Uten uflaks, ingen lykke
Hvordan kunne du la det skje, din ubetenksomme jente! Hvem vil ha deg nå, med barn på vei? Hvordan skal du klare deg? Tror ikke du får noe hjelp av meg, det kan du bare glemme! Jeg har oppdratt deg, skal jeg bære byrden din også? Kom deg ut av huset mitt, ta med deg sakene dine jeg vil ikke se deg mer!
Ingvild satt og lyttet til tantens utbrudd, blikket festet til gulvet. Hun hadde håpet i det lengste at tante Sigrid skulle la henne bli til hun fant seg en jobb, men alt håp svant hen.
Hvis mamma bare hadde levd
Faren hadde hun aldri kjent, og moren døde for femten år siden, påkjørt av en ruspåvirket bilist i fotgjengerfelt. Myndighetene ville sende henne på barnehjem, da plutselig dukket det opp en fjern slektning mammas tremenning. Hun tok seg av Ingvild, hadde hus og fast inntekt så papirene var i orden.
De bodde i utkanten av en liten sørlandsby, hvor sommerne kunne være uutholdelig varme og vinterne regntunge. Selv om Ingvild aldri hadde gått sulten til sengs, og alltid hatt brukbare klær, hadde hun måttet jobbe fra ung alder det var stadig ting å gjøre i hus og hage. Kjærligheten fra en mor hadde hun savnet, men hvem brydde seg egentlig?
Ingvild var flink på skolen. Etter videregående kom hun inn på lærerutdanningen. Studietiden fløy, og nå, med vitnemålet i hånden, reiste hun hjem til hjembyen. Denne gangen var hjertet tungt.
Gå nå, jeg vil ikke se skyggen av deg mer!
Tant Sigrid, vær så snill
Ut!
Ingvild grep kofferten og gikk ut i den stekende varmen. Hvordan hadde det blitt sånn? Fornedret, avvist, med en nesten usynlig mage hun erkjente i det minste graviditeten, løgn var aldri et alternativ.
Hun trengte et sted å sove. Hodet verket av tunge tanker da en stemme stoppet henne:
Vil du ha litt vann, kjære deg?
En kraftig dame, sikkert i femtiårene, så på henne med vennlige, men granskende øyne.
Kom inn om du har fredelige hensikter.
Hun rakte henne et glass med iskaldt vann. Ingvild satte seg på benken og drakk ivrig.
Kan jeg sitte litt? Det er så varmt
Sitt bare, jenta mi. Hvor kommer du fra? Ser du har bagasje med deg.
Jeg har tatt lærerutdanning og leter etter jobb på en skole. Men jeg har ingen plass å bo Vet du om noen som leier ut rom?
Damen het Britt, og studerte henne nøye. Pent kledd, men hun så sliten ut.
Du kan bo hos meg. Skal ikke kreve mye, men du må betale til riktig tid. Er du enig, kan jeg vise deg rommet nå.
Både glad for selskapet og noen ekstra kroner på et øde sted, viste Britt henne et lite rom ut mot hagen. Seng, et gammelt skap, bord det holdt.
De neste dagene slo Ingvild seg til rette og hjalp til rundt huset. Hun og Britt fant tonen raskt; hver kveld drakk de te under syrinbuskene og snakket om livet.
Svangerskapet gikk fint. Ingvild betrodde Britt historien om Even, kjæresten fra studietiden, sønn av rike akademikere, som forsvant da han fikk vite om barnet. Han hadde etterlatt noen tusenlapper de ville hun trenge.
Det var bra du ikke gjorde noe galt, mumlet Britt. Et uskyldig barn kan gi mer glede enn du tror.
I februar kom riene. Britt kjørte henne til sykehuset. Ingvild fødte en frisk gutt hun kalte ham Olav. På fødeavdelingen hørte hun om en babyjente hvis mor hadde stukket av rett etter fødselen.
Er det noen som vil mate henne? Hun er spinkel, sa sykepleieren.
Ingvild tok henne forsiktig i armene. Et lite under, blek som snø.
Jeg skal kalle deg Åsne, hvisket hun.
Da løytnant Håvard Lien, faren til jenta, viste seg, forandret alt seg. På utskrivelsesdagen ventet en bil pyntet med blå og rosa ballonger. Den unge offiseren hjalp henne inn, og overrakte henne to pakker: en blå, en rosa.
Gjennom flere måneder snakket hele byen om det forestående bryllupet. Løytnanten, rørt av Ingvilds godhet, fridde. Og Ingvild, med Olav i fanget og Åsne adoptert, startet på nytt.
Hvem kunne trodd at en stekende sommerdag og et glass kaldt vann skulle snu skjebnen for alle? Sånn er livet det blar opp sider du aldri har tenkt å lese.
