Uncategorized

«Svigermoren til kona mi er rik, vi kommer aldri til å trenge jobb,» jublet min venn. Min kamerat, Eirik

Å ELSKE I TÅLMODIGHET, TÅLE MED KJÆRLIGHET Ivan og Darja var kirkelig viet. På bryllupsdagen, da prosesjonen nærmet seg kirken, blåste plutselig en voldsom sommerstorm opp. Uten forvarsel rev vinden av brudesløret og førte det høyt til værs, før det dalte ned i en sølete vanndam. Alle gjestene gispet av forskrekkelse. Stormen la seg raskt. Ivan løp etter sløret, men rakk aldri å ta det igjen. Det kritthvite sløret lå i den svarte pytter. Darja ropte, skjelvende og opprørt, til sin kommende ektemann: – Vania, ikke ta det opp! Jeg vil ikke bære dette sløret! De eldre damene utenfor kirken begynte hviskende å spå om stormfulle tider i det nye hjemmet… En kunstig hvit blomst ble kjøpt på nærmeste butikk og festet i håret til Darja – å finne et nytt slør var umulig, de kunne jo ikke komme for sent til sitt eget bryllup! Brudeparet sto i vapenhuset foran alteret, holdt bryllupslys og avla ekteskapsløfter. For Gud. Men før den kirkelige vielsen hadde de allerede signert papirene og feiret en flott fest. For folk… Tre år senere hadde de to barn: Sofie og Artur. Familiehverdagen var god og hverdagslig for både store og små. …Men ti år etter banket en ung kvinne på hjemme hos Ivan og Darja. Darja ønsket alltid gjester velkommen – inviterte og uanmeldte. Hun serverte god mat, lot dem føle seg vel og pratet åpent med dem. Denne gangen var gjesten spesiell. Hun kom da Ivan ikke var hjemme. Instinktivt vurderte Darja kvinnen med et blikk: velbygd, vennlig, svært vakker og ung. – Hei, Darja. Jeg heter Mila. Jeg er fremtidens kone til… din mann, presenterte hun seg. – Så interessant! – utbrøt Darja overrasket. – Og hvor lenge har Ivan vært din forlovede? – fortsatte Darja samtalen. – Lenge. Men jeg kan ikke vente lenger. Vi skal ha et barn sammen, svarte Mila uten å nøle. – Hm… altså: en ekte kone, elskerinnen og et uekte barn… Vet du at Ivan og jeg er kirkelig viet? Vi har barn, sa Darja og forsøkte å fornuftige Mila. – Jeg vet alt. Men vi elsker. For livet! Du kan jo få ekteskapet oppløst. Mannen din er jo ikke trofast. Jeg har sjekket. Det går, overtalte Mila. – Vel, unge kvinne! Jeg kan ikke anbefale deg å rote i et annet hjem! Vi klarer oss uten deg, både med troskap og kjærlighet! – sa Darja, nå lettere irritert. – Ha det! Kvinnen trakk på skuldrene, som om hun ville si “jeg har i alle fall advart deg”, og forsvant. Darja lukket døren hardt etter henne. “Hun har funnet ut alt … for en frekkas! Du får aldri se Ivan igjen!” tenkte hun sint. Hun begynte å minnes hvordan Ivan de siste månedene hadde forandret seg mot henne og barna – klassiske unnskyldninger som overtid, uventede jobbreiser, plutselig interesse for fisking eller jakt… Alt dette passet – kvinnen kjenner falskheten før ordene. Men Darja jagde bort mørke tanker. Kanskje bare innbilning; kanskje er ektemannen uskyldig? Da Ivan kom hjem samme kveld, dekket Darja bordet og ventet til etter middagen før hun forsøkte å ta opp det vanskeligste. – Ivan, er du forelsket? – Ja, svarte han, anspent. – Elskerinnen din var på besøk i dag. Er det alvor? – Jeg er en drittsekk! Klarer ikke leve uten Mila! Har prøvd å avslutte – det gikk ikke! Slipp meg fri, Dasha! – Du er fri… svarte Darja, vel vitende om at det ikke hjalp å mane til samvittighet, eller minne ham på barna. …Ivan flyttet til sin nye kjæreste. Darja dro til kirkens prest for råd. Han lyttet og sa: – Mitt barn, kjærligheten er langmodig, den tar aldri slutt! Du har rett til å oppløse ekteskapet, siden din mann har falt for kjødet. Eller du kan tilgi, be og vente på hans retur. Veiene er uransakelige… …To måneder senere merket Darja at hun ventet barn – Ivans barn. Hun tok det som et tegn på at han ville angre og kanskje en dag vende hjem. Hun fødte en gutt. Moren foreslo å kalle ham Jan – norsk for Ivan. “Kanskje kommer din Ivan tilbake, livet er underlig”, sa hun. Mor hjalp Darja med barn og husholdning. Ivan besøkte Sofie og Artur, ga gaver, tok barna med til sjøen og sendte penger til Darja i konvolutt. Darja ba barna aldri fortelle om Jan til pappa, men selvsagt overhørte Sofie, og betrodde alt til Ivan da hun var på besøk. Ivan trodde Darja hadde fått seg en ny mann og at Jan ikke var hans barn, og han kjente et stikk av savn over den gamle familien… Og i mellomtiden lå Milas graviditeter galt av sted – to ganger mistet hun barnet. Ivan hjalp Mila gjennom sorgen og bebreidet seg for alle ulykker. Darjas tidligere studiekamerat Valerij begynte samtidig å dukke opp på besøk. For år siden hadde han fridd, men Darja hadde aldri vurdert ham som ektemann – for ivrig, humørløs, mammasgutt. Men da Ivan kom inn i bildet, fikk Valerij avslag. Nå dukket han altså opp igjen. En dag i en regntung høst satt Darja på bussen, og plutselig satt Valerij ved siden av henne og hilste. – Kom innom på besøk, bød Darja. Valerij takket ja, kjøpte vin og godsaker og kom. Over kveldsmaten åpnet Darja seg for ham, og han lyttet forståelsesfullt. Som takk kysset hun ham på kinnet: en god venn var alt. Det viste seg at Valerij aldri fikk barn eller kone – skjebnen, kanskje. Han ble en fast støtte for Darja og barna, men hun gjorde det klart at hun ventet på sin ektemann Ivan. Valerij respekterte grensene – det var bedre enn å være ensom. Samtidig, i Ivans nye hjem, fikk Mila etter mye smerte og sykdom endelig en datter, Bozhena, “den velsignede”, slik at hun skulle være nær Gud. Mila husket Darjas ord – stjålen lykke smaker alltid bittert… Først da datteren kom, skjønte hun hvilket sår hun hadde påført Darja. Det var en sorg hun aldri ville tilgi seg selv for. Ivan forgudet sin nye datter, var hengiven pappa, og tiden rant videre … …Fem år gikk. Alle barna vokste, de voksne enda mer. Så ble Mila alvorlig syk – bare tretti år gammel. Ivan gjorde alt for henne: sykehus, behandlinger, medisiner… Men til slutt sendte legene henne hjem for å dø. – Kjære Ivan, ta meg med til din “riktige” kone. Vær så snill! hvisket Mila. Ivan forsto ikke, men sa ja. Darja visste Mila var uhelbredelig, datteren Sofie hadde sagt det. Hun sa ja til besøket. Da Ivan bar inn den syke Mila, samlet Darjas familie seg i undring. – La meg være alene med Darja, ba Mila med svak stemme. Alle gikk stille ut. Darja nærmet seg Mila og så hvor syk hun var. Deretter satte hun seg på sengekanten. – Tilgi meg, om du kan, Darja! Jeg har fått min straff. Vær så snill, ta Bozhena til deg! Jeg har ingen, unntatt deg og Ivan. Lov meg at dere gir Bozhena et hjem! Tårene rant nedover Milas ansikt. Darja grep forsiktig hånden hennes. – Mila! Gud straffer ikke, vi gjør det selv! Jeg har for lengst tilgitt deg. Ikke bekymre deg for Bozhena, hun skal få det bra hos oss. Bli her du også! Vær trygg, du skal bli frisk! Stol på Gud, han kan alt! Ikke bli redd. Det ble slik: Darjas hjem ble som et norsk folkeeventyr, der alle fikk plass – også Mila. Hele huset pleiet Mila – spesielt Valerij, som viste seg å bli hennes nærmeste trøst, og med tiden også hennes kjærlighet. Et halvt år senere var Mila utenfor fare. Hun følte at livet vendte tilbake. Mila innså at det var Valerij som ga henne nytt håp. Ivan ville hun alltid bære i hjertet, men han var Darjas mann. Men Valerij kunne hun dele livet med – han elsket både henne og Bozhena. …En dag samlet Mila familien og sa: – Dasha og Ivan! Bozhena, Valerij og jeg flytter nå. Tusen takk for alt, for husrom, omsorg og kjærlighet! Ivan og Darja utvekslet blikk. De visste kjærligheten mellom Mila og Valerij vokste, og at det var rett slik. Før de dro, hadde Ivan og Darja hatt en tøff samtale: – Dasha, uansett utfall vil jeg og må jeg være med deg igjen. Kan du tilgi meg? – Hva tror du selv, Ivan? For all del! Hva med Bozhena? spurte Darja. – Ja, Bozhena er min datter. Hun vil alltid være velkommen, svarte Ivan. Mila omfavnet Ivan før hun dro: – Elsk din Darja! Elsk henne høyere enn livet selv! Skad henne aldri. – Vær lykkelig, Mila, svarte Ivan…

Du, nå skal jeg fortelle deg en historie som kunne vært hentet rett ut fra et lite sted utenfor Hamar

Uncategorized

016

– Skulle ha forberedt oss tidligere på å få barn! Mitt spesielle hjemkomst fra sykehuset: Mannen min hentet meg rett fra jobb, selv om jeg ba ham ta seg fri og ordne alt til babyens ankomst. Da jeg kom hjem, var det kaos – ingenting var forberedt, verken barnevogn eller babyklær, alt var støvete og rotete. Jeg skammet meg foran familie og måtte få hjelp fra venninner for bleier og klær. Er det egentlig jeg som burde ha gjort alt selv, eller er det familien som burde ha støttet meg bedre? Hva mener du og hva ville du gjort i min situasjon?

Du burde ha forberedt deg tidligere til babyens ankomst! Hjemreisen min fra sykehuset var alt annet enn vanlig.

Uncategorized

047

Jeg betalte prisen for min sønns lykke

Jeg betalte for min sønns lykke Lenge hadde jeg gått og grunnet, men til slutt tok jeg et valg: Jeg skulle

Uncategorized

025

I omtrent en time observerte jeg unge kommende foreldre, knapt ferdige med videregående.

I omtrent en time satt jeg og betraktet de kommende foreldrene, knapt ferdige med videregående.

Uncategorized

044

Jeg mistet lysten til å hjelpe svigermor da jeg fant ut hva hun hadde gjort. Men jeg klarer heller ikke å la henne være alene.

Jeg mistet lysten til å hjelpe svigermor da jeg fant ut hva hun hadde gjort. Likevel klarer jeg ikke

Uncategorized

Jeg var åtte år gammel da mamma forlot oss. Hun gikk ut til hjørnet, tok en drosje og kom aldri tilbake. Broren min var fem. Etter det forandret alt seg hjemme. Pappa begynte med ting han aldri hadde gjort før: stå opp tidlig for å ordne frokost, lære seg å vaske klær, stryke skoleuniformene, klønete børste håret vårt før vi gikk til skolen. Jeg så ham bomme på ris-mengdene, svi maten, glemme å skille hvite og fargede plagg. Likevel sørget han alltid for at vi hadde det vi trengte. Han kom sliten hjem fra jobb, satte seg ned med leksene våre, signerte bøkene, lagde matpakker til neste dag. Mamma kom aldri på besøk igjen. Pappa tok aldri med noen annen kvinne hjem, aldri presenterte noen som sin kjæreste. Vi visste han gikk ut, av og til kom sent – men privatlivet hans holdt han utenfor hjemmets vegger. Hjemme var bare broren min og jeg. Jeg hørte ham aldri si at han hadde blitt forelsket igjen. Rutinen hans var jobb, hjem, lage mat, vaske klær, legge seg og starte på nytt. I helgene tok han oss til parken, elva eller kjøpesenteret – bare for å se på butikker. Han lærte seg å flette hår, sy i knapper, lage lunsj. Når det var fest på skolen og trengtes kostymer, lagde han dem av papp og gamle stoffrester. Han klaget aldri. Sa aldri: “Dette er ikke min jobb.” For ett år siden gikk pappa bort. Det skjedde fort, uten tid til lange farvel. Da vi ryddet tingene hans, fant jeg gamle kladdebøker der han hadde skrevet ned utgifter, viktige datoer, beskjeder som: “betal avgiften”, “kjøp sko”, “ta jenta til legen”. Ingen kjærlighetsbrev, ingen bilder av noen kvinne, ingen spor av et romantisk liv. Bare merker etter en mann som levde for barna sine. Siden han forlot oss, slipper ikke ett spørsmål taket: Var han lykkelig? Mamma dro for å finne sin lykke. Pappa ble igjen og ga tilsynelatende avkall på sin. Han skapte aldri en ny familie, hadde aldri en partner hjemme, var aldri prioritet for noen andre enn oss. Nå forstår jeg at jeg hadde en fantastisk pappa – men også at han var en ensom mann, som ble alene for at ikke vi skulle bli det. Og det er tungt. For nå, når han er borte, vet jeg ikke om han noen gang fikk den kjærligheten han fortjente.

Jeg var åtte år gammel da mamma dro fra oss. Hun gikk ut til gaten, tok en taxi og kom aldri tilbake.

Uncategorized

011

Gjenfødt lykke – Mann, kan du slutte å gå etter meg overalt? Jeg har fortalt deg at jeg sørger over min avdøde ektemann. Ikke følg etter meg! Jeg begynner å bli redd deg! – stemmen min steg mot rop. – Jeg husker det, jeg husker det… Men jeg har en følelse av at du sørger mest over deg selv. Unnskyld meg, – ga ikke min …beundrer seg. …Jeg var på rekreasjon på et norsk kursted. Jeg ønsket bare ro og fuglesang, ikke maset fra pågående menn. For ikke lenge siden hadde jeg mistet ektemannen min brått. Jeg trengte tid til å finne tilbake til meg selv og forstå det store tapet. …Oleg og jeg skulle akkurat begynne oppussingen hjemme, vi hadde spart penger og unnet oss ingenting. Så, plutselig, ble han dårlig, ambulansen kunne ikke hjelpe. Det var hans andre hjerteinfarkt. Etter begravelsen sto jeg der, uten min andre halvdel og uten oppusset leilighet. Men jeg hadde to tenåringssønner. Jeg mistet motet. Hvordan komme seg videre etter dette? På jobben fikk jeg tilbud om opphold på sanatoriet. Jeg ville egentlig ikke. Orket ikke tanken på å forlate leiligheten. Kollegaene insisterte: – Du er ikke den første og ikke den siste som blir enke. Du har barn, du må leve! Dra nå, Marina, samle tankene dine og slå deg litt løs. Så, med tungt hjerte, dro jeg. Førti dager hadde gått siden ektemannen døde. Smerte i hjertet ga seg ikke. På sanatoriet fikk jeg rom sammen med en livsglad jente som het Vilde. Hun lyste av glede og overskudd. Det irriterte meg nesten. Jeg ville ikke dele sorgen med Vilde. Og hvorfor skulle jeg plage en ung jente med det? Hun ble sjekket opp av aktivitetslederen – du vet, på slike steder er det alltid noen single, skilte eller triste enkemenn. Jeg lot meg ikke lure… Jeg advarte Vilde mot denne luringen. Sikkert gift både én og to ganger. Vilde lo og sa: – Ikke skrem meg, Marina! Jeg vet nok hvordan verden fungerer… Og «spurven» fløy ut på stevnemøter om kvelden. Selv satt jeg på rommet en hel uke. Leste i en bok jeg ikke husket et ord fra, så på TV uten å se på skjermen. En morgen våknet jeg i overraskende godt humør. Kikket ut – for en fryd! Tenkte jeg skulle ta meg en tur i skogen og høre på fuglene. Da møtte jeg ham, den fremmede mannen. Jeg hadde selvsagt lagt merke til ham i matsalen. Han var helt uinteressant, kortvokst med et pågående blikk. Minst et hode lavere enn meg. Ubehagelig type. Men han var velstelt, nybarbert, kledd som en mannequindukke. Hver middag hilste han ærbødig. Jeg nikket knapt tilbake av høflighet. En kveld satte han seg ved bordet mitt. – Kjeder De Dem, frue? spurte han med fløyelsmyk stemme. – Nei, svarte jeg anspent. – Ikke lyg, unge frue. Det står tristhet skrevet i ansiktet ditt. Kanskje jeg kan hjelpe? fortsatte den pågående mannen. – Du har rett. Det er sorg over min avdøde ektemann. Flere spørsmål? Jeg tørket hendene i servietten og reiste meg for å signalisere at samtalen var over. – Beklager, jeg visste ikke. Kondolerer. Men la oss bli kjent, da. Valentin, sa han raskt da jeg forlot bordet. Det var tydelig at Valentin fryktet å miste kontakten. – Marina, svarte jeg kort før jeg skyndte meg bort. Nå satte Valentin seg til mitt bord hver kveld med blomsterbuketter – blåklokker som vokste overalt i distriktet. Jeg skal ikke nekte for at det var hyggelig. Men jeg hadde ingen planer om å innlede noe videre forhold. Det var unødvendig… Valentin ga seg ikke. Han begynte å slå følge på kveldsturene mine. Jeg begynte til og med å gå i sko uten hæl for ikke å gjøre høydeforskjellen mellom oss enda større. Men Valentin brydde seg ikke om sin korte skikkelse eller blanke isse. Jeg skjønte at det var stemmen som forførte damer. Jeg hadde aldri hørt maken til innsmigrende mannsrøst. Jeg mistenker at jeg havnet rett i garnet hans. Valentin og jeg gikk nå sammen på dansekvelder, dro på tur til byen og handlet frukt… Min kjekkekavalér forsøkte jevnlig å få meg med til sitt rom. Jeg holdt stand som en standhaftig tinsoldat. En kveld minnet Valentin meg på: – Marina, i morgen reiser vi hjem. Vil du kanskje ta en kopp te med meg på rommet mitt i kveld? – Jeg må tenke, svarte jeg ubestemt. Siste kveld på sanatoriet. Jeg bestemte meg for å ikke såre Valentin og gikk dit, vel vitende om hvordan det ville ende… Bordet var flott dekket, fylt med godbiter. «Han har nok lånt serviset i matsalen,» tenkte jeg fornøyd. Valentin tilbød galant plass ved bordet. Plutselig dukket det opp en flaske champagne. – Skal vi, Marina? Jeg vet ikke hvordan jeg skal skilles fra deg i morgen. Kan jeg få adressen din? Jeg kommer helt sikkert til å besøke deg, sa Valentin litt trist. – Du glemmer meg sikkert etter en dag. Jeg kjenner typen. Hva skåler vi for, Val? – jeg var klar for hva som helst nå. – For kjærligheten, Marina, for kjærligheten! svarte Valentin og løftet glasset. …Om morgenen våknet vi omfavnet. Herregud, hvorfor holdt jeg meg tilbake hele oppholdet? Hvorfor gikk jeg ikke rett bort til rommet til Valentin? Så mye tid tapt! Til syvende og sist var jeg hodestups forelsket. Og nå måtte jeg samle sammen tingene mine og dra. Jeg tok farvel med romvenninnen min, Vilde. Hun satt på sengen og gråt. – Hva har skjedd, Vilde? spurte jeg. – Jeg er gravid, Marina. Og vet ikke hvem faren er, gråt hun. – Var det den aktivitetslederen? Eller hvem? – prøvde jeg. – Jeg møtte en annen også … Han er gift og bor i nabobygget, svarte hun. – Å, Vilde. Ring foreldrene dine og få dem hit. Hvordan kunne de sende deg hit alene? Først går vi til sanatoriedirektøren, så ser vi. Vilde løp gråtende ut. Ja, jente, du lærer av årene. Jeg gjorde meg klar til å reise. Egentlig ville jeg ikke dra. På 24 dager var alt blitt kjent – særlig Valentin… Bussen kom. Valentin kom for å følge meg med en bukett blåklokker. Jeg måtte felle en tåre og ga ham en god klem. Så var det over. Et kort, men sterkt forhold. Hjertet mitt blødde. Om Valentin hadde bedt meg bli, hadde jeg kanskje gjort det… Vi bodde i hver vår by. Den eneste kontakten var per brev. Så fikk jeg et brev – fra Valentins kone. Hun visste om oss. Men jeg måtte ikke tro jeg hadde noen sjanse, hun var bare 30, mens jeg var 40. Jeg svarte ikke. Hva var vitsen? …Et halvt år senere dukket Valentin uventet opp hjemme hos meg. Sønner stirret overrasket, men kommenterte ikke. – Valentin? Bare på gjennomreise? spurte jeg (egentlig håpet jeg å høre: «Jeg blir hos deg for alltid»). – Bare på besøk … eller kanskje mer. Jager du meg bort, Marina? nølte Valentin i døråpningen. Guttene gikk beskjemmet inn på sitt rom. – Kom inn. Hva er det egentlig? Har du med brev fra kona di? ironiserte jeg. – Unnskyld, Marina. Skrev til deg, men kona mi fant brevet … Jeg innrømmer, det var feil. Vi er skilt nå, forklarte Valentin. – Valentin, jeg visste ikke at du … var gift. Da hadde det aldri skjedd noe. Hva nå da? Jeg forstod ikke helt planene hans. – La oss gifte oss, Marina, foreslo Valentin uventet. – Jeg vet ikke. Jeg har jo barn – ser du. Hvordan tar guttene det? Jeg skynder meg ikke ut i noe, svarte jeg tvilende, men var glad for frieriet. – Barn er flott. Jeg har ei datter på ti, overrasket Valentin meg. – Har du en datter? Har du forlatt henne? spurte jeg overrasket. – Nei da, Marina, jeg tar henne med. Moren hennes sliter med alkohol. Vi skal bli en storfamilie, overrasket han meg ytterligere. – Vent litt, Valentin, storfamilie? Jeg kjenner jo ikke engang datteren din, og du vil gjøre meg til mamma med én gang. Du drar det vel litt for raskt nå. Gi meg litt tid. Jeg må snakke med guttene mine. Vi får se. Kom, jeg skal lage mat til deg, din rare «brudgom», smilte jeg. Noen storfamilie ble det selvsagt ikke. Vi hadde både krangler, tårer og dramatikk. Vi var alle så ulike. Ikke alle klarer å gi seg i en diskusjon. …Tiden flyr alltid. Min eldste sønn Anders og Valentins datter, Alina, giftet seg – og gikk imot oss. De begynte å trekke frem barndomssår og beskyldte oss for å ha ødelagt etablerte familier. Dessuten, mente de, skulle ikke Valentin ha forlatt sin drikkende kone, og jeg skulle som enke ikke giftet meg på nytt. Anders og Alina flyttet ut, stolte, til en leid leilighet. Vi bare trakk på skuldrene og … fortsatte å elske hverandre. …Ett år gikk. Barna kom ikke tilbake. Alina ringte Valentin kun på bursdagen hans. …Etter tre år inviterte barna oss på besøk. Vi ble både glade og litt skeptiske. Men vi gikk. Det viste seg at Alina og Anders hadde fått en sønn. Det var vårt felles barnebarn. For en glede det var! Over festbordet ba Alina og Anders oss om tilgivelse. De sa at livet er fullt av overraskelser. Man må tilgi og hedre foreldre, som har gitt en livet. Derfor hadde de kalt sønnen sin Miroslav. For at familien alltid skulle ha fred. Slik fikk vi vår nyfødte lykke – sammen, Valentin og jeg…

GJENFØDT LYKKE Mann, kan du være så snill og la være å følge etter meg hele tiden? Jeg har sagt at jeg

Uncategorized

011

– Kom deg ut! – ropte Børre. – Du er ikke min sønn … – svigermoren klamret seg til bordkanten for å reise seg. – Jeg er ikke din sønn! – Børre grep vesken hennes og kastet den ut i gangen. – Du skal aldri sette din fot her mer! Marie rykket til – hun hadde aldri, på seks år, hørt ham rope slik. Svigermor begynte å reise seg, grep bordkanten. – Du er ikke min sønn! – Børre kastet vesken hennes ut og ropte: – Du skal aldri komme tilbake!

Gå ut! ropte Børre. Hva gjør du, gutten min svigermoren begynte å reise seg, grep tak i bordkanten.

Uncategorized

020

– Jeg vil ikke være mamma! Jeg vil ut av huset! – sa datteren min til meg. Datteren min ble gravid som 15-åring, og skjulte det lenge. Jeg og mannen min fikk vite om det først da hun var fem måneder på vei. Abort var selvfølgelig uaktuelt. Vi fikk aldri vite hvem som var faren til barnet. Datteren min fortalte at de bare hadde vært sammen i tre måneder før det tok slutt, og hun visste ikke engang sikkert hvor gammel han var. – Kanskje 17, kanskje 18. Eller kanskje 19! – svarte hun. Vi ble naturligvis sjokkert over å få beskjed om at datteren vår var gravid. Vi visste at det ville bli vanskelig for oss alle. I tillegg sa datteren min hele tiden at hun gledet seg til å bli mamma og virkelig ville ha barn. Jeg visste at hun ikke forsto hva det ville si å være mor. Fire måneder senere fødte hun en fantastisk gutt – frisk og sterk. Men fødselen var vanskelig, og hun brukte fire måneder på å komme til hektene igjen. Uten min hjelp hadde hun ikke klart seg, så jeg sluttet å jobbe og tok meg av både henne og barnebarnet. Da hun kom til krefter igjen, ville hun nesten ikke være i nærheten av babyen. Om natten sov hun, og på dagtid ville hun ikke ta seg av ham. Jeg gjorde alt jeg kunne: snakket, ba, forklarte – til og med kjeftet på henne for at hun ikke hjalp til. Da sa hun: – Jeg ser at du elsker ham. Så adopter ham, da! Jeg kan være storesøsteren hans. Jeg vil ikke være mamma, jeg vil kunne gå ut med venninner og dra på diskotek! Jeg vil ha det gøy! Jeg trodde kanskje hun hadde en fødselsdepresjon. Men det viste seg at hun rett og slett ikke elsket sitt eget barn. Til slutt fant vi ut at vi måtte ordne opp, og vi fikk omsorgsretten for barnebarnet. Datteren min ble helt uberegnelig. Hun ville ikke høre på oss, gikk ut om natten og kom hjem tidlig om morgenen. Hun brydde seg ikke om sønnen sin i det hele tatt. Slik gikk årene. Vi begynte å tro at ingenting kom til å endre seg. Barnebarnet vokste og utviklet seg. I løpet av to år hadde han forandret seg mye: lært å gå og snakke, og han var alltid blid og glad. Han ble kjempeglad når datteren min kom hjem: løp til henne, klemte henne og fortalte henne ting. Og plutselig smeltet hjertet hennes – hun ble en fantastisk mor. Nå bruker hun all sin fritid sammen med sønnen sin. Hun klemmer og kysser ham hele tiden. Ofte sier hun også: – Jeg er så lykkelig som har en sønn! Han er det mest dyrebare jeg har i livet! Jeg vil aldri gi ham fra meg! Vi er utrolig glade for at det endelig har blitt fred og ro i familien vår.

Jeg vil ikke være mamma! Jeg vil ut av huset! sa min datter til meg, og stemmen hennes spratt mellom