Uncategorized

Jeg vil alltid være med deg, mamma. En historie du kan tro på Bestemor Valborg klarte nesten ikke vente til kvelden. Hennes nabo, Nataliya, en enslig kvinne rundt femti, hadde nemlig fortalt henne noe så utrolig at hun fortsatt hadde hodet fullt av tanker. For å bevise det hun hadde sagt, hadde Nataliya til og med invitert Valborg innom senere på kvelden – hun skulle få se noe helt spesielt. Og alt begynte med en vanlig samtale. Tidligere på dagen hadde Nataliya vært innom for å høre om Valborg trengte noe fra butikken, for hun skulle bake kake og kjøpe litt småtteri. – Skal jeg kjøpe noe for deg, Valborg? Jeg skal innom butikken, skal bake kake, og så trenger jeg litt småtteri ellers. – Jeg må si, Nataliya, du er sannelig en snill og omsorgsfull dame. Jeg husker deg fortsatt som ungjente. Synd du ikke har funnet deg noen, at du fremdeles er alene, men du virker jo ikke trist eller bitter, ikke som enkelte andre, sa Valborg. – Hva er det å klage over, Valborg? Jeg har mannen jeg elsker, men jeg kan ikke bo med ham helt ennå. Hvorfor det er sånn, skal jeg fortelle deg. Jeg har faktisk en historie jeg aldri har fortalt til noen andre, men deg skal jeg fortelle. Jeg vet jo at du ikke sladret til noen – og om du gjorde det, så hadde vel ingen trodd deg likevel! – lo Nataliya. – Så, hva skal jeg kjøpe? Etterpå kan jeg komme innom med varene, så lager du te, og så forteller jeg deg hvordan jeg har det. Jeg tror du kommer til å glede deg på mine vegne – og du trenger ikke synes synd på meg mer. Denne gangen trengte ikke Valborg egentlig noe fra butikken, men hun ba likevel Nataliya kjøpe med litt brød og noen smågodt til teen. Nysgjerrigheten sved i kroppen – hva var det egentlig naboen hadde å fortelle henne? Nataliya kom tilbake med brød og godteri. Valborg kokte en deilig, aromatisk te og satte seg spent til å høre. – Valborg, husker du hva som hendte meg for rundt tjue år siden? Jeg var allerede nesten tretti. Jeg hadde kjæreste, vi skulle gifte oss. Jeg tenkte, selv om jeg kanskje ikke elsket ham, så var han en bra fyr. Og det er jo viktig med familie og barn. Vi leverte papirer, og han flyttet inn til meg. Jeg ble gravid. På åttende måned ble det født en jente. Hun levde i to dager, så døde hun. Jeg trodde jeg skulle miste forstanden av sorg. Vi skilte lag – det var ingenting som bandt oss sammen lenger. Etter et par måneder begynte jeg sakte å komme meg, og sluttet å gråte. Og så, plutselig… Nataliya så forventningsfullt på Valborg. – Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle deg resten. Jeg hadde nemlig gjort i stand en barneseng på soverommet, til dattera mi. Folk sier det er uhell å kjøpe babysaker på forhånd, men jeg trodde ikke på sånt – jeg kjøpte og la klart. Så våknet jeg en natt av … babygråt. Jeg tenkte det bare var innbilning, jeg hadde jo vært så lei meg. Men der var gråten igjen. Jeg gikk bort til sengen, og der lå det … en liten jente! Jeg tok henne opp, og nesten datt sammen av lykke. Hun så på meg, lukket øynene og … sovnet i armene mine. Og sånn var det, natt etter natt, kom dattera mi til meg. Jeg kjøpte morsmelkerstatning og tåteflaske – men hun drakk nesten aldri. Gråt litt, smilte når jeg løftet henne, sovna. – Finnes det virkelig slikt?, sa Valborg trollbundet. – Jeg trodde også det var umulig, svarte Nataliya rødmende. – Men hva skjedde siden?, spurte Valborg, puttet en karamell i munnen og tok en slurk te. – Det har fortsatt hele tiden. Jenta mi bor i en annen verden, hun har mamma og pappa der – men hun glemmer meg aldri, kommer til meg nesten hver natt. Og en natt sa hun: – Jeg vil alltid være med deg, mamma. Vi er bundet sammen av en usynlig tråd, og den kan ikke brytes! Noen ganger tror jeg at jeg drømmer alt sammen. Men hun gir meg til og med gaver fra den andre verden – kanskje ikke så lenge, for de forsvinner fort, som snø om våren. – Kan dette virkelig være sant?, sa Valborg, drakk litt av teen og kjente halsen var tørr etter så mange overraskelser. – Jeg vil at du skal komme til meg i kveld. Så kan du se selv, og bekrefte at jeg ikke innbiller meg alt. Selv om jeg tror på det jeg ser… Senere samme kveld gikk Valborg til Nataliya. De satt i mørket og pratet. Det var ingen hjemme, bare Nataliya og Valborg. De begynte å bli søvnige, men plutselig kom det et svakt lys. Lufta begynte å glitre, og inn i rommet kom … en vakker ung jente: – Hei, mamma! Jeg har hatt en så fin dag, jeg ville dele den med deg! Og dette er en gave til deg – sa jenta, og la blomster på bordet. – Hei på deg også! – sa hun da hun fikk øye på Valborg. – Jeg glemte at mamma sa du kom for å møte meg. Jeg heter Marianne… Etter en stund vinket hun farvel og forsvant som om hun løste seg opp i lufta. Valborg satte seg ned – helt stille, sjokkert over det hun hadde sett. Hun klarte ikke finne ord med det samme. – Ja, sånn kan det gå, Nataliya, det viser seg at alt kan skje. Dattera di er en skjønnhet – hun ligner deg. Jeg er glad på dine vegne, Nataliya. Du er visst en lykkelig kvinne! Du har ikke dårligere liv enn andre – kanskje til og med bedre! Så snodig verden er. Jeg ville aldri trodd det om jeg ikke så det selv. Det er så godt at det finnes! Takk skal du ha. Nå har du åpnet øynene mine. Verden er jo så mangfoldig, livet går videre – nå er jeg ikke redd for døden lenger. Lykke til, kjære Nataliya! Blomstene på bordet ble sakte lyse, deretter borte. Men Nataliya, som fulgte naboen til døren, smilte lykkelig for seg selv. I morgen ventet en ny, herlig dag. Da skulle hun treffe Arkadius, som hun elsker høyt. Og han elsker henne – det føler Nataliya. Hvordan? Det kan ikke beskrives. En dag skal hun presentere dem for hverandre. Hennes to kjæreste og nærmeste – Marianne og Arkadius.

Jeg vil alltid være med deg, mamma. En historie det er mulig å tro på Bestemor Åse klarte knapt vente

Uncategorized

044

Enkelens bønn. En fortelling – Bestemor, jeg har en stor bønn til deg, jeg trenger virkelig penger. Mye penger. Barnebarnet kom til henne en kveld. Hun kunne se at han var nervøs. Vanligvis stakk han innom til Lillian Vik en gang eller to i uka. Om det trengtes, handlet han, tok ut søpla. Han hadde til og med reparert sofaen hennes en gang – den holder fortsatt en stund til. Og alltid så rolig og trygg. Men nå var han tydelig oppskaket. Lillian Vik har alltid vært litt bekymret – det skjer jo så mye i verden! – Dennis, kan jeg spørre hva du skal med pengene? Og hvor mye er «mye»?, spurte Lillian Vik, mens hun kjente det strammet seg i magen. Dennis var det eldste barnebarnet hennes. En god og snill gutt. Hadde fullført videregående året før. Jobbet og studerte deltid. Foreldrene hadde aldri hatt noen grunn til bekymring. Men hvorfor trengte han så mye penger? – Jeg kan ikke fortelle deg akkurat nå, men jeg lover å betale tilbake – bare ikke med en gang, men i flere omganger, sa Dennis og så litt brydd ut. – Du skjønner vel at jeg lever av pensjon, – Lillian Vik visste ikke helt hva hun skulle gjøre – Så hvor mye er det du trenger? – Hundre tusen. – Og hvorfor spør du ikke foreldrene dine?, spurte Lillian Vik automatisk, vel vitende om hva Dennis ville svare. Faren, altså Lillian Viks svigersønn, var alltid veldig streng. Han mente sønnen måtte løse egne problemer. Etter evne og alder. Og ikke blande seg inn i andres saker. – De kommer ikke til å gi meg det, bekreftet Dennis hennes mistanke. Hva om han har havnet i trøbbel? Og om hun gir penger, kanskje det blir enda verre? Eller, omvendt – om hun ikke gir, får han kanskje problemer? Lillian Vik så spørrende på barnebarnet. – Bestemor, ikke tenk noe galt, svarte Dennis da han så blikket hennes, – jeg lover å betale tilbake innen tre måneder! Stoler du ikke på meg? Kanskje burde jeg gi ham lån. Selv om han ikke betaler tilbake. Man må da kunne stole på noen her i verden. Han må ikke miste troen på folk. Jeg har tross alt disse pengene på lur – kanskje er dette akkurat det øyeblikket man skal bruke dem for? Dennis kom jo tross alt til meg. Jeg trenger jo ikke tenke på min egen begravelse ennå, det ordner seg uansett. Det er de levende man må bry seg om. De levende, og dem man er glad i, må man stole på! Sies jo at gir man lån, skal man ta farvel med pengene. Ungdommen er så uforutsigbar i dag. Man vet aldri hva de tenker på. Men Dennis har aldri sviktet meg før! – Greit, jeg skal låne deg pengene. I tre måneder, som du ber om. Men kanskje det er best om foreldrene dine får vite om det? – Bestemor, du vet jeg er uendelig glad i deg. Og jeg holder alltid det jeg lover. Men hvis du ikke kan, prøver jeg å ta opp et lån. Jeg jobber jo. Morgenen etter gikk Lillian Vik i banken, tok ut beløpet og ga det til Dennis. Dennis lyste opp, kysset bestemoren sin og takket: – Takk, bestemor, du er det kjæreste jeg har. Jeg betaler tilbake, – og løp avgårde. Lillian Vik kom hjem, laget seg en kopp te og ble sittende og tenke. Hvor mange ganger har hun ikke selv trengt penger sårt? Og alltid var det noen som hjalp henne. Nå er tidene forandret, alle for seg selv. Ja, det er sannelig ikke lett nå for tida! En uke senere stakk Dennis innom igjen, nå i strålende humør: – Bestemor, her er en del av pengene. Jeg fikk forskudd på lønna. Kan jeg komme til deg i morgen – ikke alene? – Selvfølgelig, kom innom. Jeg baker favorittkaken din med valmuefrø, smilte Lillian Vik. Og tenkte at det var bra han skulle komme – kanskje hun kunne få vite hva som egentlig foregikk. Hun ville forsikre seg om at alt stod bra til med Dennis. Dennis kom på kvelden. Han var ikke alene. Ved siden av ham stod en slank, ung jente: – Bestemor, dette er Lisa. Lisa, dette er min kjære bestemor, Lillian Vik. Lisa smilte varmt: – Hei, Lillian Vik, og tusen, tusen takk for hjelpen! – Kom inn, så hyggelig å møte deg, – Lillian Vik trakk et lettelsens sukk. Hun likte Lisa fra første øyeblikk. Alle satte seg ned med te og kake. – Bestemor, jeg kunne ikke si noe før. Lisa har vært veldig engstelig, moren fikk plutselig alvorlige helseproblemer. Og det var ingen andre som kunne hjelpe. Lisa er veldig overtroisk, så hun nektet meg å si hvorfor pengene trengtes. Men nå er det bra, moren hennes er operert og alt ser lovende ut, – Dennis så kjærlig på Lisa, – ikke sant?, sa han og tok henne i hånden. – Takk, du er så godhjertet. Jeg er deg evig takknemlig, – Lisa snufset og snudde seg litt bort. – Nå, Lisemor, ikke gråt, alt er over, sa Dennis, reiste seg og tok på seg jakken. – Bestemor, vi må gå. Jeg følger Lisa hjem – det er sent nå. – Ja, gå, barn, god natt – måtte alt gå bra, – Lillian Vik gjorde korsets tegn bak dem. Barnebarnet har vokst opp. En skikkelig gutt. Godt jeg valgte å stole på ham. Det handler jo ikke bare om penger. Nå står vi hverandre nærmere, han og jeg. To måneder senere betalte Dennis tilbake alt, og fortalte Lillian Vik: – Tenk, legen sa vi rakk det i tide. Hadde du ikke hjulpet oss, kunne det endt galt. Takk, bestemor. Vet du, jeg visste ikke hvordan jeg skulle hjelpe Lisa. Nå tror jeg at i livet finnes det alltid noen som hjelper deg når det trengs som verst. Vet du, jeg gjør ALT for deg – du er den beste i hele verden! Lillian Vik strøk Dennis over håret, akkurat som da han var gutt: – Ja ja, kom deg av gårde. Kom innom med Lisa neste gang, jeg gleder meg! – Klart vi kommer, svarte Dennis og ga bestemor en stor klem. Lillian Vik låste døren bak dem og mintes hvordan hennes egen bestemor alltid sa: «Man skal alltid hjelpe sine egne. Slik har vi alltid gjort her i Norge. Den som møter alle med åpent ansikt, kan regne med sine nærmeste i ryggen. Det må vi aldri glemme.»

Bestemor, jeg har et ønske til deg. Jeg trenger penger. Masse penger. Barnebarnet kom til henne en kveld.

Uncategorized

Richard var sikker på at kona hans var utro. Derfor bestemte han seg for å sette henne på plass – og ble mildt sagt overrasket.

Richard var sikker på at kona hans kom til å være utro. Derfor bestemte han seg for å ta henne på fersken

Uncategorized

«Vil du ha mannen min? Vær så god, han er din!» sa kona med et smil til den fremmede kvinnen som plutselig sto på døren hennes.

«Vil du ha mannen min? Han er din!» sa kona, med et gåtefullt smil til den ukjente kvinnen som plutselig

Uncategorized

Ingen å snakke med lenger. En fortelling om savn, vennskap og glemte stemmer fra fortiden

Mamma, hva er det du sier for noe? Hvordan kan du mene at du ikke har noen å snakke med? Jeg ringer jo

Uncategorized

«Anna er ung, hun skal nok få flere barn!» – lovet hun. Til slutt var det ingen som trengte barnet.

«Ingrid er ung, hun får flere barn!» lovet hun. Til slutt var det ingen som egentlig trengte barnet.

Uncategorized

0266

Ringetonen på svigerdatterens telefon snudde mine planer om å hjelpe den unge familien med å skaffe seg leilighet

Det ringte i telefonen til svigerdatteren min, og det forandret helt mine planer om å hjelpe den unge

Uncategorized

012

– Du er ikke en kone, du er en hushjelp. Du har jo ingen barn! – Mamma, Helena skal bo her nå. Vi pusser opp leiligheten vår, det går ikke an å bo der. Det er ledig rom her, hvorfor skal hun sitte alene i støvet? – sa Helenas mann. Tydeligvis syntes ikke han det var noe problem, noe man ikke kunne si om moren hans eller kona. Svigermor kunne ikke fordra svigerdatteren sin. – Jeg må jo jobbe, jeg kan ikke bare være her – hvisket Helena. Kona jobbet hjemmefra og trengte ro og fred. Jacek var på jobb hele dagen, så det var ikke lett å sitte under samme tak som svigermor. Dessuten var Helena vant til å ha huset for seg selv, uten forstyrrelser. Helena så på svigermor og fant ikke ordene. Svigermor ville ikke ha henne der, men det var tydeligvis ingen vei utenom. De satte seg ved bordet og skulle spise kveldsmat. – Helena, kan du være så snill å servere din signatursalat? – spurte Jacek. – Jacek, ikke spis det der kjemikaliet. Jeg har laget en annen til deg, mye sunnere – sukket svigermor. Helena endret uttrykk. Mannen hennes var nemlig allergisk mot tomater – hvordan kunne svigermor glemme det? Da Jacek var liten brydde ikke moren seg om slikt. Hun sa at det ikke var noen vits i å dra til legen, han kunne bare ta en tablett. – Han har allergi. Hvorfor puttet du tomat i salaten? – spurte Helena. – Hva er det du finner på nå? Det er bare én tomat, det skjer ingenting, – sa svigermor. – Han blir syk. – Helena, slapp av nå. Han har ikke allergi. Moren hans kjenner ham bedre enn deg. – Jeg er kona hans. Det er mitt ansvar å ta vare på ham. – Du er ikke kona, du er hushjelpen. Du har jo ikke barn! Når du får det, kan vi snakke. Helena reiste seg fra bordet og stormet inn på soverommet. Svigermoren visste alltid hvor det gjorde ekstra vondt. Jacek fulgte etter for å trøste kona. – Jacek, unnskyld. Det er best jeg drar til foreldrene mine. Eller til kontoret. Jeg orker ikke å bo med moren din. – La meg snakke med henne. Hun gir seg! – Nei, vi har vært igjennom dette tusen ganger. Vi kan ikke bo under samme tak. De måtte leie leilighet en periode for å unngå nok en familieskandale. Svigermor var selvsagt sur, men hadde ikke noe valg. Og Helena kunne endelig glede seg over å ha en omsorgsfull og forståelsesfull ektemann.

Du er ikke ei kone, du er ei hushjelp. Du har jo ikke barn! Mamma, Ingrid skal bo her en stund.

Uncategorized

Mens barna og barnebarna våre bor trangt i en liten leilighet, nyter foreldrene til min svigersønn livet i en romslig leilighet – en historie om ulikt engasjement fra svigerforeldre, familieansvar og frustrasjon over manglende støtte

Mens barna og barnebarna våre bor trangt i en liten leilighet midt i Oslo, nyter svigerforeldrene til

Uncategorized

Svigeren min dro på ferie til en resort mens vi pusset opp huset, og nå vil hun bo komfortabelt – men hun sa først nei til å være med på oppussingen!

7. april Jeg kjenner at jeg må lufte tankene mine etter alt kaoset den siste tiden. Da vi arvet huset