Hun kan ikke engang grunnleggende ting… Hva bør jeg gjøre nå? Min svigermor døde for noen år siden, og etter begravelsen lovet jeg meg selv én ting: aldri snakke stygt om de døde, uansett hva. Jeg sverget også at uansett hvilken svigerdatter som en dag kom inn i mitt hjem, skulle jeg aldri bli slik min egen svigermor var mot meg. Men én ting er gode intensjoner – noe helt annet er livet selv. Min eneste sønn, Aleksander, fylte 25 år og tok med seg kjæresten hjem til oss ved inngangen til sommeren. Tro mot mitt løfte om ikke å blande meg for mye, tok jeg imot henne med åpent hjerte, men også med forsiktighet. Jeg bestemte meg; jeg skal ikke se ned på henne, ikke finne feil, ikke komme med pekefingeren eller gi unødvendige råd – det gjorde min egen svigermor, og det endte med at vi ikke kunne fordra hverandre. Jeg ønsker verken å jage bort Aleksander eller kjæresten hans. For å være ærlig, synes jeg det er hyggelig å lage kaffe til dem begge, jeg vet hvem som liker hva til frokost, og jeg skjemmer dem litt bort i helgene – i ukedagene strekker ikke tiden til. Da pleier jeg å trekke meg litt tilbake – jeg drar med mannen på fisketur, på besøk til venninner eller til min egen mor for å lage syltetøy og pickles – så de får husholdet for seg selv. Likevel skjedde det noe som både var litt morsomt og tankevekkende, og som jeg bare må dele. En kveld viste svigerdatteren min stolt frem en ny bluse hun hadde kjøpt på vei hjem fra jobb. Den var ikke dyr, og hun fikk den enda billigere fordi en knapp manglet. Hun prøvde den på, snudde seg foran speilet – den var kjempefin og kledde henne veldig godt. Dagen etter, på fredag, skulle vi på besøk sammen, og jeg spurte om hun ikke ville ta på den nye blusen… Men nei – hun kunne ikke, for hun klarte ikke å sy i knappen selv. Å, kjære vene!”, sa jeg uten å tenke, men jeg ble oppriktig overrasket over at en 22 år gammel jente ikke hadde nål, tråd og knapper i huset. Hva med fremtiden, kjære deg? Hvordan skal du klare å ta vare på hjem og familie? Hvordan skal du ta viktige avgjørelser? Familiespill… Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre: Skal jeg bare sy i knappen for henne uten videre, vise henne hvordan man gjør det – eller skal jeg la det være opp til henne? Vil hun bruke blusen, får hun fikse den, vil hun ikke, får den ligge ubrukt i skapet. Men én ting er sikkert – jeg vil ikke bli en dårlig svigermor. Jeg har sett hvordan det er, og jeg vil ikke ende slik.

Svigermoren min døde for noen år siden, og etter at vi la henne i jorda, lovet jeg meg selv én ting: enten snakker man godt om de døde, eller så lar man være.

Jeg sverget også på én ting til samme hvem som blir svigerdatter og kommer hjem til oss, skal jeg aldri bli slik hun var.

Men livet leker ikke alltid etter våre regler.

Min eneste sønn, Andreas, fylte 25 i år og kom hjem med kjæresten sin i begynnelsen av sommeren.

Trofast mitt løfte om å blande meg minst mulig, tok jeg imot jenta med et åpent sinn og et halvt lukket blikk.

Jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle se ned på henne, ikke skulle lete etter feil, og ikke komme med gode råd i tide og utide alt dette gjorde min avdøde svigermor, og det endte med at vi ikke kunne utstå hverandre.

Jeg ønsker ikke å støte bort verken Andreas eller kjæresten. Helt ærlig, jeg synes det er hyggelig å lage kaffe til dem begge, jeg kjenner hvem som liker hva til frokost, og jeg unner dem litt ekstra kos på lørdager og søndager i ukedagene strekker ikke tiden til for slikt.

Så jeg sørger for å trekke meg litt tilbake drar med mannen min til et vann for å fiske, besøker ei venninne eller er hos mamma for å lage syltetøy og legge ned agurker så får de huset for seg selv iblant.

Men så skjedde det noe småkomisk, som samtidig gjorde inntrykk på meg, og jeg følte for å dele det. En kveld viste kjæresten frem en ny bluse som hun hadde kjøpt på vei hjem fra jobb.

Den kostet ikke mye, og hun fikk den enda billigere fordi en knapp manglet.

Hun tok den på, snudde seg foran speilet og ja, den kledde henne virkelig. Neste dag, det var fredag, skulle vi sammen på besøk, og jeg spurte om hun ville ha på sin nye bluse… Hun gikk ikke i den, fordi hun ikke klarte å sy i knappen.

Jeg ble faktisk overrasket at en jente på 22 år verken hadde nål, tråd eller knapp.

Så tenkte jeg, kjære deg, hvordan skal dette gå videre? Hvordan vil hun klare å ta vare på et hjem og en familie, hvordan skal hun ta store avgjørelser?

Nå vet jeg ikke helt hva jeg bør gjøre: Skal jeg bare sy i knappen for henne, vise henne hvordan det gjøres, eller la henne bestemme selv om hun vil bruke blusen, eller la den ligge i skapet uten knapper.

Men én ting er jeg sikker på jeg vil ikke bli en vrien svigermor. Jeg har sett hvordan det kan bli, og det er ikke slik jeg vil være.

I blant lærer livet oss at ikke alle ferdigheter kommer naturlig med alderen, og noen ganger er det beste å vise litt tålmodighet og tilby en hånd heller enn å dømme. Slik bygger man et bedre og varmere hjem sammen.