Mens barna og barnebarna våre bor trangt i en liten leilighet midt i Oslo, nyter svigerforeldrene til datteren min livet sitt i en romslig bolig på Frogner.
Datteren min giftet seg for åtte år siden, men vi har dessverre ikke vært velsignet med den beste svigersønnen og hans foreldre. Vi gir barna våre alt vi kan, mens de andre nekter å løfte en finger. Årene har gått, og vi står fortsatt alene i kampen.
Da spørsmålet om bolig ble akut, viste svigerforeldrene raskt sin holdning de ville ikke ha noe å gjøre med det.
Vi måtte selge vårt eget koselige leilighet på Majorstua, med gode vegger og varme minner, for å kjøpe et hjem til barna. Vi hadde egentlig ikke lyst, men hva gjør man ikke for barna sine? Et eget rede til dem var viktigst. Vi pusset opp, kjøpte møbler men ikke et øre eller en hjelpende hånd fra svigersiden.
Nå hjelper jeg også mye med barnebarna. Datteren min er i mammaperm med den yngste, den eldste har nettopp begynt på første trinn, så jeg kjører ham til skolen om morgenen. Det er urealistisk å vente at hun skal rekke alt alene å vekke, kle på, og følge to barn ut døren på en time! Derfor bytter jeg og bestefar på, slik at vi begge kan følge opp barnebarna våre.
Svigerforeldrene hennes, som alltid, later som om dette ikke angår dem. De later som barnebarna ikke eksisterer. Jeg fatter ikke hvordan besteforeldre kan være så kjølige og likegyldige.
Slik har det vært fra første dag. Forestill deg de bidro ikke med én krone til bryllupet. Jeg ringte dem før vi skulle feire, ba dem komme og prate “Ungene våre skal gifte seg, la oss treffes.” Men det eneste svaret jeg fikk var:
Hva om de skiller seg om en måned? Over sytti prosent av unge par går fra hverandre innen seks måneder, statistikken sier det!
Til slutt var det vi som stelte i stand bryllupet, vi som ga dem en leilighet. På selve bryllupsdagen kom de som fremmede, stakk en stakkarslig konvolutt med fem hundre kroner i hånden på paret. Og svigersønnen min satt likevel med nye krav.
Leiligheten vi kjøpte til dem for åtte år siden, var en liten ettroms. Mer enn nok for to nygifte. Nå har de fått to barn, og plassmangelen er selvsagt stor.
Jeg synes svigersønnen burde være mer offensiv. Jeg sier: «Hvis du ikke klarer å tjene mer, kan ikke foreldrene dine trå til litt da?»
Men han nekter. Han sier:
Jeg kan ikke spørre dem om dét!
Så sier jeg:
Da tar jeg det opp selv, hvis du ønsker.
Han blir helt hvit i fjeset og nekter meg det. Ikke et ord skal jeg si.
Jeg ble oppriktig overrasket over holdningen hans. Det virker altså flaut å be sine egne foreldre om hjelp, men det er helt ok å ta imot fra oss. I åtte år har han levd av våre penger. Hvorfor jobber han ikke mer selv? Jeg sier: Du er ung, finn en ekstrajobb, reis ut og arbeid i utlandet hvis det trengs!
Det samme gjelder forholdet til datteren min. Hun ringer meg ofte, fortvilet, og sier at jeg ikke må blande meg. Svigersønnen sier tross alt at svigerforeldre aldri endrer seg, og at familien hans aldri kommer til å stille opp uansett.
Jeg kjenner raseriet bygge seg opp: De lever sitt beste liv, reiser på spa og reiser, men datteren min og barnebarna må leve i trangboddhet og ingen får si et ord. Svigersønnen påstår han beskytter dem, men hvor er hensynet til oss som gir av alt vi har?
Det er tungt å se.
