Det ringte i telefonen til svigerdatteren min, og det forandret helt mine planer om å hjelpe den unge familien med å finne et sted å bo.
Jeg bor alene i en pen ettromsleilighet midt i Oslo. Min mann døde for fem år siden, og etter ham arvet jeg en tomannsbolig etter min tante. Den ligger i et mindre eksklusivt område av byen, men leiligheten har en god planløsning. Jeg har hatt den utleid til noen ordentlige, unge mennesker, og hver måned pleier jeg å dra innom for å hente husleien og sjekke tilstanden på leiligheten. I to år har jeg aldri hatt noen grunn til å klage.
Da sønnen min giftet seg, bestemte han og svigerdatteren min seg for å bygge opp sitt liv på egenhånd. De leide en leilighet og begynte å spare til egenkapital for å få boliglån. Jeg motsatte meg ikke dette, selv om jeg hadde tenkt at de på sikt kunne få tantes leilighet, og gjøre som de ville med den selge, pusse opp, møblere og sette sitt preg på den.
Allerede ett år etter bryllupet kom mitt barnebarn til verden, og da bestemte jeg meg egentlig for å ordne med papirene, slik at sønnen etter hvert kunne overta leiligheten. Men så, for bare en ukes tid siden, ombestemte jeg meg.
Dette skjedde rett etter min sekstiårsdag. Jeg ville gjerne feire ordentlig, mest for min egen del, så jeg bestilte et rom på en god restaurant og inviterte mange venner og kjente, selvfølgelig også min sønn og svigerdatter.
Jeg og svigerdatteren min har stort sett et uproblematisk forhold, selv om hun er ganske følelsesladet av natur. Hun kan av og til reagere litt sterkt, også mot meg, men jeg har alltid skyldt på alderen hennes og ikke tatt det så alvorlig. Men måten hun oppførte seg foran alle mine gjester på, forandret noe grunnleggende i forholdet vårt.
Sønnen min og svigerdatteren kom til restauranten med den lille gutten deres. Siden restauranter ikke er ideelle steder for små barn, fortalte de på forhånd at de nok måtte dra etter en times tid. Jeg syntes det var helt greit.
Da de skulle til å dra, klarte ikke svigerdatteren å finne telefonen sin. Jeg hjalp henne med å lete, og for å gjøre det lettere ringte jeg henne opp fra min mobil.
Gjestene la merke til at vi rota rundt, og det ble plutselig litt stille og spent i lokalet. Akkurat da kom det et rasende bjeff, en voldsom hundegjøing og hylende lyder fra et sted ved vinduskarmen! Alle snudde seg mot lyden, og svigerdatteren min ble rødflekket i ansiktet, løp til vinduet, tok opp telefonen og la på samtalen.
Folk jeg kjente stirret forvirret på henne, så på meg, og det ble veldig kleint et øyeblikk. Da greide heldigvis min bror å løse opp stemningen, musikken ble satt på igjen, og han holdt en ny skål for meg. Men som vi sier her, «noe ble sittende igjen».
Resten av kvelden la jeg merke til at de andre gjestene hvisket sammen om den spesielle ringetonen svigerdatteren min hadde satt for mitt nummer. Dagen etter spurte jeg sønnen min hva det egentlig handlet om han hadde sikkert hørt de hundelydene mange ganger. Men han mente det ikke var noe å bry seg om.
Siden da har jeg trukket meg litt unna dem. Spørsmålet om leilighet som gave er lagt bort til forholdet mellom oss eventuelt blir bedre. Det minste jeg ville forventet, var en unnskyldning fra dem begge. Hvis de ser på meg som en hund, ja, det får være deres sakUkene gikk, og det ble stille mellom oss. Jeg fant plutselig mer tid til å stelle blomster og sortere gamle fotoalbum. Likevel var det en gnagende uro inni meg ikke over leiligheten, men over følelsen av at noe var gått i stykker med familien min. Det var ikke derfor jeg hadde blitt bestemor, og ikke derfor jeg hadde beholdt en ekstra nøkkel til tantes gamle leilighet.
En torsdag ettermiddag, mens jeg satt og så på regnet treffe vindusruten, ringte det på døren. Der sto sønnen min og den lille gutten, med svigerdatteren et skritt bak. Ingen sa noe med det samme. Så hostet hun lett, så på meg og sa: «Jeg er lei meg for det som skjedde. Noen ganger glipper det bare for meg.»
Barnebarnet mitt klamret seg til beinet hennes og kastet et blygt blikk opp på meg. Det var da jeg kjente at noe i brystet mitt løsnet. Jeg nikket bare, for ordene var ikke viktige lenger.
Senere samme kveld, etter vafler og tull og lek med den lille, satt jeg og svigerdatteren alene med hver vår tekopp. Hun fortalte om å leve med usikkerhet, om drømmene og engstelsen, og jeg lyttet på en annen måte enn før. Vi lo av «hundetelefonen». Da hun gikk, ga hun meg et lite klem den første på lenge.
Uken etter sendte jeg sønnen en sms, kort og greit: «Kom innom og hent nøkkelen til tantes leilighet når dere har tid. Den er deres nå, uansett ringetone.»
Alle vet at familieforhold ikke er uten sår. Men akkurat som gamle leiligheter, er det ikke alltid fasaden som forteller hele historien det er hva som slipper inn gjennom døren.
