Endelig kom barnebarnet Natalia Michaelsen ringte iherdig til sønnen, som hadde dratt ut på nok en sjøreise. Men fortsatt var det ingen forbindelse. – Åh, hva du har stelt i stand, gutten min! – sukket hun bekymret og slo det velkjente nummeret på nytt. Uansett hvor mye hun ringte, ville hun ikke få kontakt før han nådde nærmeste havn. Og det kunne ta tid. Og akkurat nå skjedde det noe stort! Natalia Michaelsen hadde allerede ikke sovet på to døgn – på grunn av alt sønnen hadde stelt i stand! * * * Denne historien begynte egentlig for flere år siden, da Morten ennå ikke hadde begynt å jobbe på langfart. Sønnen var allerede voksen, men slet med å finne den rette – ingen av kvinnene var gode nok for ham, mente han selv. Natalia Michaelsen så bekymret på hvordan forhold etter forhold brøt sammen, til tross for at hun syntes flere av jentene var både pene og ordentlige. – Du har jo et vanskelig gemytt! – sa hun til sønnen. – Ingen kvinne kan leve opp til dine krav! – Jeg skjønner ikke hva du klager over, mamma. Du vil bare ha en svigerdatter, og ser visst ikke etter om hun egentlig passer til meg? – Selvfølgelig bryr jeg meg! Klart det er viktig at hun er glad i deg, og en ordentlig jente! Sønnen svarte med et meningsfullt og stille blikk, noe som frustrerte Natalia Michaelsen ytterligere. Hvordan kunne sønnen, hennes egen gutt som hadde sittet på fanget hennes og grått som liten, tro at han visste mer om livet enn hun selv? Hvem var det som var eldst her egentlig? – Hva var det galt med Anette hadde da?! – sa hun irritert. – Jeg har allerede sagt det. – Vel… Anette var kanskje ikke det beste eksempelet, men uansett vil jeg vinne denne diskusjonen. Greit; som du sier, kanskje hun ikke var ærlig mot deg. Men jeg forstår det fortsatt ikke helt… – Mamma! Jeg synes ikke vi trenger å snakke mer om detaljene. Anette var ikke den jeg ville leve livet med. – Hva så med Kaja? – Nei, ikke Kaja heller, – svarte sønnen rolig. – Eller Jeanette? Hun var jo en så hyggelig jente. Rolig, hjemmekjær. Alltid hjelpsom – driftig! Var hun ikke det? – Jo, det stemmer, mamma. Hun var veldig snill. Men så viste det seg at hun aldri elsket meg. – Og du henne? – Antageligvis ikke… – Og Marina da? – Mamma! – Hva da ‘mamma’? Du gjør det umulig å tilfredsstille deg! Du er jo som en ungkarsgutt! Kunne du ikke slå deg til ro, stifte familie og få barn? – Kan vi ikke droppe denne samtalen nå! – utbrøt Morten endelig og pleide å gå sin vei. «Han er helt lik faren sin – med alt det pirkete og sta!» tenkte Natalia Michaelsen småirritert. Årene gikk, damene i Mortens liv kom og gikk, men drømmen om å få glede seg over sønnens familielykke og barnebarn viste seg aldri. Og så byttet Morten til sjøs – hans gamle kamerat lokket ham til å jobbe på båt. Morten takket ja. Natalia Michaelsen prøvde forgjeves å få sønnen fra det. – Kom igjen, mamma! Det er et flott tilbud! Vet du hvor mye gutta tjener? Da skal du og jeg ha alt vi trenger! – Hva skal jeg med penger om du forsvinner og jeg aldri ser deg! Få deg heller en familie! – Man må jo forsørge familien også! Når jeg får barn, kan jeg ikke lenger reise til sjøs – da må jeg være hjemme og oppdra dem. Så nå vil jeg spare så mye jeg kan, mens jeg er ung! Morten tjente virkelig godt. Etter første reise pusset han opp leiligheten. Etter den andre – opprettet han sparekonto og ga moren et bankkort. – Så du aldri skal trenge noe, mamma! – Jeg trenger jo ingenting! Det eneste jeg savner er barnebarn, og tida går. Nå er jeg snart gammel! – Gammel? Du? Slutt, du har jo flere år til pensjon! – lo sønnen. Natalia Michaelsen brukte ikke sønnens penger. Hun hadde inntekten fra apotekjobben og klarte seg. «La pengene bare bli stående, Morten sjekker sikkert aldri uansett. Og når han først sjekker, blir han overrasket over hvor flink moren hans er til å spare!» tenkte hun. Slik gikk årene. Hver gang sjømannen Morten var hjemme, tok han igjen for savnet tid: møtte kompiser, festet, gikk ut og traff forskjellige jenter han ikke lenger introduserte for moren. Da hun spurte om det, fikk hun et tørt svar: – Det er bare så du slipper å bekymre deg for at jeg ikke gifter meg med dem. De er uansett ikke noe for meg, mamma! Natalia Michaelsen ble lei seg. Dessuten hadde Morten sagt at hun var for godtroende. Han sa rett ut: – Mamma, du er altfor snill og stoler på folk. Egentlig kjente du aldri noen av de såkalte jentene mine. De prøvde alltid å virke så perfekte for deg, men de var det aldri. Den avvisningen satt lenge i hos Natalia Michaelsen, særlig fordi sønnen utpekte denne egenskapen som dumhet. Goodtroende – betyr dum. Han hadde kalt sin egen mor dum, rett ut! Men da hun en kveld så ham med en jente, blusset alt opp igjen: et sinne blandet med et brennende ønske om å redde den druknende guttens fremtid. Hun gikk resolutt bort – Morten, en voksen mann, rødmet til og med. Men mamma er mamma – det ble introduksjon. Milena gjorde et godt inntrykk på Natalia Michaelsen. Høy, slank, krøllete hår, med et vennlig smil og pene manerer. Og hun hadde virkelig glemt alt hun var sur på sønnen for da. «Kanskje det virkelig er sånn at alt uflaksen tidligere bare var for at han til slutt skulle møte denne vakre jenta?» tenkte hun. Forholdet mellom Morten og Milena varte hele permisjonen hans, og etter morens påtrykk besøkte Milena dem flere ganger. Natalia Michaelsen var strålende fornøyd – Milena var kunnskapsrik, underholdende og omgjengelig. Men da Morten gjorde seg klar for ny sjøtur, forsvant Milena uten videre. – Jeg og Milena har ikke mer kontakt! Ikke du heller! – sa sønnen kort og forlot byen. Natalia Michaelsen grublet over hva som kunne ha skjedd, men det var umulig å finne ut noe. * * * Det gikk ett år. I løpet av denne tiden var sønnen hjemme et par ganger, men svarte alltid kort og kjølig på spørsmål om jenta. – Hva var galt med henne denne gangen? Hva var feil nå? – ga Natalia til slutt opp. – Mamma, dette angår bare meg. Du trenger ikke vite noe. Jeg har gjort det jeg må, ikke bland deg inn i livet mitt! Natalia Michaelsen var på nippet til å gråte. – Men jeg er jo bare bekymret for deg! – Ikke vær det! – ropte sønnen. – Og jeg vil ikke at du har kontakt med Milena! Og slutt å mase på meg! Snart dro Morten ut igjen, mens Natalia Michaelsen fikk prøve å leve så vanlig som mulig i denne perioden. En dag, mens hun var på jobb på apoteket, kom en ung kvinne inn for å kjøpe barnemat. Det var Milena! Hun så sjenert ned mens hun rettet på luen til en liten jente i barnevogna. – Milena! Så hyggelig å se deg! Morten forklarte aldri noe om hva som skjedde mellom dere. Han bare dro til sjøs og ba meg aldri spørre! – sa Natalia Michaelsen lykkelig. – Sånn er det, – svarte Milena trist. – La oss bare la det være slik. Natalia Michaelsen ble urolig. – Si meg jenta mi, hva skjedde mellom dere? Jeg kjenner jo min sønn – han har vanskelige sider. Har han såret deg? – Det spiller ingen rolle nå… Jeg er ikke sint på ham. Vi går, må innom butikken også. – Men kom gjerne innom meg! Ja, bare kom hit på jobben, jeg har skiftordning. Da kan vi i det minste prate! Og Milena kom dagen etter igjen – for å kjøpe mer barnemat. Etter hvert begynte Milena å åpne seg. Det viste seg at hun hadde blitt gravid med Morten, men han hadde sagt nei til barnet – han hadde hverken tid eller ønske om et langt forhold. Så forsvant han. – Han dro vel til sjøs, – trakk Milena på skuldrene. – Men vi klarer oss alene! Vi har det fint sammen! Natalia Michaelsen kastet seg nesten på kne foran barnevogna og så på barnet: – Betyr det at… dette faktisk er mitt barnebarn? – Det stemmer, – svarte Milena stille. – Hun heter Anna. – Lille Anna… *** Natalia Michaelsen fant ikke ro. Hun fant snart ut at Milena ikke hadde noe særlig sted å bo. Milena var innflytter, leide et lite rom, og uten fast jobb og inntekt var det vanskelig. Hun vurderte å flytte hjem igjen til foreldrene. Bare tanken på at barnebarnet skulle dra til en annen by og aldri mer kunne sees, gjorde Natalia Michaelsen kald i hjertet. – Flytt inn hos meg, Milena. Ta med Anna! Hun er jo mitt barnebarn! Jeg skal hjelpe med alt, så finner du deg en fast jobb. Dessuten sender jo Morten så mye penger at jeg ikke får brukt dem uansett. Anna skal få alt hun trenger! – Men hva sier Morten da? – Ingen skal spørre ham! Han har skapt alt dette! Han forlot barnet sitt og sa ingenting til moren sin! Nå må jeg rette opp i dette! Han skal nok få høre det når han kommer hjem! – truet Natalia Michaelsen. Og slik ble det. Natalia Michaelsen sparte verken tid eller penger på barnebarnet sitt. Hun tok færre vakter for å kunne være mest mulig med Anna. Milena fikk seg etter hvert jobb, og kunne trygt la datteren være hos «bestemor». Hun kom ofte sent hjem, sliten. – Har stått på beina i hele dag, så mange krevende kunder! – Det går nok fint! Du går og hviler nå, så bader og legger jeg Anna. Ferien til Morten nærmet seg. Natalia Michaelsen så for seg at hun skulle ta imot sønnen med «nevene klar», for å gi ham noen sannhetens ord. Milena ble mer og mer nervøs, men det fikk bare Natalia til å fryde seg over å få beskytte den skjøre kvinnen og det lille barnet. – Jeg er redd Morten kaster oss ut når han kommer hjem! Skulle aldri flyttet inn… Jeg begynner å lete etter nytt sted i morgen. – Han kaster dere ikke ut. Ingen skal ut! Når Morten kommer skal jeg sette ham på plass! Jeg skal si ham alt! – Han kommer til å hevde at jeg bare gjør dette for pengene! Men jeg trenger ingenting fra dere! Det er bare du som er vidunderlig! Du og Anna har gjort alt for oss! Jeg drar heller hjem til mine foreldre. Men vi skal selvfølgelig holde kontakt! – Du får ikke dra noe sted! Jeg bestemmer i denne leiligheten! Og Morten får bare prøve seg! Milena protesterte, men Natalia sto på sitt. De ble boende alle sammen. – Jeg har forresten tenkt på noe, – sa Natalia en kveld. – Vi må ordne så leiligheten går over til Anna! Da blir det ingen spørsmål senere. Morten gifter seg vel aldri uansett, og Anna skal ha noe trygt. Dessuten er jo ikke Morten ført opp som far, – Natalia så på Milena, som bøyde blygt blikket. – Beklager… Jeg trodde… – Jeg forstår. Men det blir vanskelig å bevise senere at han er far, derfor ordner vi alt nå. – Det trengs ikke, Natalia! Mine foreldre har jo også leilighet, det ordner seg… – Ikke prøv å snakke meg fra det! Jeg har bestemt meg! Men på grunn av byråkratiet fikk de beskjed av notar: Sønnen måtte ut av leiligheten skriftlig før den kunne overføres. Natalia var irritert, men med bare noen dager igjen før Morten kom hjem, håpet hun å få orden på alt. Milena ble urolig og begynte å forsvinne mer og mer de siste dagene. – Hvor blir du av hele tiden? – spurte Natalia. Milena nølte: – Jeg prøver å få utbetalt litt penger fra jobben, men sjefen sier jeg må fullføre oppgavene før jeg får forskudd. – Trenger du penger til noe? Milena pakket i det stille noen ting i en stor veske, men svarte ikke. – Du planlegger å flytte? – Natalia så det på henne. – Jeg må dra… Når Morten kommer… – Ingen får dra! – avbrøt Natalia. – Og ingen grunn til å jobbe deg i hjel – du vet hvor bankkortet ligger, og koden også. Du kan bruke det på det dere trenger, i stedet for å være borte hele tiden. Anna glemmer snart hvem som er moren hennes! Du må lære å være mer hjemme. Milena sa ikke mer. Morten kom hjem om to dager. * * * Tidlig om morgenen den dagen sønnen skulle komme hjem, bestemte Natalia seg for å se til Milena og Anna. Men Milena var borte – bare Anna lå i sengen og sov. «Merkelig! Hvor har hun dratt så tidlig?» Natalia gikk på kjøkkenet for å gjøre klart til sønnens hjemkomst og så for seg hvordan hun skulle møte ham med Anna på armen og stille krav om oppreising mot Milena når hun kom hjem. Og så ringte det på døren. Morten sto i døra, målløs da han så moren med en liten jente på armen. – Hei, mamma. Hvem er dette barnet? Hva har skjedd mens jeg var borte? – Det vet du kanskje best selv! – Jeg skjønner ingenting, fortell nå alt som har skjedd! – Eventyr? Ja, jeg har funnet barnebarnet mitt, Anna! Eventyr du kan snakke om, – sa Natalia bestemt. – Barnebarn? Har jeg plutselig fått søsken jeg ikke vet om? – Ikke lat som, Morten! Milena har fortalt meg alt! Ikke sånn skulle jeg ha oppdratt deg! Jeg skammer meg over deg! – Milena? Jeg forstår ingenting! Jeg ba deg holde deg unna henne. Hva har hun med denne ungen å gjøre? Da fortalte Natalia alt, ledsaget av mange anklager. Morten slo hendene sammen i fortvilelse: – Mamma! – ropte han. – Hva, skal du kalle meg dum igjen? Gjør det du; men jeg… – Dette er ikke mitt barn! Milena har lurt deg, – brøt han inn. – Hun var bare ute etter penger. Hva har hun tatt fra deg? – Ingenting! Du er bare… – Mamma, sjekk sparepengene dine! Jeg er sikker på Milena har stukket av med dem! – Hun er på jobb! – insisterte Natalia. De kranglet lenge, til Morten omsider gav opp. Han sa han fikk vente på Milena for å rydde opp. De ventet til sent på natt, men Milena kom aldri hjem. Neste dag heller ikke. Hennes mobil var av. Natalia prøvde å oppsøke jobbadressen hennes, men fikk vite at ingen Milena noen gang hadde jobbet der. Natalia skyndte seg hjem for å sjekke seddelsen til pengene. Både pengene og kortet var borte. Milenas klær hadde hun tatt med seg – bare Annas ting var igjen. – Hvordan kunne hun bare dra og etterlate Anna? – Hun kunne enkelt gjøre det! – sa Morten mørkt. – Jeg fikk jo beskjed av gutta om at hun var slik. Senere fikk jeg vite at hun stjal fra dem også… Da hun fortalte at hun var gravid, sa hun det var mitt. Men ingen andre trodde henne. Det gikk rykter om at hun alltid var med forskjellige menn… – For en idiot jeg har vært! – gråt Natalia. – Hvorfor sa du ikke alt dette til meg? – Ville ikke snakke stygt til deg om folk. Du stoler så mye på alle… Ville ikke ødelegge humøret ditt. – Hva gjør vi nå? – Går til politiet! Flaks at du ikke rakk å gi leiligheten til Anna – da hadde du stått på bar bakke nå. De anmeldte saken. Milena forble sporløst borte. Pengene rakk hun ikke å ta mye av. Politiet fant bankkortet hennes på en togstasjon langt unna. I mellomtiden fikk Natalia Michaelsen ta hånd om Anna. Hun måtte slutte i jobben for å ta seg av henne, men Mortens inntekt holdt. En DNA-test bekreftet at Morten ikke var far, men Natalia hadde blitt så glad i jenta at hun ikke kunne miste henne. Hun og sønnen bestemte seg for å oppdra Anna som sin egen. Milena ble fradømt foreldreretten i hennes fravær. Mange måneder og mye papirarbeid senere, fikk Natalia full omsorg for Anna. Morten fikk ikke bli formell far, men Natalia gjenopptok jobben og ordnet barnehageplass, og de nye livene falt på plass. Og ett år senere, da Morten kom hjem fra ny reise, hadde han med seg sin kone: – Mamma, dette er Sonja. Nå skal vi bo sammen. – Men hva med… – mumlet Natalia, usikker på om Sonja var informert om Anna. Sonja smilte vennlig: – Hyggelig å møte deg, Natalia Michaelsen! Morten har fortalt meg alt, og jeg beundrer deg virkelig for det du har gjort! Jeg håper jeg kan hjelpe til med Anna. Jeg ville bli så lykkelig for det, – hun så på mannen. – Ja, jeg har nå tenkt å slutte å reise, og sammen med Sonja skal vi adoptere Anna. Nå får vi det til! Natalia Michaelsen strålte av glede: – Kjære vene, så lykkelig jeg er! Kom og sett dere til bords! Jeg har ventet på dere og laget masse mat! Nå skal vi bli ordentlig kjent! Dette er lykke! – og tørket en glad tåre bort fra kinnet.

Etterlengtet barnebarn

Karin Johansdatter ringte utålmodig til sønnen sin, som var ute på sjøen igjen. Men det var fortsatt ingen dekning.

Du har virkelig rotet det til nå, gutten min! sukket hun opprørt og tastet inn det velkjente nummeret nok en gang. Bortkastet, visste hun, for signalet kom ikke tilbake før han la til i en havn. Og det kunne ta sin tid. Og nå, akkurat nå, hadde det skjedd noe så stort!

Karin Johansdatter hadde ikke fått sove på to døgn alt takket være sønnen!

* * *

Det hele startet egentlig flere år tidligere, da Pål ennå ikke hadde begynt som sjømann. Sønnen var for lengst voksen, men i kjærlighetslivet gikk det skeis hver gang ingen var riktig for ham! Karin så med sorg hvordan det gikk i vasken både med den ene og den andre av de hyggelige, ordentlige jentene etter hennes mening.

Du har en umulig natur! sa hun tørt. Ingen duger for deg! Hvem skal gidde å leve opp til de kravene dine?

Jeg skjønner ikke hvorfor du klager, mamma. Du vil vel bare ha en svigerdatter, og da er det vel uvesentlig hva slags menneske hun er?

Langt ifra! Det viktigste for meg er at hun er glad i deg, og at hun er ordentlig!

Sønnen ble bare taus, og dette opprørte Karin noe voldsomt. Plutselig skulle det guttebarnet hun selv hadde født, passet og trøstet i alle år, vite best selv? Hvem av dem var eldst, egentlig?

Hva var det med Nina du ikke likte da?! skar det ut av henne en gang.

Jeg har forklart det.

Greit så Nina var kanskje et dårlig eksempel, men Karin ville ikke la sønnen «vinne» denne diskusjonen. Javel, si at hun ikke var ærlig. Men jeg skjønner det fortsatt ikke helt

Mamma, vi trenger ikke ta detaljene nå. Nina var ikke den rette for meg.

Men Ida da?

Nei, ikke Ida heller, svarte han rolig.

Og Maja? En snill, rolig jente. Skjønn og hjemmekjær, flink til å hjelpe til hjemme. Er ikke det bra?

Jo da, du har rett. Hun var veldig hyggelig. Men så viste det seg at hun aldri har vært glad i meg.

Og du i henne?

Ikke egentlig, nei.

Og det med Solveig?

Mamma!

Ja, ja, det er jammen umulig å gjøre deg fornøyd! Den ene jenta etter den andre, men familie og barnebarn nei, det blir det aldri!

Kan vi droppe dette tullet en gang for alle? tapte Pål til slutt tålmodigheten og gikk.

«Akkurat som faren sin så pirkete og steil!» tenkte Karin, frustrert.

Årene gikk, men det ble med tilfeldige kjærester og skuffelser. Drømmen om å stifte familie og dulle med barnebarn svant hen. Så, plutselig, gikk Pål over i nytt yrke en gammel kamerat lokket ham med på sjøen. Pål sa ja før hun rakk å protestere.

Hvorfor så sur, mamma? Det er en kjempejobb! Vet du hvor mye penger det er snakk om? Vi får det så mye bedre!

Hva skal jeg med penger når du suser avgårde på havet og jeg må klare meg uten å se deg! Skulle heller ønske du slo deg til ro og stiftet familie!

Men jeg må jo tjene penger til familie først! Når jeg får barn, det er jo ikke plass til sjøen da. Derfor gjelder det å spare nå, mens jeg kan.

Og Pål tjente godt. Etter første tur pusset han opp leiligheten, etter tur to åpnet han en bankkonto og ga moren kortet til kontoen.

Så du aldri mangler noe!

Jeg mangler jo ingenting! Bare barnebarn for tiden går ja, og jeg blir gammel!

Du tuller vel? Du har mange år igjen til pensjon! lo han.

Pengene brukte hun nesten ikke. Karin hadde sitt beskjedne apoteklønn, og det holdt i massevis til det lille hun trengte. «La stå på kortet Pål sjekker jo aldri uansett. Han skal bare få se hvor økonomisk denne moren er!»

Sånn gikk årene. Når Pål kom hjem fra sjøen, tok han det igjen med venner, drakk litt, var ute sent og traff diverse jenter moren ikke lenger fikk møte. Da hun en gang nevnte dette, fikk hun et kort og ubehagelig svar:

Det er for at du ikke skal bekymre deg. Jeg har ingen planer om å gifte meg med dem uansett.

Karin ble såret enda hun fikk høre at hun var altfor godtroende. Sønnen sa rett ut:

Du har altfor stor tillit til folk, mamma! Du lot deg lure av alle de gamle kjærestene mine også. De visste nøyaktig hvordan de skulle oppføre seg overfor deg.

Kommentarene stakk dypere enn han kanskje skjønte. Godtroende var ikke det bare et annet ord for dum? Han hadde altså kalt moren sin dum, tenkte hun.

Men da hun plutselig fikk øye på ham sammen med en ny jente, våknet gnisten atter i Karin: hun pilebøyde seg innpå Pål, voksen mann, rødmet som et barn. Men mor er nå mor så presentasjon ble det.

Solveig likte Karin umiddelbart. Slank, lyshåret, krøllete hår og vennlig. Da hun så så pen ei jente ved sønnen, glemte Karin straks alle gamle klager.

«Kanskje det ikke var meningen før nå. Han har bare ventet på den rette,» tenkte hun spakt.

Romansen mellom Pål og Solveig varte hele ferien hans. På morens insistering var Solveig ofte på besøk i leiligheten. Hun var veltalende og artig å prate med, og Karin gledet seg over en sjelden gang å ha noen å skravle med. Men da Pål dro til sjøss igjen, ble Solveig plutselig borte.

Vi har ikke kontakt lenger, og du trenger ikke det heller, var alt sønnen sa før han forsvant igjen.

Karin gikk lenge og grublet men fant aldri svar.

* * *

Ett år gikk. Sønnen var hjemme mellom reisene, men svarene om Solveig var korte og kalde.

Men for all del, hva var det galt med denne jenta da? brast det ut av Karin til slutt.

Mamma, det angår meg. Ikke bland deg. Hvis jeg er ferdig med noen, så er det sånn det er. Ikke legg deg oppi alt!

Karin ble nesten rørt til tårer.

Men Pål, jeg er jo bare bekymret for deg!

Ikke vær det! bjeffet sønnen. Jeg har sagt du skal la det være og aldri prate med Solveig igjen! Og slutt å mase!

Deretter dro Pål på nytt på havet. Karin levde det vante apoteklivet, med et såret hjerte.

Men en dag på apoteket dukket Solveig opp for å kjøpe barnemat. Hun så ned, og rettet lua på ei lita jente i barnevogn.

Solveig! Så glad jeg er for å se deg igjen! Pål fortalte meg aldri noenting. Han bare dro, og forbød meg å spørre etter deg! utbrøt Karin gledesstrålende.

Sånn, ja, svarte Solveig lavt og smilende trist. Men sånn er det vel bare.

Det gikk et stikk gjennom Karin.

Vær ærlig, jenta mi, hva skjedde egentlig? Jeg kjenner sønnen min han er ikke lett å ha med å gjøre. Har han såret deg?

Det betyr ikke så mye nå Jeg holder ikke nag. Men vi går videre, jeg har mer å gjøre før vi skal hjem.

Kom gjerne på besøk da! Eller bare hit jeg jobber annenhver dag. Vi kan slå av en prat!

Solveig kom faktisk neste vakt igjen for å handle barnemat. Etter hvert åpnet hun seg litt. Det viste seg at Solveig hadde blitt gravid med Pål, men han sa han ikke ville ha noe ansvar, at han ikke hadde tid til barn sjømann som han jo var. Så bare forsvant han.

Han gikk sikkert ut på reise, sa Solveig med et skuldertrekk. Men vi skal ikke trenge oss på! Vi klarer oss vi to.

Karin knelte nesten foran barnevognen, stirret på barnets runde kinn:

Så det betyr Er det mitt barnebarn?

Det ser sånn ut, svarte Solveig lavt. Hun heter Ane.

Ane, min skatt

***

Karin fant ingen ro. Hun fikk Solveig til å fortelle at det knapt gikk å betale for leie. Solveig var tilflytter og slet med faste inntekter, og vurderte å flytte hjem til foreldrene. Bare tanken på å miste barnebarnet at de kanskje forsvant for godt fikk Karin til å få vondt i hjertet.

Dere kan bare flytte inn hos meg, Solveig. Med Ane! Hun er mitt barnebarn. Jeg kan hjelpe dere til du finner ny jobb. Og Pål sender jo så mye penger at jeg ikke får brukt dem! Så Ane skal ikke mangle noe!

Men hva med Pål? Hva sier han?

Spiller ingen rolle! Han stakkar har rotet det til, forsvant og sa ikke et ord til mora si. Noen må jo rette opp skaden! Og når han kommer hjem, skal vi ta en god prat, det er sikkert! sa Karin bestemt.

Og sånn ble det. Karin sparte aldri på hverken penger eller tid for Ane. Hun tok færre vakter, bare for å være enda mer sammen med barnebarnet. Solveig skaffet seg jobb, og Karin passet Ane med glede. Solveig kom ofte hjem sent, sliten etter krevende arbeidsdager.

Hele dagen på beina, og så mange bitre kunder!

Det går bra! Sett deg, jeg bader Ane og legger henne.

Det nærmet seg tiden da Pål skulle komme hjem. Karin forberedte seg på å ta imot ham med ordentlig bestemthet, mens Solveig virket mer og mer nervøs. Karin fikk bare enda større trang til å beskytte både den lille og moren.

Nå kommer snart Pål og jager oss ut herfra, jeg burde aldri takket ja, sa Solveig engstelig. Jeg begynner å se etter leilighet i morgen.

Sludder! Det er mitt hjem, jeg bestemmer, og ingen stjeler barnebarnet mitt fra meg! freste Karin.

Hvem vet hva Pål tror, kanskje han mener jeg bare er ute etter penger Alt dere har gjort for oss! Men det er best jeg drar hjem, så får vi i alle fall holde kontakt senere.

Nå må du gi deg! Jeg bestemmer, du og Ane skal bli her! svarte Karin myndig.

Uansett hvor mye Solveig protesterte, fikk hun ikke overtalt Karin til å gi seg. Hun og Ane ble boende.

Jeg har tenkt, sa Karin under kveldsmaten en kveld. Jeg synes vi skal overføre leiligheten på Ane, så det aldri blir spørsmål om noe. Pål gifter seg jo aldri, og Ane må jo ha noe trygt. Særlig siden han ikke er oppført som far engang, hun så på Solveig, som så sjenert ned.

Unnskyld, mumlet Solveig. Jeg trodde jo aldri

Jeg skjønner, sa Karin mildt. Men det er viktig. Vi kan ordne alt i morgen.

Nei takk, Karin! Det er ikke nødvendig. Foreldrene mine har også leilighet

Nå har jeg bestemt! avbrøt Karin. Sånn blir det.

Men hos advokaten fikk hun ikke ordne det:

Sønnen din må signere at han flytter ut før Ane kan overta, forklarte advokaten.

Karin var misfornøyd, men ventet bare noen dager til Pål kom hjem for å få orden på alt. Solveig begynte å virke mer stresset, og var ofte borte.

Hvor er du hele tiden? spurte Karin misfornøyd en kveld. Solveig nølte, og svarte:

På jobben Jeg har spurt om forskudd, men sjefen min sier jeg må gjøre ferdig ekstraarbeid først.

Trenger du penger? Du vet hvor bankkortet ligger, med koden inni etuiet. Ta det du trenger, du trenger ikke jobbe deg i hjel. Ane savner deg dessuten, hun blir jo nesten skremt.

Solveig svarte ikke. Nå var det bare to dager til Pål kom.

* * *

Karin våknet tidlig på ankomstdagen og ville bare snike innom barnerommet. Solveig var borte kun Ane sov trygt under dynen.

«Hva i all verden? Det er jo altfor tidlig hun har aldri gått ut så tidlig før!»

Karin satte i gang med forberedelsene til sønnens hjemkomst. Hun laget favorittrettene hans og gledet seg til å ta ham imot med Ane i armene, og kanskje, etterhvert, få ham til å be om unnskyldning til Solveig når hun kom hjem fra jobb.

Så endelig ringte det på døren.

Pål kom inn og ble stående måpende i gangen da han så moren sin holde en liten jente.

Hei, mamma hvem er det barnet? Hva har skjedd mens jeg var borte?

Det vet du vel egentlig selv!

Jeg skjønner ingenting! sa Pål fortumlet, tok av seg skoene og gikk inn. Hva i alle dager har skjedd her mens jeg var på sjøen?

Ja, jeg har jo funnet barnebarnet mitt, Ane! sa Karin strengt.

Barnebarn? Har jeg søsken eller noe jeg ikke vet om? undret Pål.

Nå må du slutte å tulle, Pål! Solveig har fortalt meg alt! Jeg skammer meg over deg, gutt!

Solveig? Men jeg ba deg jo holde deg unna henne! Hva har Solveig og dette barnet med hverandre å gjøre?

Karin mistet tålmodigheten og fortalte sønnen alt, og hun la ikke skjul på sin egen skuffelse. Da han hørte hele historien, slo Pål ut med armene:

Mamma, kjære vene! ropte han frustrert.

Skal du kalle meg dum igjen? Men jeg forsvarte hun seg.

Dette er ikke mitt barn! Solveig har lurt deg, mamma! Kan du ikke se det hun er bare ute etter penger. Hva har hun tatt?

Ingenting! Du er bare

Sjekk verdiene dine! Hun har sikkert stukket av allerede!

Hun er på arbeid! protesterte hun.

Slik gikk diskusjonen, og til slutt ga Pål seg: de skulle avvente Solveigs hjemkomst og finne ut av det sammen.

De ventet og ventet. Karin fortalte sønnen om Solveigs besøk på apoteket, om hvor glad hun hadde blitt i Ane, og planene hennes om å overføre leiligheten. Pål advarte: moren hadde blitt lurt men

Jeg tror ikke på deg, Pål. Solveig er ikke slik!

Hun er verdensmester i å lure folk. Og du lot deg snurre rundt

Ikke si sånt! Hun kommer snart, så får du snakke med henne selv og skamme deg! Jeg skal være med Ane.

Hun er ikke ditt barnebarn!

Karin sendte ham et sint blikk.

Vi får sjekke det med en DNA-prøve, sa Pål.

Ja, la oss gjøre det! svarte hun utfordrende og trakk seg tilbake.

Kvelden gikk, så natten. Ingen Solveig. Dagen etter var hun fortsatt borte. Hun svarte ikke på telefon. Karin tok Ane med til adressen der Solveig hadde sagt hun jobbet, men ingen der kjente henne. Bildet vekket ingen minner.

Karin dro hjem, sjekket gjemmestedet med verdier og bankkortet hun hadde fortalt Solveig om. Alt var borte. I skapet hennes lå heller ingen tøy bare Anejentens små klær. Først da sank det inn for Karin hun hadde blitt lurt.

Hvordan kunne jeg være så naiv! gråt hun. Hvorfor sa du ikke dette før?

Jeg ville ikke såre deg unødvendig, mamma. Du har alltid vært godhjertet mot folk…

Hva skal vi gjøre nå?

Politianmeldelse er det eneste heldigvis fikk du ikke overført leiligheten. Da hadde vi stått på bar bakke.

De sendte inn anmeldelse. Politiet fant aldri noe mer til Solveig hun var forsvunnet fra landet som dugg for solen. Men heldigvis hadde hun bare klart å ta ut litt fra kontoen før Pål sperret den. Kortet fant de senere på en togstasjon.

Mens politiet lette etter Solveig, fikk Karin etter særskilt tillatelse beholde Ane hjemme. Hun sa opp apotekjobben en periode, for Heldgvis strakk Påls inntekt til. DNA-testen bekreftet at Ane ikke var Påls barn, men Karin var blitt så glad i jenta at hun aldri kunne gi henne fra seg. I samråd med sønnen bestemte de seg for å oppdra Ane som sin egen. Det tok lang tid å få alle papirer i orden det krever så mye, det byråkratiet! Pål fikk ikke bli fosterfar, men Karin fikk, etter å ha ordnet tilstrekkelig inntekt og barnehageplass, ordnet det til slutt.

Et år senere, etter nok en reise, kom Pål hjem med kone:

Dette er Liv, mamma. Nå skal vi bo sammen her.

Men hva med begynte Karin rådvilt, nikket mot barnerommet, uvitende om hun hadde fortalt Liv alt.

Liv smilte vennlig:

Så hyggelig å møte deg, Karin! Pål har fortalt meg alt, og jeg er helt imponert over det du har gjort. Det ville vært en ære å hjelpe til med å oppdra Ane. Hun så på Pål.

Vi planlegger at jeg skal slutte med sjøen, og vi ønsker å adoptere Ane. Nå vil vi sikkert få det godkjent.

Karin strålte.

Kjære Gud, så heldig jeg er! Kom inn, alle sammen! Jeg har laget masse mat til dere. Nå skal vi bli kjent nå er jeg lykkelig på ekte! Og hun tørket en glad tåre fra kinnet.

Livets store og små stormer lærer oss at godhet og ekte omsorg kan forandre alt. Noen ganger får vi barnebarna og familien på de mest uventede vis.

Rate article
Intigue Life
Endelig kom barnebarnet Natalia Michaelsen ringte iherdig til sønnen, som hadde dratt ut på nok en sjøreise. Men fortsatt var det ingen forbindelse. – Åh, hva du har stelt i stand, gutten min! – sukket hun bekymret og slo det velkjente nummeret på nytt. Uansett hvor mye hun ringte, ville hun ikke få kontakt før han nådde nærmeste havn. Og det kunne ta tid. Og akkurat nå skjedde det noe stort! Natalia Michaelsen hadde allerede ikke sovet på to døgn – på grunn av alt sønnen hadde stelt i stand! * * * Denne historien begynte egentlig for flere år siden, da Morten ennå ikke hadde begynt å jobbe på langfart. Sønnen var allerede voksen, men slet med å finne den rette – ingen av kvinnene var gode nok for ham, mente han selv. Natalia Michaelsen så bekymret på hvordan forhold etter forhold brøt sammen, til tross for at hun syntes flere av jentene var både pene og ordentlige. – Du har jo et vanskelig gemytt! – sa hun til sønnen. – Ingen kvinne kan leve opp til dine krav! – Jeg skjønner ikke hva du klager over, mamma. Du vil bare ha en svigerdatter, og ser visst ikke etter om hun egentlig passer til meg? – Selvfølgelig bryr jeg meg! Klart det er viktig at hun er glad i deg, og en ordentlig jente! Sønnen svarte med et meningsfullt og stille blikk, noe som frustrerte Natalia Michaelsen ytterligere. Hvordan kunne sønnen, hennes egen gutt som hadde sittet på fanget hennes og grått som liten, tro at han visste mer om livet enn hun selv? Hvem var det som var eldst her egentlig? – Hva var det galt med Anette hadde da?! – sa hun irritert. – Jeg har allerede sagt det. – Vel… Anette var kanskje ikke det beste eksempelet, men uansett vil jeg vinne denne diskusjonen. Greit; som du sier, kanskje hun ikke var ærlig mot deg. Men jeg forstår det fortsatt ikke helt… – Mamma! Jeg synes ikke vi trenger å snakke mer om detaljene. Anette var ikke den jeg ville leve livet med. – Hva så med Kaja? – Nei, ikke Kaja heller, – svarte sønnen rolig. – Eller Jeanette? Hun var jo en så hyggelig jente. Rolig, hjemmekjær. Alltid hjelpsom – driftig! Var hun ikke det? – Jo, det stemmer, mamma. Hun var veldig snill. Men så viste det seg at hun aldri elsket meg. – Og du henne? – Antageligvis ikke… – Og Marina da? – Mamma! – Hva da ‘mamma’? Du gjør det umulig å tilfredsstille deg! Du er jo som en ungkarsgutt! Kunne du ikke slå deg til ro, stifte familie og få barn? – Kan vi ikke droppe denne samtalen nå! – utbrøt Morten endelig og pleide å gå sin vei. «Han er helt lik faren sin – med alt det pirkete og sta!» tenkte Natalia Michaelsen småirritert. Årene gikk, damene i Mortens liv kom og gikk, men drømmen om å få glede seg over sønnens familielykke og barnebarn viste seg aldri. Og så byttet Morten til sjøs – hans gamle kamerat lokket ham til å jobbe på båt. Morten takket ja. Natalia Michaelsen prøvde forgjeves å få sønnen fra det. – Kom igjen, mamma! Det er et flott tilbud! Vet du hvor mye gutta tjener? Da skal du og jeg ha alt vi trenger! – Hva skal jeg med penger om du forsvinner og jeg aldri ser deg! Få deg heller en familie! – Man må jo forsørge familien også! Når jeg får barn, kan jeg ikke lenger reise til sjøs – da må jeg være hjemme og oppdra dem. Så nå vil jeg spare så mye jeg kan, mens jeg er ung! Morten tjente virkelig godt. Etter første reise pusset han opp leiligheten. Etter den andre – opprettet han sparekonto og ga moren et bankkort. – Så du aldri skal trenge noe, mamma! – Jeg trenger jo ingenting! Det eneste jeg savner er barnebarn, og tida går. Nå er jeg snart gammel! – Gammel? Du? Slutt, du har jo flere år til pensjon! – lo sønnen. Natalia Michaelsen brukte ikke sønnens penger. Hun hadde inntekten fra apotekjobben og klarte seg. «La pengene bare bli stående, Morten sjekker sikkert aldri uansett. Og når han først sjekker, blir han overrasket over hvor flink moren hans er til å spare!» tenkte hun. Slik gikk årene. Hver gang sjømannen Morten var hjemme, tok han igjen for savnet tid: møtte kompiser, festet, gikk ut og traff forskjellige jenter han ikke lenger introduserte for moren. Da hun spurte om det, fikk hun et tørt svar: – Det er bare så du slipper å bekymre deg for at jeg ikke gifter meg med dem. De er uansett ikke noe for meg, mamma! Natalia Michaelsen ble lei seg. Dessuten hadde Morten sagt at hun var for godtroende. Han sa rett ut: – Mamma, du er altfor snill og stoler på folk. Egentlig kjente du aldri noen av de såkalte jentene mine. De prøvde alltid å virke så perfekte for deg, men de var det aldri. Den avvisningen satt lenge i hos Natalia Michaelsen, særlig fordi sønnen utpekte denne egenskapen som dumhet. Goodtroende – betyr dum. Han hadde kalt sin egen mor dum, rett ut! Men da hun en kveld så ham med en jente, blusset alt opp igjen: et sinne blandet med et brennende ønske om å redde den druknende guttens fremtid. Hun gikk resolutt bort – Morten, en voksen mann, rødmet til og med. Men mamma er mamma – det ble introduksjon. Milena gjorde et godt inntrykk på Natalia Michaelsen. Høy, slank, krøllete hår, med et vennlig smil og pene manerer. Og hun hadde virkelig glemt alt hun var sur på sønnen for da. «Kanskje det virkelig er sånn at alt uflaksen tidligere bare var for at han til slutt skulle møte denne vakre jenta?» tenkte hun. Forholdet mellom Morten og Milena varte hele permisjonen hans, og etter morens påtrykk besøkte Milena dem flere ganger. Natalia Michaelsen var strålende fornøyd – Milena var kunnskapsrik, underholdende og omgjengelig. Men da Morten gjorde seg klar for ny sjøtur, forsvant Milena uten videre. – Jeg og Milena har ikke mer kontakt! Ikke du heller! – sa sønnen kort og forlot byen. Natalia Michaelsen grublet over hva som kunne ha skjedd, men det var umulig å finne ut noe. * * * Det gikk ett år. I løpet av denne tiden var sønnen hjemme et par ganger, men svarte alltid kort og kjølig på spørsmål om jenta. – Hva var galt med henne denne gangen? Hva var feil nå? – ga Natalia til slutt opp. – Mamma, dette angår bare meg. Du trenger ikke vite noe. Jeg har gjort det jeg må, ikke bland deg inn i livet mitt! Natalia Michaelsen var på nippet til å gråte. – Men jeg er jo bare bekymret for deg! – Ikke vær det! – ropte sønnen. – Og jeg vil ikke at du har kontakt med Milena! Og slutt å mase på meg! Snart dro Morten ut igjen, mens Natalia Michaelsen fikk prøve å leve så vanlig som mulig i denne perioden. En dag, mens hun var på jobb på apoteket, kom en ung kvinne inn for å kjøpe barnemat. Det var Milena! Hun så sjenert ned mens hun rettet på luen til en liten jente i barnevogna. – Milena! Så hyggelig å se deg! Morten forklarte aldri noe om hva som skjedde mellom dere. Han bare dro til sjøs og ba meg aldri spørre! – sa Natalia Michaelsen lykkelig. – Sånn er det, – svarte Milena trist. – La oss bare la det være slik. Natalia Michaelsen ble urolig. – Si meg jenta mi, hva skjedde mellom dere? Jeg kjenner jo min sønn – han har vanskelige sider. Har han såret deg? – Det spiller ingen rolle nå… Jeg er ikke sint på ham. Vi går, må innom butikken også. – Men kom gjerne innom meg! Ja, bare kom hit på jobben, jeg har skiftordning. Da kan vi i det minste prate! Og Milena kom dagen etter igjen – for å kjøpe mer barnemat. Etter hvert begynte Milena å åpne seg. Det viste seg at hun hadde blitt gravid med Morten, men han hadde sagt nei til barnet – han hadde hverken tid eller ønske om et langt forhold. Så forsvant han. – Han dro vel til sjøs, – trakk Milena på skuldrene. – Men vi klarer oss alene! Vi har det fint sammen! Natalia Michaelsen kastet seg nesten på kne foran barnevogna og så på barnet: – Betyr det at… dette faktisk er mitt barnebarn? – Det stemmer, – svarte Milena stille. – Hun heter Anna. – Lille Anna… *** Natalia Michaelsen fant ikke ro. Hun fant snart ut at Milena ikke hadde noe særlig sted å bo. Milena var innflytter, leide et lite rom, og uten fast jobb og inntekt var det vanskelig. Hun vurderte å flytte hjem igjen til foreldrene. Bare tanken på at barnebarnet skulle dra til en annen by og aldri mer kunne sees, gjorde Natalia Michaelsen kald i hjertet. – Flytt inn hos meg, Milena. Ta med Anna! Hun er jo mitt barnebarn! Jeg skal hjelpe med alt, så finner du deg en fast jobb. Dessuten sender jo Morten så mye penger at jeg ikke får brukt dem uansett. Anna skal få alt hun trenger! – Men hva sier Morten da? – Ingen skal spørre ham! Han har skapt alt dette! Han forlot barnet sitt og sa ingenting til moren sin! Nå må jeg rette opp i dette! Han skal nok få høre det når han kommer hjem! – truet Natalia Michaelsen. Og slik ble det. Natalia Michaelsen sparte verken tid eller penger på barnebarnet sitt. Hun tok færre vakter for å kunne være mest mulig med Anna. Milena fikk seg etter hvert jobb, og kunne trygt la datteren være hos «bestemor». Hun kom ofte sent hjem, sliten. – Har stått på beina i hele dag, så mange krevende kunder! – Det går nok fint! Du går og hviler nå, så bader og legger jeg Anna. Ferien til Morten nærmet seg. Natalia Michaelsen så for seg at hun skulle ta imot sønnen med «nevene klar», for å gi ham noen sannhetens ord. Milena ble mer og mer nervøs, men det fikk bare Natalia til å fryde seg over å få beskytte den skjøre kvinnen og det lille barnet. – Jeg er redd Morten kaster oss ut når han kommer hjem! Skulle aldri flyttet inn… Jeg begynner å lete etter nytt sted i morgen. – Han kaster dere ikke ut. Ingen skal ut! Når Morten kommer skal jeg sette ham på plass! Jeg skal si ham alt! – Han kommer til å hevde at jeg bare gjør dette for pengene! Men jeg trenger ingenting fra dere! Det er bare du som er vidunderlig! Du og Anna har gjort alt for oss! Jeg drar heller hjem til mine foreldre. Men vi skal selvfølgelig holde kontakt! – Du får ikke dra noe sted! Jeg bestemmer i denne leiligheten! Og Morten får bare prøve seg! Milena protesterte, men Natalia sto på sitt. De ble boende alle sammen. – Jeg har forresten tenkt på noe, – sa Natalia en kveld. – Vi må ordne så leiligheten går over til Anna! Da blir det ingen spørsmål senere. Morten gifter seg vel aldri uansett, og Anna skal ha noe trygt. Dessuten er jo ikke Morten ført opp som far, – Natalia så på Milena, som bøyde blygt blikket. – Beklager… Jeg trodde… – Jeg forstår. Men det blir vanskelig å bevise senere at han er far, derfor ordner vi alt nå. – Det trengs ikke, Natalia! Mine foreldre har jo også leilighet, det ordner seg… – Ikke prøv å snakke meg fra det! Jeg har bestemt meg! Men på grunn av byråkratiet fikk de beskjed av notar: Sønnen måtte ut av leiligheten skriftlig før den kunne overføres. Natalia var irritert, men med bare noen dager igjen før Morten kom hjem, håpet hun å få orden på alt. Milena ble urolig og begynte å forsvinne mer og mer de siste dagene. – Hvor blir du av hele tiden? – spurte Natalia. Milena nølte: – Jeg prøver å få utbetalt litt penger fra jobben, men sjefen sier jeg må fullføre oppgavene før jeg får forskudd. – Trenger du penger til noe? Milena pakket i det stille noen ting i en stor veske, men svarte ikke. – Du planlegger å flytte? – Natalia så det på henne. – Jeg må dra… Når Morten kommer… – Ingen får dra! – avbrøt Natalia. – Og ingen grunn til å jobbe deg i hjel – du vet hvor bankkortet ligger, og koden også. Du kan bruke det på det dere trenger, i stedet for å være borte hele tiden. Anna glemmer snart hvem som er moren hennes! Du må lære å være mer hjemme. Milena sa ikke mer. Morten kom hjem om to dager. * * * Tidlig om morgenen den dagen sønnen skulle komme hjem, bestemte Natalia seg for å se til Milena og Anna. Men Milena var borte – bare Anna lå i sengen og sov. «Merkelig! Hvor har hun dratt så tidlig?» Natalia gikk på kjøkkenet for å gjøre klart til sønnens hjemkomst og så for seg hvordan hun skulle møte ham med Anna på armen og stille krav om oppreising mot Milena når hun kom hjem. Og så ringte det på døren. Morten sto i døra, målløs da han så moren med en liten jente på armen. – Hei, mamma. Hvem er dette barnet? Hva har skjedd mens jeg var borte? – Det vet du kanskje best selv! – Jeg skjønner ingenting, fortell nå alt som har skjedd! – Eventyr? Ja, jeg har funnet barnebarnet mitt, Anna! Eventyr du kan snakke om, – sa Natalia bestemt. – Barnebarn? Har jeg plutselig fått søsken jeg ikke vet om? – Ikke lat som, Morten! Milena har fortalt meg alt! Ikke sånn skulle jeg ha oppdratt deg! Jeg skammer meg over deg! – Milena? Jeg forstår ingenting! Jeg ba deg holde deg unna henne. Hva har hun med denne ungen å gjøre? Da fortalte Natalia alt, ledsaget av mange anklager. Morten slo hendene sammen i fortvilelse: – Mamma! – ropte han. – Hva, skal du kalle meg dum igjen? Gjør det du; men jeg… – Dette er ikke mitt barn! Milena har lurt deg, – brøt han inn. – Hun var bare ute etter penger. Hva har hun tatt fra deg? – Ingenting! Du er bare… – Mamma, sjekk sparepengene dine! Jeg er sikker på Milena har stukket av med dem! – Hun er på jobb! – insisterte Natalia. De kranglet lenge, til Morten omsider gav opp. Han sa han fikk vente på Milena for å rydde opp. De ventet til sent på natt, men Milena kom aldri hjem. Neste dag heller ikke. Hennes mobil var av. Natalia prøvde å oppsøke jobbadressen hennes, men fikk vite at ingen Milena noen gang hadde jobbet der. Natalia skyndte seg hjem for å sjekke seddelsen til pengene. Både pengene og kortet var borte. Milenas klær hadde hun tatt med seg – bare Annas ting var igjen. – Hvordan kunne hun bare dra og etterlate Anna? – Hun kunne enkelt gjøre det! – sa Morten mørkt. – Jeg fikk jo beskjed av gutta om at hun var slik. Senere fikk jeg vite at hun stjal fra dem også… Da hun fortalte at hun var gravid, sa hun det var mitt. Men ingen andre trodde henne. Det gikk rykter om at hun alltid var med forskjellige menn… – For en idiot jeg har vært! – gråt Natalia. – Hvorfor sa du ikke alt dette til meg? – Ville ikke snakke stygt til deg om folk. Du stoler så mye på alle… Ville ikke ødelegge humøret ditt. – Hva gjør vi nå? – Går til politiet! Flaks at du ikke rakk å gi leiligheten til Anna – da hadde du stått på bar bakke nå. De anmeldte saken. Milena forble sporløst borte. Pengene rakk hun ikke å ta mye av. Politiet fant bankkortet hennes på en togstasjon langt unna. I mellomtiden fikk Natalia Michaelsen ta hånd om Anna. Hun måtte slutte i jobben for å ta seg av henne, men Mortens inntekt holdt. En DNA-test bekreftet at Morten ikke var far, men Natalia hadde blitt så glad i jenta at hun ikke kunne miste henne. Hun og sønnen bestemte seg for å oppdra Anna som sin egen. Milena ble fradømt foreldreretten i hennes fravær. Mange måneder og mye papirarbeid senere, fikk Natalia full omsorg for Anna. Morten fikk ikke bli formell far, men Natalia gjenopptok jobben og ordnet barnehageplass, og de nye livene falt på plass. Og ett år senere, da Morten kom hjem fra ny reise, hadde han med seg sin kone: – Mamma, dette er Sonja. Nå skal vi bo sammen. – Men hva med… – mumlet Natalia, usikker på om Sonja var informert om Anna. Sonja smilte vennlig: – Hyggelig å møte deg, Natalia Michaelsen! Morten har fortalt meg alt, og jeg beundrer deg virkelig for det du har gjort! Jeg håper jeg kan hjelpe til med Anna. Jeg ville bli så lykkelig for det, – hun så på mannen. – Ja, jeg har nå tenkt å slutte å reise, og sammen med Sonja skal vi adoptere Anna. Nå får vi det til! Natalia Michaelsen strålte av glede: – Kjære vene, så lykkelig jeg er! Kom og sett dere til bords! Jeg har ventet på dere og laget masse mat! Nå skal vi bli ordentlig kjent! Dette er lykke! – og tørket en glad tåre bort fra kinnet.