Ektemannens elskerinne var fantastisk. Hun ville selv valgt en slik, om hun hadde vært mann. Du vet, det finnes kvinner som virkelig kjenner sin egen verdi – de går med verdighet, ser deg rett og åpent i øynene, lytter oppmerksomt. Ingen stressede bevegelser; de trenger ikke vise hud for å fange blikk, er rolig som en dronning og mister aldri fatningen. Hun ville faktisk valgt henne – som sin fulle motsetning. For hva er hun selv? Alltid på farten, kjeftende på barn og mann, mister alt ut av hendene, rekker ingenting, kaos på jobb, misfornøyde sjefer. Går alltid i bukser og t-skjorter eller strikkegensere. For å stryke en kjole eller bluse – det har hun ikke tid til, husker knapt sist gang det skjedde. Heldigvis tar den nye tørketrommelen seg av krøllene, så strykejernet trengs nesten aldri. Men elskerinnen… for ei dame. Kropp, holdning, ben, hår, øyne, ansikt – til å miste pusten av! Og det var nettopp det hun ikke hadde gjort, ikke trukket pusten, siden hun fikk vite det. Riktig nok, det var synsinntrykket hun fikk først. Hun hadde tilfeldigvis fått et ærend i en fjern bydel, stakk innom første kafé for å spise. Jobben var unnagjort, magen knurret. Fikk et ledig hjørne, satte seg, tok opp menyen, så opp – nei, hun så ikke feil. Gjenkjente straks ektemannen på ryggen. Og hun så henne. Han holdt elskerinnens hender i sine og kysset fingrene hennes. Fy så klisjé, tenkte hun. Riktig så «dine fingre dufter røkelse». Men dama var virkelig flott. Objektivt sett. En underlig tilstand fulgte – som et brannsår, når man ser merket på huden og vet at straks kommer smerten. Og i de sekundene før det svir, prøver man instinktivt å blåse bort smerten. Det skal gjøre vondt. Men inni var det tomt. Helt tomt. Mannen kom hjem som alltid, i godt humør, like avbalansert. Hun var jo alltid den som stresset, maste, jaget folk rundt seg. Han var så sindig, trygg, med humor. Akkurat humoren hans kunne hun trengt nå. Hennes egen passet ikke helt for situasjonen. Hele kvelden fristet det å spørre ham direkte, med flat stemme: «Ja, hvordan står det til med elskerinnen? Så dere i kafé N., du har god smak, skjønner deg godt – jeg hadde også latt meg friste.» Å stille spørsmålet – og så nyte hvordan han ville svette og prøve å holde masken. Hun kunne fulgt opp: «Hva nå, da? Skal barna kanskje få hilse på den nye mammaen sin? Og hvor skal jeg gjøre av meg – har hun egen bolig, eller tar du henne med hit?» Men ingen slike ord. Mannen la armen rundt henne i senga, dro henne inntil seg – og sovnet fort. Kanskje de ikke har rukket å ligge sammen ennå, tenkte hun mens hun flyttet seg over på sin side. Lo lydløst. Nå tenker hun virkelig som en kvinne som har blitt bedratt, men prøver å overbevise alle – også seg selv – at det bare er innbilning. Kanskje det bare er begynnelsen. Første fase, forelskelse, tanker og pust i takt. Og ham, den vellykkede, godt skjulte elskeren. Ikke et ord, ikke en muskel røpes. Hun vred seg, sov i rykk og napp, drømte om blomster og andres elskerinner i røde kjoler. Våknet med hodet tungt, beveget seg langsomt gjennom huset, sendte barna rolig til skolen. Tankene kretset rundt hva hun burde gjøre. Hva gjør egentlig kvinner som tar mennene sine på fersken med en annen? Google det, kanskje? Google hadde ingen svar. Hun hadde ingen selv heller. Prøve å leve videre? Hva hjelper det å prøve? Hun lever jo videre uansett. Det samme kaoset, den samme ektemannen som alltid kommer hjem, uten leppestift på skjorta eller parfymelukt, barn som løper, kinoturer på søndager. Ingenting endret. Samme sex to ganger i uka, noen ganger tre for detaljerte. Kanskje hun tok feil i kaféen? Nei. Hun ringte ham ved lunsj, han svarte ikke. Hun tok taxi til samme kafé. Fant på en forklaring til taxisjåføren – de venter på en leveranse. Ektemannens bil stod parkert. Han og elskerinnen kom ut, satte seg inn og kjørte. Hun bleknet, ba sjåføren om vann, lot som hun ropte i mobilen: «Glem det med pakken, jeg må tilbake på jobb!» Tilsynelatende spiller det faktisk en rolle hva en taxisjåfør tenker om henne. Å vite om elskerinnen, det endrer alt. Skal hun skille seg? Mest sannsynlig. Hvordan kan man gjøre annet? Å tåle det? Hvorfor det? Hun husket et par fra vennekretsen, hvor mannen fikk seg elskerinne for noen år siden. Han nektet alt, til og med etter å ha blitt konfrontert med chat-logger. Han påstod han var blitt hacket, at det var misunnelige konkurrenter. Den gangen sa hennes egen ektemann: «Jeg ville aldri løyet. Gjør du noe galt, må du stå for det. Eller gå, men sørg for at familien har det de trenger.» Hun hadde vært stolt – for en ansvarsfull mann. Det er lett å moralisere på andres vegne. Når ansvaret ikke ligger på deg. Når du selv sitter i dramaets sentrum med både kone og elskerinne for øynene, svikter motet med ett. Hun gikk bort til deres bord i kaféen og satte seg. Elskerinnen så overrasket opp. Mannen frøs. Begge tiet, hun moret seg. Elskerinnen forstod øyeblikkelig hvem hun var. Kanskje hun visste allerede. Mannen åpnet munnen, men hun stoppet ham med en håndbevegelse: «Det er ikke det jeg tror, er det vel? Men vet du, ingenting av dette overrasker meg. Sånn skjer. Nå er det opp til dere å finne ut av det – barna, felles leilighet, foreldre i livets høst. Dere er smarte, dere klarer det nok.» Så reiste hun seg, gikk rolig ut av kaféen. Den nystrøkne kjolen passet henne utmerket. Synd hun ikke hadde brukt den på lenge.

Elskerinnen til mannen hennes var vakker. Hun ville selv valgt henne, om hun hadde vært en mann.

Vet du, det er slike kvinner de som kjenner sin egen verdi. De bærer seg med verdighet, ser en rett inn i øynene, lytter oppmerksomt. Ingen raske, masete bevegelser. De trenger ikke vise frem verken brystet eller ryggen for å bli lagt merke til, de har en rolig, kongelig trygghet og mister aldri fatningen.

Hun ville nok valgt henne selv. Nettopp fordi hun var alt det motsatte.

For hvem var hun egentlig selv? Alltid travel, roper til både barn og mann, alt ramler ut av hendene, rekker ingenting, stadig kaos på jobben, misfornøyde sjefer. Går alltid i bukser og store gensere, fordi å stryke en kjole eller bluse nei, det er for mye styr. Hun husket knapt sist gang hun gadd å stryke alle disse volanger og blonder. Heldigvis hadde hun fått seg en splitter ny tørketrommel som glattet klærne godt nok, så strykejernet ble nesten aldri brukt.

Men elskerinnen hvilken kvinne hun var. Kropp, holdning, bein, hår, øyne, ansikt én måtte nesten holde pusten.

Og hun hadde faktisk ikke klart å slippe pusten siden hun fikk vite det. Eller, ikke bare fikk vite hun så det. En dag for lenge siden, da hun var ute i en annen del av Oslo på jobb, stakk hun innom et tilfeldig kafé for å få seg litt mat. Jobben var unnagjort, men sulten den var sta. Kaféen var full, men det var ledig et lite hjørne. Hun satte seg, tok opp menyen, løftet blikket og der satt han. Mannen hennes. Hun kjente ham umiddelbart, selv bare fra ryggen. Og ved siden av ham henne.

Han holdt hendene hennes i sine, kysset henne på fingrene. Fy, hvor barnslig, tenkte hun. Akkurat sånn som «dine fingre lukter røkelse.» Men kvinnen var virkelig fin. Helt objektivt sett.

Følelsen som traff var merkelig. Som etter et brannsår, når huden er rød og man vet at smerten kommer, men likevel ikke har satt inn enda. Og for å slippe den kommende smerten, blåser man febrilsk på huden.

Det skulle jo ha gjort vondt. Men det fantes bare et tomrom inni henne. Ingenting.

Mannen hennes kom hjem presis, som han alltid gjorde. Alltid godt humør, alltid lik seg selv. Det var jo hun som var den utålmodige, hun som maste, alltid hastet avgårde, jaget alle andre. Han derimot en sindig, selvsikker kar, stødig og med god sans for humor.

Hun kunne virkelig trengt den humoren nå. Hennes egen slo slett ikke til i denne situasjonen.

Hele kvelden ville hun spørre ham rett ut, med tørr og kjølig stemme: Ja, hvordan går det med elskerinnen din? Så dere på kafé Dronning Mauds på fredag hun er virkelig flott, det må jeg si. Jeg forstår deg, jeg. Hadde nesten ikke motstått selv.

Og bare nyte å se svetten piple i pannen hans, rødmen som brer seg, kampen for å holde masken.

Kanskje hun skulle fortsette: Så, hva nå? Skal barna møte henne, hun må jo like den nye moren sin. Og hvor skal jeg gjøre av meg blir jeg boende, eller tar du henne hjem til oss? Har hun leilighet, eller?

Men hun sa ingenting. Som alltid. Mannen hennes la armene rundt henne der de lå i sengen, dro henne nær, og sovnet raskt.

Kanskje de ennå ikke hadde elsket, tenkte hun, da hun flyttet seg over på sin side av dobbeltsengen. Hun lo lydløst. Nå tenkte hun virkelig som en kvinne som akkurat har blitt bedratt rett foran øynene sine, men som fortsatt later som om ingenting har skjedd.

Kanskje de ikke hadde gått hele veien ennå. Kanskje bare starten, litt spenning, dype blikk, tanker i takt. Og han en mester i hemmelighold. Ikke et ord, ikke én avslørende bevegelse!

Hun lå våken, sov i bruddstykker, drømte om knallsterke blomster og fremmede kvinner i røde kjoler.

Dagen etter våknet hun med tungt hode. Treg i stegene gjennom leiligheten, samla barna til skolen uten drama.

Hele tiden kvernet det hva gjør hun nå? Hva gjør egentlig norske kvinner, når de tar mannen på fersken med en annen? Google det, kanskje?

Google hadde ingen svar. Og hun hadde heller ingen. Skulle hun bare fortsette å leve?

Hva hjelper det å prøve hun levde jo allerede videre, uansett. Alt var som det alltid var. Samme rutiner, samme mann som kom hjem til riktig tid, uten leppestift på skjorten, uten fremmed parfyme. Barna hoppet rundt, søndagskino. Ingen ytre endringer. To ganger i uken i senga, av og til tre om hun skal være nøyaktig.

Kanskje hun tok feil på kaféen?

Nei, hun tok ikke feil. Hun ringte ham på lunsjen, men han svarte ikke. Hun hoppet i en taxi, kjørte rett til den samme kaféen. Hun forklarte taxisjåføren at de ventet på en «pakke til jobben.» Mannens bil sto parkert rett utenfor. Han og elskerinnen kom ut sammen, satte seg i bilen og kjørte sin vei.

Hun skalv, ba taxisjåføren om vann, later som hun ringer noen og roper ut i mobilen: Nei, vet du hva, jeg kan ikke vente mer på pakken! Jeg må dra på jobb nå!

Det betydde altså fremdeles noe for henne hva taxisjåføren måtte tro.

Å vite at mannen har en elskerinne det snur opp-ned på livet. Skilsmisse? Kanskje. Hvordan ellers leve? Holde ut? Hvorfor det? For hva?

Hun husket hvordan det for noen år siden hadde blitt kjent at mannen til et vennepar hadde en elskerinne. Han hadde forsøkt å skjule det. Som alltid. Men konen forsto til slutt. Det ble et voldsomt oppgjør, han nektet helt til de la fram bevisene: gamle meldinger han ikke hadde slettet. Da påsto han at kontoen var hacket, at det var sjalu konkurrenter som sto bak.

Den gangen hadde hennes egen mann sagt bestemt: Jeg ville aldri løyet. Det ser bare sørgelig ut. Har du rotet det til, så vær så ærlig å innrømme det. Og gjør slutt med henne hvis familien din betyr noe for deg. Eller gå, men sørg for at familien har det de trenger.

Da var hun stolt over ham. For et ansvarlig menneske, tenkte hun.

Det er lett å rydde opp i andres liv. Spesielt fra avstand, uten noen spesiell risiko.

Men når man selv står midt i dramaen, og møter både kone og elskerinne samtidig, forsvinner motet og den sikre stemmen fort.

Hun gikk frem til bordet deres på kaféen og satte seg. Elskerinnen så overrasket opp. Mannen stivnet, urolig på stolen. Det ble stille. Hun syntes det nesten var morsomt å se dem. Elskerinnen skjønte med én gang hvem hun var. Kanskje hun visste det hele tiden.

Mannen prøvde å si noe. Hun stanset ham med en håndbevegelse: Det er vel ikke akkurat det jeg tror? Vet dere, sa hun, det er ikke så sjeldent dette. Slik skjer. Nå får dere bare finne ut av hvordan dere skal løse det barn har vi, felles leilighet, gamle foreldre. Dere er voksne, dere får det til.

Så reiste hun seg rolig og gikk. For første gang på lenge hadde hun på seg en nypresset kjole. Den kledde henne synd hun ikke hadde brukt den på lenge.