Etter fylte sytti følte jeg meg unyttig, til og med sønnen og datteren min gadd ikke å gratulere meg med dagen.
Jeg satt på benken i sykehusparken, og tårene trillet nedover kinnene mine. I dag fylte jeg sytti år, men ikke ett eneste ord kom fra barna mine. Bare romvenninnen på avdelingen gratulerte, og overrasket meg med en liten gave. Sykepleier Helene ga meg et eple til ære for jubileet. Alt i alt var sykehjemmet greit, men de ansatte var fullstendig likegyldige.
Alle her visste vel at det var slik det gikk når barna kjørte de gamle hit når foreldrene bare ble en byrde for dem. Det var sønnen min, Eirik, som hadde plassert meg her, og sa at jeg trengte å hvile meg og bli frisk igjen. Sannheten var vel heller at jeg bare var til bry for svigerdatteren min.
Jeg var en gang eier av leiligheten, men Eirik fikk meg til å skrive under på et gavebrev til ham. Han overtalte meg før jeg signerte til å tro at jeg fortsatt skulle bo i huset som før. Men kort etter flyttet hele familien inn, og snart begynte stridighetene med svigerdatteren min.
Hun fant alltid noe å klage over; suppen smakte visst aldri godt nok, det var vann på badegulvet, og det var alltid noe galt. I starten tok sønnen min mitt parti, men etter hvert begynte han bare å rope til meg i stedet. Jeg så oftere og oftere at Eirik og kona hans stod og hvisket sammen.
Så begynte Eirik å foreslå at det ville være bra for meg å hvile litt og komme meg igjen. Jeg så ham inn i øynene og spurte:
Har du bestemt deg for å putte meg på gamlehjem?
Han ble rød og så ned:
Mor, hvorfor sier du sånn, det er bare et opphold på rehabilitering, ta deg en måned, så kommer du hjem igjen.
Så fraktet han meg hit, undertegnet noen papirer, lovte å komme snart tilbake, og dro sin vei. Nå har jeg vært her i to år.
Da jeg ringte til ham en gang, var det en ukjent mann som svarte og fortalte meg at sønnen min hadde solgt leiligheten. Nå aner jeg ikke hvor jeg kan finne ham. Mange netter gråt jeg meg i søvn, for jeg visste innerst inne at jeg aldri kom til å komme hjem igjen. Det verket ekstra mye å huske hvordan jeg selv hadde såret min egen datter, alt for sønnens lykke.
Jeg vokste opp på landet nordpå, i en stor gård med kuer og sauer. En dag kom naboen og fortalte mannen min, Aslak, at livet i byen var mye bedre; det var gode jobber og ordentlige leiligheter.
Aslak tente på idéen med en gang, overtalte meg, og vi solgte gården og flyttet til Bergen. Naboen fikk rett vi fikk bolig straks, kjøpte oss møbler litt etter litt og til og med en gammel bil, som Aslak kræsjet med.
Han gikk bort dagen etter ulykken på grunn av skadene. Plutselig stod jeg igjen alene med to små. For å klare oss, måtte jeg vaske trapper på kveldstid. Jeg håpet alltid at når de ble store, ville de hjelpe meg men det slo aldri til.
Først havnet sønnen min i trøbbel, og jeg måtte låne mye penger for å holde ham unna fengsel. Etter hvert giftet datteren min, Ingrid, seg og fikk en sønn. I starten gikk alt fint, men barnebarnet mitt begynte å bli syk. Ingrid sluttet i jobben for å ta seg av ham, men ingen leger kunne stille en klar diagnose.
Til slutt fikk gutten en sjelden diagnose som bare kunne behandles på et spesialist-sykehus i Oslo og dit var det lange ventelister. I den tiden forlot mannen til Ingrid henne. Da traff hun en enkemann hvis datter slet med samme sykdom på sykehuset.
De flyttet sammen. Fire år etter trengte han penger til en dyr operasjon. Jeg hadde spart opp akkurat nok til å hjelpe sønnen min med forskudd på bolig.
Da Ingrid ba meg om å låne henne pengene, nektet jeg. Ville ikke bruke sparepengene mine på en fremmed. Ingrid tok seg veldig nær av det og sa at jeg ikke lenger var moren hennes. Nå har det gått elleve år uten at vi har snakket sammen.
Jeg reiste meg fra benken og ruslet sakte inn til avdelingen. Plutselig hørte jeg:
Mamma!
Hjertet mitt slo nesten ut av brystet. Jeg snudde meg, og der stod Ingrid. Beina mine skalv, og hun støttet meg.
Jeg har lett etter deg så lenge. Broren min ville ikke fortelle hvor du var, han sa det først da jeg truet ham med å gå til retten for å få tilbake leiligheten som han solgte ulovlig.
Mamma, unnskyld at jeg ikke kom før. Jeg var først så sint, og så ble det bare utsatt og til slutt skammet jeg meg. For noen uker siden drømte jeg at du gikk alene i skogen og gråt.
Da jeg våknet var alt tungt. Jeg fortalte det til mannen min, og han ba meg finne deg og forsone oss. Da jeg kom til leiligheten, var det ukjente folk der som aldri hadde sett deg. Jeg brukte lang tid på å spore opp Eirik. Vi har et stort hus ved sjøen. Mannen min ba meg ta deg med hjem til oss.
Jeg la armene rundt Ingrid og gråt, men denne gangen var det gledestårer som trillet nedover kinnene.
