn, slapp, spiste dårlig… hvorfor løp jeg ikke til legen med en gang! det er min skyld! Mamma sa også hun var urolig, men jeg ville ikke innse det! hulket Oksana. Julie visste ikke hvordan hun skulle trøste. Hjalp noen ord i en slik stund?… Noen dager senere ble Misha dårligere. Han ble flyttet til intensiven. Oksana fikk ikke komme inn. Hun satt i korridoren utenfor og gråt. – Oksana, bli med og hvile litt! ba Julie. – Jeg må sitte her! Misha kjenner at jeg er her – det hjelper ham! svarte Oksana. – Han vet du er nær, han kjenner det – kom nå! Men Oksana satt. Sykepleieren ga henne en beroligende sprøyte; hun sluttet å gråte, men stirret tomt ut i luften og ventet, håpet. Om kvelden ringte Anders. Julie vugget Jens i armene. Hun levde for hvert eneste minutt med sønnen – uviss om hvor mange slike minutter de fikk. – Julie, jeg har overført hundre tusen, sa mannen, – det er alt vi har nå. Noen så leiligheten i dag, et ungt par, jeg satte ned prisen. De skulle tenke på det. – Greit, svarte Julie stille, – og du… En desperat gråt fra gangen avbrøt henne. Telefonen falt ut av hendene. Jens våknet og gråt, Julie strøk ham over håret, han gjespet og sovnet igjen. Hun gikk ut i korridoren; hun visste hva som hadde skjedd, men ville ikke tro. Under neonlyset lå Oksana på knærne og gråt fortvilet. Sykepleiere prøvde få henne til å drikke vann, gi enda en sprøyte. Hun ropte og gråt. Aldri hadde Julie sett så mye smerte. – Oksana, hold ut, sa Julie og klemte henne – du må leve, for Misha! – Hvorfor skal jeg leve nå? Sønnen min er død! Det er min skyld! Hvordan skal jeg leve med det! hylte Oksana. Julie hjalp henne tilbake på rommet. – La henne hvile, sa legen matt, – hun får tid til å gråte… Den natten sov ikke Julie. Hun torde ikke lukke øynene og satt hos sønnen sin. Ville se ham, kjenne ham, hver minste bevegelse. Neste dag kom Oksana innom. Hun gråt ikke, men så ut som hun hadde blitt ti år eldre. Tomt blikk. De sto lenge og holdt rundt hverandre. – Jeg håper alt blir bra med dere, sa Oksana før hun gikk. – Dere har en sjanse, grip den! Jeg må ta hånd om sønnen min nå: begravelsen, 9 dager, 40 dager… reise gravminne, og så… Hun tørket tårer og ga Julie en konvolutt. – Les når jeg har gått. Jeg klarer ikke si alt nå. – Ja, svarte Julie stille. Da Oksana var borte, følte Julie seg tom. Jens ble hentet til ny prosedyre. Hun åpnet konvolutten: «Kjære Julie! – skrev Oksana med skjelven hånd, – Jeg ønsker så sterkt at Jens skal få leve. La ham leve for min Misha også: vokse opp, lære, oppleve… La ham glede seg over hver dag, spille fotball og gå på ski. Og gå i vår dyrepark og hilse på den store svarte bjørnen! – Tårene rant nedover og Julie tørket bort for å klare å lese alt, – Dere har en sjanse til livet, og i konvolutten ligger penger til operasjonen. De hjelper ikke Misha lenger, la dem hjelpe Jens!» Julie gråt. Gråt av glede, fordi Jens endelig kunne opereres. Gråt av sorg, fordi pengene var betalt med en altfor høy pris. – Anders, ikke selg leiligheten! sa hun neste dag til mannen på telefon, – Vi trenger et sted å komme hjem til! – Men hva med pengene? spurte han overrasket. – De er ordnet. Alt ordner seg! Han la på og for første gang følte han håp – han hørte noe i stemmen hennes som fikk ham til å tro at alt ville gå bra. Julie var sikker på det. Operasjonen ble gjort rett etter Jens’ første bursdag. Julie, som Oksana før henne, ventet utenfor intensiven, men denne gangen var prognosene gode. Snart fikk hun komme inn til sønnen, og etter noen uker ble de flyttet sammen på ett rom. En måned i karantene og flere måneder med opptrening ventet, men det var bare detaljer – det viktigste var at operasjonen var vellykket. Fremgangen var tydelig. Barnet våknet til liv – begynte å leke med leker, spise litt, til og med smile, og da han en dag sa «mamma» gråt Julie av lykke. Et mirakel hadde skjedd. – Bjørnen! sa Jens og pekte på den store svarte skapningen i buret. – Ikke «bjørnen», men bjør-ne! lo Julie og rettet på ham. De var i byens dyrepark – i akkurat den hvor Misha en gang hadde frydet seg over bjørnen. – Hils til bjørnen fra Misha, hvisket Julie til dyret. Jens løp rundt, spiste is og satt på skuldrene til Anders, nysgjerrig på alle dyrene. Livet var nå fylt med barnglede og nye inntrykk. Sykehuset var langt bak dem, og bare noen netter om gangen sto Julie opp for å passe på sønnen, lytte til hans rolige pust. Uroen forsvant sakte. Fremtiden lå åpen – for Jens og for den lille gutten som hadde gitt ham livet i gave.