Jeg vil alltid være med deg, mamma. En historie du kan tro på Bestemor Valborg klarte nesten ikke vente til kvelden. Hennes nabo, Nataliya, en enslig kvinne rundt femti, hadde nemlig fortalt henne noe så utrolig at hun fortsatt hadde hodet fullt av tanker. For å bevise det hun hadde sagt, hadde Nataliya til og med invitert Valborg innom senere på kvelden – hun skulle få se noe helt spesielt. Og alt begynte med en vanlig samtale. Tidligere på dagen hadde Nataliya vært innom for å høre om Valborg trengte noe fra butikken, for hun skulle bake kake og kjøpe litt småtteri. – Skal jeg kjøpe noe for deg, Valborg? Jeg skal innom butikken, skal bake kake, og så trenger jeg litt småtteri ellers. – Jeg må si, Nataliya, du er sannelig en snill og omsorgsfull dame. Jeg husker deg fortsatt som ungjente. Synd du ikke har funnet deg noen, at du fremdeles er alene, men du virker jo ikke trist eller bitter, ikke som enkelte andre, sa Valborg. – Hva er det å klage over, Valborg? Jeg har mannen jeg elsker, men jeg kan ikke bo med ham helt ennå. Hvorfor det er sånn, skal jeg fortelle deg. Jeg har faktisk en historie jeg aldri har fortalt til noen andre, men deg skal jeg fortelle. Jeg vet jo at du ikke sladret til noen – og om du gjorde det, så hadde vel ingen trodd deg likevel! – lo Nataliya. – Så, hva skal jeg kjøpe? Etterpå kan jeg komme innom med varene, så lager du te, og så forteller jeg deg hvordan jeg har det. Jeg tror du kommer til å glede deg på mine vegne – og du trenger ikke synes synd på meg mer. Denne gangen trengte ikke Valborg egentlig noe fra butikken, men hun ba likevel Nataliya kjøpe med litt brød og noen smågodt til teen. Nysgjerrigheten sved i kroppen – hva var det egentlig naboen hadde å fortelle henne? Nataliya kom tilbake med brød og godteri. Valborg kokte en deilig, aromatisk te og satte seg spent til å høre. – Valborg, husker du hva som hendte meg for rundt tjue år siden? Jeg var allerede nesten tretti. Jeg hadde kjæreste, vi skulle gifte oss. Jeg tenkte, selv om jeg kanskje ikke elsket ham, så var han en bra fyr. Og det er jo viktig med familie og barn. Vi leverte papirer, og han flyttet inn til meg. Jeg ble gravid. På åttende måned ble det født en jente. Hun levde i to dager, så døde hun. Jeg trodde jeg skulle miste forstanden av sorg. Vi skilte lag – det var ingenting som bandt oss sammen lenger. Etter et par måneder begynte jeg sakte å komme meg, og sluttet å gråte. Og så, plutselig… Nataliya så forventningsfullt på Valborg. – Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle deg resten. Jeg hadde nemlig gjort i stand en barneseng på soverommet, til dattera mi. Folk sier det er uhell å kjøpe babysaker på forhånd, men jeg trodde ikke på sånt – jeg kjøpte og la klart. Så våknet jeg en natt av … babygråt. Jeg tenkte det bare var innbilning, jeg hadde jo vært så lei meg. Men der var gråten igjen. Jeg gikk bort til sengen, og der lå det … en liten jente! Jeg tok henne opp, og nesten datt sammen av lykke. Hun så på meg, lukket øynene og … sovnet i armene mine. Og sånn var det, natt etter natt, kom dattera mi til meg. Jeg kjøpte morsmelkerstatning og tåteflaske – men hun drakk nesten aldri. Gråt litt, smilte når jeg løftet henne, sovna. – Finnes det virkelig slikt?, sa Valborg trollbundet. – Jeg trodde også det var umulig, svarte Nataliya rødmende. – Men hva skjedde siden?, spurte Valborg, puttet en karamell i munnen og tok en slurk te. – Det har fortsatt hele tiden. Jenta mi bor i en annen verden, hun har mamma og pappa der – men hun glemmer meg aldri, kommer til meg nesten hver natt. Og en natt sa hun: – Jeg vil alltid være med deg, mamma. Vi er bundet sammen av en usynlig tråd, og den kan ikke brytes! Noen ganger tror jeg at jeg drømmer alt sammen. Men hun gir meg til og med gaver fra den andre verden – kanskje ikke så lenge, for de forsvinner fort, som snø om våren. – Kan dette virkelig være sant?, sa Valborg, drakk litt av teen og kjente halsen var tørr etter så mange overraskelser. – Jeg vil at du skal komme til meg i kveld. Så kan du se selv, og bekrefte at jeg ikke innbiller meg alt. Selv om jeg tror på det jeg ser… Senere samme kveld gikk Valborg til Nataliya. De satt i mørket og pratet. Det var ingen hjemme, bare Nataliya og Valborg. De begynte å bli søvnige, men plutselig kom det et svakt lys. Lufta begynte å glitre, og inn i rommet kom … en vakker ung jente: – Hei, mamma! Jeg har hatt en så fin dag, jeg ville dele den med deg! Og dette er en gave til deg – sa jenta, og la blomster på bordet. – Hei på deg også! – sa hun da hun fikk øye på Valborg. – Jeg glemte at mamma sa du kom for å møte meg. Jeg heter Marianne… Etter en stund vinket hun farvel og forsvant som om hun løste seg opp i lufta. Valborg satte seg ned – helt stille, sjokkert over det hun hadde sett. Hun klarte ikke finne ord med det samme. – Ja, sånn kan det gå, Nataliya, det viser seg at alt kan skje. Dattera di er en skjønnhet – hun ligner deg. Jeg er glad på dine vegne, Nataliya. Du er visst en lykkelig kvinne! Du har ikke dårligere liv enn andre – kanskje til og med bedre! Så snodig verden er. Jeg ville aldri trodd det om jeg ikke så det selv. Det er så godt at det finnes! Takk skal du ha. Nå har du åpnet øynene mine. Verden er jo så mangfoldig, livet går videre – nå er jeg ikke redd for døden lenger. Lykke til, kjære Nataliya! Blomstene på bordet ble sakte lyse, deretter borte. Men Nataliya, som fulgte naboen til døren, smilte lykkelig for seg selv. I morgen ventet en ny, herlig dag. Da skulle hun treffe Arkadius, som hun elsker høyt. Og han elsker henne – det føler Nataliya. Hvordan? Det kan ikke beskrives. En dag skal hun presentere dem for hverandre. Hennes to kjæreste og nærmeste – Marianne og Arkadius.