Så lenge man lever, er det aldri for sent. Fortelling
Ja, mamma, som vi ble enige om, kommer jeg og henter deg i morgen og kjører deg. Jeg er sikker på at du kommer til å stortrives der, sa Henrik mens han hektisk kledde på seg og lukket inngangsdøren bak seg.
Ragnhild satte seg trøtt ned i sofaen. Etter mange runder med overtalelse hadde hun gått med på å dra. Nabokvinnene var fulle av beundring:
Tenk så omsorgsfull sønnen din, Henrik, er. Nå har han ordnet enda en ferie for deg.
Men i hjertet til Ragnhild hadde det snekret seg inn en uro. Men det fikk stå sin prøve i morgen får hun svar.
Tidlig neste morgen sto Henrik ved døren. Han bar raskt ned mors kofferter, fikk henne inn i bilen og så kjørte de.
Hun er jammen heldig, skravlet damene på benken utenfor blokka, sønnen ordner hjemmesykepleier for henne, nå sender han henne på opphold, ikke som oss som må klare oss selv.
Stedet de kom til lå utenfor byen.
Mamma, dette er nesten som et femstjerners hotell, Henrik så nærmest bedende på henne.
Da de kom frem og gikk ut på området, der kun eldre mennesker satt på benker i solveggen, skjønte Ragnhild at hun ikke hadde hatt grunnløse bekymringer.
Men hun lot ikke noe synes hun hadde alltid lært seg selv å holde masker.
De møtte blikket til hverandre, men Henrik så straks vekk, han skjønte nok at hun hadde forstått.
Mamma, her er det både leger, spennende aktiviteter, sosialt fellesskap. Bare prøv det i tre uker, så får vi se …, Henrik snakket nølende uten å møte blikket hennes. Hun nølte ikke et øyeblikk:
Kjør, gutten min. Og kan du være så snill å kalle meg mamma, slik du pleide?
Han nikket lettet, ga henne et kyss på kinnet og kjørte bort.
De spurte Ragnhild om hun ville ha enerom eller bo med en annen. Hun valgte å dele rom hun likte ikke å være alene med tankene sine.
Velkommen, kjære deg, på sofaen satt en flott gammel dame, endelig slipper jeg å være alene. Jeg heter Borghild.
De ble straks kjent.
Rommene var virkelig til fem av fem stjerner, sønnen hadde gjort sitt beste. Felles stue og to soverom med dusj og WC.
Borghild viste seg å være en formuende, enslig 91-åring:
Vet du, vennen min, jeg er sliten. Jeg vil bli stelt godt med nå. Leiligheten min i Bygdøyveien leier jeg ut, og så bor jeg her i dette flotte stedet. Her får jeg omsorg, medisinsk hjelp, jeg kan delta på kreative kurs og slipper å gjøre husarbeid. Jeg har testamentert leiligheten til nevøen min; om høsten tar han meg gjerne med til Sørlandet. Og du, unge venn, hvordan havnet du her? Du er da ennå ung!
Ragnhild smilte. Men fristelsen til å åpne seg var for stor:
Jeg kom hit egentlig ikke helt frivillig. Sønnen min og kona bor for seg. Vi kom aldri helt overens.
Jeg har også en stor leilighet, men da de fikk råd, kjøpte de egen og flyttet ut. Egentlig var det kanskje bra jeg og svigerdatteren min, Astrid, kom ofte i tottene på hverandre. I starten var det greit å bo alene, hun tidde litt …, men så begynte helsa å skrante.
Aha, jeg skjønner, sa Borghild mens hun tok ut hårruller og mante håret foran speilet, Det er dans i kveld, vil du være med?
Nei takk, jeg orker ikke i dag, jeg vil bare slappe av, svarte Ragnhild, gikk inn på rommet sitt og la seg på sengen.
Alt var vel egentlig i orden. Barnebarnet hennes, Oda, studerte i en annen by. Hun skulle komme hjem etter studiene bygge sitt eget liv.
Hun hadde seg selv å takke.
Hun og Astrid hadde aldri funnet tonen, men det var også fordi hun alltid blandet seg inn og ikke ga plass. Henrik kom mellom dem og hun ville ha ham på sin side, ikke deres.
Det var tåpelig.
Da de flyttet ut, var det først fint. Forholdet til Henrik, Astrid og Oda bedret seg de kom ofte på besøk. Men så begynte hun å irritere seg igjen ingenting var egentlig bra nok.
Hun hadde bare seg selv å takke.
Hun begynte å late som hun var sykere enn hun var, latet som hun glemte medisiner. Hun håpet de skulle besøke henne oftere, ha mer omsorg for henne. Men sønnen tenkte annerledes. Kanskje han var redd for at hun og Astrid skulle krangle. Kanskje han bare hadde for mye å gjøre på jobben.
Hun, Ragnhild, tenkte bare på seg selv.
Hun hadde seg selv å takke.
Først ansatte han en ledsager for henne, så en til, men ingen av dem falt i smak hos henne. Hun ville jo egentlig bare ha sønnens oppmerksomhet, slik endte det.
Oda, hennes kjære barnebarn, reiste til Trondheim for å studere. Hun ringte ofte:
Bestemor, jeg kommer snart hjem, alt er fint. Og med deg?
Det går bra med meg, svarte Ragnhild.
Bestemor, ikke vær trist, jeg kommer snart, Oda var virkelig glad i henne.
Hun hadde seg selv å takke.
Hun sa til Henrik at hun begynte å surre med medisiner, glemme det hun skulle. Det var ikke sant.
Hun håpet han skulle be henne flytte inn.
Men tydeligvis ble Henrik skremt; han trodde hun var mye dårligere enn hun var. Han og Astrid har jobbene sine hvem skal passe på henne? Så han leverte henne hit.
Til dette femstjerners eldrehjemmet.
Ragnhild reiste seg og så seg i speilet:
Gammel kvinne, nærmere åtti, og hva så?
Hun var fortsatt ved full forstand og hadde krefter igjen.
Hun hadde seg selv å takke. Kanskje var det likevel like greit.
Hun la seg ned og sovnet.
Tre uker føltes som en evighet for Ragnhild.
Sønnen kom hver fredag. Hadde med hjemmelaget mat og smågaver, men her hadde hun jo alt hun trengte.
Alt hadde vært greit om dette virkelig bare var en ferie på et luksushotell. Men tanken på at dette kunne bli for alltid, var vond å bære.
Du vet, vi har undersøkt moren din. Ragnhild har strålende helse, bare litt nerver som spiller inn, men det er helt normalt, rapporterte personalet da Henrik kom på besøk.
Og plutselig så Ragnhild at han … ble overrasket og glad. Tenk, hun trodde at alle bare ventet på at hun skulle bli borte.
Brått kom Oda løpende inn:
Bestemor, pappa sa du er på ferie? Rart sted! Jeg har levert masteroppgaven min, gratuler meg! Skal du snart hjem? Jeg er tilbake nå, det er så kaldt uten deg. Kan jeg bo litt hos deg?
Ragnhild kjente hjertet banke hardt Oda var så ærlig:
Pappa kommer i morgen, pakk sakene dine, du skal hjem!
Ragnhild nikket stumt. Hun var nær ved å gråte.
Borghild fixerte håret for kvelden:
Kjære deg, du må hjem, dette er ikke for slike som deg, hun flikket på frisyren med en smule misunnelse i stemmen, du er ikke som oss, du er en som hører hjemme, så reiste hun seg og forsvant inn på rommet sitt.
Ragnhild pakket sakene, nesten uten å tro at hun skulle få reise fra paradiset.
Henrik kom tidlig, smilte og sa kun:
Mamma, og ga henne en klem.
I bilen satt Oda og overraskende nok, Astrid. De så på hverandre, og Ragnhild følte varmen spre seg i brystet:
«Jeg har meg selv å takke. Skulle alltid bestemme, ville lede alt. Gav ingen plass til de andre. Men hvorfor? Nå ser de spørrende på meg. Dette er jo familien min.»
Takk, hvisket Ragnhild så vidt, sønnen åpnet bildøren og hun satte seg inn.
Hun kjente bare glede og lykke mens de kjørte hjem.
Nå skal alt bli annerledes. Nå tror hun på det gode.
For det er faktisk aldri for sent å begynne å leve, være lykkelig og gjøre andre glade.
