Skjebnens gave
Andreas kom diltende til moren sin på besøk, og som vanlig var det sent. Moren hans hevet ikke et øyenbryn, for det der var typisk sønnen hennes. Siden skilsmissen hadde Andreas bodd alene, mens sønnen hans, Marius, bodde med moren.
Marius ventet på deg, du lovte å bli med ham på skøytebanen. Han sovnet for ikke så lenge siden, så ikke vekk ham nå. Jeg varmer litt middag til deg spis så går du og legger deg, sa moren.
Andreas åt, og la seg så på rommet til Marius, side om side. Det tok tid å sovne plutselig begynte tankene å vandre til ekskona hans, Dina. Og så tenkte han: etter Dina var det riktignok to til, men ingen av dem var som henne.
Dina hadde han aldri glemt. De hadde vokst opp sammen, helt fra barnehagen. Lekte sammen, bodde i samme oppgang. I skolen i samme klasse, etterpå på universitetet sammen. De giftet seg til slutt uten egentlig å ha tenkt så mye over det de var jo sammen hele livet. Begge familiene jublet; Endelig, det var jo bare et spørsmål om tid!
Alle beundret det stilige paret. De bodde godt i leiligheten Dina hadde arvet etter bestemoren sin. Livet gikk sin vante gang, men det var én skygge: Dina klarte ikke bli gravid. Alt var på stell, de var begge friske, men barn nei, det ble det ikke.
Noen foreslo behandling på et spa-hotell ved kysten, men Andreas var steil.
Tenk om du drar derfra med et annet barns unge? gliste han.
Stoler du ikke på meg, Andreas? spurte Dina med tårer i øynene.
Foreldrene foreslo å adoptere fra barnehjem. Absolutt uaktuelt for Andreas.
Nei, jeg vil ha mitt eget barn, basta.
Da de feiret ti år som ektepar, ventet alle gjestene på Andreas ved bordet. Han kom aldri. Nemte stemningen ble aldri høy, og ett etter ett ruslet folk hjem koldtbordet sto igjen, så og si urørt.
Andreas kom ikke hjem om natten. Dina pakket sammen, gråt, var alene, men tenkte egentlig at dette burde hun ha forventet. Andreas hadde vært fjern lenge nå. Neste morgen kom han hjem og slapp bomben: Han hadde vært hos en annen kvinne, en alenemor med to barn. Hun hadde lovt å føde ham et barn, som de så kunne overta.
Hæ? Andreas, har du klikket? Du har vært utro! Og du nekter å snakke med meg om det? Jeg tilgir deg aldri. Forsvinn! Eller nei, hjelp meg heller å adoptere et barn, gråt Dina med desperasjon.
Ja, riktig. Bare så du kan gi barnet mitt navn og kreve barnebidrag? Glem det!
Dina hadde det fryktelig vondt etter bruddet, sånn er det å bli dumpa. Heldigvis stilte venner og familie opp. Hun ville så gjerne adoptere, men enslige kvinner fikk sjelden adoptere i Norge.
Hun lukket til slutt døra bak Andreas for godt. Ti år. Ti år med venter, håp, bitre piller, sprøyter, lukten av sykehus og en stillhet som ble tyngre og tykkere for hvert år. Andreas gikk stille ut, nesten som et arbeidsmøte.
Unnskyld, Dina. Jeg orker ikke mer.
Et halvt år senere fikk hun høre fra felles bekjente at Andreas hadde fått en sønn. Verden raste ikke. Den bare bleknet, som et falmet fotografi på hylla.
Et helt år levde hun på autopilot: jobb, hjem, søvnløse netter. Så, en regnfull dag da hun søkte ly på en kafé, la hun merke til Oskar Andreas gamle kamerat. Han som alltid dro i gang latter og gode historier. Nå satt han og stirret ned i en tom kaffekopp, en trøtt mann, tom for krefter.
Oskar, hei? sa hun, for han virket helt utenfor.
Han tittet opp, gliste matt: Dina?! Jamen, hei! Hvor i alle dager kom du fra?
De ble sittende og skravle. Alt kom ut av begge.
Jeg og Rita er skilt, sa han. Hun har alltid vært glad i penger, og da bedriften min gikk dundas brann i bilverkstedet, så kom gjelda og vips, ut på gata med eiendeler og alt. Foreldrene mine døde for mange år siden, så jeg hadde ingen. Ingen steder å dra.
Bli med meg hjem, sa Dina overrasket over sin egen stemme.
Det var ikke av medynk, men et klart valg: Hun ønsket å hjelpe en venn. Ikke tenkte hun på romantikk heller. Det var bare det: I hennes folketomme festning var det nå kommet en som hadde det verre.
Er det greit? Hva med Andreas da?
Har du ikke hørt, han dumpa meg. Jeg kunne ikke gi ham barn han gikk til den som kunne det.
Oskar virket nesten sjokkert.
Nei, dette ante jeg ikke. Vi bor jo i hver vår bydel, det er mange år siden sist.
Vel, sånn ble det altså, konstaterte Dina tørt.
Oskar tok sofaen. De første dagene famlet han rundt som en besøkende i sitt eget liv, takket for hvert kneippbrød. Etter hvert kviknet han til: fikset en lekk kran, skrudde sammen bokhylla, laget middag iblant. Han var overraskende rolig og omsorgsfull, og plutselig kjentes stillheten trygg, ikke truende.
Hver kveld satt de og skravlet. Dina fikk ordnet jobb på kontoret til Oskar. Han takket som om han hadde vunnet i Lotto. Sakte, men sikkert ble de et par og så giftet de seg; ikke foran halve byen, men med vafler og kaffe på kjøkkenet.
En dag traff de Rita. Hun rullet med øynene og sa med syrlig stemme: Ja-ja, bruk ham du, jeg har fått nok kanskje han fikser et barn til deg også! Hun oppførte seg som om Oskar ikke sto ved siden av engang.
Vi får satse på det, svarte Dina og smilte. Så hyggelig at du ønsker oss lykke til.
Med Oskar følte Dina seg endelig som et menneske, ikke bare noe drivved. Hun lo, faktisk fordi det var morsomt! De begynte å planlegge, krangle om beste filmen, og drikke kaffe sammen i morgenrodens første time.
Men en kveld tok Oskar temaet opp:
Dina, skal vi prøve å adoptere fra barnevernet?
Dina trodde hun hadde hørt feil. Hun stirret på mannen sin som om han var selveste julenissen overrasket og litt forfjamset.
Ja, du hørte riktig, sa han med et smil.
Da hun omsider fikk summet seg, svarte hun:
Det ville vært min store drøm å få ta vare på et barn. Oskar, jeg har tenkt på det lenge, bare ikke turt å spørre deg.
Oskar rødmet litt, men var tydelig fornøyd med å ha overrasket kona si.
Da kaster vi oss i det, da! Allerede i morgen begynner vi prosessen.
Du er den beste, Oskar! lo Dina, og syntes plutselig hun hadde vunnet i kjærlighetslotteriet.
De samlet papirer og leverte søknad, var på omvisning på barnehjem flere ganger. Plutselig oppdaget Dina at hun levde i et helt nytt tempo, med spenning i hverdagen. Hun sa ingenting, men løp til apoteket. To streker på graviditetstesten! To brede, nærmest ertende streker som sa: Dette er din vei, ikke andres.
Uten helt å tro det, løp hun rett til Oskar:
Oskar, du kommer ikke til å tro det se her! Vi skal få barn!
Er det sant? Å herregud, Dina! I morgen går vi til legen!
Legen bekreftet det, og Dina ble trillet inn i svangerskapsomsorgen.
Hos Oskar og Dina tok festen ingen ende det var den største og mest vidunderlige festen, etter fjorten år med venting, tårer og vakuum.
Oskar passet på henne som en haug med bestemødre, forbød henne å løfte tungt, kjøpte alt hun drømte om og fristet henne med sjokolade nesten som om svangerskapet var laget bare for henne.
Så ble skatten født: ei lita tulle med store, blå øyne, hun fikk navnet Solveig. Oskar gråt åpenlyst da han fikk datteren sin i armene og sa med hes stemme:
Endelig skal vi hjem. Nå venter et langt og lykkelig liv, og den største skatten av alle datteren vår.
Nå var huset deres fullt igjen; med gråt, latter, pudderlukt og våkenetter, men de tok alt sammen hånd i hånd. Lykken var ikke perfekt; det kom krangler og stress og slit, men den sto støtt som et tuntre.
En dag gikk de tur med barnevogna i parken. Solveig sov, mens de diskuterte hvor de skulle svinge. Brått sto de ansikt til ansikt med Andreas. Han var alene, grå i håret og med et blikk som ikke ante hvor det skulle feste seg. Han holdt en ølboks i hånden. Alle ble stille et sekund.
Hei, stammet Andreas.
Blikket hans falt på Dina, Oskar og barnevogna.
Jeg hørte dere har det bra…?
Ja, sa Dina enkelt. Vi har det kjempefint. Hva med deg?
Han trakk på skuldrene og så bort.
Æh… Har vært gift to ganger til. Ikke gått. Sønnen min bor med mora mi, jeg besøker dem. Jeg… tja. Det vil seg bare ikke, liksom.
Det var ingen bitterhet i stemmen hans lenger, bare samme gamle resignerte tone. Han så bort på Oskar, tenkte på noe og ristet på hodet.
Jaja, jeg stikker. Ha det.
Andreas tuslet bort, bøyd og stille, gjennom den blomstrende parken.
Oskar la armen rundt Dina.
Kom, sola mi, hvisket han. Solveig våkner snart, vi må hjem.
Dina tok vogna og sammen gikk de videre mot hjemmet sitt, et hjem bygd på brokker av knuste drømmer, men enda sterkere takket være det. Og kanskje det er det ekte livet: Ikke så eventyrlig, men urokkelig og sant.
Takk for at du leste, heier på deg og sender varme tanker!
