I omtrent en time satt jeg og betraktet de kommende foreldrene, knapt ferdige med videregående.
Nylig var jeg på et besøk hos gynekologen. Som vanlig var det lang ventetid, og legen var forsinket. Bak meg stod en gravid jente på rundt atten år, sammen med barnefaren på samme alder. Disse foreldrene lot ikke til å bry seg om køen, men oppførte seg morsomt og barnslig. Faren lo høyt gjennom hele gangen, tydelig stolt over å skulle få en sønn:
Er det ikke kult at det blir en gutt? Hehehehe
Dette gjentok han minst ti ganger, før han plutselig utbrøt:
Oi, vi har jo ikke gitt ham noe navn enda! Hva med å kalle ham opp etter en av legene her?
Han begynte å traske opp og ned gangen, leste opp navnene på legene på dørene, og kom med sine egne kommentarer. Etter å ha fullført sin lille runde satt han seg igjen ved siden av den gravide kjæresten sin og begynte å fnise. En eldre dame som gikk forbi stoppet opp og sa med tydelig irritasjon:
Unge mann, kan du vise litt respekt og roe deg ned litt?
Gutten så overrasket på henne og svarte:
Er bestemoren min også gravid, eller? Hihihi…
Jenta satt og smålo sammen med ham, med samme umodne uttrykk i ansiktet. Jeg måtte virkelig anstrenge meg for å ikke si noe, men jeg ønsket ikke å starte en diskusjon med en gravid jente. Da begynte faren å mase om noe annet mat.
Jeg holder på å dø av sult! Åh, herregud
Jeg er sulten, og det er fortsatt en halvtime til vi kommer inn
Skal vi gå og spise kjøttkaker? Så kommer vi tilbake etterpå!
Jeg har ikke lyst på kjøttkaker.
Nå er du jo blitt skikkelig kresen! Hahaha
Alle i venterommet fikk vondt i hodet av all denne praten, men heldigvis bestemte paret seg for å gå et sted om det var for å spise kjøttkaker eller noe annet, spilte mindre rolle. Det viktigste var at de forlot rommet.
Med en blanding av lettelse og uro slo det meg: Hva slags oppdragelse kommer barnet deres egentlig til å få? Mest sannsynlig vil barnet vokse opp med like dårlige manerer. Man kan jo håpe at besteforeldrene vil blande seg inn, men hvis de har oppdratt slike barn selv, er det kanskje lite håp for at barnebarna vil få det noe bedre.
Livet lærer oss at voksenrollen krever mer enn bare alder; modenhet og respekt former ikke bare oss selv, men også generasjonene som kommer etter oss.
