Som barn var jeg nysgjerrig på hvem faren min var. Jeg vokste opp på internat, og etter hvert ble fraværet hans noe “normalt” for meg. Da jeg var 14, møtte jeg faren til barna mine, og da følte jeg ikke noe behov for å lete etter min egen far. Livet bare gikk videre. Senere gikk jeg gjennom et samlivsbrudd, og akkurat da – nesten uten å lete – førte omstendighetene meg til ham. Jeg jobber for meg selv, og en dag kom en kunde til meg. Vi kom i prat, samtalen fløt lett, og plutselig fortalte jeg at jeg aldri hadde møtt faren min. Han hjalp meg å finne ham. Vi fant ham i bygda der han hadde bodd hele livet. Da jeg endelig møtte ham, kjente jeg en følelse jeg ikke kan beskrive. Uendelig glede. Jeg begynte å legge planer med ham – reiser, samtaler, små oppmerksomheter. Jeg kjøpte klær til ham, dullet med ham, vi reiste sammen og jeg betalte alt, uansett om han hadde penger eller ikke. Jeg så han var forsømt, trist og ensom, og følte at jeg måtte ta igjen for alle de tapte årene. Han fortalte meg at han var alene, at han hadde barn i bygda, men at de ikke lot ham ha noen kjæreste – fordi de mente at enhver kvinne som nærmet seg ham bare gjorde det for pengenes skyld. Jeg ba ham introdusere meg for kvinnen han sa elsket ham, og det gjorde han. Jeg møtte henne – en beskjeden, arbeidsom kvinne som tok vare på ham. Man kunne se på handlingene hennes at hun var god. Men farens barn ville ikke ha henne der. De snakket stygt til henne, ringte politiet og behandlet henne dårlig så fort de fikk sjansen. Da jeg spurte henne hvorfor de gjorde dette, innrømmet hun at faren min eide hus, jord og hadde penger i banken, og at barna hans ikke gav noen lov til å nærme seg ham, av frykt for å miste noe. Derfra begynte ryktene. De sa at jeg bare hadde dukket opp for å ta alt fra ham. Jeg bar ikke engang hans etternavn. Han insisterte på at jeg skulle ta det. Jeg ville ikke – ville ikke ha problemer, men han sa at det var hans vilje, så til slutt tok jeg navnet. Etter det ble alt verre. Kritikken økte, konfliktene ble åpne. Båndet mitt til farens kvinne ble sterkere. Jeg foreslo at de skulle gifte seg i all hemmelighet, og det gjorde de. Barna til faren min ble enda sintere – både på ham, og på meg. Jeg sa at faren min hadde rett til å være lykkelig. Ekteskapet deres hadde sine oppturer og nedturer, men en dag, da de var gift, inviterte jeg dem med på tur. Vanligvis reiste jeg bare med pappa. Under denne reisen spurte kona hans hvor mye jeg kom til å bidra med til utgiftene. Jeg sa ingenting – at jeg alltid betaler alt når jeg reiser med ham. Da sa hun noe som rystet meg: at ting ikke var som jeg hadde trodd. At faren min alltid hadde hatt god råd, og at det var derfor barna kontrollerte ham. De lot ham ikke bruke penger på seg selv, på klær eller det han hadde lyst på. Jeg trodde han hadde dårlig råd fordi han bodde i et halvferdig hus og virket fattig, men egentlig var det andre som styrte pengene hans. Etter det begynte jeg å oppmuntre ham til å nyte fruktene av det han hadde jobbet for. Men han fortalte at barna hans ikke tillot det. Etter at han giftet seg, begynte kona å kreve at han bidro til hjemmet, mat og daglige utgifter. Hver gang hun ba om noe, reagerte han med sinne. Til slutt gav han, men det endte alltid i bråk. Hun fortalte meg alt, og for meg virket det helt rettferdig. En dag, mens vi var sammen, ba kona hans ham om å kjøpe lunsj til sin far. Han reagerte veldig dårlig – sa at hun fikk betale, at det alltid var det samme, og begynte å krangle. Jeg forsvarte henne. Spurte om han hadde likt om mannen min hadde nektet min far mat. Jeg sa at det ikke var rett å behandle kvinnen som tok vare på ham, lagde mat, vasket klærne hans og alltid var der for ham, på den måten. Han svarte at han var lei av at det stadig ble krevd penger til huset. Da forsto jeg noe som gjorde veldig vondt: Faren min var gnien mot kvinnen som brydde seg om ham og var der for ham, men gav sjenerøst til de barna som ikke tok vare på ham, og bare ringte når de skulle ha penger. Til slutt raknet forholdet med kona. Nå bor han alene. Angivelig er det en datter som tar seg av ham, men alle vet at det er han som forsørger henne, mannen hennes og barna deres. De andre barna ringer og kommanderer ham, og han sender dem penger uten å nøle. Kvinnen som faktisk var der for ham, sa han alltid nei til. Jeg er ikke den samme med ham lenger. Jeg er glad i ham, men ikke som før. Jeg inviterer ham ikke med på turer, vi har knapt kontakt. Hvis ikke jeg ringer, ringer ikke han. Jeg klarer ikke å være den samme lenger. Det er trist å innrømme, for det å finne ham var en enorm glede, men nå er det som om han ikke eksisterer lenger.

Da jeg var liten, var jeg nysgjerrig på å finne ut hvem faren min var. Jeg vokste opp på internat, og etter hvert ble det helt vanlig for meg at han ikke var der. Da jeg var 14, møtte jeg faren til barna mine, og det slo meg aldri å begynne å lete etter min egen far. Livet bare suste videre, som livet gjerne gjør.

Senere ble det slutt mellom oss, og akkurat da merkelig nok, uten at jeg egentlig lette dukket omstendighetene opp helt av seg selv og pekte veien til faren min. Jeg driver for meg selv, og en dag kom en kunde inn til meg. Vi ble stående og prate, og plutselig fortalte jeg at jeg aldri hadde møtt faren min. Han hjalp meg faktisk å finne ham. Vi fant ham i en liten bygd, der han hadde bodd hele livet sitt.

Da jeg endelig møtte ham, ble jeg fylt av en følelse som er umulig å forklare. Lykken boblet over. Jeg begynte å lage planer med ham turer, endeløse samtaler, små gaver. Jeg kjøpte klær til ham, dullet med ham vi reiste sammen, og det var alltid jeg som betalte, det spilte ingen rolle om han hadde penger eller ikke. Han så alltid litt ustelt og trist ut, og jeg følte at jeg måtte ta igjen alle de tapte årene på et blunk.

Han sa ofte at han var ensom, at han hadde barn i bygda, men at de ikke lot ham ha noen dame, for de var sikre på at enhver kvinne som nærmet seg ham bare var ute etter pengene hans. Jeg ba ham presentere meg for kvinnen han mente elsket ham, og det gjorde han. Jeg traff henne en jordnær, driftig kvinne som virkelig brydde seg om ham. Det var lett å se at hun var god. Men farens barn ville ikke ha henne der. De fornærmet henne, kalte politiet, og behandlet henne stygt hver gang de fikk sjansen.

Da jeg spurte henne hvorfor, svarte hun at faren min hadde flere hus, noe jord, og penger i banken, og barna ville ikke la noen komme nær av frykt for at noen skulle rappe arven. Derfra tok sladderen helt av. Det gikk rykter om at jeg bare hadde dukket opp fordi jeg ville ha tak i alt hans. Jeg hadde jo ikke engang samme etternavn! Han insisterte på at jeg skulle ta navnet hans. Det hadde jeg egentlig ikke lyst til, mer mas trengte jeg ikke, men han sa det var hans vilje, så da ga jeg etter til slutt. Etter det ble alt enda verre. Kritikken økte, og kranglene ble helt åpne.

Forholdet mitt til damen hans ble bare tettere. Jeg foreslo til og med at de kunne gifte seg i all hemmelighet, og det gjorde de jammen. Barna ble helt rasende, på ham og på meg. Jeg sa klart fra: pappa har faktisk rett til å være lykkelig. Ekteskapet deres bød på både oppturer og nedturer, men en dag, da de var gift, inviterte jeg dem med på tur. Som regel reiste jeg bare med pappa, men denne gangen ble det oss tre. På reisen spurte kona hans hvor mye jeg tenkte å bidra med til utgiftene. Jeg svarte at jeg ikke hadde tenkt å bidra i det hele tatt jeg pleier alltid å betale når jeg er med ham.

Da sa hun noe som rystet meg: tingene var ikke akkurat slik jeg trodde. Faren min hadde alltid hatt bra med penger, det var derfor barna var så ivrige på å styre sjappa. De lot ham ikke bruke penger på seg selv, klær eller noe han kunne kose seg med. Jeg hadde trodd han var blakk fordi han bodde i et hus som aldri ble ferdig og så ut som han hadde lite, men sannheten var at pengene hans ble styrt av andre.

Etter det begynte jeg å heie på ham, så han skulle kunne unne seg noe av det han hadde jobbet for hele livet. Men han sa alltid at barna ikke lot ham. Etter at han giftet seg, begynte kona hans å insistere på at han burde bidra til husholdningen, maten og det daglige. Hver gang hun spurte ham om noe, klikka det for ham. Til slutt ga han litt, men etter masse baluba. Hun fortalte meg alt, og for meg virket det helt rimelig at han skulle bidra.

En dag vi var sammen, ba kona hans ham kjøpe lunsj til faren hennes. Han ble fly forbanna hadde hun ikke egne penger, kanskje? Han mente det var det samme hver dag, og så begynte krangelen. Jeg tok hennes parti. Jeg spurte om han trodde mannen min hadde latt være å gi mat til min far hvis han trengte det. Jeg sa han ikke kunne behandle ei dame som steller, vasker og lager mat til ham på den måten. Han svarte at han var lei av at det hele tiden ble mast om penger.

Da gikk det opp for meg, ganske vondt faktisk: Faren min var gniten mot kvinnen som brydde seg og stilte opp for ham, men generøs til tusen mot barna som knapt gadd bry seg og bare ringte når de trengte penger.

Til slutt raknet forholdet hans til kona. I dag bor han alene. En datter later som hun tar vare på ham, men alle vet at det egentlig er han som forsørger både henne, mannen og ungene. De andre barna ringer og gir beskjeder, og han sender penger på flekken. Damen han hadde ved sin side? Hun fikk alltid nei.

Jeg er ikke den samme i forholdet til ham lenger. Jeg er glad i ham, men ikke som før. Nå inviterer jeg ham aldri med på tur, og vi har knapt kontakt. Hvis ikke jeg ringer, hører jeg ikke fra ham. Jeg kan ikke være den samme igjen. Det er trist å innrømme, for det å finne ham var et eventyr og nå har han nesten forsvunnet ut av livet mitt igjen.