Du burde ha forberedt deg tidligere til babyens ankomst!
Hjemreisen min fra sykehuset var alt annet enn vanlig. Mannen min var på jobb og hentet meg rett etter arbeidsdagen. Jeg ba ham ta seg fri, men sjefen hans nektet. Jeg spurte også om han kunne gjøre alt klart til babyen og han lovet at han skulle ordne det. Hadde vi bare rukket det før, ville vi fått unna klesvasken, handlet inn og gjort leiligheten klar. Men slik ble det altså ikke, sukket 30 år gamle Ingrid.
Holdt han ikke løftet sitt?
Jeg dro til sykehuset uten å være forberedt. Da jeg kom hjem, var det et fryktelig rot. Jeg skammet meg da familien kom på besøk. Det var så mye støv på hyllene at jeg kunne tegnet i det. Vi hadde verken barnevogn eller kommode, og han hadde ikke engang kjøpt klær til babyen. Heldigvis fikk jeg bleier fra venninnene mine, fortsatte Ingrid.
Ingrid giftet seg for seks år siden. Nå har hun og mannen blitt foreldre. Barneplanene lot de vente på seg fordi de ville komme på rett kjøl først. Da det endelig passet, bestemte Ingrid seg for å bli gravid.
Jeg sa fra til sjefen om graviditeten, og ble oppsagt på dagen. Andre ville kanskje kjempet for retten sin, men jeg tok det som et tegn. Jeg brukte tiden på å forberede meg til morsrollen, broderte og nøt friheten. Penger trengte vi ikke å bekymre oss for: mannen min hadde nettopp fått opprykk, forklarer hun.
Svangerskapet gikk helt fint. Ingrid leste bøker, gikk lange turer og valgte ut babystæsj i ro og mak.
Mannen min ville ikke at vi skulle kjøpe noe før babyen faktisk var født. Best etterpå, sa han. Søsteren min lovte å gi oss både kommode og sprinkelseng, og hadde lagt av småting til oss. Hun ba meg hente, vaske og gjøre alt klart på forhånd. Jeg pakket bare fødebaggen fikk ikke lov til mer, sukker Ingrid.
Men da fødselen startet, fikk mannen hennes panikk da han skjønte hvor mye som skulle kjøpes inn. Ingrid lå på føden og tenkte på alt hun ikke hadde rukket, som klesvasken som ble liggende i maskinen til hun kom hjem.
Heldigvis hadde venninner gitt meg klær og bleier så jeg hadde noe å bytte på babyen. Mannen min løp rundt i hele Oslo og samlet inn utstyr. Men alt var skittent, støvete eller flekkete. Jeg måtte vaske det og vente til det tørket. Akkurat da var jeg så frustrert på både slekt og mann at jeg nesten gråt.
I flere dager ryddet Ingrid leiligheten. Nå har det gått to måneder siden sønnen kom til verden, men fortsatt har hun ikke lyst til å invitere noen på besøk.
Familien synes det har gått lang nok tid, nå forventer de at jeg serverer fin lunsj når de kommer Klart det, sier hun ironisk. De har allerede begynt å fortelle meg hvordan jeg skal gjøre ting hjemme.
Moren til Ingrid forstår ikke hvorfor datteren ikke er mer takknemlig. Det er jo tydelig at leiligheten ikke var klar. Hun kunne ha organisert det selv! Ni måneder hjemme, og hva brukte hun tiden på? Hun kunne ha bedt mannen om å bære inn møbler og vaske alt. Kanskje det heller ikke hadde vært så vanskelig å overtale ham til å handle tidligere. Alt må man faktisk holde styr på selv. Hvem kan stole på menn egentlig?
Hva mener du? Burde Ingrid legge skylden på familien, eller er det egentlig hennes ansvar? Skulle hun ha ordnet alt på egenhånd? Hva ville du gjort i hennes situasjon?
Noen ganger lærer vi at det beste vi kan gjøre, er å ta litt ansvar selv og ikke stole blindt på andres løfter da har vi mer ro i sjelen når livet plutselig står på hodet.
