Mamma, hva er det du sier for noe? Hvordan kan du mene at du ikke har noen å snakke med? Jeg ringer jo deg to ganger om dagen, sukket datteren litt oppgitt.
Nei, Ingvild, kjære deg, du er jo helt fantastisk med meg, det handler ikke om det, Nina Johansen trakk på skuldrene og så ned. Det er bare det at jeg ikke har noen igjen ikke av vennene mine fra min tid. Ingen jevnaldrende.
Nå må du gi deg, mamma! Du har jo skolevenninnen din, Grethe. Dessuten er du jo helt med på alt mulig og ser mye yngre ut enn alderen din. Kom igjen, mamma, hva skjer egentlig? sa Ingvild, litt bekymret.
Du vet jo at Grethe har slitt med astma, hun klarer nesten ikke prate i telefonen før hun begynner å hoste. Og hun bor jo så langt unna på andre siden av byen. Du husker jeg har fortalt om at vi var en trio jeg, Grethe og Marianne. Men Marianne har jo vært borte lenge. I går stakk Tanja fra naboleiligheten innom. Jeg spurte henne om hun ville ha litt kaffe; hun er en god dame, kommer ofte innom til meg. Hun sprang bort kom tilbake med boller som hun hadde bakt til familien sin. Vi satt der og pratet om barn og barnebarn. Selv om hun er femten år yngre enn meg, har hun barnebarn allerede. Men hun har helt andre minner fra sin barndom, sin skoletid.
Det jeg savner, er å prate med noen som er på mitt kull, som meg, Nina Johansen forklarte til datteren, men innerst inne skjønte hun at Ingvild ikke kunne forstå. Hun var fortsatt ung. Livet hennes var ikke forbi, det pågikk rett utenfor vinduet. Hun tenkte ikke sånn på minner enda. Men Ingvild var snill, alltid varm og omsorgsfull. Det handlet ikke om henne.
Mamma, jeg har forresten billetter på tirsdag til visekveld. Du ville jo så gjerne gå på sånt, husker du? Og så må du ta på deg den vinrøde kjolen din, du er jo nydelig i den!
Jada, Ingvild, alt er bra, det er bare jeg som surrer, vet ikke hva som gikk av meg, god natt, vi snakkes i morgen. Og du prøv å legge deg litt tidligere, du sover jo altfor lite, Nina forsøkte å skifte tema.
Ja da mamma, god natt, snakkes! så la Ingvild på.
Nina ble stående lenge og se utover byen, på de små lysene som blafret i kveldsbrisen…
Tenk, tiende klasse. Også vår. Så mange planer. Det føltes som det var i går. Grethe var helt betatt av Sindre Malvik fra klassen. Sindre likte henne Nina. Han ringte på hustelefonen om kveldene, spurte om de skulle møtes. Men for Nina var han bare en venn hun ville ikke gi ham håp.
Senere dro Sindre i militæret. Kom hjem og giftet seg. Han bodde en tid i samme blokk som Grethe. Den gangen hadde de hustelefon, husker hun. Nummeret… Nina slo inn nummeret som satt i fingrene. Det tok litt tid før det ringte i andre enden, og så var det noen som svarte. Lyden var uklar, men til slutt hørte hun en dempet, litt hes mannsstemme:
Hallo? Ja, jeg lytter.
Er det for seint på kvelden? Hvorfor ringer jeg? Kanskje han ikke engang husker meg, eller kanskje det ikke er han!
God kveld, sa Nina, stemmen skalv litt, som om den bar på flere tiår av fortiden.
Det knitret litt, men så lød en overrasket stemme:
Nina? Er det virkelig deg? Selvfølgelig kjenner jeg stemmen din igjen. Hvordan fant du meg? Jeg er bare her sånn tilfeldig…
Sindreklem! sa Nina med et smil og kjente en bølge av varme gjennom hele kroppen. Ingen hadde kalt henne “Nina” på lenge bare “mamma”, “mormor”, eller “fru Johansen”. Bortsett fra Grethe.
Og bare det å være “Nina” igjen, det fikk det til å føles som våren var tilbake, alle disse årene borte.
Hvordan har du det, Nina? Jeg ble så glad for å høre stemmen din, og akkurat de ordene gjorde henne lettet. Hun hadde vært redd for at han hadde glemt henne, eller at hun trengte seg på.
Husker du tiende? Da vi rodde dere jenter rundt på Byvannet? Vebjørn fikk vannblemmer på hendene fordi han rodde så mye, prøvde til og med å skjule dem. Og så spiste vi is nede ved brygga etterpå, og det spilte alltid musikk der, Sindres stemme var rolig og drømmende.
Det er klart jeg husker, selvfølgelig husker jeg, lo Nina glad, og den klasseturen til Nordmarka med overnatting? Vi klarte ikke engang å åpne hermetikken, og alle var skrubbsultne!
Nettopp, lo Sindre, men Vebjørn ordnet det. Husker du? Og den natta rundt bålet, med sang og gitar. Det var da jeg bestemte meg for å lære gitar.
Og lærte du det da? Ninas stemme var plutselig ung, full av liv. Sindre tryllet fram minnene, som om de var i går.
Hvordan går det med deg nå riktig, Nina? Eller, jeg hører jo at du er lykkelig familie, barnebarn? Og skriver du fortsatt dikt? Jeg husker! “Forvandles til natt, gjenoppstå i morgengryet! Så inspirerende!
Du har alltid vært som sola, vet du. Rundt deg får alle varmen, du er så god for de nærmeste dine så heldige de er som har deg.
Nå overdriver du, Sindre! Min tid er jo egentlig litt forbi…
Han lo og avbrøt henne:
Ikke si sånt. Du sprer jo fortsatt energi jeg kjenner nesten at røret blir varmt! Kødder bare. Jeg tror ikke du har mistet livsgnisten, det merkes. Så din tid er langt fra over, Nina. Du må bare leve, ta inn sola og være glad.
Og vinden som blåser skyene over himmelen, den blåser for deg.
Og fuglene synger for deg!
Sindre, du har alltid vært romantikeren, men hva med deg da? Jeg bare prater om meg selv…, men plutselig var linjen død. Det knitret, så ble det stille.
Nina satt med telefonen i hånden, lurte på å ringe opp igjen, men nei, det ble vel litt dumt nå. Senere, kanskje.
Så mye de hadde rukket å prate om. Hun kjente seg nesten som ungdom igjen… Plutselig ringte telefonen så hun skvatt. Det var barnebarnet.
Hallo, Malene! Nei, jeg sover ikke. Hva sa mamma? Nei, jeg er i kjempegodt humør. Vi skal på konsert, moren din og jeg. Kommer du innom i morgen? Supert, jeg gleder meg. Kos deg, natta!
Nina la seg ned under dyna, full av gode tanker. Planene byttet på i hodet, og der, i halvsøvne, begynte hun å dikte på nye vers.
Neste morgen bestemte Nina seg for å besøke Grethe. Det var bare noen holdeplasser med trikken bort hun tenkte: gamle hester er ikke så verst, tross alt.
Grethe ble så glad:
Endelig! Du har lovt lenge. Oj, har du kjøpt bringebærkake? Favoritten min! Nå må du fortelle, Grethe begynte å hoste, men vinket med hånden, Ikke tenk på det, jeg har fått ny inhalator, det går bedre. Kom, la oss ta kaffe. Nina, du ser mye yngre ut hva har skjedd?
Tja, femte ungdom, kanskje! Nina lo, skjærte opp kakestykkene, I går ringte jeg Sindre Malvik uten å mene det! Husker du, drømmeprinsen din i tiende? Han begynte å mimre og jeg kom på alt mulig jeg hadde glemt… Hva? Du er helt stille, Grethe har du fått et anfall?
Grethe ble sittende blek, stirrende på henne. Så, med lav stemme:
Nina har du ikke fått med deg at Sindre har vært borte i over et år? Han bodde jo ikke der nå lenger, flyttet for lenge siden.
Hæ? Nei, det kan ikke være. Jeg snakket jo med ham! Han husket jo alt fra den tiden, hver minste detalj. Før jeg pratet med ham, var jeg nedfor men etterpå fikk jeg sånn livsglede!
Men hvordan kan det ha skjedd? Nina ristet på hodet og skjønte ingenting. Det var jo stemmen hans jeg hørte ham. Han sa så fint: «Sola skinner for deg. Vinden blåser skyene for deg. Og fuglene synger bare for deg!»
Grethe ristet tvilende på hodet men så sa hun plutselig:
Nina, jeg vet ikke hva som har skjedd, men det var sikkert han. Det var hans ord, hans måte å prate på. Han elsket deg alltid. Jeg tror han ville gi deg litt håp derfra hvor han er nå Og jammen lyktes han. Du ser yngre ut enn på lenge, og du smiler igjen.
En gang i livet dukker det opp noe eller noen og samler hjertet ditt sammen og plutselig oppdager du at du egentlig er ganske lykkelig.
