– Jeg vil ikke være mamma! Jeg vil ut av huset! – sa datteren min til meg. Datteren min ble gravid som 15-åring, og skjulte det lenge. Jeg og mannen min fikk vite om det først da hun var fem måneder på vei. Abort var selvfølgelig uaktuelt. Vi fikk aldri vite hvem som var faren til barnet. Datteren min fortalte at de bare hadde vært sammen i tre måneder før det tok slutt, og hun visste ikke engang sikkert hvor gammel han var. – Kanskje 17, kanskje 18. Eller kanskje 19! – svarte hun. Vi ble naturligvis sjokkert over å få beskjed om at datteren vår var gravid. Vi visste at det ville bli vanskelig for oss alle. I tillegg sa datteren min hele tiden at hun gledet seg til å bli mamma og virkelig ville ha barn. Jeg visste at hun ikke forsto hva det ville si å være mor. Fire måneder senere fødte hun en fantastisk gutt – frisk og sterk. Men fødselen var vanskelig, og hun brukte fire måneder på å komme til hektene igjen. Uten min hjelp hadde hun ikke klart seg, så jeg sluttet å jobbe og tok meg av både henne og barnebarnet. Da hun kom til krefter igjen, ville hun nesten ikke være i nærheten av babyen. Om natten sov hun, og på dagtid ville hun ikke ta seg av ham. Jeg gjorde alt jeg kunne: snakket, ba, forklarte – til og med kjeftet på henne for at hun ikke hjalp til. Da sa hun: – Jeg ser at du elsker ham. Så adopter ham, da! Jeg kan være storesøsteren hans. Jeg vil ikke være mamma, jeg vil kunne gå ut med venninner og dra på diskotek! Jeg vil ha det gøy! Jeg trodde kanskje hun hadde en fødselsdepresjon. Men det viste seg at hun rett og slett ikke elsket sitt eget barn. Til slutt fant vi ut at vi måtte ordne opp, og vi fikk omsorgsretten for barnebarnet. Datteren min ble helt uberegnelig. Hun ville ikke høre på oss, gikk ut om natten og kom hjem tidlig om morgenen. Hun brydde seg ikke om sønnen sin i det hele tatt. Slik gikk årene. Vi begynte å tro at ingenting kom til å endre seg. Barnebarnet vokste og utviklet seg. I løpet av to år hadde han forandret seg mye: lært å gå og snakke, og han var alltid blid og glad. Han ble kjempeglad når datteren min kom hjem: løp til henne, klemte henne og fortalte henne ting. Og plutselig smeltet hjertet hennes – hun ble en fantastisk mor. Nå bruker hun all sin fritid sammen med sønnen sin. Hun klemmer og kysser ham hele tiden. Ofte sier hun også: – Jeg er så lykkelig som har en sønn! Han er det mest dyrebare jeg har i livet! Jeg vil aldri gi ham fra meg! Vi er utrolig glade for at det endelig har blitt fred og ro i familien vår.

Jeg vil ikke være mamma! Jeg vil ut av huset! sa min datter til meg, og stemmen hennes spratt mellom veggene slik som ord ofte gjør i drømmer.

Min datter, Ingrid, var femten den gangen hun plutselig gledet forbi oss som en tåke og skjulte magen sin med store gensere. Hver natt føltes som en forvirret vinterdrøm, der skygger satt i hjørnene og hemmeligheter hvisket fra skapene. Ektemannen min, Olav, og jeg, oppdaget hennes tilstand først da magen hennes var som en rund stein i fjellheimen femte måned, og det var ingen vei tilbake.

Ingen visste hvem guttens far var Ingrid svarte med ord som brakte minner om tåkete bussholdeplasser og forsvunne navn: Kanskje var han sytten, kanskje atten. Kanskje nitten. Alt var usikkert, som ansikter i regnet.

Sjokket slo oss som kaldt fjordvann, men det fantes ikke snakk om abort. Vi holdt sammen, en familie i stormen, skjønt Ingrid snakket stadig om hvor mye hun ville ha barnet. Hun drømte seg selv inn i morsrollen, enda hun ikke ante hvordan det egentlig føltes å være mor.

Fire måneder senere, etter en fødsel som føltes som å klatre opp en isete fjellvegg, kom en gutt til verden. En frisk, liten gutt. Men Ingrid forsvant inn i seg selv, som om natten hadde slukt henne. Hun sov gjennom lyse netter, og ville ikke engang se på barnet i dagslys. Jeg gjorde alt formanet, ba, forklarte, ropte over dører som slo igjen, men Ingrid sa bare:

Jeg ser du elsker ham. Så adopter ham, da! Jeg vil være søsteren hans, ikke moren! Jeg vil ut, le, danse på diskotek! Jeg vil ha det morsomt!

Alt føltes som å gå i sirkel i en drøm jeg ikke kunne våkne fra. Jeg trodde først det var barseldepresjon, men nei hun elsket ham ikke. Ikke som en mor. Til slutt tok Olav og jeg saken i egne hender, og fikk omsorgsansvaret for vår vesle barnebarn. Ingrid ble som en fremmed fugl, flakset ut av huset om natten og kom tilbake i morgengryet, likegyldig og fjern.

Slik var vårt liv i flere år. Barnebarnet, en liten Askeladd, vokste opp lærte å gå over parketten, snakket med stemme som småbjeller i vårvinden. Han lo og var lykkelig, og hver gang Ingrid kom hjem løp han mot henne, klemte henne uten å forstå alt som hadde hendt.

Noe begynte å smelte i henne, som snø i solskinn. En dag satt hun plutselig på gulvet og lekte med ham, og jeg så at hun lo, slik en mor gjør når verden plutselig er riktig vei igjen. Hun kysset gutten sin, holdt ham tett og sa ofte:

Jeg er så lykkelig for at jeg har sønnen min! Han er det mest dyrebare jeg har. Ingen får ta ham fra meg!

Nå sitter Olav og jeg i kjøkkenet mens duften av ferske boller svever i luften, og tenker over at freden endelig har lagt seg over vårt hjem som en myk fjellhei. Familien er samlet, og alt føles merkelig og underlig komplett akkurat som om det bare kunne skjedd i en uforklarlig, norsk drøm.