Enkelens bønn. En fortelling – Bestemor, jeg har en stor bønn til deg, jeg trenger virkelig penger. Mye penger. Barnebarnet kom til henne en kveld. Hun kunne se at han var nervøs. Vanligvis stakk han innom til Lillian Vik en gang eller to i uka. Om det trengtes, handlet han, tok ut søpla. Han hadde til og med reparert sofaen hennes en gang – den holder fortsatt en stund til. Og alltid så rolig og trygg. Men nå var han tydelig oppskaket. Lillian Vik har alltid vært litt bekymret – det skjer jo så mye i verden! – Dennis, kan jeg spørre hva du skal med pengene? Og hvor mye er «mye»?, spurte Lillian Vik, mens hun kjente det strammet seg i magen. Dennis var det eldste barnebarnet hennes. En god og snill gutt. Hadde fullført videregående året før. Jobbet og studerte deltid. Foreldrene hadde aldri hatt noen grunn til bekymring. Men hvorfor trengte han så mye penger? – Jeg kan ikke fortelle deg akkurat nå, men jeg lover å betale tilbake – bare ikke med en gang, men i flere omganger, sa Dennis og så litt brydd ut. – Du skjønner vel at jeg lever av pensjon, – Lillian Vik visste ikke helt hva hun skulle gjøre – Så hvor mye er det du trenger? – Hundre tusen. – Og hvorfor spør du ikke foreldrene dine?, spurte Lillian Vik automatisk, vel vitende om hva Dennis ville svare. Faren, altså Lillian Viks svigersønn, var alltid veldig streng. Han mente sønnen måtte løse egne problemer. Etter evne og alder. Og ikke blande seg inn i andres saker. – De kommer ikke til å gi meg det, bekreftet Dennis hennes mistanke. Hva om han har havnet i trøbbel? Og om hun gir penger, kanskje det blir enda verre? Eller, omvendt – om hun ikke gir, får han kanskje problemer? Lillian Vik så spørrende på barnebarnet. – Bestemor, ikke tenk noe galt, svarte Dennis da han så blikket hennes, – jeg lover å betale tilbake innen tre måneder! Stoler du ikke på meg? Kanskje burde jeg gi ham lån. Selv om han ikke betaler tilbake. Man må da kunne stole på noen her i verden. Han må ikke miste troen på folk. Jeg har tross alt disse pengene på lur – kanskje er dette akkurat det øyeblikket man skal bruke dem for? Dennis kom jo tross alt til meg. Jeg trenger jo ikke tenke på min egen begravelse ennå, det ordner seg uansett. Det er de levende man må bry seg om. De levende, og dem man er glad i, må man stole på! Sies jo at gir man lån, skal man ta farvel med pengene. Ungdommen er så uforutsigbar i dag. Man vet aldri hva de tenker på. Men Dennis har aldri sviktet meg før! – Greit, jeg skal låne deg pengene. I tre måneder, som du ber om. Men kanskje det er best om foreldrene dine får vite om det? – Bestemor, du vet jeg er uendelig glad i deg. Og jeg holder alltid det jeg lover. Men hvis du ikke kan, prøver jeg å ta opp et lån. Jeg jobber jo. Morgenen etter gikk Lillian Vik i banken, tok ut beløpet og ga det til Dennis. Dennis lyste opp, kysset bestemoren sin og takket: – Takk, bestemor, du er det kjæreste jeg har. Jeg betaler tilbake, – og løp avgårde. Lillian Vik kom hjem, laget seg en kopp te og ble sittende og tenke. Hvor mange ganger har hun ikke selv trengt penger sårt? Og alltid var det noen som hjalp henne. Nå er tidene forandret, alle for seg selv. Ja, det er sannelig ikke lett nå for tida! En uke senere stakk Dennis innom igjen, nå i strålende humør: – Bestemor, her er en del av pengene. Jeg fikk forskudd på lønna. Kan jeg komme til deg i morgen – ikke alene? – Selvfølgelig, kom innom. Jeg baker favorittkaken din med valmuefrø, smilte Lillian Vik. Og tenkte at det var bra han skulle komme – kanskje hun kunne få vite hva som egentlig foregikk. Hun ville forsikre seg om at alt stod bra til med Dennis. Dennis kom på kvelden. Han var ikke alene. Ved siden av ham stod en slank, ung jente: – Bestemor, dette er Lisa. Lisa, dette er min kjære bestemor, Lillian Vik. Lisa smilte varmt: – Hei, Lillian Vik, og tusen, tusen takk for hjelpen! – Kom inn, så hyggelig å møte deg, – Lillian Vik trakk et lettelsens sukk. Hun likte Lisa fra første øyeblikk. Alle satte seg ned med te og kake. – Bestemor, jeg kunne ikke si noe før. Lisa har vært veldig engstelig, moren fikk plutselig alvorlige helseproblemer. Og det var ingen andre som kunne hjelpe. Lisa er veldig overtroisk, så hun nektet meg å si hvorfor pengene trengtes. Men nå er det bra, moren hennes er operert og alt ser lovende ut, – Dennis så kjærlig på Lisa, – ikke sant?, sa han og tok henne i hånden. – Takk, du er så godhjertet. Jeg er deg evig takknemlig, – Lisa snufset og snudde seg litt bort. – Nå, Lisemor, ikke gråt, alt er over, sa Dennis, reiste seg og tok på seg jakken. – Bestemor, vi må gå. Jeg følger Lisa hjem – det er sent nå. – Ja, gå, barn, god natt – måtte alt gå bra, – Lillian Vik gjorde korsets tegn bak dem. Barnebarnet har vokst opp. En skikkelig gutt. Godt jeg valgte å stole på ham. Det handler jo ikke bare om penger. Nå står vi hverandre nærmere, han og jeg. To måneder senere betalte Dennis tilbake alt, og fortalte Lillian Vik: – Tenk, legen sa vi rakk det i tide. Hadde du ikke hjulpet oss, kunne det endt galt. Takk, bestemor. Vet du, jeg visste ikke hvordan jeg skulle hjelpe Lisa. Nå tror jeg at i livet finnes det alltid noen som hjelper deg når det trengs som verst. Vet du, jeg gjør ALT for deg – du er den beste i hele verden! Lillian Vik strøk Dennis over håret, akkurat som da han var gutt: – Ja ja, kom deg av gårde. Kom innom med Lisa neste gang, jeg gleder meg! – Klart vi kommer, svarte Dennis og ga bestemor en stor klem. Lillian Vik låste døren bak dem og mintes hvordan hennes egen bestemor alltid sa: «Man skal alltid hjelpe sine egne. Slik har vi alltid gjort her i Norge. Den som møter alle med åpent ansikt, kan regne med sine nærmeste i ryggen. Det må vi aldri glemme.»

Bestemor, jeg har et ønske til deg. Jeg trenger penger. Masse penger.

Barnebarnet kom til henne en kveld. Man så lett at han var urolig.

Vanligvis tittet han innom to ganger i uka, hjalp Liv Mari med å handle, kastet søpla eller skrudde sammen hennes gamle sofa. Alltid rolig og trygg. Men nå var det som om han hadde fått strøm gjennom seg.

Liv Mari hadde alltid vært litt engstelig det skjer jo så mye rart for tiden!

Sindre, kan jeg spørre hva du skal med pengene? Og hvor mye er masse? spurte Liv Mari, og kjente en uro inni seg.

Sindre var hennes eldste barnebarn. En snill, god gutt. Hadde fullført videregående året før, jobbet og studerte deltids på høgskolen. Foreldrene hadde aldri merket noe galt med ham. Men hvorfor trengte han mye penger?

Jeg kan ikke si det akkurat nå, men jeg lover å betale tilbake. Kanskje ikke alt med én gang, men i deler, sa Sindre lavt.

Du skjønner jo at jeg lever på pensjon, sa Liv Mari, rådvill, Men hvor mye snakker vi om?

Tjue tusen kroner.

Hvorfor spør du ikke foreldrene dine da? Det kom nesten automatisk, hun visste allerede hva Sindre ville svare. Faren hans, svigersønnen til Liv Mari, hadde alltid vært streng og ment at sønnen måtte lære å ordne opp selv. Ikke blande foreldrene inn i alt.

De kommer ikke til å gi meg noe, svarte Sindre, akkurat som hun hadde tenkt.

Hva om han har rotet seg opp i noe? Hvis hun gir ham penger, gjør det saken verre? Eller, om hun ikke gir ham, og alt blir katastrofe?

Liv Mari så lenge på barnebarnet.

Bestemor, det er ingenting galt, det lover jeg! Jeg betaler deg tilbake om tre måneder, jeg sverger. Tror du ikke på meg?

Kanskje hun burde gi ham pengene. Om han ikke betaler dem tilbake, så er det greit. Alle trenger noen som støtter dem. Han må ha troen på folk. Hun hadde lagt disse pengene til siden til krisetider. Kanskje det var nå? Sindre kom jo selv til henne. Egen grav trenger hun ikke tenke på enda. Om noe skulle skje, er det da viktigere å stole på de levende? Og nærmest sitt folk må en kunne stole på!

Man sier jo at om man låner bort penger, må man være forberedt på å aldri se dem igjen. Ungdommen nå er egen på så mange vis, hvem vet hva de egentlig tenker? Samtidig: Sindre hadde aldri sviktet henne.

Greit, jeg skal låne deg pengene. Men kanskje foreldrene dine burde vite dette?

Bestemor, du vet jeg er glad i deg og holder alltid det jeg lover. Hvis du ikke kan, så får jeg heller prøve å ta opp lån jeg har jo jobb.

Neste morgen gikk Liv Mari til DNB, tok ut summen og overleverte til Sindre.

Sindre lyste opp, kysset henne på kinnet, Takk, bestemor, du er den viktigste for meg. Jeg betaler tilbake, og så løp han ut i natten.

Liv Mari gikk hjem igjen, lagde seg en kopp te og lot tankene fare. Mange ganger i livet hadde hun selv desperat trengt penger alltid fantes det noen som hjalp. Nå er alt annerledes, folk ser bare til seg selv. Rare tider…

En uke etter kom Sindre glad innom:

Bestemor, her er litt av pengene, jeg fikk forskudd på jobben! Kan jeg stikke innom i morgen sammen med noen?

Selvsagt, jeg baker favorittkaken din med valmuefrø, smilte Liv Mari. Kanskje ting ble klarere da, hun ville så gjerne vite at alt var bra med Sindre.

Neste kveld kom Sindre. Ikke alene. Ved siden av ham sto en slank jente.

Bestemor, dette er Ingrid. Ingrid, dette er bestemor Liv Mari.

Ingrid smilte sjenert, God kveld, Liv Mari, tusen takk for hjelpen!

Kom inn, så hyggelig Liv Mari kjente seg roligere, jenta var søt.

De spiste kake og drakk te.

Jeg kunne ikke si tidligere hva det gjaldt, sa Sindre. Ingrid var redd moren hennes havnet plutselig på sykehuset, og ingen kunne hjelpe. Ingrid er litt overtroisk, ville ikke jeg skulle fortelle det til noen. Nå er alt bra, mamma er operert, og legene sier det ser positivt ut, Sindre så ømt på Ingrid, tok hånden hennes.

Tusen takk, du er veldig snill, jeg er så, så takknemlig, sa Ingrid og snufset.

Så, da er det over nå, ikke gråt, Lillen, sa Sindre og reiste seg. Vi må gå, bestemor, det er sent.

God natt da, unger, la alt gå bra, sa Liv Mari og viftet velsignende etter dem.

Barnebarnet hadde blitt voksen. En fin gutt. Hun hadde gjort rett i å stole på ham. Det handler ikke bare om penger. Nå sto han henne enda nærmere.

To måneder senere hadde Sindre tilbakebetalt alt, og fortalte Liv Mari:

Vet du, legen sa mamma rakk det med nød og neppe. Hadde du ikke hjulpet, hadde alt gått galt. Takk, bestemor. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hjelpe Ingrid, men nå tror jeg på at det alltid finnes noen der ute som vil stille opp når alt er mørkt. Jeg skal alltid stille opp for deg, du er verdens beste!

Liv Mari rufset ham over håret, som da han var liten.

Nå får du løpe. Kom på besøk, ta med Ingrid. Jeg blir så glad!

Selvsagt, det skal vi, svarte Sindre og ga bestemor en klem.

Liv Mari lukket døren, og kom til å tenke på det hennes egen bestemor alltid hadde sagt:

«Man skal alltid hjelpe sine egne. Slik har det alltid vært her i Norge. Den som stiller seg med åpent hjerte, får aldri ryggen til sine. Det må vi aldri glemme.»Utenfor skinte aprilsolen på snødekte grøftekantene, og Liv Mari satte seg ved vinduet med kaffekoppen. Hun så på rekken av gamle fotografier som sto på hylla. Små, alvorlige barneansikter. Livet som hadde gått sin vei, gjennom sorger og gleder og alltid, alltid med håp.

Hun kjente det varme etterdønnet av Sindres klem som noe hun bar med seg. Nå visste hun at hun hadde valgt rett. Det handlet aldri bare om pengene det handlet om tillit, om kjærlighet, om en usynlig linje mellom generasjonene som aldri brast.

Liv Mari så ut på den smeltende snøen, hørte tjelden rope i det fjerne, og tenkte på Ingrid og Sindre, på morgendagen og på alt det ukjente som kunne komme. Hun hadde fortsatt noen gode år igjen, og nå kanskje for første gang på lenge gledet hun seg til alt som kunne skje.

Hun tok et lite stykke av den gjenværende kaken, nøt stillheten, og smilte for seg selv: Så lenge noen husker å åpne døren, tenkte hun, så går ingen seg helt vill.