Uncategorized

Under skilsmissen bestemte en rik ektemann seg for å gi sin kone en forlatt gård midt ute i ødemarken – men ett år senere skjedde det noe som overrasket ham fullstendig.

Under skilsmissen bestemte en velstående ektemann seg for å overlate en forlatt gård midt ute i ødemarken

Uncategorized

026

Den solgte vennen. Bestefars fortelling Og han forsto meg! Det var ikke morsomt, jeg innså at dette var en dum idé. Jeg solgte ham. Han trodde det var en lek, men skjønte etter hvert at jeg hadde solgt ham. Tider er forskjellige for alle. For noen er “all inclusive” knapt, for andre er svart brød med pølse en luksus. Slik levde vi også, på hver vår måte, og alt mulig skjedde. Jeg var liten den gangen. Onkelen min ga meg en schæfervalp, og jeg var lykkelig. Valpen knyttet seg til meg, forstod meg på et halvt ord, så meg i øynene og ventet, ventet på at jeg skulle gi kommando. – Ligg, – sa jeg etter å ha ventet litt, og han la seg ned og så meg trofast i øynene, klar til å gjøre hva som helst for meg. – Tjen! – befalte jeg, og valpen spratt opp på sine lubne poter, svelget og sto helt stille. Han ventet på belønningen, ventet på noe godt. Men jeg hadde ingenting å gi ham. Vi sultet jo selv. Slik var tidene. Onkelen min, onkel Sjur, mammas bror, som ga meg valpen, sa en dag: – Ikke vær trist, gutt, se hvor trofast han er. Du kan jo selge ham, og så kalle ham tilbake etterpå, han vil stikke av og løpe til deg. Ingen ser deg. Da får du i det minste litt penger. Kan kjøpe noe godt både til deg og til ham, og til mamma. Stol på onkel, jeg vet hva jeg gjør. Jeg likte idéen. Jeg tenkte ikke på at det var galt. En voksen foreslo det, det var en spøk, og jeg kunne kjøpe noe godt. Jeg hvisket til Trofast i det varme, lodne øret at jeg skulle gi ham bort, men at jeg ville rope ham tilbake, og at han skulle komme løpende til meg og rømme fra fremmede. Og han skjønte meg! Han bjeffet og sa på sin måte at han skulle gjøre det. Neste dag tok jeg på ham båndet og gikk til stasjonen. Der solgte alle noe. Blomster, agurk, epler. Så kom folk med toget, begynte å kjøpe og prute. Jeg gikk litt lenger frem, dro i båndet, men ingen kom. Nesten alle hadde gått, men så kom en streng kar bort til meg: – Du gutt, står du her og venter på noen, eller vil du selge hunden? Fin valp. Jeg tar ham. Sånn. – Han dyttet penger i hånden min. Jeg ga ham båndet. Trofast ristet på hodet og nøs fornøyd. – Gå, Trofast, gå, kamerat – hvisket jeg, – jeg skal rope deg, gå nå. Og han gikk sammen med mannen, mens jeg gjemte meg og så etter hvor han gikk med vennen min. Om kvelden hadde jeg med brød, pølse og godteri hjem. Mamma spurte strengt: – Har du stjålet? – Nei, mamma, jeg bar bagasje på stasjonen og fikk betalt. – Bra, gutten min, spis litt og sov, jeg er sliten. Hun spurte ikke om Trofast, og brydde seg egentlig ikke om ham. Onkel Sjur kom om morgenen. Jeg skulle til skolen, men ville helst løpe til Trofast og rope på ham. – Så, har du solgt vennen din? – lo han, og klappet meg på hodet. Jeg vred meg unna og svarte ikke. Jeg hadde ikke sovet, og fikk ikke ned pølsen og brødet. Det var ikke morsomt, jeg innså at dette var en dum idé. Ikke rart mamma ikke likte onkel Sjur. – Han er gal, ikke hør på ham, – sa hun til meg. Jeg tok sekken og løp ut. Huset var tre kvartaler unna, og jeg sprang alt jeg kunne. Trofast satt bak et høyt gjerde, bundet fast med et tjukt tau. Jeg ropte på ham, men han så trist på meg, la hodet på potene, logret, prøvde å bjeffe, men klarte det ikke. Jeg hadde solgt ham. Han trodde det var lek, men skjønte at jeg hadde gitt ham bort. Så kom eieren ut og ropte strengt på Trofast. Han trakk halen mellom beina, og jeg skjønte at løpet var kjørt. Om kvelden jobbet jeg på stasjonen og bar bagasje. Jeg fikk lite betalt, men klarte å samle sammen pengene jeg trengte. Jeg var redd, men gikk bort til porten og banket på. Den kjente mannen åpnet. – Åja, gutt, hva gjør du her nå? – Du, onkel, jeg har ombestemt meg, her… – Jeg ga ham pengene tilbake for Trofast. Mannen så nøye på meg, tok imot pengene, og slapp Trofast fri: – Ta ham med, gutt. Han savner deg, blir ingen vakthund av ham. Men pass på – kanskje han ikke kan tilgi deg. Trofast så nedslått på meg. Leken ble en prøve for oss begge. Så kom han bort, slikket meg på hånden og dyttet snuten mot magen. Siden har det gått mange år, men jeg har lært at man aldri, ikke engang for spøk, selger sine venner. Og mamma ble glad da jeg kom hjem med ham: – I går var jeg så sliten, men så tenkte jeg, hvor er hunden vår? Jeg har jo blitt vant til ham, han er vår, Trofast! Og etter det begynte onkel Sjur å komme sjeldnere. Humoren hans var ikke for oss.

Han skjønte meg, vet du! Det var egentlig ikke morsomt jeg innså at hele greia var nokså dum.

Uncategorized

012

Hun kan ikke engang grunnleggende ting… Hva bør jeg gjøre nå? Min svigermor døde for noen år siden, og etter begravelsen lovet jeg meg selv én ting: aldri snakke stygt om de døde, uansett hva. Jeg sverget også at uansett hvilken svigerdatter som en dag kom inn i mitt hjem, skulle jeg aldri bli slik min egen svigermor var mot meg. Men én ting er gode intensjoner – noe helt annet er livet selv. Min eneste sønn, Aleksander, fylte 25 år og tok med seg kjæresten hjem til oss ved inngangen til sommeren. Tro mot mitt løfte om ikke å blande meg for mye, tok jeg imot henne med åpent hjerte, men også med forsiktighet. Jeg bestemte meg; jeg skal ikke se ned på henne, ikke finne feil, ikke komme med pekefingeren eller gi unødvendige råd – det gjorde min egen svigermor, og det endte med at vi ikke kunne fordra hverandre. Jeg ønsker verken å jage bort Aleksander eller kjæresten hans. For å være ærlig, synes jeg det er hyggelig å lage kaffe til dem begge, jeg vet hvem som liker hva til frokost, og jeg skjemmer dem litt bort i helgene – i ukedagene strekker ikke tiden til. Da pleier jeg å trekke meg litt tilbake – jeg drar med mannen på fisketur, på besøk til venninner eller til min egen mor for å lage syltetøy og pickles – så de får husholdet for seg selv. Likevel skjedde det noe som både var litt morsomt og tankevekkende, og som jeg bare må dele. En kveld viste svigerdatteren min stolt frem en ny bluse hun hadde kjøpt på vei hjem fra jobb. Den var ikke dyr, og hun fikk den enda billigere fordi en knapp manglet. Hun prøvde den på, snudde seg foran speilet – den var kjempefin og kledde henne veldig godt. Dagen etter, på fredag, skulle vi på besøk sammen, og jeg spurte om hun ikke ville ta på den nye blusen… Men nei – hun kunne ikke, for hun klarte ikke å sy i knappen selv. Å, kjære vene!”, sa jeg uten å tenke, men jeg ble oppriktig overrasket over at en 22 år gammel jente ikke hadde nål, tråd og knapper i huset. Hva med fremtiden, kjære deg? Hvordan skal du klare å ta vare på hjem og familie? Hvordan skal du ta viktige avgjørelser? Familiespill… Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre: Skal jeg bare sy i knappen for henne uten videre, vise henne hvordan man gjør det – eller skal jeg la det være opp til henne? Vil hun bruke blusen, får hun fikse den, vil hun ikke, får den ligge ubrukt i skapet. Men én ting er sikkert – jeg vil ikke bli en dårlig svigermor. Jeg har sett hvordan det er, og jeg vil ikke ende slik.

Svigermoren min døde for noen år siden, og etter at vi la henne i jorda, lovet jeg meg selv én ting

Uncategorized

Jeg tok en DNA-test og angret bittert Jeg måtte gifte meg fordi jeg fikk vite at kjæresten min var gravid. Etter bryllupet tok jeg med kona mi hjem til foreldrene mine. På den tiden hadde vi ikke mulighet til å bo for oss selv. Tiden gikk, og jeg ble pappa til en fantastisk gutt. Snart bestemte vi oss for å ta opp boliglån for å skape vårt eget hjem. Etter en stund fortalte kona at hun var gravid igjen. Slik kom lille prinsesse Anna til verden. Barna vokste fort. Etter hvert begynte jeg å legge merke til at de ikke lignet på meg i det hele tatt. Ikke engang personligheten passet – verken sønnen eller datteren lignet på kona. Begge med rødt hår og fregner – hvor kom det fra i familien vår? Jeg fikk tanken om å ta en farskapstest. Kanskje ikke det lureste, men det var min eneste mulighet. Jeg ville være sikker på at jeg oppdro mine egne barn. Jeg tok testen, og måtte vente to uker på svar. Da telefonen kom, skyndte jeg meg til laboratoriet. Heldigvis var jeg virkelig faren. Jeg dro hjem og gjemte papirene, slik at kona ikke skulle finne dem. Men hvorfor kastet jeg dem ikke? Snart fikk jeg betale prisen for dumheten! Noen dager senere kastet kona papirene i ansiktet mitt. Hun laget et så stort oppstyr at hele huset ristet. Jeg skjønner henne, men det kunne vært løst på en roligere måte. Hun klarte ikke å tilgi, og nå sitter jeg alene. Det har gått fem år, og kona vil ikke engang la meg se barna. Slik stjal en helt vanlig nysgjerrighet det viktigste jeg hadde – familien min. Jeg håper at kona en dag klarer å tilgi meg…

Jeg tok en DNA-test og angret bittert Jeg måtte gifte meg fordi jeg fikk vite at kjæresten min ventet barn.

Uncategorized

011

Uten hell, ingen lykke: Maricica forvist og gravid, finner nytt håp hos ukjent kvinne – en kjærlighetshistorie fra sør i landet hvor et vennlig glass vann endrer alt, og skaperfamilie, lykke og ny kjærlighet med kaptein Dorin og to små barn

Uten uflaks, ingen lykke Hvordan kunne du la det skje, din ubetenksomme jente! Hvem vil ha deg nå, med

Uncategorized

Ikke gå fra meg, mamma. En gripende familiehistorie Det finnes et norsk ordtak som sier: “Folk er ikke åpne bøker, man trenger tid for å forstå dem.” Men Tamara Vasilyevna syntes det var bare tull – hun mente virkelig at hun hadde full kontroll på folk! Mila, datteren hennes, hadde giftet seg for ett år siden. Tamara Vasilyevna hadde alltid håpet at datteren fant en ordentlig, norsk gutt – og at barnebarna skulle komme på løpende bånd. Hun drømte om å være den trygge bestemor og klippen i familien, akkurat som før. Ruslan, svigersønnen, var slett ikke dum – og langt fra blakk. Det merket man at han var stolt av! Men de valgte å bo for seg selv; Ruslan hadde sin egen leilighet, og det virket ikke som om de trengte rådene hennes lenger… Han hadde dårlig innflytelse på Mila! Slikt passet overhodet ikke inn i Tamara Vasilyevnas planer, og Ruslan ble raskt et irritasjonsmoment for henne. – Mamma, du skjønner det ikke, Ruslan vokste opp på barnehjem. Han har klart seg selv, han er sterk og god, og virkelig snill, sa Mila, stadig mer fortvilet. Men moren bare trakk på munnen og klistret på et nytt punktert smil mens hun lette etter flere feil ved Ruslan. Han var ikke den han utga seg for foran datteren, det var hun overbevist om! Hennes morriske plikt var å åpne øynene til Mila før det var for sent! Ingen utdannelse, vanskelig å snakke med, viser ingen interesse for noe! Helgene brukte han foran TV-en – “jeg er sliten,” sa han alltid! Og det er med en slik mann min datter vil tilbringe livet sitt? Aldri! Hun vil nok takke meg en dag… Og når de får barn – hennes barnebarn – hva kunne en slik far lære dem? Tamara Vasilyevna var dypt skuffet, og Ruslan merket det godt. Han holdt seg unna, og kontakten ble stadig mer sporadisk. Tamara Vasilyevna besøkte dem aldri lenger. Milas far, en godslig kar, kjente sin kone godt og holdt seg nøytral. Men en sen kveld ringte Mila, veldig opprørt: – Mamma, jeg har ikke sagt det før, men jeg er på jobbreise i to dager. Ruslan ble forkjølet på byggeplassen og kom tidlig hjem fra jobb, men nå svarer han ikke på telefonen. – Hvorfor sier du dette til meg? – utbrøt Tamara Vasilyevna – dere lever livet deres, det virker ikke som dere bryr dere om oss foreldre lenger! Hvordan jeg har det, det går ingen ut over. Og så ringer du midt på natta for å fortelle at Ruslan er syk? Er du helt fra deg? – Mamma… – Milas stemme skalv, – jeg ble bare lei meg for at du ikke vil forstå at vi elsker hverandre. Og at du synes Ruslan ikke er verdig eller er tom innvendig, men det stemmer ikke! Hvordan kan du tro at jeg, din datter, ville forelske meg i en dårlig gutt? Tror du ikke på meg? Tamara Vasilyevna svarte ikke. – Mamma, jeg ber deg, du har jo nøkkel til leiligheten vår. Kan dere gå inn og se til ham? Jeg tror det har skjedd noe! Vær så snill, mamma! – Greit, bare for din skyld, – Tamara Vasilyevna vekket mannen sin. Ingen åpnet døra til datterens leilighet, så Tamara brukte nøkkelen sin. Det var mørkt inne. Kanskje ingen hjemme? – Kanskje han er borte? foreslo mannen rolig, men Tamara ga ham et strengt blikk. Uroen fra datteren hadde satt seg. Da hun gikk inn på stua, ble hun livredd – Ruslan lå i en merkelig stilling på sofaen. Han hadde feber! Ambulanselegen fikk ham på beina igjen: – Ikke vær redd, han har bare fått en komplikasjon etter forkjølelsen. Har han jobbet hardt i det siste? spurte legen medfølende. – Ja, det har han, svarte hun lavt. – Det går nok bra. Hold øye med temperaturen, og ring om det blir verre. Ruslan sov, og Tamara Vasilyevna satte seg i stolen ved siden av ham, rar til sinns – nå skulle hun passe på svigersønnen hun mislikte. Han lå der, blek, håret klistret til pannen av feber. Hun fikk plutselig medlidenhet. I søvne så han yngre, mildere ut, ikke så hard som vanlig. – Mamma, – hvisket Ruslan i halvsøvne, grep hånden hennes, – ikke gå fra meg, mamma. Tamara Vasilyevna ble rådvill, men lot seg ikke rive hånden løs. Slik satt hun hos ham hele natten. Tidlig neste morgen ringte Mila: – Mamma, unnskyld, jeg kommer snart selv. Du behøver ikke dra, det går nok bra. – Selvfølgelig går det bra, det har allerede gått over, – svarte Tamara, – vi venter på deg. Alt er fint. ***** Da hennes første barnebarn ble født, tilbød Tamara Vasilyevna straks sin hjelp. Ruslan kysset hånden hennes takknemlig: – Ser du, Mila? Du trodde mamma ikke ville hjelpe oss. Og Tamara Vasilyevna gikk stolt rundt i leiligheten med lille Timur på armen og sa: – Se her, Timka – du har de beste foreldrene og verdens beste bestemor og bestefar! Du er jammen heldig, lille venn! Så det viser seg, ordtaket har rett – man kan ikke forstå folk på et blunk. Det er bare kjærlighet som kan hjelpe oss å finne ut av det.

Ikke gå, mamma. En familiesaga Et norsk ordtak sier at «en vet ikke hva en har før en har mistet det».

Uncategorized

010

Min kjære er fortsatt gift med sin kone og har en datter – hvordan takler jeg å leve i skyggen av et annet ekteskap?

Min kjære er fortsatt gift med sin kone og har en datter. Jeg elsker mannen min veldig høyt.

Uncategorized

010

Hun var ikke ensom. En alminnelig historie Det gryende morgenlyset kastet et svakt skjær over en sen vinterdag. Ute på gårdsplassen skranglet det når gårdsmennene skrapte bort snøen med store spader. Inngangsdøren smalt jevnlig igjen, hver gang den slapp ut folk på vei til jobben. Katten Feliks satt i vinduskarmen i sjette etasje og fulgte med på livet nedenfor. I sitt forrige liv var Feliks finansmann, kun opptatt av penger og prestisje, og aldri med tanker for annet. Men nå hadde han innsett at det finnes viktigere ting i livet. Nå visste han hvor uerstattelig et vennlig blikk, hjertelig varme, og et trygt hjem kunne være. Alt det andre kom i andre rekke. Feliks snudde på seg – på den gamle sofaen sov bestemor Olga, hans redningskvinne. Katten hoppet ned fra vinduet og la seg forsiktig ved hodeenden av puten, inntil det grånende håret hennes, og varmet henne med sin myke pels. Feliks visste at bestemor Olga slet med hodepine hver morgen, og han forsøkte å gjøre det han nå kunne. — Feliks, du er virkelig en helbreder, – utbrøt den gamle damen da hun våknet og kjente den lune kroppen. – Du tok smerten vekk igjen, flinke deg – tusen takk, hvordan gjør du det egentlig? Feliks ristet nonchalant på poten, som om det skulle bety; dette er da ingenting, jeg kan mye mer! Men plutselig lød det stille misnøye fra gangen. Sjalusien hadde vekket hunden Max. Max hadde vært bestemor Olgas trofaste følgesvenn i mange år. Så snart fremmede tråkket i trapperommet, varslet han høylytt – alle skulle vite at bestemor Olga var godt beskyttet. Som den naturlige leder var det slik han oppfattet seg selv i huset. «Hva var han før, tro? Byggeleder, eller kanskje politi?» tenkte Feliks lattermildt mens han betraktet Max. «For en bråkebøtte – jaja, han får bare bjeffe, kanskje gir det faktisk trygghet!» — Å, mine kjære venner, hva skulle jeg gjort uten dere? – stønnet bestemor Olga, mens hun langsomt reiste seg fra sofaen – Nå skal dere få mat, så går vi ut en tur. Kommer det inn pensjon snart, så kjøper vi kylling. Ordet «kylling» spredte uro og forventning hos både katt og hund. Feliks begynte å tråkke på sofaen og malte høylytt, mens han støtte den store pannen mot bestemorens slanke, giktbrutte hånd. — Så klok du er – og riktig røver, du forstår alt, – smilte bestemor Olga. Max ga lyd fra seg, for å vise at han skjønte dette han også, og stakk nesa mot knærne hennes. «Ja, det finnes levende sjeler – de gjør hjemmet varmere, og hjertet mindre ensomt», tenkte bestemor Olga og smilte. «Når jeg forlater dette livet, hva skjer da? Hva skal man tro, egentlig? Jeg håper jeg får bli en kattepus, så snille mennesker tar meg til seg. En hund orker jeg neppe – jeg kan ikke bjeffe så høyt, jeg har alltid vært stille av meg. Men hvem vet? Katt hadde passet meg, da kunne jeg vært ekstra god. Bare jeg kommer til varme folk… » — Huttetu, – lo bestemor Olga plutselig, – man får så besynderlige tanker i denne alderen. Sånn er det å bli gammel. Hun la ikke merke til hvordan Feliks, med et lurt smil i barten, sendte et triumferende blikk til Max. Se der, hun vil bli katt, ikke hund. Feliks kunne nå lese tanker, og det var slett ikke det verste han hadde lært seg. Sånn kan det gå når livet tar uventede vendinger

Hun var ikke alene. En enkel historie Det gryende vinterlyset snek seg inn gjennom de isete vinduene

Uncategorized

012

ENKJÆRLIG – En fortelling om trofast kjærlighet, tap og bygdesladder i en norsk bygdeidyll: På konas gravferdsdag feller ikke Fjodor en tåre, og ryktene svirrer om gamle romanser, barn som må klare seg uten mor, og et hjerte som aldri har elsket bare én.

Én gang for lenge siden, i ei lita bygd et sted vestpå, bodde det en mann som het Torbjørn.

Uncategorized

010

Hvorfor bør du ta med egen mat? Svigermor, svigerbror og svigerinne med familiene deres har feiret hver jul hos oss i fem år. Jeg har laget all maten, dekket på, tatt meg av alt og ryddet etterpå – de har kun kost seg. I fjor sa det stopp: det ble for slitsomt fysisk, psykisk og økonomisk. Dermed bestemte jeg meg for å fordele oppgavene mellom alle i år. Nylig sa svigermor at de er blitt gamle, og at det hadde vært hyggelig med en ny julefeiring hos oss. Jeg ringte svigerbror og svigerinne og fortalte at mamma ønsker å feire sammen igjen. De ble glade og mente vi burde gjøre som hun sa. Da jeg tok opp at vi måtte fordele maten – hvem lager hva, og alle skal bidra med noe – stilnet entusiasmen straks. Jeg sa at jeg kan ordne varmretter og bake kake, mens de andre fikser salater, fisk, kjøtt, ost, frukt og drikke. Plutselig hadde ingen tid til å lage mat, de mente de måtte handle først og ikke så poenget i å ta med. Da foreslo de å feire hver for seg. Da jeg spurte hvordan det ble med mamma, svarte de bare at de kunne ringe og ønske god jul. De vil ikke bidra med mat eller innkjøp. Nå vet jeg verken hva jeg skal si til svigermor eller hvordan jeg skal løse dette. Skal jeg feire julen alene igjen, som før?

Hvorfor ta med egen mat? Søsteren og broren til mannen min, sammen med familiene deres, har feiret hver