– Du er ikke en kone, du er en hushjelp. Du har jo ingen barn! – Mamma, Helena skal bo her nå. Vi pusser opp leiligheten vår, det går ikke an å bo der. Det er ledig rom her, hvorfor skal hun sitte alene i støvet? – sa Helenas mann. Tydeligvis syntes ikke han det var noe problem, noe man ikke kunne si om moren hans eller kona. Svigermor kunne ikke fordra svigerdatteren sin. – Jeg må jo jobbe, jeg kan ikke bare være her – hvisket Helena. Kona jobbet hjemmefra og trengte ro og fred. Jacek var på jobb hele dagen, så det var ikke lett å sitte under samme tak som svigermor. Dessuten var Helena vant til å ha huset for seg selv, uten forstyrrelser. Helena så på svigermor og fant ikke ordene. Svigermor ville ikke ha henne der, men det var tydeligvis ingen vei utenom. De satte seg ved bordet og skulle spise kveldsmat. – Helena, kan du være så snill å servere din signatursalat? – spurte Jacek. – Jacek, ikke spis det der kjemikaliet. Jeg har laget en annen til deg, mye sunnere – sukket svigermor. Helena endret uttrykk. Mannen hennes var nemlig allergisk mot tomater – hvordan kunne svigermor glemme det? Da Jacek var liten brydde ikke moren seg om slikt. Hun sa at det ikke var noen vits i å dra til legen, han kunne bare ta en tablett. – Han har allergi. Hvorfor puttet du tomat i salaten? – spurte Helena. – Hva er det du finner på nå? Det er bare én tomat, det skjer ingenting, – sa svigermor. – Han blir syk. – Helena, slapp av nå. Han har ikke allergi. Moren hans kjenner ham bedre enn deg. – Jeg er kona hans. Det er mitt ansvar å ta vare på ham. – Du er ikke kona, du er hushjelpen. Du har jo ikke barn! Når du får det, kan vi snakke. Helena reiste seg fra bordet og stormet inn på soverommet. Svigermoren visste alltid hvor det gjorde ekstra vondt. Jacek fulgte etter for å trøste kona. – Jacek, unnskyld. Det er best jeg drar til foreldrene mine. Eller til kontoret. Jeg orker ikke å bo med moren din. – La meg snakke med henne. Hun gir seg! – Nei, vi har vært igjennom dette tusen ganger. Vi kan ikke bo under samme tak. De måtte leie leilighet en periode for å unngå nok en familieskandale. Svigermor var selvsagt sur, men hadde ikke noe valg. Og Helena kunne endelig glede seg over å ha en omsorgsfull og forståelsesfull ektemann.

Du er ikke ei kone, du er ei hushjelp. Du har jo ikke barn!

Mamma, Ingrid skal bo her en stund. Vi pusser opp leiligheten vår, det går ikke an å bo der nå. Det er et ledig rom her, hvorfor skal hun sitte alene i alt støvet? sier Ingrids ektemann, Erik.

Han virker ikke brydd med løsningen, men det samme kan ikke sies om kona og svigermora. Svigermor har aldri klart å skjule hvor lite hun liker svigerdatteren.

Jeg må jobbe, jeg kan ikke være her hele dagen hvisker Ingrid lavt.

Kona jobber hjemmefra, så hun trenger ro og stillhet. Erik jobber hele dagen, og det er ikke så lett å være under samme tak som svigermora da. Ingrid er vant til å ha leiligheten for seg selv og ikke ha noen som forstyrrer.

Ingrid ser på svigermoren og finner ikke ordene. Svigermora vil helst ikke ha henne i huset, men det finnes visst ingen annen utvei akkurat nå. De setter seg til bords og spiser kveldsmat sammen.

Ingrid, kan du sette fram din gode salat? spør Erik.
Erik, spis ikke den der kjemien. Jeg har laget en annen til deg, mye sunnere sukker svigermora.

Ingrids ansikt forandrer seg. Mannen hennes er allergisk mot tomater hvordan kan svigermora glemme det? Da Erik var liten, tok svigermor aldri hensyn. Hun mente at det ikke fantes noen grunn til å dra til legen, en tablett ville gjøre susen.

Han er allergisk. Hvorfor har du puttet tomater i salaten? sier Ingrid.
Slutt å tulle. Det er kun én tomat, ingenting kommer til å skje, sier svigermora.
Han blir dårlig.
Ingrid, det holder nå. Han har ikke allergi. Jeg kjenner min egen sønn bedre enn deg.
Jeg er kona hans. Jeg passer på ham.
Du er ikke ei ekte kone, bare ei hushjelp. Har du barn, kanskje? Når du en dag får det, kan vi snakke sammen!

Ingrid reiser seg brått fra bordet og forsvinner inn på soverommet. Svigermor vet alltid hvilke knapper hun skal trykke på. Erik raser etter for å trøste henne.

Erik, unnskyld, men det er like greit at jeg drar hjem til foreldrene mine. Eller kanskje jeg heller burde jobbe fra kontoret. Jeg orker ikke å bo sammen med moren din.
La meg snakke med henne, hun vil skjerpe seg nå!
Nei, Erik. Vi har tatt denne praten tusen ganger. Det kommer aldri til å fungere under samme tak.

De bestemmer seg for å leie en leilighet for en periode, for å slippe flere familieskandaler. Svigermora ble selvfølgelig fornærmet, men hadde ikke noe valg. Og Ingrid? Hun er utrolig glad for å ha en snill, forståelsesfull ektefelle.