Den solgte vennen. Bestefars fortelling Og han forsto meg! Det var ikke morsomt, jeg innså at dette var en dum idé. Jeg solgte ham. Han trodde det var en lek, men skjønte etter hvert at jeg hadde solgt ham. Tider er forskjellige for alle. For noen er “all inclusive” knapt, for andre er svart brød med pølse en luksus. Slik levde vi også, på hver vår måte, og alt mulig skjedde. Jeg var liten den gangen. Onkelen min ga meg en schæfervalp, og jeg var lykkelig. Valpen knyttet seg til meg, forstod meg på et halvt ord, så meg i øynene og ventet, ventet på at jeg skulle gi kommando. – Ligg, – sa jeg etter å ha ventet litt, og han la seg ned og så meg trofast i øynene, klar til å gjøre hva som helst for meg. – Tjen! – befalte jeg, og valpen spratt opp på sine lubne poter, svelget og sto helt stille. Han ventet på belønningen, ventet på noe godt. Men jeg hadde ingenting å gi ham. Vi sultet jo selv. Slik var tidene. Onkelen min, onkel Sjur, mammas bror, som ga meg valpen, sa en dag: – Ikke vær trist, gutt, se hvor trofast han er. Du kan jo selge ham, og så kalle ham tilbake etterpå, han vil stikke av og løpe til deg. Ingen ser deg. Da får du i det minste litt penger. Kan kjøpe noe godt både til deg og til ham, og til mamma. Stol på onkel, jeg vet hva jeg gjør. Jeg likte idéen. Jeg tenkte ikke på at det var galt. En voksen foreslo det, det var en spøk, og jeg kunne kjøpe noe godt. Jeg hvisket til Trofast i det varme, lodne øret at jeg skulle gi ham bort, men at jeg ville rope ham tilbake, og at han skulle komme løpende til meg og rømme fra fremmede. Og han skjønte meg! Han bjeffet og sa på sin måte at han skulle gjøre det. Neste dag tok jeg på ham båndet og gikk til stasjonen. Der solgte alle noe. Blomster, agurk, epler. Så kom folk med toget, begynte å kjøpe og prute. Jeg gikk litt lenger frem, dro i båndet, men ingen kom. Nesten alle hadde gått, men så kom en streng kar bort til meg: – Du gutt, står du her og venter på noen, eller vil du selge hunden? Fin valp. Jeg tar ham. Sånn. – Han dyttet penger i hånden min. Jeg ga ham båndet. Trofast ristet på hodet og nøs fornøyd. – Gå, Trofast, gå, kamerat – hvisket jeg, – jeg skal rope deg, gå nå. Og han gikk sammen med mannen, mens jeg gjemte meg og så etter hvor han gikk med vennen min. Om kvelden hadde jeg med brød, pølse og godteri hjem. Mamma spurte strengt: – Har du stjålet? – Nei, mamma, jeg bar bagasje på stasjonen og fikk betalt. – Bra, gutten min, spis litt og sov, jeg er sliten. Hun spurte ikke om Trofast, og brydde seg egentlig ikke om ham. Onkel Sjur kom om morgenen. Jeg skulle til skolen, men ville helst løpe til Trofast og rope på ham. – Så, har du solgt vennen din? – lo han, og klappet meg på hodet. Jeg vred meg unna og svarte ikke. Jeg hadde ikke sovet, og fikk ikke ned pølsen og brødet. Det var ikke morsomt, jeg innså at dette var en dum idé. Ikke rart mamma ikke likte onkel Sjur. – Han er gal, ikke hør på ham, – sa hun til meg. Jeg tok sekken og løp ut. Huset var tre kvartaler unna, og jeg sprang alt jeg kunne. Trofast satt bak et høyt gjerde, bundet fast med et tjukt tau. Jeg ropte på ham, men han så trist på meg, la hodet på potene, logret, prøvde å bjeffe, men klarte det ikke. Jeg hadde solgt ham. Han trodde det var lek, men skjønte at jeg hadde gitt ham bort. Så kom eieren ut og ropte strengt på Trofast. Han trakk halen mellom beina, og jeg skjønte at løpet var kjørt. Om kvelden jobbet jeg på stasjonen og bar bagasje. Jeg fikk lite betalt, men klarte å samle sammen pengene jeg trengte. Jeg var redd, men gikk bort til porten og banket på. Den kjente mannen åpnet. – Åja, gutt, hva gjør du her nå? – Du, onkel, jeg har ombestemt meg, her… – Jeg ga ham pengene tilbake for Trofast. Mannen så nøye på meg, tok imot pengene, og slapp Trofast fri: – Ta ham med, gutt. Han savner deg, blir ingen vakthund av ham. Men pass på – kanskje han ikke kan tilgi deg. Trofast så nedslått på meg. Leken ble en prøve for oss begge. Så kom han bort, slikket meg på hånden og dyttet snuten mot magen. Siden har det gått mange år, men jeg har lært at man aldri, ikke engang for spøk, selger sine venner. Og mamma ble glad da jeg kom hjem med ham: – I går var jeg så sliten, men så tenkte jeg, hvor er hunden vår? Jeg har jo blitt vant til ham, han er vår, Trofast! Og etter det begynte onkel Sjur å komme sjeldnere. Humoren hans var ikke for oss.

Han skjønte meg, vet du!
Det var egentlig ikke morsomt jeg innså at hele greia var nokså dum.

Jeg solgte ham. Han trodde det var lek, men så skjønte han at jeg virkelig hadde solgt ham.

Tider har alltid vært forskjellige for folk. Mens noen drømmer om sydentur med alt inkludert, er det andre som bare ser frem til ferskt grovbrød med skikkelig salami.

Vi levde ganske forskjellig hjemme hos oss, og det var alltid litt sånn opp og ned.

Jeg var liten den gangen, vet du. Onkel min, onkel Per, mammas bror, ga meg en fårehundvalp. Jeg var i ekstase! Valpen festa seg sånn til meg, han skjønte alt jeg sa nesten før jeg rakk å si det så meg alltid rett inn i øynene og ventet bare på at jeg skulle finne på noe nytt.

Ligge, sa jeg, og holdt litt pause. Han la seg, så trofast og intens, som om han kunne gått gjennom ild for meg.

Tjen, ropte jeg, og valpen reiste seg brått opp på de lubne potene, sto musestille og bare ventet. Han lengta etter en godbit, noe godt i munnen.

Men jeg hadde jo ingenting å gi ham. Vi hadde nesten ikke mat selv.

Sånn var det på den tiden.

Onkel Per, som gav meg valpen, sa til meg en dag:

Ikke vær lei deg, gutt. Se på han, så lojal og trofast! Hør nå: selg ham til noen, og så kaller du bare på ham etterpå, så løper han tilbake til deg. Ingen ser deg jo. Da har du litt penger, og kan kjøpe noe godt til både deg og moren din og til valpen selv! Stol på onkel, dette blir bra.

Jeg syns forslaget var genialt. Tenkte ikke gjennom det i det hele tatt. En voksen sa jo at det var greit, og det var litt som en spøk. Også fikk jeg kjøpt noe ekstra godt.

Jeg hvisket i øret til Trofast, det het han, om at jeg kom til å gi ham bort, men at jeg skulle hente ham igjen at han skulle passe på å komme til meg om jeg ropte.

Og han forsto! Bjeffet som om han sa klart, kamerat!

Neste dag satte jeg på ham bånd, og vi tusla ned til stasjonen. Der solgte folk både blomster og agurker og epler og alt mulig.

Det kom mye folk fra toget, de handlet og prutet, alt mulig.

Jeg stilte meg ordentlig opp med Trofast i bånd, men ingen stoppa.

Plutselig, etter at nesten alle hadde gått, kom en kar med alvorlig fjes bort til oss.

Du, gutt, venter du på noen, eller skal du kanskje selge bikkja? Fin kar, han, jeg kjøper ham gjerne. Her, ta disse kronene, sa han og la dem i hånda mi.

Jeg ga fra meg båndet, og Trofast snurra litt rundt seg selv og nøs.

Gå med ham, Trofast, sa jeg lavt, jeg roper på deg snart. Da kommer du til meg, husk det.

Mannen gikk av sted med Trofast, og jeg gjemte meg så jeg kunne se hvor de gikk.

Samme kveld kom jeg hjem med brød, salami og noen sjokoladebiter. Mor skulte på meg.

Hvor har du fått dette fra? Du har vel ikke stjålet?

Nei, mamma, jeg hjalp til med å bære ting på stasjonen og fikk betalt.

Flink, gutten min, sa hun og rufset meg i håret. Spis nå og kom deg i seng, jeg er så trøtt.

Hun spurte ikke hvor Trofast var, og for henne var det kanskje ikke så viktig.

Dagen etter kom onkel Per innom. Jeg skulle på skolen, men i hodet mitt ville jeg bare til Trofast, rope på ham.

Nå da? lo han, du solgte vennen din? Onkelen min rufsa meg i håret, men jeg vrei meg unna uten å svare.

Jeg hadde ikke sovet natta før, og fikk nesten ikke ned den dyre salamiskiva.

Dette var ikke noe morsomt, det var bare dumt. Ikke rart mamma aldri likte onkel Per.

Ikke hør på han, du, sa hun alltid til meg, han er litt tullete.

Jeg slengte sekken på ryggen og løp ut.

Det var tre kvartaler bort til huset der Trofast var, og jeg løp det forteste jeg kunne.

Trofast satt bak et høyt gjerde, bundet fast med et tau som var tykkere enn armen min.

Jeg ropte på ham. Han så trist på meg, lente hodet mot potene, logret svakt, prøvde å bjeffe, men det kom ikke en lyd.

Jeg hadde virkelig solgt ham. Han trodde vi lekte, men skjønte til slutt at det var alvor.

Da kom den nye eieren ut i hagen og ropte strengt til Trofast. Han trakk halen mellom beina, og jeg kjente at alt var håpløst.

Senere på kvelden gikk jeg tilbake til stasjonen. Jeg bar ting og fikk noen kroner her og der, til slutt hadde jeg samlet akkurat det samme beløpet som jeg fikk for Trofast. Jeg skalv litt, men gikk bort til porten og banket på. Den samme mannen åpnet.

Hei gutten min, hva gjør du her?

Du, onkel, jeg… jeg angrer meg. Her er pengene, sa jeg og leverte lommepengene tilbake.

Han så lenge på meg før han tok imot, uten et ord. Han tok av tauet til Trofast:

Her, ta han med deg igjen. Han bare savner deg. Han blir aldri noen vakthund, men du må huske det kan hende han ikke tilgir deg.

Trofast stirret på meg, så trist som jeg aldri har sett en hund se ut.

Det som started som en spøk, ble skikkelig alvorlig for oss begge.

Men så kom han nærmere, slikket meg på hånda, og dyttet nesa inn mot magen min.

Det er mange år siden nå, men jeg skjønte da at venner de selger du aldri. Ikke engang for gøy.

Mamma ble kjempeglad da hun så Trofast igjen:

Jeg lurte på det i går kveld, var så sliten bare. Men hvor var hunden vår blitt av egentlig? Jeg er jo blitt vandt til ham, han er jo vår Trofast!

Onkel Per? Han kom ikke like ofte etter det. Vi hadde ikke sansen for vitsene hans lenger.