Gjenfødt lykke – Mann, kan du slutte å gå etter meg overalt? Jeg har fortalt deg at jeg sørger over min avdøde ektemann. Ikke følg etter meg! Jeg begynner å bli redd deg! – stemmen min steg mot rop. – Jeg husker det, jeg husker det… Men jeg har en følelse av at du sørger mest over deg selv. Unnskyld meg, – ga ikke min …beundrer seg. …Jeg var på rekreasjon på et norsk kursted. Jeg ønsket bare ro og fuglesang, ikke maset fra pågående menn. For ikke lenge siden hadde jeg mistet ektemannen min brått. Jeg trengte tid til å finne tilbake til meg selv og forstå det store tapet. …Oleg og jeg skulle akkurat begynne oppussingen hjemme, vi hadde spart penger og unnet oss ingenting. Så, plutselig, ble han dårlig, ambulansen kunne ikke hjelpe. Det var hans andre hjerteinfarkt. Etter begravelsen sto jeg der, uten min andre halvdel og uten oppusset leilighet. Men jeg hadde to tenåringssønner. Jeg mistet motet. Hvordan komme seg videre etter dette? På jobben fikk jeg tilbud om opphold på sanatoriet. Jeg ville egentlig ikke. Orket ikke tanken på å forlate leiligheten. Kollegaene insisterte: – Du er ikke den første og ikke den siste som blir enke. Du har barn, du må leve! Dra nå, Marina, samle tankene dine og slå deg litt løs. Så, med tungt hjerte, dro jeg. Førti dager hadde gått siden ektemannen døde. Smerte i hjertet ga seg ikke. På sanatoriet fikk jeg rom sammen med en livsglad jente som het Vilde. Hun lyste av glede og overskudd. Det irriterte meg nesten. Jeg ville ikke dele sorgen med Vilde. Og hvorfor skulle jeg plage en ung jente med det? Hun ble sjekket opp av aktivitetslederen – du vet, på slike steder er det alltid noen single, skilte eller triste enkemenn. Jeg lot meg ikke lure… Jeg advarte Vilde mot denne luringen. Sikkert gift både én og to ganger. Vilde lo og sa: – Ikke skrem meg, Marina! Jeg vet nok hvordan verden fungerer… Og «spurven» fløy ut på stevnemøter om kvelden. Selv satt jeg på rommet en hel uke. Leste i en bok jeg ikke husket et ord fra, så på TV uten å se på skjermen. En morgen våknet jeg i overraskende godt humør. Kikket ut – for en fryd! Tenkte jeg skulle ta meg en tur i skogen og høre på fuglene. Da møtte jeg ham, den fremmede mannen. Jeg hadde selvsagt lagt merke til ham i matsalen. Han var helt uinteressant, kortvokst med et pågående blikk. Minst et hode lavere enn meg. Ubehagelig type. Men han var velstelt, nybarbert, kledd som en mannequindukke. Hver middag hilste han ærbødig. Jeg nikket knapt tilbake av høflighet. En kveld satte han seg ved bordet mitt. – Kjeder De Dem, frue? spurte han med fløyelsmyk stemme. – Nei, svarte jeg anspent. – Ikke lyg, unge frue. Det står tristhet skrevet i ansiktet ditt. Kanskje jeg kan hjelpe? fortsatte den pågående mannen. – Du har rett. Det er sorg over min avdøde ektemann. Flere spørsmål? Jeg tørket hendene i servietten og reiste meg for å signalisere at samtalen var over. – Beklager, jeg visste ikke. Kondolerer. Men la oss bli kjent, da. Valentin, sa han raskt da jeg forlot bordet. Det var tydelig at Valentin fryktet å miste kontakten. – Marina, svarte jeg kort før jeg skyndte meg bort. Nå satte Valentin seg til mitt bord hver kveld med blomsterbuketter – blåklokker som vokste overalt i distriktet. Jeg skal ikke nekte for at det var hyggelig. Men jeg hadde ingen planer om å innlede noe videre forhold. Det var unødvendig… Valentin ga seg ikke. Han begynte å slå følge på kveldsturene mine. Jeg begynte til og med å gå i sko uten hæl for ikke å gjøre høydeforskjellen mellom oss enda større. Men Valentin brydde seg ikke om sin korte skikkelse eller blanke isse. Jeg skjønte at det var stemmen som forførte damer. Jeg hadde aldri hørt maken til innsmigrende mannsrøst. Jeg mistenker at jeg havnet rett i garnet hans. Valentin og jeg gikk nå sammen på dansekvelder, dro på tur til byen og handlet frukt… Min kjekkekavalér forsøkte jevnlig å få meg med til sitt rom. Jeg holdt stand som en standhaftig tinsoldat. En kveld minnet Valentin meg på: – Marina, i morgen reiser vi hjem. Vil du kanskje ta en kopp te med meg på rommet mitt i kveld? – Jeg må tenke, svarte jeg ubestemt. Siste kveld på sanatoriet. Jeg bestemte meg for å ikke såre Valentin og gikk dit, vel vitende om hvordan det ville ende… Bordet var flott dekket, fylt med godbiter. «Han har nok lånt serviset i matsalen,» tenkte jeg fornøyd. Valentin tilbød galant plass ved bordet. Plutselig dukket det opp en flaske champagne. – Skal vi, Marina? Jeg vet ikke hvordan jeg skal skilles fra deg i morgen. Kan jeg få adressen din? Jeg kommer helt sikkert til å besøke deg, sa Valentin litt trist. – Du glemmer meg sikkert etter en dag. Jeg kjenner typen. Hva skåler vi for, Val? – jeg var klar for hva som helst nå. – For kjærligheten, Marina, for kjærligheten! svarte Valentin og løftet glasset. …Om morgenen våknet vi omfavnet. Herregud, hvorfor holdt jeg meg tilbake hele oppholdet? Hvorfor gikk jeg ikke rett bort til rommet til Valentin? Så mye tid tapt! Til syvende og sist var jeg hodestups forelsket. Og nå måtte jeg samle sammen tingene mine og dra. Jeg tok farvel med romvenninnen min, Vilde. Hun satt på sengen og gråt. – Hva har skjedd, Vilde? spurte jeg. – Jeg er gravid, Marina. Og vet ikke hvem faren er, gråt hun. – Var det den aktivitetslederen? Eller hvem? – prøvde jeg. – Jeg møtte en annen også … Han er gift og bor i nabobygget, svarte hun. – Å, Vilde. Ring foreldrene dine og få dem hit. Hvordan kunne de sende deg hit alene? Først går vi til sanatoriedirektøren, så ser vi. Vilde løp gråtende ut. Ja, jente, du lærer av årene. Jeg gjorde meg klar til å reise. Egentlig ville jeg ikke dra. På 24 dager var alt blitt kjent – særlig Valentin… Bussen kom. Valentin kom for å følge meg med en bukett blåklokker. Jeg måtte felle en tåre og ga ham en god klem. Så var det over. Et kort, men sterkt forhold. Hjertet mitt blødde. Om Valentin hadde bedt meg bli, hadde jeg kanskje gjort det… Vi bodde i hver vår by. Den eneste kontakten var per brev. Så fikk jeg et brev – fra Valentins kone. Hun visste om oss. Men jeg måtte ikke tro jeg hadde noen sjanse, hun var bare 30, mens jeg var 40. Jeg svarte ikke. Hva var vitsen? …Et halvt år senere dukket Valentin uventet opp hjemme hos meg. Sønner stirret overrasket, men kommenterte ikke. – Valentin? Bare på gjennomreise? spurte jeg (egentlig håpet jeg å høre: «Jeg blir hos deg for alltid»). – Bare på besøk … eller kanskje mer. Jager du meg bort, Marina? nølte Valentin i døråpningen. Guttene gikk beskjemmet inn på sitt rom. – Kom inn. Hva er det egentlig? Har du med brev fra kona di? ironiserte jeg. – Unnskyld, Marina. Skrev til deg, men kona mi fant brevet … Jeg innrømmer, det var feil. Vi er skilt nå, forklarte Valentin. – Valentin, jeg visste ikke at du … var gift. Da hadde det aldri skjedd noe. Hva nå da? Jeg forstod ikke helt planene hans. – La oss gifte oss, Marina, foreslo Valentin uventet. – Jeg vet ikke. Jeg har jo barn – ser du. Hvordan tar guttene det? Jeg skynder meg ikke ut i noe, svarte jeg tvilende, men var glad for frieriet. – Barn er flott. Jeg har ei datter på ti, overrasket Valentin meg. – Har du en datter? Har du forlatt henne? spurte jeg overrasket. – Nei da, Marina, jeg tar henne med. Moren hennes sliter med alkohol. Vi skal bli en storfamilie, overrasket han meg ytterligere. – Vent litt, Valentin, storfamilie? Jeg kjenner jo ikke engang datteren din, og du vil gjøre meg til mamma med én gang. Du drar det vel litt for raskt nå. Gi meg litt tid. Jeg må snakke med guttene mine. Vi får se. Kom, jeg skal lage mat til deg, din rare «brudgom», smilte jeg. Noen storfamilie ble det selvsagt ikke. Vi hadde både krangler, tårer og dramatikk. Vi var alle så ulike. Ikke alle klarer å gi seg i en diskusjon. …Tiden flyr alltid. Min eldste sønn Anders og Valentins datter, Alina, giftet seg – og gikk imot oss. De begynte å trekke frem barndomssår og beskyldte oss for å ha ødelagt etablerte familier. Dessuten, mente de, skulle ikke Valentin ha forlatt sin drikkende kone, og jeg skulle som enke ikke giftet meg på nytt. Anders og Alina flyttet ut, stolte, til en leid leilighet. Vi bare trakk på skuldrene og … fortsatte å elske hverandre. …Ett år gikk. Barna kom ikke tilbake. Alina ringte Valentin kun på bursdagen hans. …Etter tre år inviterte barna oss på besøk. Vi ble både glade og litt skeptiske. Men vi gikk. Det viste seg at Alina og Anders hadde fått en sønn. Det var vårt felles barnebarn. For en glede det var! Over festbordet ba Alina og Anders oss om tilgivelse. De sa at livet er fullt av overraskelser. Man må tilgi og hedre foreldre, som har gitt en livet. Derfor hadde de kalt sønnen sin Miroslav. For at familien alltid skulle ha fred. Slik fikk vi vår nyfødte lykke – sammen, Valentin og jeg…

Author Fame LovingViews 10

GJENFØDT LYKKE

Mann, kan du være så snill og la være å følge etter meg hele tiden? Jeg har sagt at jeg sørger etter min mann. Ikke stalk meg! Jeg begynner å bli redd deg! stemmen min steg noen hakk.

Jeg husker, jeg husker… Men det føles som det er deg selv du sørger over. Unnskyld meg, ga ikke min…beundrer seg.

Jeg hadde fått rekreasjon på et lite kursted i Gudbrandsdalen. Alt jeg ønsket meg var stillhet og fuglesang, ikke oppmerksomheten til pågående menn. For bare litt siden døde min ektemann, Trond, helt uventet. Jeg trengte tid til å puste, fatte tapet. Vi hadde akkurat begynt med oppussing av leiligheten vår, sparte hver eneste krone, unnet oss ingenting. Så… ble Trond brått dårlig, ambulansen kom for sent. Det var hans andre hjerteinfarkt. Jeg ble sittende igjen alene uten livsledsager, uten halvferdig oppussing, men med to tenåringssønner. Hjertet sank. Hvordan skulle jeg klare å bære dette?

På jobben fikk jeg et opphold på kurstedet. Jeg protesterte, ville knapt forlate leiligheten. Kollegene insisterte:
Du er verken første eller siste enke. Du har barn. Du må leve videre. Dra, Liv, få tankene litt bort, kom deg til hektene.

Så jeg dro, tung til sinns.

Det hadde gått førti dager siden Trond døde. Smerte i sjelen ville ikke slippe. De satte meg på rom med en sprudlende ung dame, Sigrid. Hun oste av livsglede. Det gjorde meg nesten irritert, for jeg følte meg ikke klar til å dele sorgen min med henne og hvorfor skulle en så ung jente bære mine byrder? Rundt henne svinset straks stedets underholdningsansvarlige, en typisk type for slike steder: enten enslige, skilte eller sørgende menn. Sigrid lo og sa:
Slapp av, Liv! Jeg har sjekket ut flere slike karer før!

Så forsvant denne «lille spurven» ut på dater om kveldene, mens jeg tilbrakte én uke inne på rommet, leste gamle bøker som jeg allerede hadde glemt handlingen til, holdt øynene på TV-skjermen uten å egentlig følge med.

Så, en morgen våknet jeg med litt lettere hjerte. Så ut: Norske løvtrær badet i morgensol, fuglene kvitret. Jeg bestemte meg for å ta en tur i skogen. Det var der jeg møtte ham.

Jeg hadde sett ham før i spisesalen, og umiddelbart likt ham lite. Han var en lav type, blikket altfor direkte. Han rakk meg så vidt til skuldrene. Ubehaget satt i kroppen. Men han var plettfri, ren, kledd som om han skulle på fest. Hver kveld neiet han høflig for meg. Jeg svarte bare ut i luften og dvelte ikke. En kveld satte han seg plutselig ved bordet mitt.

Savner du noen, frue? spurte han med fløyelsmyk stemme.

Nei, svarte jeg tørt.

Ikke si det, unge dame. Hele ansiktet ditt bærer sorg. Kanskje jeg kan hjelpe? fortsatte denne iherdige fremmede.

Du har rett. Sorg etter min døde mann. Noe mer du lurer på? sa jeg, sammenbitt, og reiste meg for å markere at samtalen var over.

Unnskyld, visste ikke. Mine kondolanser. Men la oss bli kjent. Kristian, presenterte han seg raskt.

Jeg forsto at Kristian var redd for å miste muligheten.

Liv, svarte jeg motvillig, og trakk meg tilbake.

Fra da av satte Kristian seg fast ved min plass under middagene, alltid med en bukett blåklokker de blomstret overalt i området. Det var hyggelig, men jeg var bestemt på å ikke innlede noe. Han ga seg ikke, slang seg med på mine kveldsturer, til slutt tok jeg på meg lave sko for ikke å overskride høydebalansen. Men Kristian brydde seg ikke, verken om hårløs issen eller lav høyde. Jeg skjønte, han bergtok kvinner med stemmen. Aldri har jeg hørt en slik varm og tiltrekkende mannsrøst. Jeg kunne føle jeg gled inn i hans nett.

Vi var nå faste på dansegulvet kveld etter kveld, tok sammen turer inn til Lillehammer for å kjøpe epler. Flere ganger forsøkte Kristian å invitere meg inn på sitt rom. Jeg stod på mitt.

Til slutt sa han:
Liv, jeg reiser i morgen. Vil du komme innom rommet mitt i kveld for en kopp te?

Det får jeg tenke på, svarte jeg.

Siste kvelden bestemte jeg meg for å gjøre ham til lags. Jeg visste hva det betydde.

Bordet hans var pent dekket, middag var tryllet frem. «Han har sikkert lånt bestikk fra spisesalen,» tenkte jeg med et smil. Kristian tilbød meg sete, og fant også frem en flaske musserende.

Skal vi starte, Liv? Vet ikke hvordan jeg skal skilles fra deg i morgen. Skriv adressen din, jeg lover å komme på besøk, sa han trist.

Glemmer meg andre dag. Vet hvordan dere menn er. Hva skal vi skåle for, Kristian? spurte jeg, like klar til å satse på ham som på alt annet.

Har du ikke skjønt det? For kjærligheten, Liv, for kjærligheten! svarte han, og løftet glasset.

Neste morgen våknet vi omslyngede. Kjære Gud, hvorfor har jeg stivnet hele tiden, som en gammel sirup? Kunne jeg ikke bare gått rett inn til Kristian? Så mye tid bortkastet! Jeg var jo forelsket som en tenåring. Men nå måtte kofferten pakkes.

Jeg tok farvel med romvenninnen min, Sigrid. Hun satt på sengen og gråt.

Hva har skjedd, Sigrid? spurte jeg.

Jeg er gravid, Liv. Men aner ikke med hvem, hikstet hun.

Var det underholdningsmannen, eller hvem? Jeg forsøkte å finne ut av det.

Vet ikke. Jeg møtte også en annen her, fra nabohotellet. Han er gift, begynte «den erfarne spurven».

Hør, ring foreldrene dine. De får ta det derfra. Vi går ned til ledelsen, kanskje de vet noe mer, sa jeg, moralisert.

Sigrid løp gråtende ut. Ja, jenta kommer til å kjenne på livet.

Jeg gjorde meg klar til å dra hjemover. Alt var blitt så nært disse 24 dagene, spesielt Kristian…

Bussen kom. Kristian kom for å ta farvel, med sin vanlige lille blåklokkebukett. Tårene rant. Jeg ga ham en god klem. Så var det over. Et kort eventyr, men hjertet mitt holdt på å eksplodere. Hadde Kristian bare bedt meg bli, ville jeg sluppet alt og gått med ham…

Vi bodde jo i ulike norske byer, kontakt kun mulig via brev. Det var derfor brevet jeg fikk, var fra Kristians kone. Hun skrev at hun visste om oss, og at hun var tretti, jeg førti og at ingenting noen gang ville bli noe mer. Jeg svarte ikke. Til hva nytte?

Men, et halvt år senere sto plutselig Kristian på døren min. Sønnen min Erik sperret opp øynene, men sa ingenting.

Kristian? Bare på gjennomreise? spurte jeg, med håp om at han ville si at han var kommet for å bli.

Vel… hvis du ikke jager meg bort, Liv? nølte han i døråpningen.

Gutta forlot stua, litt sjenert.

Kom inn. Hva gjelder besøket? Har du med deg brev fra kona? spurte jeg spisst.

Unnskyld, Liv. Jeg prøvde å skrive deg brev, men hun fant det… Jeg innrømmer alt, vi har skilt oss, svarte han.

Kristian, jeg hadde aldri vært med på dette om jeg visste du var gift. Hva nå? spurte jeg, uten å ane hans planer videre.

Du, Liv, skal vi gifte oss? kom det ut av ham, helt uventet.

Jeg vet ikke. Jeg har jo barna hvordan vil de ta det? Dette må vi snakke grundig om, svarte jeg, men gledet meg over spørsmålet.

Barn er flott! Jeg har en jente på ti selv, overrasket han meg.

Datter? Har du forlatt henne?

Nei, Liv, sånn er jeg ikke. Jeg skal hente henne hjem, moren hennes sliter. Vi blir en sammensveiset familie! proklamerte han begeistret.

Vent litt, Kristian! Jeg kjenner jo ikke din datter engang. Gi meg tid. Jeg må snakke med guttene. Og så får vi se. Du, jeg kan lage deg middag du får spise, «brudgom» med hale! sa jeg spørrende og lo.

Selvsagt fikk vi aldri noen helt sammensveiset familie. Vi hadde både krangler, noen rømte hjemmefra, og alt mulig. Alle hadde sine krefter og svakheter, og det er ikke alltid lett å gi seg i diskusjoner.

Tiden flyr.

Min eldste sønn Erik og Kristians datter, Ragnhild, giftet seg. Snart var vi «upopulære» hos dem begge, for både Erik og Ragnhild begynte å rippe opp i gamle sårhøy og bebreidet oss: vi skulle ikke ha ødelagt to familier, faren burde ikke gått fra en alkoholisert kone, og jeg, som enke, burde ikke giftet meg igjen. De flyttet ut i egen leilighet.

Vi trakk på skuldrene, jeg og Kristian, og elsket hverandre likevel.

Ett år gikk.

Ingen av «bortkomne» barna vendte hjem, men Ragnhild ringte Kristian på bursdagen hans. Så, etter tre år, inviterte Erik og Ragnhild oss på besøk. Jeg og Kristian dro, overrasket og litt skeptiske.

Det viste seg at de hadde fått en sønn vårt felles barnebarn. For en glede! Rundt festbordet ba de oss om tilgivelse. Vi har lært, sa de, livet tar mange rare veier! Man må kunne tilgi. Og ære sine foreldre, for de gir oss livet. Derfor fikk gutten navnet Fredrik for at det skal være fred i familien.

Slik fikk jeg og Kristian vår gjenfødte lykke.

Denne erfaringen har virkelig lært meg at livet har sine smerter, men også sine små og store mirakler, dersom man tør å åpne hjertet på nytt.