Dagbok, 14. januar
Hva mener du? Jeg stirret målløst på ham. Skal jeg flytte ut? Hvorfor det? Hvorfor?
Kan vi la være med dramaet? Runar rynket på nesen. Hva er det som ikke er klart? Du har ikke noe å ta deg av lenger. Hvor du flytter, er ikke mitt problem.
Runar, hva er det med deg? Vi skulle jo gifte oss…?
Det var det du som fant på. Jeg har aldri tenkt å gjøre noe sånt.
I en alder av 32 år bestemte jeg meg for å snu livet på hodet og reise fra hjembygda.
Hva hadde jeg der å gjøre? Å høre på mors evige klaging?
Hun klarte aldri å slutte å hakke på meg for skilsmissen. Hvordan kunne jeg miste en mann?
Men Torstein, den eksmannen, var ikke verdt et vennlig ord en drukkenbolt og en flørt! Hvordan i all verden endte jeg opp med å gifte meg med ham for åtte år siden?
Jeg ble ikke lei meg over skilsmissen tvert imot, det føltes som jeg kunne puste fritt igjen.
Men mor og jeg kranglet stadig om det. Og om penger. Dem hadde vi aldri nok av.
Så jeg skulle til Oslo, og bygge meg et nytt liv!
Se bare på Marit min barndomsvenninne gift i fem år med en enkemann.
Og ja, han er seksten år eldre og slett ingen kjekkas, men han har både leilighet og god økonomi.
Jeg, Ingvild, er da ikke noe dårligere enn Marit!
Endelig! Du våknet til! lo Marit da jeg ringte. Pakk bagasjen, du kan bo hos oss i starten, så fikser vi jobb etter hvert.
Er du sikker på at Oddvar ikke har noe imot det? Jeg nølte litt.
Han gjør alt jeg ber ham om! Ikke tenk på det, vi klarer oss!
Likevel valgte jeg å ikke bli for lenge hos Marit. Etter et par uker, da jeg endelig hadde tjent mine egne første penger, leide jeg meg et rom.
Og så, bare noen måneder senere, var jeg kjempeheldig.
Hva gjør en ordentlig kvinne som deg på Torget? sa én kunde en dag, Harald Kristiansen. Jeg kjente stamkundene mine ved navn for lengst.
Kaldt, man fryser, og ikke er det mye å tjene, svarte jeg og trakk på skuldrene. Hva skal jeg gjøre da? Må tjene til livets opphold.
Med et lite glimt la jeg til:
Eller har du et annet forslag?
Harald var ikke akkurat min drømmetype. Han var minst tjue år eldre enn meg, småfeit, begynnende måne og med et skarpt blikk.
Krevende med grønnsakene, betalte alltid nøyaktig. Men velkledd, kjørte egen bil ingen uteligger det der, eller drukkenbolt heller.
Han bar også giftering, så som ektemann hadde jeg ikke engang vurdert ham.
Du virker pliktoppfyllende og ansvarsfull, sa Harald og gikk rett over på du. Har du noen gang stelt syke folk?
Ja, jeg passet faktisk på naboen i fjor. Hun fikk slag, og barna hennes bodde langt unna. De ville ikke styre med henne, så de spurte om jeg kunne hjelpe.
Perfekt! utbrøt han. Så ble ansiktet trist: Min kjære kone, Ingrid, har også fått slag. Legene sier sjansene er små for at hun blir bra. Jeg har tatt henne hjem, men har ikke tid til å stelle henne alene. Kan du hjelpe? Jeg betaler deg godt, selvfølgelig.
Jeg trengte ikke tenke lenge. Å jobbe i en varm leilighet, selv om jeg måtte tømme potter, var bedre enn å fryse i ti timer på Torget!
Dessuten tilbød Harald meg å bo hos dem, så jeg slapp å betale for husly.
De har tre soverom du kunne spilt fotball der inne, lo jeg til Marit over telefon. De har ingen barn.
Ingrids mor Åse var fortsatt ungdommelig av seg, sekstiåtte år og nylig gift på nytt, opptatt med sin nye mann. Ingen andre til å hjelpe til.
Er kona hans så syk, da?
Ja. Hun ligger bare der, sier knapt et ord. Kommer seg neppe på bena igjen.
Du virker nesten fornøyd? Marit så rett på meg.
Nei, selvfølgelig ikke, svarte jeg og så bort, men etterpå blir jo Harald fri…
Er du gal, Ingvild? Vil du virkelig ønske at noen skal dø for å få en leilighet?
Jeg ønsker ingenting slikt! Men jeg kommer ikke til å la sjansen gå fra meg. Du har sitt på det tørre lett å moralisere for deg…
Vi kranglet ordentlig da, og først etter et halvt år fortalte jeg Marit at Harald og jeg hadde innledet et forhold.
Vi klarte oss ikke uten hverandre, men selvfølgelig kom han ikke til å forlate kona han var ikke en sånn mann. Så vi fortsatte som elskere.
Så dere koser dere mens kona hans ligger for døden på rommet ved siden av? Marit ristet på hodet. Har du tenkt på hvor ufint det er, Ingvild? Eller ser du bare pengene og leiligheten?
Du er aldri støttende, jeg ble såret.
Igjen sluttet vi å snakke. Men jeg følte meg knapt skyldig (bare bittelitt).
Alle er de store moralistene! De mettes forstår ikke de sultne, som vi sier. Jeg klarer meg nå uten venner. Sånn er det.
Jeg gjorde jobben min med Ingrid grundig og med godt hjerte. Etter vi ble sammen, tok jeg på meg alt annet husarbeid også.
For en mann trenger ikke bare trekkes opp i senga han skal ha god mat, rene skjorter, og det skal være ryddig rundt ham.
Jeg trodde Harald var fornøyd, og jeg nøt livet også.
Jeg glemte nesten at han etter hvert sluttet å betale meg for stellet av sin kone. Men penger hva betyr det når man nesten er ektefolk?
Han ga meg penger til mat og dagligvarer, og jeg styrte budsjettet selv, uten å ense at jeg knapt strakk til.
Lønna hans var god, men men vi skulle jo gifte oss, og da ville alt falle på plass.
Med tiden stilnet lidenskapen vår, Harald hastet ikke like ofte hjem, men jeg skyldte på at han var utmattet på grunn av kona.
Hvorfor han var så sliten, når han knapt besøkte henne mer enn et minutt daglig, kunne jeg ikke forstå. Men jeg syntes synd på ham.
Selv om jeg visste det kunne skje, ble jeg oppriktig trist da Ingrid døde.
I halvannet år hadde jeg stilt opp for henne den tiden får jeg aldri tilbake. Jeg ordnet også begravelsen Harald var for knust til å orke noe.
Han ga meg knapt penger til det, men jeg gjorde alt så verdig jeg kunne. Ingen kunne ta meg for noe.
Selv nabodamene, som hadde sett skjevt på forholdet mitt til Harald det finnes ikke hemmeligheter i blokka! nikket godkjennende under begravelsen. Svigermor Åse var også fornøyd.
Derfor kom Haralds utspill som et sjokk.
Du skjønner vel at vi ikke trenger deg her lenger, så du får en uke på å flytte ut, sa han tørt ti dager etter begravelsen.
Hva? Jeg kjente meg satt ut. Hvor skal jeg gå? Hvorfor?
Kan vi la være med scenene? Harald fnøs. Du har ingen å stelle lenger. Hvor du drar, bryr meg ikke i det hele tatt.
Harald, du og jeg skulle jo gifte oss?
Det fant du på selv. Jeg har aldri tenkt å gjøre det.
Neste morgen, etter en søvnløs natt, prøvde jeg igjen å snakke med ham, men han gjentok alt ord for ord og bad meg om å skynde meg å flytte.
Min forlovede vil pusse opp før bryllupet, sa han plutselig.
Forlovede? Hvem er hun?
Ikke ditt anliggende.
Javel! Men før jeg går, betaler du meg for jobben. Ja, du lovet 40 000 kroner i måneden! Jeg har bare fått lønn to ganger. Det betyr at du skylder meg 640 000.
Så flink du er til å regne. Ikke dra den for langt, lo han.
Og dessuten, du må betale for alt husholdningsarbeidet. Jeg skal la deg slippe småpenger gir du meg en million, så skilles våre veier for godt!
Hva så? Skal du saksøke meg? Du har ikke engang kontrakt.
Jeg forteller Åse, sa jeg rolig. Hun kjøpte jo denne leiligheten for dere.
Tro meg, hvis jeg forteller alt, mister du mer enn denne leiligheten. Du kjenner svigermor bedre enn meg.
Han blikk stivnet, men så hevet han maska igjen.
Hvem tror deg? Du prøver bare å true meg. Jeg vil ikke engang se deg gå nå med en gang.
Jeg gir deg tre dager, kjære. Får jeg ikke millionen, så lager jeg bråk, jeg pakket sakene mine og dro til et herberge. Heldigvis hadde jeg klart å spare litt.
Den fjerde dagen gikk jeg tilbake til leiligheten. Og der var Åse.
Da jeg så Haralds ansikt, skjønte jeg at det ikke var snakk om å få utbetalt noenting, og jeg fortalte alt til svigermor.
Nå tuller du, dette finner du bare på! Verten så desperat på Åse.
Joda. Jeg har da hørt rykter tidligere, men ville ikke tro det, svarte Åse kaldt. Nå er det nok. Og forresten leiligheten står fortsatt i mitt navn.
Harald stivnet i døråpningen.
Da vil jeg ikke se deg her om tre dager. Faktisk, maks tre dager.
Åse var på vei til døra, men ble stående foran meg.
Og du, Ingvild, venter du på ros eller premie? Ut!
Jeg løp ut som jaget av ulver.
Ingen penger ble det. Nå er det bare å dra tilbake til Torget der finnes det alltid arbeid…
Jeg har lært noe: Uansett hvor mye man håper og drømmer, ender man opp alene hvis man ikke passer på seg selv og sin egen verdighet. Og man skal aldri la seg selv bli brukt ikke for penger, ikke for kjærlighet, ikke for tak over hodet.
