7. april
Jeg kjenner at jeg må lufte tankene mine etter alt kaoset den siste tiden. Da vi arvet huset til farmor til mannen min, delte han og søsteren hans det likt mellom seg. Det var aldri noe dramatikk rundt arven alle var fornuftige, og svigermor ville ikke ha noe med huset å gjøre. Hun foretrakk Oslo-livet uansett.
Huset lå i en liten bygd utenfor Drammen, en passende kjøretur unna Oslo. Vi bodde trangt på en ettroms leilighet og drømte alltid om mer plass. Med bil gikk det fint å pendle, og det føltes ut som vår eneste sjanse til å eie et hus uten å ruinere oss fullstendig.
Huset hadde to separate innganger, slik at vi kunne pusse opp hver vår halvdel og bo der uforstyrret. Hagen og bakgården var felles, men antallet rom var likt på begge sider. Mannen min og svogeren hans gikk sammen om å fikse taket og styrke grunnmuren et viktig og ganske kostbart prosjekt. Jeg foreslo for søsteren hans, Ingrid, at vi alle skulle spleise på videre oppussing, men hun avviste det blankt. Jeg skal ikke bruke penger på den gamle rønna der, sa hun kontant. Mannen hennes godtok det motvillig og turte ikke si henne imot.
Vi gikk i gang på vår side. Over fire år tok det å renovere: nytt bad, nytt el-anlegg, isolasjon og varme, byttet vinduer og vasket alle flater til det skinte. All fritid gikk til huset, men det var jo drømmen vår.
Ingrid? Hun raste rundt på ferie og koste seg, brydde seg fint lite om hva som skjedde med hennes side av huset. For henne var det bare et slags sommerhus, et sted å ta venner på grilling i feriene. Hun gjorde klart fra starten at hun ikke var interessert i noe mer.
Så fikk hun barn. Da stoppet reisene, og pengene strakk ikke like langt. Plutselig husket hun på sin egen halvdel. Ingenting av det vi hadde gjort hadde noen betydning for henne før nå. I Oslo sentrum var det trangt å trille barnevogn dag etter dag, så hun bestemte seg for å prøve lykken her ute.
Da hadde vi allerede flyttet inn og leid ut leiligheten vår. Hennes side av huset hadde forfalt helt. Jeg kan ikke helt skjønne hvordan hun trodde det skulle gå ingen varme, alt råtnet, og hun dukket opp med kofferten og barnet på slep og forlangte å få bo hos oss i noen uker. Jeg hadde knapt noe valg og slapp henne inn.
Ingrid er ikke akkurat den roligste personen, og hennes lille sønn var travelt opptatt med å bråke. Hun tok over stua, kjøkkenet og gikk rundt som hun eide alt. Jeg prøver å jobbe hjemmefra og klarte etter noen dager ikke mer flyttet til en venninne på Lier for å få arbeidsro. Det passet jo Ingrid utmerket, for hun fikk huset mer eller mindre for seg selv.
Så ble mamma syk, og jeg måtte dra hjem til henne i Fredrikstad og hjelpe til. En måned senere drar jeg tilbake til huset vårt jeg hadde nærmest glemt Ingrids besøk, så sikker var jeg på at hun for lengst hadde reist hjem. Men der var hun fortsatt. Hun hadde slått seg ned, stelte seg frokost som om hun bodde der og tenkte tydeligvis ikke å dra.
Jeg spurte når hun hadde tenkt å reise:
Hvor skulle jeg dra? Jeg har et lite barn, og her har vi det fint, svarte hun.
I morgen kjører vi deg til byen.
Jeg vil ikke tilbake til byen, sa hun trassig.
Du har ikke engang giddet å rydde etter deg! Her er det ikke hotell, sa jeg.
Med hvilken rett kaster du meg ut? Dette er også mitt hus!
Din halvdel starter bak veggen der, så gå dit, svarte jeg med sammenbitte tenner.
Hun forsøkte å snu mannen min mot meg, men han var faktisk enig hun hadde vært her mer enn lenge nok. Ingrid følte seg sterkt fornærmet, pakket sammen og dro. Like etterpå ringte svigermor og kjeftet på meg fordi jeg hadde kastet henne ut av hennes eget hus.
Mannen min forklarte svigermor rolig og presist at vi faktisk i sin tid hadde foreslått felles oppussingsprosjekt noe Ingrid avslo fordi hun ikke var interessert. Da kunne hun ikke komme og forvente at vi ordnet opp nå.
Løsningen vi foreslo videre var å la mamma kjøpe Ingrids halvdel. Hun ville selge men til en pris der vi like greit kunne kjøpt et nytt og ferdig renovert hus i Bærum. Det lot vi være.
Nå har forholdet surnet fullstendig. Svigermor er fornærmet, Ingrid lager bråk når hun er her, holder fester og ødelegger ting i hagen. Vi bygger gjerdet høyere og holder oss til vår egen del. Jeg er ferdig med å godta kompromisser Ingrid får det akkurat slik hun ville.
