Å ELSKE I TÅLMODIGHET, TÅLE MED KJÆRLIGHET Ivan og Darja var kirkelig viet. På bryllupsdagen, da prosesjonen nærmet seg kirken, blåste plutselig en voldsom sommerstorm opp. Uten forvarsel rev vinden av brudesløret og førte det høyt til værs, før det dalte ned i en sølete vanndam. Alle gjestene gispet av forskrekkelse. Stormen la seg raskt. Ivan løp etter sløret, men rakk aldri å ta det igjen. Det kritthvite sløret lå i den svarte pytter. Darja ropte, skjelvende og opprørt, til sin kommende ektemann: – Vania, ikke ta det opp! Jeg vil ikke bære dette sløret! De eldre damene utenfor kirken begynte hviskende å spå om stormfulle tider i det nye hjemmet… En kunstig hvit blomst ble kjøpt på nærmeste butikk og festet i håret til Darja – å finne et nytt slør var umulig, de kunne jo ikke komme for sent til sitt eget bryllup! Brudeparet sto i vapenhuset foran alteret, holdt bryllupslys og avla ekteskapsløfter. For Gud. Men før den kirkelige vielsen hadde de allerede signert papirene og feiret en flott fest. For folk… Tre år senere hadde de to barn: Sofie og Artur. Familiehverdagen var god og hverdagslig for både store og små. …Men ti år etter banket en ung kvinne på hjemme hos Ivan og Darja. Darja ønsket alltid gjester velkommen – inviterte og uanmeldte. Hun serverte god mat, lot dem føle seg vel og pratet åpent med dem. Denne gangen var gjesten spesiell. Hun kom da Ivan ikke var hjemme. Instinktivt vurderte Darja kvinnen med et blikk: velbygd, vennlig, svært vakker og ung. – Hei, Darja. Jeg heter Mila. Jeg er fremtidens kone til… din mann, presenterte hun seg. – Så interessant! – utbrøt Darja overrasket. – Og hvor lenge har Ivan vært din forlovede? – fortsatte Darja samtalen. – Lenge. Men jeg kan ikke vente lenger. Vi skal ha et barn sammen, svarte Mila uten å nøle. – Hm… altså: en ekte kone, elskerinnen og et uekte barn… Vet du at Ivan og jeg er kirkelig viet? Vi har barn, sa Darja og forsøkte å fornuftige Mila. – Jeg vet alt. Men vi elsker. For livet! Du kan jo få ekteskapet oppløst. Mannen din er jo ikke trofast. Jeg har sjekket. Det går, overtalte Mila. – Vel, unge kvinne! Jeg kan ikke anbefale deg å rote i et annet hjem! Vi klarer oss uten deg, både med troskap og kjærlighet! – sa Darja, nå lettere irritert. – Ha det! Kvinnen trakk på skuldrene, som om hun ville si “jeg har i alle fall advart deg”, og forsvant. Darja lukket døren hardt etter henne. “Hun har funnet ut alt … for en frekkas! Du får aldri se Ivan igjen!” tenkte hun sint. Hun begynte å minnes hvordan Ivan de siste månedene hadde forandret seg mot henne og barna – klassiske unnskyldninger som overtid, uventede jobbreiser, plutselig interesse for fisking eller jakt… Alt dette passet – kvinnen kjenner falskheten før ordene. Men Darja jagde bort mørke tanker. Kanskje bare innbilning; kanskje er ektemannen uskyldig? Da Ivan kom hjem samme kveld, dekket Darja bordet og ventet til etter middagen før hun forsøkte å ta opp det vanskeligste. – Ivan, er du forelsket? – Ja, svarte han, anspent. – Elskerinnen din var på besøk i dag. Er det alvor? – Jeg er en drittsekk! Klarer ikke leve uten Mila! Har prøvd å avslutte – det gikk ikke! Slipp meg fri, Dasha! – Du er fri… svarte Darja, vel vitende om at det ikke hjalp å mane til samvittighet, eller minne ham på barna. …Ivan flyttet til sin nye kjæreste. Darja dro til kirkens prest for råd. Han lyttet og sa: – Mitt barn, kjærligheten er langmodig, den tar aldri slutt! Du har rett til å oppløse ekteskapet, siden din mann har falt for kjødet. Eller du kan tilgi, be og vente på hans retur. Veiene er uransakelige… …To måneder senere merket Darja at hun ventet barn – Ivans barn. Hun tok det som et tegn på at han ville angre og kanskje en dag vende hjem. Hun fødte en gutt. Moren foreslo å kalle ham Jan – norsk for Ivan. “Kanskje kommer din Ivan tilbake, livet er underlig”, sa hun. Mor hjalp Darja med barn og husholdning. Ivan besøkte Sofie og Artur, ga gaver, tok barna med til sjøen og sendte penger til Darja i konvolutt. Darja ba barna aldri fortelle om Jan til pappa, men selvsagt overhørte Sofie, og betrodde alt til Ivan da hun var på besøk. Ivan trodde Darja hadde fått seg en ny mann og at Jan ikke var hans barn, og han kjente et stikk av savn over den gamle familien… Og i mellomtiden lå Milas graviditeter galt av sted – to ganger mistet hun barnet. Ivan hjalp Mila gjennom sorgen og bebreidet seg for alle ulykker. Darjas tidligere studiekamerat Valerij begynte samtidig å dukke opp på besøk. For år siden hadde han fridd, men Darja hadde aldri vurdert ham som ektemann – for ivrig, humørløs, mammasgutt. Men da Ivan kom inn i bildet, fikk Valerij avslag. Nå dukket han altså opp igjen. En dag i en regntung høst satt Darja på bussen, og plutselig satt Valerij ved siden av henne og hilste. – Kom innom på besøk, bød Darja. Valerij takket ja, kjøpte vin og godsaker og kom. Over kveldsmaten åpnet Darja seg for ham, og han lyttet forståelsesfullt. Som takk kysset hun ham på kinnet: en god venn var alt. Det viste seg at Valerij aldri fikk barn eller kone – skjebnen, kanskje. Han ble en fast støtte for Darja og barna, men hun gjorde det klart at hun ventet på sin ektemann Ivan. Valerij respekterte grensene – det var bedre enn å være ensom. Samtidig, i Ivans nye hjem, fikk Mila etter mye smerte og sykdom endelig en datter, Bozhena, “den velsignede”, slik at hun skulle være nær Gud. Mila husket Darjas ord – stjålen lykke smaker alltid bittert… Først da datteren kom, skjønte hun hvilket sår hun hadde påført Darja. Det var en sorg hun aldri ville tilgi seg selv for. Ivan forgudet sin nye datter, var hengiven pappa, og tiden rant videre … …Fem år gikk. Alle barna vokste, de voksne enda mer. Så ble Mila alvorlig syk – bare tretti år gammel. Ivan gjorde alt for henne: sykehus, behandlinger, medisiner… Men til slutt sendte legene henne hjem for å dø. – Kjære Ivan, ta meg med til din “riktige” kone. Vær så snill! hvisket Mila. Ivan forsto ikke, men sa ja. Darja visste Mila var uhelbredelig, datteren Sofie hadde sagt det. Hun sa ja til besøket. Da Ivan bar inn den syke Mila, samlet Darjas familie seg i undring. – La meg være alene med Darja, ba Mila med svak stemme. Alle gikk stille ut. Darja nærmet seg Mila og så hvor syk hun var. Deretter satte hun seg på sengekanten. – Tilgi meg, om du kan, Darja! Jeg har fått min straff. Vær så snill, ta Bozhena til deg! Jeg har ingen, unntatt deg og Ivan. Lov meg at dere gir Bozhena et hjem! Tårene rant nedover Milas ansikt. Darja grep forsiktig hånden hennes. – Mila! Gud straffer ikke, vi gjør det selv! Jeg har for lengst tilgitt deg. Ikke bekymre deg for Bozhena, hun skal få det bra hos oss. Bli her du også! Vær trygg, du skal bli frisk! Stol på Gud, han kan alt! Ikke bli redd. Det ble slik: Darjas hjem ble som et norsk folkeeventyr, der alle fikk plass – også Mila. Hele huset pleiet Mila – spesielt Valerij, som viste seg å bli hennes nærmeste trøst, og med tiden også hennes kjærlighet. Et halvt år senere var Mila utenfor fare. Hun følte at livet vendte tilbake. Mila innså at det var Valerij som ga henne nytt håp. Ivan ville hun alltid bære i hjertet, men han var Darjas mann. Men Valerij kunne hun dele livet med – han elsket både henne og Bozhena. …En dag samlet Mila familien og sa: – Dasha og Ivan! Bozhena, Valerij og jeg flytter nå. Tusen takk for alt, for husrom, omsorg og kjærlighet! Ivan og Darja utvekslet blikk. De visste kjærligheten mellom Mila og Valerij vokste, og at det var rett slik. Før de dro, hadde Ivan og Darja hatt en tøff samtale: – Dasha, uansett utfall vil jeg og må jeg være med deg igjen. Kan du tilgi meg? – Hva tror du selv, Ivan? For all del! Hva med Bozhena? spurte Darja. – Ja, Bozhena er min datter. Hun vil alltid være velkommen, svarte Ivan. Mila omfavnet Ivan før hun dro: – Elsk din Darja! Elsk henne høyere enn livet selv! Skad henne aldri. – Vær lykkelig, Mila, svarte Ivan…

Author Fame LovingViews 5

Du, nå skal jeg fortelle deg en historie som kunne vært hentet rett ut fra et lite sted utenfor Hamar, sånn midt på Hedmarken.

Eirik og Ingrid hadde inngått ekteskap i kirken, slik det sømmer seg for skikkelige folk. På bryllupsdagen, idet følget nærmet seg kirka, blåste det opp til et skikkelig sommervær med vind og torden ut av ingenting. Plutselig feide stormen sløret til Ingrid opp mot himmelen som en ballong. Det svevde rundt i lufta før det til slutt falt ned i en skitten søledam, til alles sjokk. Vinden la seg like fort som den kom.

Eirik ilte til for å hente sløret, men rakk det ikke før det ble klissvått og skittent. Ingrid ropte forvirra:
Ikke ta opp det sløret, Eirik! Jeg vil ikke ha det på meg nå!
Bunadskledde tanter og bestemødre hvisket bekymret om at dette sikkert varslet en turbulent fremtid.

I stedet fikk de kjøpt en billig, hvit plastblomst på Narvesen og festet den i håret hennes, for det var ikke tid til å få nytt slør. For sent å komme for seint til sitt eget bryllup, ikke sant?

Der sto de så i våpenhuset med hvite lys mellom hendene og ga hverandre løfter foran Gud. Men, før velsignelsen i kirka, hadde de alt vært innom kommunehuset og ordnet papirene for syns skyld.

Tre år senere var de to barn rikere: en datter som het Sigrid og en sønn, Jonas. Livet gikk sin vante, fredelige gang.

Så ti år etter at det hele startet sto plutselig en ukjent ung kvinne på døra.
Ingrid, som alltid tok vel imot folk, enten de var ventet eller ikke, inviterte henne inn og satte på kaffe. Samtalen tok raskt en overraskende vending:

Hei, jeg heter Marte, og jeg er kommende kone til… mannen din, sa hun.
Såpass, ja, svarte Ingrid spørrende.
Og hvor lenge har du vært forlovet med Eirik, da?
Lenge. Nå kan jeg ikke vente lenger, for jeg er gravid med hans barn, sa Marte, fullstendig uten å blunke.

Ingrid prøvde å forklare rolig at hun og Eirik var viet i kirka til døden skilte dem. At det fantes barn. Marte hadde likevel bestemt seg; kjærligheten deres var skjebnebestemt, sa hun, og oppfordret Ingrid til å “løse” Eirik.
Kjære deg, du bør la andres ekteskap være i fred! Vi ordner opp i vårt eget.
Marte trakk på skuldrene og forsvant ut døra.

Etter besøket haglet tankene hos Ingrid. Hun så jo at Eirik hadde forandret seg: han var mindre hjemme, viste mindre interesse for både henne og barna, og kom med unnskyldninger om overtid eller fisketurer selv om han aldri før hadde vist interesse for sånt. Kvinner har en slags nese for slike ting.

Da Eirik kom hjem, brukte hun sin vante “først-middag-så-krise”-strategi, og spurte rett ut:
Eirik, er du forelsket?
Ja, det er jeg, sa han lavt.
Hun var her i dag, kjæresten din. Betyr hun virkelig så mye?
Jeg er et svin. Jeg klarer meg ikke uten Marte. La meg gå, Ingrid.
Du får gå, svarte Ingrid, vel vitende at det var nytteløst å moralisere.

Eirik flyttet til Marte. Ingrid dro til kirka for råd hos presten. Han lyttet og sa:
Kjærlighet er tålmodig og slettes ikke selvopptatt. Du kan få annullere ekteskapetmen du kan også tilgi og vente. Guds veier er uransakelige.

To måneder senere kjente Ingrid at hun ventet barn. Det måtte jo være Eiriks, og hun tok det som et tegn på at han kanskje kom tilbake. Hun bar barnet fram, og da en frisk gutt ble født, foreslo Ingrids mor navnet Even. Kanskje, sa hun, kommer faren tilbake.

Heldigvis stilte mor opp med alt barnepass, mat og råd. Eirik, på sin side, besøkte Sigrid og Jonas, kom med presanger, dro dem med på hytta, sendte penger på Vipps. Men Ingrid forbød barna å fortelle ham om Even så langt det var mulig med snakkesalige smårollinger.

På en av Sigrids overnattinger hos faren, røpte hun det for Eirik. Han trodde Ingrid hadde fått seg ny type og ble sønderknust over tanken. Lite visste han at det var hans eget barn.

Marte, på sin side, hadde det ikke lett. Hun mistet først en datter under fødselen, deretter mistet hun et nytt barn til spontanabort. Sorg og tap preget dem begge. Eirik løp frem og tilbake med bær, syltetøy og kuleis, men Marte trengte en pause. Alt føltes meningsløst.

Samtidig begynte Ingrids gamle klassekamerat, Tor, å dukke opp. Han hadde vært forelsket i henne allerede på universitetet, men hun hadde aldri tatt ham seriøst syntes han var litt for dillete og mammadalt. Men han var snill og lojal, og barna likte ham han kom alltid med smågaver. Ingrid var tydelig: “Du får gjerne komme innom, men jeg venter på Eirik. Ikke mer enn vennskap.”

Tor svarte: “Da får jeg være vennen eller storebroren din, og tante til barna dine.”
Han syntes det var bedre enn å sitte alene hjemme.

Etter noen år fikk Marte og Eirik endelig ei datter som overlevde de ga henne navnet Benedikte, et navn som betyr velsignet. Marte kastet seg inn i det å være mor, men hun kjente på en tung anger; ofte tenkte hun på alt hun hadde forårsaket.

Benedikte ble det store lyspunktet for Eirik han elsket å trille henne i vogna, synge for henne om kveldene og bade henne. Marte nøt synet av en pappa som virkelig stilte opp.

Tida gikk, og fem år senere fikk Marte en alvorlig sykdom, bare 30 år gammel. De raste mellom sykehus og leger. Hun hadde ikke lenge igjen, skjønte Eirik.

En dag ba Marte Eirik kjøre henne til Ingrid. Sigrid hadde allerede fortalt moren at Marte var syk, og Ingrid sa ja med en gang Eirik spurte. Han bar Marte forsiktig inn i huset hele familien samlet seg, og Marte ba alle gå ut bortsett fra Ingrid.

Tilgi meg hvis du kan, Ingrid. Jeg har fått Guds straff. Bitte deg ta vare på Benedikte. Hvis ikke jeg blir frisk, så lov at du og Eirik tar dere av henne!
Tårene trillet. Ingrid tok hendene hennes og svarte mykt:
Marte. Vi straffer oss ofte selv. Jeg bærer ikke nag. Benedikte skal jeg hjelpe dere med. Flytt inn her, dere begge. Stort hus, plass til alle. Jeg lover deg kanskje blir du frisk. Vi gir oss ikke!

Alle i huset hjalp til med å ta vare på Marte, men ingen like mye som Tor. Han satt inne hos henne, snakka til henne, holdt henne oppe. Til slutt kjente han de varme følelsene vokse. Benedikte kalte han Guds blomst, og han ble så glad i både henne og Marte.

Marte ville leve, og sakte men sikkert ble hun faktisk bedre! Livet begynte å vende tilbake. Sola skinte på nytt for henne.

Et halvt år gikk, og en dag da hele storfamilien satt til lunsj sa Marte:
Ingrid, Eirik! Nå flytter vi. Jeg og Benedikte, og Tor. Takk for alt dere har gjort for oss for varmen, omsorgen, alt sammen.

Eirik og Ingrid utvekslet et blikk de visste at mellom Marte og Tor hadde det oppstått ekte kjærlighet.

En tid før hadde Eirik hatt en vanskelig prat med Ingrid:
Uansett hva som skjer med Marte, vil jeg hjem til deg, Ingrid. Du er den rauseste jeg vet om kan du ta meg tilbake?
Selvsagt kan du komme tilbake, svarte Ingrid med et smil. Kanskje burde jeg be deg om unnskyldning. Livet er hardere lærermester enn noen annen nå har vi lært.

Men hva med Benedikte? Hun elsker deg, Eirik.
Benedikte er alltid velkommen hos oss, og jeg vil aldri svikte henne, sa Eirik bestemt.

Da Marte sto på trammen, tok hun farvel med Eirik.
Elsk Ingrid som aldri før, Eirik. Pass på henne. Jeg vil alltid huske deg, sa Marte og gav ham et siste kyss.
Vær lykkelig, Marte, svarte Eirik stille.

Og slik, venn, startet en ny vår for dem alle fylt av raushet, tilgivelse og kjærlighet på et skikkelig norsk vis.