Én gang for lenge siden, i ei lita bygd et sted vestpå, bodde det en mann som het Torbjørn. Den dagen kona hans, Ragna, ble gravlagt, felte Torbjørn ikke en eneste tåre.
Ser du, jeg sa jo han aldri elsket Ragna, hvisket Sigrid til nabokjerringa, Marit.
Hysj da. Hva spiller det for rolle nå? Barna er blitt foreldreløse, med en sånn far.
Du skal se han gifter seg med Ingrid, la Sigrid skråsikkert til.
Med Ingrid? Hvorfor det? Hun har da ikke noe til overs for ham! Alle vet at det var Gudrun han virkelig var glad i. Har du glemt hvordan de fløy på høyloftet? Ingrid vil ikke ha med ham å gjøre mer. Hun har jo sitt eget å passe på, og dessuten er de gamle flammene for lengst blåst ut.
Du sier det?
Selvsagt. Ingrids mann er jo blant de beste på bruket. Hvorfor skulle hun rote seg borti Torbjørn og unger hans. Men Gudrun, hun har det ikke lett med sin Even. Der kan det nok blomstre opp, stol på det, sa Marit til Sigrid.
Ragna ble stedt til hvile, og barna hennes holdt hverandre hardt i hendene. Mikkel og Åshild var nettopp fylt åtte år og hadde alltid holdt sammen. Ragna hadde giftet seg med Torbjørn av kjærlighet, men om han hadde elsket henne, det visste hverken hun eller folket i bygda.
De hvisket om at hun var gravid og at Torbjørn derfor måtte gifte seg. Vesle Kaia ble født nesten to måneder for tidlig, levde bare ei kort stund, og etter det kom det ingen barn på lenge. Torbjørn gikk alltid med et lukket drag over seg, sa lite, og folk kalte ham Gråbjørn. Det var kallenavnet hans; ord var sjeldne, og kjærlighet enda sjeldnere. Ingen visste det bedre enn Ragna selv.
Men til sist var himmelen nådig. Bare Gud visste hvor mange kvelder Ragna hadde bedt. Og så, etter mange års venting, kom tvillingene Mikkel og Åshild.
Mikkel var blid og mild, akkurat som mora, mens Åshild hadde farens innelukkede vesen. Hun sa ikke mye. Hun lukket seg inne som et gammelt skap og lot ingen slippe inn. Ingen ante hva hun tenkte kanskje ikke henne selv en gang. Men til faren søkte hun seg likevel, de to lignet hverandre.
Ofte satt Torbjørn i skjul under eldhuset og snekret, mens Åshild snek omkring ham. Han forklarte henne ting, lærte henne om livet.
Mikkel hang i skjørtene på mor si. Han feide golvet, fylte vann i bøtter, lille kroppen så ivrig alltid ville han hjelpe til. Ragna skjønte aldri helt Åshild, men kjærligheten til Mikkel var sterk og myk.
Da døden sto for døra, hvisket hun til sønnen:
Gutt min, snart fer jeg herfrå. Da blir det du som må holde styr på alt. Ikke vær hard med søstra di, vergen skal du være. Hun er jente, hun er skjørere enn deg og trenger å bli holdt om og stilt foran.
Men pappa da? spurte Mikkel.
Hva mener du? svarte Ragna matt.
Skal ikke pappa passe på oss?
Det får tida vise, gutten min.
Ikke dø, det kan du ikke gjøre mot oss! gråt Mikkel.
Hadde det bare stått på meg, gutten min svarte Ragna lavt. Da morgenen brøt fram, var hun borte.
Torbjørn satt tyst og holdt om hånden hennes. Ikke et ord, ikke en tåre bare en bukket rygg og et fortapt blikk. Det var alt.
Dagene gled jevnt videre. Åshild tok på seg å styre og stelle, men var for ung til alt som krevdes. Torbjørns søster, Edith, trådde til, lærte Åshild å elte deig, fyre i ovnen, og rydde. Edith hadde mann og sine egne barn, en skikkelig, trygg familie.
Tante Edith, spurte Åshild en dag, tror du pappa vil gifte seg igjen nå?
Vet ikke, jente min. Sånne ting snakker ingen med meg om.
Om det skulle skje, kan du ta oss til deg?
Ikke tull. Faren deres vil aldri la noen røre dere, svarte Edith.
I bygda var det mye snakk om at den gamle kjærligheten mellom Torbjørn og Gudrun blusset opp igjen.
Gudrun må ha mistet vettet, knegget Sigrid. Nå flyr hun jammen etter Torbjørn igjen, og har glemt både kar og unger.
Å ja, rare Gudrun kvinnfolka samla seg utenfor landhandelen.
Nå får dere pakke sammen, småkjerringer! kom det strengt fra lensmannen, Aslak, dere sitter der og pludrer, men aner ikke hva folk bærer på.
Alle visste at Torbjørn og Gudrun hadde vært stormforelsket da de var unge, så heftig at sagaene kunne vært bygd på dem. Så, før en vår, ble Torbjørn sendt til nabobygda for å hjelpe med våronna på et bruk som slet. Der ble han i to måneder, og i mellomtida søkte Gudrun trøst hos Even. Da Torbjørn kom hjem og fikk høre om det, gikk det som det gikk Even fikk juling så det sang, og Gudrun og Torbjørn snakket aldri sammen igjen.
Gudrun ble siden gift med Even, og det var ikke bare glede å hente i det livet. Folk visste at hun gråt ofte over det som hadde vært. For Torbjørn hadde aldri vært glad i spriten, og jobbet uavbrutt hard, men taus.
Snart begynte mange å legge merke til at han søkte seg mot Ragna. Hun blomstret som lin på enga, og bygdefolket så etter henne med undring.
Sånn går det når kjærligheten rører ved folk, sukket de gamle.
Ragna hadde båret på kjærlighet til Torbjørn lenge, men hun hadde nøyd seg med å se på ham på avstand. Det var alltid Gudrun som stjal blikkene hans og alt ryktene.
Men plutselig en sommer, slik ting ofte skjer, stod hun sammen med Torbjørn utenfor rådhuset og fikk papirene i orden.
Det var ikke noen stor bryllupsfest. Hos Torbjørn fantes bare Edith, og Ragna hadde sin gamle mor. Moren hadde fått Ragna svært sent i livet, og ryktene sa at det var ordføreren, Lars Johannes, som var faren, men ingen snakket høyt om det. Mor til Ragna, Kristina, var pen, men aldri gift. Hun gikk under navnet gale Kristina; hun festet, sjarmerte menn, levde uten bånd. Slik ble hun ikke likt. Men Ragna var annerledes, og ingen kunne laste henne for mors liv.
Folk syntes ofte synd på Ragna. Spesielt da hun giftet seg med Torbjørn.
Stakkars jente, hun får aldri kjærlighet tilbake, mumlet Anne Motland bak veven.
Men utrolig nok, Torbjørn var tro. Og hva var det han kunne skjule i ei bygd der alle følger med? Femten år levde de sammen, uten de store kranglene. Folk slo seg til ro helt til Ragna plutselig ble syk en vinter. Hun fikk en sykdom det ikke fantes håp for.
En dag kom Gudrun Torbjørn i møte:
Torbjørn, kanskje jeg stikker innom deg en times tid, slo hun følge. Jeg har bakt boller til barna dine.
Nei takk, Gudrun, Edith har allerede bakt boller til oss i går.
Men jeg mener det bare godt, Torbjørn.
Ja, og det gjorde hun også.
Kan vi ikke møtes ved saga i kveld når det mørkner? spurte Gudrun nærgående.
Hvorfor det?
Kan du virkelig ha glemt det som var mellom oss? undret Gudrun.
Det som var, har for lengst grodd over. Jeg elsker barna mine. Og jeg elsker Ragna…
Men hun kommer aldri tilbake, sa Gudrun forsiktig.
Kjærligheten forsvinner aldri, svarte Torbjørn stille.
Du elsket aldri henne. Det var for å gjøre meg vondt at du giftet deg.
Gå hjem, Gudrun, sa Torbjørn tyst.
Han skjøv på stegene, uten å snu seg, og barna ventet hjemme.
Gudrun ble stående alene i den skymrende bygdevegen.
Noen år gikk. Barna vokste til. Edith besøkte dem fortsatt, og nå visste hun at broren var en énlovet mann.
Åshild, jeg hører rykter om deg og Erik Nilsen, sa tanten strengt fra døra.
Ja, og hva så? svarte Åshild, nå blitt voksen. Så vakker hun har blitt, tenkte Edith.
Pass deg, vær forsiktig.
Hvorfor det?
Du vet da hvorfor, du er ikke noe barn mer, svarte Edith.
Tante Edith, jeg elsker ham. Sånn, for hele livet.
Ja ja. Men det er lett å tro sånt.
Jeg vet. Og hvis han svikter meg, skal jeg aldri elske noen igjen.
Det tror jeg på, svarte Edith.
Denne fredagskvelden ventet Mikkel og Åshild på far som var sent hjem.
Far er seint ute i dag, sa Mikkel.
Det er fredag, svarte Åshild.
Og?
Han går alltid til mammas grav om onsdagen, fredagen, og i helgene.
Hvordan vet du det? utbrøt Mikkel.
Du kjenner ikke pappa når du sier sånt, Mikkel.
De listet seg gjennom hagene til kirkegården. Åshild ledet med den hemmelige stien.
Se der, hvisket hun, og pekte på den krokete silhuetten ved gravsteinen.
Mikkel lyttet. Han hørte farens stemme snakke med noen som ikke svarte.
Ja, Ragna, sånn går dagene. Nå skal visst Åshild gifte seg. Jeg har spart til bryllupet hennes. Edith har hjulpet til, så det er i orden. Vi klarer oss sånn passelig, jenta mi.
Unnskyld, Ragna, at jeg ikke fikk sagt mer fint til deg mens du levde. Men hjertet mitt, det har hvisket alt sammen til deg. Jeg kan ikke bruke store ord det var hjertet som talte.
Med grov, brusten stemme giftet Torbjørn seg ut i mørket, og gikk mot porten.
Bak busken rant det stille tårer ned kinnene til søsknene barn som visste at deres far elsket én gang, og for alltid.
