Uncategorized

Omsorgsassistent for kona: Da Lida forlater hjembygda for å starte et nytt liv, blir hun omsorgsperson for Tamara, som ligger syk etter slag. Men et nært forhold utvikler seg til Tamara sin mann, Edvard, som lover Lida både tak over hodet, kjærlighet og ny fremtid. Etter halvannet år med omsorg, husarbeid og drømmer om bryllup, dør Tamara – og Lida blir brutalt kastet ut, uten lønn eller framtidsutsikter. Nå må hun kjempe for sine rettigheter og finne sin egen vei i storbyen.

Dagbok, 14. januar Hva mener du? Jeg stirret målløst på ham. Skal jeg flytte ut? Hvorfor det?

Uncategorized

Jeg reiste for å besøke broren min til jul… og oppdaget at han ikke hadde invitert meg, fordi kona hans «ikke vil ha folk som meg» i sitt hjem.

24. desember Jeg reiste for å besøke broren min til jul men det viste seg at han ikke hadde invitert

Uncategorized

0126

Vi slapp ikke datteren inn over dørstokken – Hvorfor slapp dere henne ikke inn? – Veronika turte endelig stille spørsmålet som plaget henne mest. – Før fikk hun jo alltid komme… Mor smilte bittert. – Fordi jeg er redd for deg, Nika. Tror du vi ikke ser hvordan du trekker deg unna når søstera di velter inn midt på natta? Hvordan du gjemmer skolebøkene dine for at hun ikke skal ødelegge dem? Hun ser jo på deg og er sint. Sint fordi du er normal. Du har en fremtid foran deg, mens hun for lengst har druknet sin egen… Veronika trakk hodet mellom skuldrene ved åpent skolebok – det begynte å bli bråk i rommet ved siden av igjen. Faren hadde ikke engang tatt av seg jakka – han sto midt i gangen, med mobilen i hånda og ropte. – Prøv ikke prate deg bort! – brølte han i røret. – Hvor har du sløst vekk alt? Det er to uker siden lønn! To uker, Larisa! Fra kjøkkenet kikket Tatyana frem. Hun hørte på mannens monolog et øyeblikk, spurte så: – Igen? Valerij bare viftet med hånda og satte telefonen på høyttaler – straks hørtes det hulk fra høyttaleren. Storesøsteren til Veronika hadde et eget talent for å vekke medlidenhet – hun kunne få selv en stein til å synes synd på seg. Men foreldrene hadde, etter alle disse årene, blitt harde. – Hva mener du med «han setter deg på gata»? – Valerij begynte å gå fram og tilbake i den trange gangen. – Han gjør helt rett. Hvem orker å leve med det evige fyllet? Har du noen gang sett deg i speilet? Du er tretti år, og ser ut som en banket hund. Veronika åpnet forsiktig døra til rommet sitt noen centimeter. – Pappa, vær så snill … – Hikstingen bråstanset. – Han har satt tingene mine ut i trappa. Jeg har ingen steder å gå. Det regner ute, det er kaldt … Kan jeg komme til dere? Bare for noen dager. Sove ut litt. Mor rykket fremover, ville ta telefonen, men Valerij snudde seg brått bort. – Nei! – svarte han bestemt. – Du får ikke sette foten din her mer. Det ble vi enige om sist, ikke sant? Etter at du pantet TV-en mens vi var på hytta, var døra vår stengt for deg! – Mamma! Mamma, si noe! – skreik det i telefonen. Tatyana dekket ansiktet med hendene. Skuldrene hennes ristet. – Larisa, hvordan kunne du… – mumlet hun uten å se opp. – Vi har jo kjørt deg til legen. Du lovet. Den siste behandlingen, sa de, skulle vare i tre år. Du klarte ikke engang èn måned! – Disse behandlingene deres betyr ingenting! – bet Larisa fra seg, og stemmen gikk øyeblikkelig fra medlidende til hissig. – De bare suger penger ut av dere! Jeg har det vondt, skjønner du? Det brenner inni meg, jeg får ikke puste! Og så er det bare TV-en det dreier seg om… Han syns synd på TV-en! Jeg skal kjøpe en ny til dere! – Med hvilke penger? – Valerij stoppet og stirret ut i rommet. – Med hva, når du har sløst bort alt? Har du bedt vennene dine igjen? Eller pantet noe hos denne kjæresten din… hva han nå heter? – Det har ingenting å si! – ropte Larisa. – Pappa, jeg har ingen steder å bo! Skal jeg sove under brua, er det DET dere vil? – Gå på et hospits. Gå hvor du vil – men inn hit kommer du ikke, sa faren, plutselig isende rolig. – Jeg bytter låser om jeg ser deg i oppgangen. Veronika satt på sengen og trakk knærne opp mot brystet. Vanligvis, når søsteren drev foreldrene til vanvidd, gikk raseriet ut over henne i stedet. – Hva sitter du der for? På mobilen igjen? Går i søsterens fotspor, du blir akkurat like mislykket! – setninger hun hadde blitt vant til de siste tre årene. Men i dag var det ingen som sa noe til henne. Ingen skrek, ingen kjeftet. Faren la på, skiftet klær og foreldrene gikk ut på kjøkkenet. Veronika listet seg ut i gangen. – Valera, vi kan ikke gjøre dette, – gråt moren. – Hun forsvinner helt for oss. Du vet hvordan hun blir … slik. Hun aner ikke hva hun gjør med seg selv. – Skal jeg ta ansvar for henne da? – faren satte vannkokeren hardt på ovnen. – Jeg er femtifem, Tanya. Jeg vil hjem og sette meg i stolen min. Jeg vil ikke gjemme lommeboka under puta! Jeg vil ikke høre naboene klage om at de har sett henne med tvilsomme folk i oppgangen! – Hun er jo datteren vår, – hvisket moren. – Hun var det til hun var tjue. Nå er hun bare et vesen som tapper oss for livsglede. Hun er alkoholiker, Tanya. Det går ikke å få henne frisk om hun ikke vil selv. Og hun VIL ikke. Dette livet passer henne. Våkne, finne, hive i seg en halvliter – og glemme alt! Telefonen ringte igjen. Foreldrene ble stående stille før fars stemme svarte: – Ja? – Pappa … – Larisa igjen. – Jeg sitter på Oslo S. Det er politi her, de tar meg hvis jeg blir værende. Vær så snill … – Hør her nå, – faren avbrøt. – Du får ikke komme hjem. Dette er endelig. – Så da skal jeg ta livet mitt? – det hørtes ut som et trussel i stemmen til Larisa. – Er det DET dere vil? At de ringer fra likhuset?! Veronika stivnet. Larisa brukte alltid dette «esset» når alt annet var prøvd. Før hadde det virket. Moren grein, faren ble urolig, og Larisa fikk penger, mat og husrom. Men i kveld lot faren seg ikke manipulere. – Ikke tru, – sa han. – Du er altfor glad i deg selv til det. Vi gjør det slik: – Hvordan da? – spurte Larisa, med et glimt av håp. – Jeg finner et rom til deg. Den billigste hybelen på utkanten. Betaler første måneden. Gir deg litt matpenger. Ferdig. Deretter er det opp til deg. Får du deg jobb og slutter med tullet – lever du. Hvis ikke, er du på gata om en måned. Da er det ikke mitt problem. – Hybel?! Ikke engang leilighet? Pappa, jeg klarer det ikke alene. Det er skummelt. Og der … der kan det jo være fæle folk. Og hvordan skal jeg klare meg, jeg har jo ikke engang sengetøy, han der tok alt! – Mamma pakker sengetøy i en bag. Vi leverer hos vaktmesteren. Du får hente det selv. Du får ikke komme opp i leiligheten, det sa jeg. – Dere er ikke mennesker! – skrek Larisa igjen. – Kaster egen datter ut på landsbygda! Må bo som en rotte, mens dere sitter i treroms! Mor orket ikke mer og grep telefonen. – Larisa, hold kjeft! – skrek hun så Veronika skvatt. – Faren din har rett! Dette er din siste sjanse. Rom eller gata. Bestem deg nå, for i morgen får du ikke engang hybel! Det ble stilt i andre enden. – Greit, – mumlet Larisa til slutt. – Sende adressen. Og vipps litt penger nå. Jeg er sulten. – Det blir ikke penger, – svarte Valerij. – Jeg handler mat og legger i bagen. Jeg vet hva du bruker pengene på. Han la på. Veronika bestemte seg for at det var trygt. Hun gikk ut mot kjøkkenet med et uskyldig ansikt. Hun regnet med å få høre det – at hun så pjusk ut, eller at hun var likegyldig og ikke brydde seg om alt som foregikk. Men foreldrene så ikke en gang på henne. – Veronika, – hvisket moren. – Ja, mamma? – Det ligger gamle laken og putetrekk øverst i skapet. Hent dem, og pakk i den blå bagen i boden. – Ja, mamma. Veronika gjorde som hun fikk beskjed om. Hun fant bagen, ristet ut noe gammelt rot. Hun tenkte: Hvordan skal Larisa klare seg alene? Hun kan jo ikke koke pasta engang. Og drikkingen hennes… Veronika visste at søsteren ikke klarer to dager uten sprit. Veronika gikk til foreldrenes soverom, fant en krakk og tok ut sengetøyet. – Ikke glem håndklær! – ropte faren fra kjøkkenet. – De er med, – svarte Veronika. Hun så faren gå ut i gangen, ta på skoene og gå, uten å si et ord. Han dro sikkert for å finne «hybelen». Veronika gikk mot kjøkkenet. Moren satt urørlig på stolen. – Trenger du en tablett, mamma? – hvisket Veronika. Moren så på henne. – Du vet, Nika … – begynte hun tonløst – Da Larisa var liten, trodde jeg at hun skulle bli min hjelper. Vi skulle prate om alt mulig sammen. Nå håper jeg bare hun ikke glemmer hvor hybelen ligger. At hun kommer seg dit… – Hun kommer seg dit, – svarte Veronika lavt. – Hun klarer seg alltid. – Ikke denne gangen, – ristet moren på hodet. – Øynene hennes er forandret. Tomme. Som om ingenting er igjen. Bare en kropp, som må fylles med det der giftstoffet. Jeg ser jo at du er redd for henne… Veronika tidde. Hun hadde alltid trodd at foreldrene ikke merket at hun var redd, at de bare var opptatt av å redde «fortapte Larisa». – Jeg trodde dere ikke brydde dere om meg, – innrømmet hun lavt. Mor strøk henne over håret. – Vi bryr oss. Men vi er utslitte. Vet du sånn som på fly? Du må ta på deg oksygenmasken selv før du hjelper barnet. Vi prøvde å hjelpe henne i ti år. Kodet henne, sendte henne til kloke koner og dyr terapi. Til slutt … holdt vi nesten på å kveles selv. Det ringte på døra. Veronika skvatt. – Er det henne? – spurte hun fort. – Nei, pappa har nøklene. Det er sikkert dagligvarelevering, han bestilte det. Veronika åpnet. En bud leverte to tunge poser. Hun satte dem på kjøkkenet og pakket ut: Korn, hermetikk, olje, te, sukker. Ingenting unødvendig. – Hun spiser ikke sånn mat, – kommenterte Veronika, la bort en pakke bokhvete. – Hun vil bare ha ferdigmat. – Vil hun leve, klarer hun å koke selv, – svarte moren, stemmen kjølig og bestemt. – Ikke mer dilling. Vi tar livet av henne med all medlidenheten vår. Etter en time kom faren tilbake. Han så ut som han hadde vært på jobb tre døgn i strekk. – Fant et sted, – sa han kort. – Jeg har nøklene. Huseieren er streng pensjonert lærer. Hun sa straks: Lukt eller bråk – da er det ut uten diskusjon. Jeg var ærlig og sa: Kast henne ut med en gang da. – Valera … – sukket moren. – Hva da «Valera»? Jeg gidder ikke lure folk mer. Hun må få vite alvor. Han tok med seg bagen med sengetøy, grep matvarene og gikk mot døra. – Jeg leverer alt til vaktmesteren. Hun får beskjed hvor hun kan hente det. Veronika, lås døren med alle låser. Og ringer hun på hjemmetelefonen – ikke ta den. Faren gikk, og moren gråt på kjøkkenet. Veronikas hjerte brast. Hvordan kan det være slik? Hun lever jo ikke, bare eksisterer fra fyll til fyll – og gjør foreldrenes liv til et helvete… *** Foreldrene hadde ikke forventet dette – en uke senere ringte huseieren og sa politiet hadde hentet Larisa. Hun tok med seg tre menn på hybelen og festet hele natta. Og igjen klarte ikke foreldrene la være – Larisa ble sendt til et rehabiliteringssenter. Stedet var lukket og godt voktet – de lovte å få henne av alkoholen på ett år. Kanskje skjer det et mirakel likevel?…

Slapp ikke datteren inn i huset Hvorfor slapp dere henne ikke inn? Pernille tok endelig mot til seg og

Uncategorized

Jeg gjorde mitt livs mest romantiske økonomiske feil: Jeg bygde mitt drømmehjem på noen andres eiendom. Da jeg giftet meg, smilte svigermoren min og sa: «Kjære jente, hvorfor betale leie? Det er plass oppå huset. Bygg dere en leilighet der oppe og lev trygt.» Den gang føltes det som en velsignelse. Jeg trodde på henne. Jeg trodde på kjærligheten også. Sammen med mannen min begynte vi å bruke hver eneste sparte krone på dette fremtidige hjemmet vårt. Vi kjøpte ikke bil. Vi reiste ikke på ferie. Alle bonuser, alle sparepenger gikk til materialer, håndverkere, vinduer og fliser. I fem år bygde vi. Sakte. Med håp. Av et tomt rom laget vi et ekte hjem. Med et kjøkken jeg hadde drømt om. Store vinduer. Vegger i de fargene jeg hadde sett for meg i «vårt hjem». Jeg sa stolt: «Dette er vårt hjem.» Men livet spør ikke om du er klar. Ekteskapet begynte å slå sprekker. Krangler. Roping. Uenigheter vi ikke kunne komme oss over. Og den dagen vi bestemte oss for å gå hver til vårt, fikk jeg den dyreste lærepengen i mitt liv. Mens jeg pakket klærne mine med tårer i øynene, så jeg på veggene jeg hadde pusset og malt selv, og sa: «Kan jeg i det minste få tilbake noe av det vi har lagt inn? Eller betale meg ut min del.» Min svigermor – den samme kvinnen som en gang tilbød oss «å bygge oppe» – stod i døren med armene i kors og kaldt blikk: «Her er det ingenting som er ditt. Huset er mitt. Dokumentene står på meg. Hvis du drar, så drar du med det du bærer på deg. Alt annet blir igjen her.» Da forsto jeg. Kjærlighet signerer ikke dokumenter. Tillitt er ikke eierskap. Arbeid du legger ned uten tinglyst avtale, er bare bortkastet. Jeg gikk ut på gaten med to kofferter og fem års liv forvandlet til betong og vegger som ikke lenger tilhørte meg. Jeg dro blakk. Uten hjem. Men med klarhet. De mest bortkastede pengene er ikke de du bruker på glede. Det er dem du investerer i noe som aldri hadde ditt navn på papiret. Murstein har ingen følelser. Ord forsvinner. Men dokumenter består. Og hvis jeg kan si én ting til alle kvinner: Aldri, uansett hvor mye kjærlighet det er, bygg fremtiden din på andres eiendom. For noen ganger koster den «sparte husleien» deg hele livet.

Jeg gjorde den mest romantiske økonomiske feilen i mitt liv: Jeg bygde min drøm på andres grunn.

Uncategorized

075

Sommerhytta som alt strandet på – datteren fikk endelig sitt tilbake

Ingrid, skjønner du ikke hvor vanskelig dette er? Harald Børresen gned seg mellom øynene og sukket tungt.

Uncategorized

Mannen min sammenlignet meg med moren sin til min ulempe, så jeg foreslo at han kunne flytte hjem til foreldrene sine – Hvorfor er karbonadene så tørre? Har du bløtlagt brødet i melk, eller bare helt vann i kjøttdeigen igjen? – spurte Anders og pirket misfornøyd i skorpen med gaffelen, som om han lette etter mer enn bare kjøtt. Marianne stivnet med oppvaskkluten i hånden. Inni henne spente en velkjent fjær seg hardt – klar til å briste. Hun sto ved vasken og skrubbet panna, og hadde håpet at dagens middag skulle gå fredelig for seg. Men det håpet døde før det rakk å bli født. – Anders, det er oksekjøtt. Rent, mager storfekjøtt som jeg kjøpte på markedet etter jobb. Jeg har tilsatt løk, krydder, egg. De er ikke tørre, de er kjøttfulle, – svarte hun rolig, uten å snu seg. – Akkurat, – nikket mannen belærende, mens han tygget. – Magert. Men mamma bruker alltid en bit svinefett. Og loff. Gammel loff, bløtlagt i feit fløte. Da smelter kjøttkakene i munnen, luftige og saftige. Dette… vel, såle, Marianne. Ærlig talt – såle. Unnskyld meg, men på femten år kunne du lært å lage elementære ting. Marianne la kluten sakte fra seg, slo av springen og tørket hendene. Femten år. Faktisk. Femten år har hun hørt denne refrengen: «Men mamma…», «Hos mamma…», «Mamma ville gjort det annerledes». Først som forsiktige bemerkninger, så råd, til det de siste årene ble rene sammenligninger der Marianne alltid tapte ti-null. Hun snudde seg mot mannen. Anders satt ved bordet og så ut som en gourmet utsatt for fengselsmat. Skjorten hans var perfekt strøket – av Marianne. Duken ren – vasket av Marianne. Leiligheten skinnende – ryddet av Marianne. Men alt var forgjeves fordi karbonaden ikke var «som hos mamma». – Vet du, – sa hun stille. – Hvis du ikke liker det, trenger du ikke spise. Det ligger frosne pølser i fryseren. – Nå blir du fornærmet, – rullet Anders med øynene og la fra seg gaffelen med et brak. – Jeg vil deg bare vel. Kritikk driver fremgang. Hvis jeg bare tiger og spiser, tror du dette er kulinarisk kunst. Mamma sier alltid: «Sannheten er bitter, men helbredende.» – Moren din, Gerd, – Marianne tok et skritt mot bordet, – har ikke jobbet på tretti år. Hele dagen bruker hun på å bløtlegge loff i fløte, male kjøttdeig og bone gulv. Jeg, Anders, er økonomisjef. Jeg hadde kvartalsrapport i dag på jobb, kom hjem halv åtte, og åtte sto det middag på bordet. Kanskje kunne du én gang sette pris på det, istedet for å lete etter manglende fett i karbonadene? – Nå begynner du igjen, – sukket Anders. – «Jeg jobber, jeg er sliten». Alle jobber. Mamma jobbet også, og hun rakk alt. Vi hadde alltid suppe, middag, kompot og kaker i helgene. Skjorter så stive at de sto av seg selv. Hun har gullhender og virkelig gjorde alt av kjærlighet til familien. Du gjør alt «på slump», bare for å kunne krysse av. Du har ikke den kvinnelige gnisten, varme. Ordene traff stillheten i kjøkkenet som stein. «Ingen kvinnelig gnist». «På slump». Marianne så på mannen hun levd med, og plutselig innså hun at han egentlig hadde forblitt en bortskjemt gutt som krever kongebehandling av en annen kvinne. Bæreren var full. Tålmodighet samles over år – feil brettede sokker, «feil» suppe, støv på skapet (ja, Anders koketterte med å dra hvit lommetørkle over skapet) – den var nå over full. – Så jeg er en dårlig husmor? – spurte hun. Rolig, som etter en storm. – Ikke dårlig, – dempet Anders seg bittelitt, skjønte hvor det bar. – Men middels. Du har noe å strekke deg etter. Mamma i din alder… – Nok, – avbrøt Marianne, – jeg vil ikke høre om din mor mer. Jeg skjønner at jeg aldri kommer opp på det nivået. Jeg kan ikke og vil ikke gi deg den komfort og matopplevelse du har fra barndommen. Kanskje jeg aldri klarer det. Jeg har verken tid, krefter eller lyst. – Hva foreslår du da? – lo Anders. – Skilsmisse på grunn av karbonader? Morsomt. – Nei, ikke skilsmisse. Ikke ennå. Jeg foreslår et eksperiment. Siden Gerd, din mor, er det uoppnåelige ideal, hvorfor skal du lide med en som meg? Rettferdig burde du bo der hvor du virkelig blir satt pris på – hjemme hos mamman din. Anders lo høyt. – Skal du kaste meg ut av min egen leilighet? – Denne leiligheten ble kjøpt mens vi var gift, men lånet betalte jeg ned med mine bonuser, og førsteinnskuddet kom fra mine foreldre, – minnet Marianne iskaldt på. – Men jeg kaster deg ikke ut. Jeg foreslår ferie. Spaopphold på «Mamma-hotellet». Du skryter jo alltid – nå kan du prøve. En måned uten mine tørre karbonader og skrukkete lakener. Jeg kan tenke på mitt og kanskje lære å bløte loffen i fløte. – Du er alvorlig? – gliset forsvant fra ansiktet. – Helt alvorlig. Jeg er lei, Anders. Utslitt av å konkurrere med spøkelset av din mor. Jeg vil komme hjem uten å frykte at gaflene ligger i feil vinkel. Pakk tingene dine. Anders reiste seg, dro av gårde med støy. Marianne satt rolig og leste mens han bråkte. Det var skummelt, men samtidig i overflaten av frykten, en stille bølge av lettelse. – Jeg drar! – proklamerte han med to kofferter i gangen. – Ikke tro jeg løper hjem igjen. Når du skjønner hva du har mistet, må du be pent om unnskyldning lenge. – Nøklene på kommoden, – svarte Marianne uten å se opp. Døren smalt. Stillheten la seg – og den var trygg. Marianne gikk på kjøkkenet, så på mannens halvspiste karbonade, kastet den i søpla, hentet en flaske hvitvin og koste seg med ost og honning – akkurat det hun ville ha, uten tanke på om det var «mannemat». Den første uken for Marianne var ren lykke – ingen som krevde frokost klokken åtte, ingen sokker som lå strødd. Hun kunne ta bad så lenge hun ville, og ingen skyndte på henne. Hun innså – alene er fredelig. Men for Anders begynte «drømmelivet» snart å knirke. Gerd tok sønnen imot med åpne armer. – Endelig, gutten min! Hun jaget deg, den uslingen? Kom her, mamma skal passe på deg, gi mat og kjærlighet. De to første dagene koste Anders seg. Pannekaker, borsj (rødbetesuppe) og karbonader med fett, kålruletter til middag. Han fikk syte over sin eks-kjerring – og fikk bekreftelse. Tredje dag begynte detaljene. Anders ville sove ut lørdag. Klokken ni braste moren inn. – Stå opp, frokosten blir kald! Hele livet sover du bort! – og dro vekk gardinene. – Men det er helg, la meg hvile, – sukket han. – Ingen hvile! Disiplin er alt. Jeg har laget ostekaker, de skal spises varme. Dessuten skal vi rydde på loftet, du må hjelpe til. Anders slepte seg til frokost, men etterpå ventet «kulturprogram» – gamle ukeblader skulle sorteres, handling på butikken, fem kilo poteter skulle bæres. – Mamma, ryggen min… – Alle har rygg! Bevegelse er helse! Se på magen din – det er Marit (Marianne), hun matet deg halvfabrikata. Nå skal du bli sterk igjen. På kvelden ville Anders se actionfilm. – Skru ned lyden! Jeg har migrene! Og hvilken søppel ser du på – ta heller på et underholdningsprogram eller konsert. – Mamma, jeg vil se film! – protesterte han. – Du bestemmer i eget hjem, her bestemmer jeg! Vis respekt, jeg har vært oppe med deg om nettene, – sa Gerd strengt. Anders gikk til rommet. Ville ringe Marianne, men stoltheten stoppet ham. «Hun angrer sikkert nå,» tenkte han. Uke to ble tyngre. Moren styrte alt – han fikk ikke møte venner på puben («Ingen øl! I seng klokka ti!»), fikk høre at Marianne hadde sluppet han for mye løs, og måtte tåle at moren slang om seg med fortellinger til venninner om hvor håpløs eksen hans var. Matrestriksjonene var tunge. Mamma serverte bare feit mat – magen til Anders, vant med Mariannes sunne retter, protesterte. – Kan vi bare koke kylling uten stekefett? – ba han forsiktig. – Tror du er syk? – ble mammaen forskrekket. – Kyllingkokt kjøtt er sykehusmat. Spis nå! Smult i gulasjen gir kraft! Etter tre uker var han på randen av sammenbrudd. Å bo med det «ideale hjemmet» var utmattende – idealet krevde absolutt lydighet. Han forsto nå at å elske sin mor og karbonadene hennes kun var sjarmerende på avstand. Marianne derimot blomstret. Hun meldte seg på yoga, var med venninner og ommøblerte i leiligheten – og hun innså at alene var ikke skummelt, det var godt. Fredag kveld ringte det på døren. Marianne ventet bokhylle, og åpnet – uten spørsmål. Anders sto der – sliten, med mørke ringer under øynene og en puslete krysantemumbukett. – Hei, – mumlet han. – Hei. Har du glemt noe? – Kan vi prate? – Vi har allerede snakket. Det har ikke gått en måned engang. Hvordan går ferien? Hjalp mamma deg å komme til krefter? Han trekker på skuldra. – Marianne – nok nå. Jeg vil hjem. – Dette er ikke lenger hjemmet ditt, Anders. Ditt ideal er der, hos mamma. Jeg holder ikke mål. Hvorfor vil du tilbake hit? Anders satte koffertene fra seg. – Unnskyld meg. Jeg har vært en idiot. Du lagde alltid mat av omsorg, ikke av plikt. Jeg har drømt om suppa di, bare helt vanlige greier – ikke all den feite maten til mamma. Marianne så at dette var alvor. – Så nå er karbonadene mine spiselige? – sa hun. – De beste! Slipp meg hjem, jeg lover – aldri mer et ord om mamma. Aldri. Jeg forstår forskjellen på «på besøk» og «å bo sammen». Jeg innser hva du faktisk har gjort for meg. Hun hevet hånden da han prøvde å omfavne henne. – Vent. Unnskyldning holder ikke alene. Du kan ikke skli tilbake til gammelt spor. Jeg vil ikke at du om én måned er i gang igjen. – Jeg skal ikke! – forsikrer Anders. – Det skal mye til. Her er min avtale: Kom tilbake på prøve. Tre måneder. Ingen sammenligninger. Om du ikke liker maten, lager du din egen. Misfornøyd med stryk – bruk strykejernet selv. Vi deler ansvar. Begge jobber, begge slite. Ellers får du finne deg en annen. Han nikket heftig. – Greit! Jeg lærer meg å lage mat. Plof i helgene. Bare slipp meg inn. – Én ting til: Du ringer mammaen din hver uke og skryter av kona di. Gjør det klart – her er det hjem, ikke tvang. – Det blir hardt, – sa Anders, – men jeg skal. Han så på henne – med respekt han ikke tidligere hadde vist. Enten hadde hun forandret seg, eller så hadde han først nå sett styrken hennes. – Greit. Jeg elsker deg. Jeg skjønner det nå. Marianne trakk seg til side. – Kom inn. Men koffertene pakker du selv ut. Og vil du ha mat – det er egg og tomater i kjøleskapet. Du får lage deg noe selv. – Klart! – sa Anders, og skyndte seg inn. Senere satt de på kjøkkenet, og han laget seg eggerøre (overkrydret, men stolte seg på det) og lo av mammas opplegg. – Hun tvang meg til å ta på lue for å gå ut med søpla, selv om det var femten grader ute! «Hjernehinnebetennelse lurer!» sa hun. Marianne smilte. Hun så at han virkelig hadde fått nok. Svigermoren, uten å vite det, reddet ekteskapet – ved å vise sønnen demo-versjonen av det «ideale livet» han trodde han savnet. Helgen etter støvsugde Anders hele leiligheten selv. Uten kommentarer om hvordan «mamma gjør det grundigere». Marianne laget suppe – han spiste to porsjoner og sa: «Veldig godt. Takk, kjære.» En måned senere ringte Gerd. – Så, har du fått nok? – Hentet han deg hjem igjen? – Nei, det er jeg som har tatt ham tilbake, – svarte Marianne rolig. – Han hilser til deg og sier han savner deg, men han trives best hjemme. Her har vi demokrati, ikke diktatur. Svigermor la på. Men Marianne visste at hun ville ringe igjen. For Anders forblir hennes sønn. Men nå sto det en solid vegg av gjensidig respekt og bitter erfaring mellom svigermors innflytelse og deres ekteskap. Hverdagen gikk videre. Anders holdt ord – ingen sammenligninger. Noen ganger begynte han med vanens «men mamma…», men stoppet seg selv. Han lærte å sette pris på det Marianne bidro med – hun forsto at noen ganger trenger man å sette grenser og la den andre virkelig få erfare forskjellen på drøm og virkelighet. For alt blir tydelig i sammenligningens lys – men sammenligning slår ikke alltid ut til fordel for «det ideelle fortiden».

Mannen min sammenlignet meg med moren sin til min ulempe. Jeg foreslo at han kunne flytte hjem til henne.

Uncategorized

058

“Barnebarnet er ikke ønsket – Svigermor prioriterer alltid Lise, og sønnen min blir glemt. Nå har vi satt ned foten: Familien vår kommer først, ikke hennes yndlingsdatter og barnebarn!”

Mamma mener at Ingrid er svak, stotrer endelig Lars fram. At hun trenger mer hjelp fordi hun ikke har mann.

Uncategorized

Mannens venninne ba om hjelp altfor ofte – til slutt måtte jeg gripe inn

Men kjære Eirik, vær så snill! Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, vannet spruter ut overalt

Uncategorized

010

Som barn var jeg nysgjerrig på hvem faren min var. Jeg vokste opp på internat, og etter hvert ble fraværet hans noe “normalt” for meg. Da jeg var 14, møtte jeg faren til barna mine, og da følte jeg ikke noe behov for å lete etter min egen far. Livet bare gikk videre. Senere gikk jeg gjennom et samlivsbrudd, og akkurat da – nesten uten å lete – førte omstendighetene meg til ham. Jeg jobber for meg selv, og en dag kom en kunde til meg. Vi kom i prat, samtalen fløt lett, og plutselig fortalte jeg at jeg aldri hadde møtt faren min. Han hjalp meg å finne ham. Vi fant ham i bygda der han hadde bodd hele livet. Da jeg endelig møtte ham, kjente jeg en følelse jeg ikke kan beskrive. Uendelig glede. Jeg begynte å legge planer med ham – reiser, samtaler, små oppmerksomheter. Jeg kjøpte klær til ham, dullet med ham, vi reiste sammen og jeg betalte alt, uansett om han hadde penger eller ikke. Jeg så han var forsømt, trist og ensom, og følte at jeg måtte ta igjen for alle de tapte årene. Han fortalte meg at han var alene, at han hadde barn i bygda, men at de ikke lot ham ha noen kjæreste – fordi de mente at enhver kvinne som nærmet seg ham bare gjorde det for pengenes skyld. Jeg ba ham introdusere meg for kvinnen han sa elsket ham, og det gjorde han. Jeg møtte henne – en beskjeden, arbeidsom kvinne som tok vare på ham. Man kunne se på handlingene hennes at hun var god. Men farens barn ville ikke ha henne der. De snakket stygt til henne, ringte politiet og behandlet henne dårlig så fort de fikk sjansen. Da jeg spurte henne hvorfor de gjorde dette, innrømmet hun at faren min eide hus, jord og hadde penger i banken, og at barna hans ikke gav noen lov til å nærme seg ham, av frykt for å miste noe. Derfra begynte ryktene. De sa at jeg bare hadde dukket opp for å ta alt fra ham. Jeg bar ikke engang hans etternavn. Han insisterte på at jeg skulle ta det. Jeg ville ikke – ville ikke ha problemer, men han sa at det var hans vilje, så til slutt tok jeg navnet. Etter det ble alt verre. Kritikken økte, konfliktene ble åpne. Båndet mitt til farens kvinne ble sterkere. Jeg foreslo at de skulle gifte seg i all hemmelighet, og det gjorde de. Barna til faren min ble enda sintere – både på ham, og på meg. Jeg sa at faren min hadde rett til å være lykkelig. Ekteskapet deres hadde sine oppturer og nedturer, men en dag, da de var gift, inviterte jeg dem med på tur. Vanligvis reiste jeg bare med pappa. Under denne reisen spurte kona hans hvor mye jeg kom til å bidra med til utgiftene. Jeg sa ingenting – at jeg alltid betaler alt når jeg reiser med ham. Da sa hun noe som rystet meg: at ting ikke var som jeg hadde trodd. At faren min alltid hadde hatt god råd, og at det var derfor barna kontrollerte ham. De lot ham ikke bruke penger på seg selv, på klær eller det han hadde lyst på. Jeg trodde han hadde dårlig råd fordi han bodde i et halvferdig hus og virket fattig, men egentlig var det andre som styrte pengene hans. Etter det begynte jeg å oppmuntre ham til å nyte fruktene av det han hadde jobbet for. Men han fortalte at barna hans ikke tillot det. Etter at han giftet seg, begynte kona å kreve at han bidro til hjemmet, mat og daglige utgifter. Hver gang hun ba om noe, reagerte han med sinne. Til slutt gav han, men det endte alltid i bråk. Hun fortalte meg alt, og for meg virket det helt rettferdig. En dag, mens vi var sammen, ba kona hans ham om å kjøpe lunsj til sin far. Han reagerte veldig dårlig – sa at hun fikk betale, at det alltid var det samme, og begynte å krangle. Jeg forsvarte henne. Spurte om han hadde likt om mannen min hadde nektet min far mat. Jeg sa at det ikke var rett å behandle kvinnen som tok vare på ham, lagde mat, vasket klærne hans og alltid var der for ham, på den måten. Han svarte at han var lei av at det stadig ble krevd penger til huset. Da forsto jeg noe som gjorde veldig vondt: Faren min var gnien mot kvinnen som brydde seg om ham og var der for ham, men gav sjenerøst til de barna som ikke tok vare på ham, og bare ringte når de skulle ha penger. Til slutt raknet forholdet med kona. Nå bor han alene. Angivelig er det en datter som tar seg av ham, men alle vet at det er han som forsørger henne, mannen hennes og barna deres. De andre barna ringer og kommanderer ham, og han sender dem penger uten å nøle. Kvinnen som faktisk var der for ham, sa han alltid nei til. Jeg er ikke den samme med ham lenger. Jeg er glad i ham, men ikke som før. Jeg inviterer ham ikke med på turer, vi har knapt kontakt. Hvis ikke jeg ringer, ringer ikke han. Jeg klarer ikke å være den samme lenger. Det er trist å innrømme, for det å finne ham var en enorm glede, men nå er det som om han ikke eksisterer lenger.

Da jeg var liten, var jeg nysgjerrig på å finne ut hvem faren min var. Jeg vokste opp på internat, og

Uncategorized

013

Kom hjem tidligere enn planlagt – Mannens reaksjon overrasket meg: Gravid og utslitt, men i stedet for en varm velkomst måtte jeg dra på butikken for ham og vente ute i kulden mens han vasket leiligheten

Du, du aner ikke hva som skjedde da jeg kom hjem tidligere enn avtalt, altså! Jeg sto der på bussholdeplassen