– Mens vi selger leiligheten, kan du bo på eldrehjem, – foreslo datteren Ludmila giftet seg sent i livet. Hun hadde lenge vært uheldig i kjærlighet, og som førtiåring hadde hun sluttet å håpe på å møte en mann hun kunne regne som «verdig». Førti-fem år gamle Edvard viste seg å være litt av en prins. Han hadde vært gift flere ganger og hadde tre barn, som han etter rettens «anbefaling» hadde gitt bort sin egen leilighet til. Dermed ble Ludmila, etter noen måneder med flytting mellom leide leiligheter, nødt til å ta med seg mannen til sin seksti år gamle mor, Maria Andrea. Edvard rynket straks på nesen og viste tydelig at lukten i leiligheten var utiltalende for ham. – Det lukter gammelt her, – klagde han misfornøyd. – Her burde man virkelig lufte. Maria Andrea hørte godt hva svigersønnen sa, men lot som om hun ikke reagerte. – Hvor skal vi bo? – sukket Edvard tungt, åpenbart lite tilfreds med det nye bostedet. Ludmila ble straks stresset og ville blidgjøre mannen. Hun trakk moren til side. – Mamma, vi tar rommet ditt, – hvisket hun, – så får du bo i det lille en stund. Samme dag ble Maria Pettersen kynisk flyttet til et annet rom som så vidt kunne kalles beboelig. Hun måtte bære alle eiendeler selv, for svigersønnen nektet å hjelpe. Siden da begynte et vanskelig liv for Maria. Edvard var misfornøyd med det meste: maten, renholdet, fargen på tapetet. Men det verste for ham var lukten. Han innbilte seg at hele leiligheten luktet gammelt, og hevdet at han var allergisk mot det. Så snart Ludmila kom inn døra, hostet Edvard med overdreven innlevelse. – Det går ikke lenger! Vi må gjøre noe! – erklærte han opprørt. – Vi har ikke råd til å leie egen leilighet, – svarte Ludmila rådvilt. – Send moren din bort et sted, – klagde Edvard, rynket på nesen. – Det går ikke an å puste her. – Hvor skulle jeg sendt henne? – Finn på noe! Forresten, denne leiligheten kan likevel ikke reddes. Vi må selge den og kjøpe ny, – mumlet Edvard. – Ja, det er løsningen! Snakk med moren din! – Hva skal jeg si? – spurte Ludmila nervøst. – Finn på noe! Uansett, når hun går bort arver du denne leiligheten. Vi kan like gjerne fremskynde prosessen, – svarte han kjølig. – Det føles rart… – Hvem er viktigst for deg? Meg eller henne? Jeg plukket deg opp som førtiåring. Hvem ville ellers trengt en nesten middelaldrende frøken? – presset Edvard, vel vitende om hva hun var sårbar for. – Jeg drar, så blir du alene igjen, og neppe noen plukker deg opp igjen. Ludmila så tungsindig på mannen og gikk til morens knøttlille rom. – Mamma, du trives vel ikke her? – begynte hun forsiktig. – Har dere gjort klart mitt gamle rom? – spurte moren spent. – Nei, men vi har en annen idé. Du lar uansett leiligheten gå i arv til meg, ikke sant? – sa Ludmila håpefullt. – Selvfølgelig. – La oss ikke utsette det. Jeg vil selge denne leiligheten og kjøpe en i et bedre strøk. – Kanskje vi heller pusser opp litt? – Nei, vi trenger noe større. – Men hvor skal jeg bo, datteren min? – Maria Andreas underleppe skalv. – Du kan jo bo på eldrehjem en stund, – sa Ludmila, og leverte sjokket med et smil. – Bare midlertidig, altså! Så henter vi deg igjen. – Lover du? – spurte moren med et siste håpefullt blikk. – Selvsagt. Vi ordner alt, pusser opp, og så henter vi deg hjem igjen, – sa Ludmila og tok moren i hånden. Maria Andrea hadde ikke annet valg enn å tro henne og skrive over leiligheten. Da papirene var i orden, gned Edvard seg fornøyd i hendene og sa: – Pakk sakene til gamlemor! Nå kjører vi henne til eldrehjemmet. – Allerede? – utbrøt Ludmila, plaget av skyldfølelse. – Hvorfor vente? Selv med pensjonen hennes er hun til mer bry enn nytte. Hun har levd sitt, nå skal vi leve vårt, – kunngjorde Edvard kaldt. – Men vi har jo ikke solgt leiligheten ennå? – Gjør som jeg sier, ellers blir du alene igjen, – sa han betydningsfullt. To dager senere satte de Maria Andreas saker og henne selv i bilen og kjørte henne til eldrehjemmet. På veien tørket hun i smug bort tårer, hjertet fornemmet uro. Edvard ble ikke med. Han sa han skulle lufte ut den gamle lukten. Maria Andrea ble raskt registrert på eldrehjemmet, og Ludmila forsvant skamfullt etter en rask avskjed. – Du kommer vel tilbake for å hente meg? – spurte moren med håp. – Selvfølgelig, mamma, – svarte Ludmila og så bort. Hun visste at Edvard aldri kom til å tillate å ta Maria Andrea inn i den nye leiligheten. Så snart leiligheten var solgt, kjøpte paret et nytt hjem – og Edvard skrev det på seg. Han stolte nemlig ikke på Ludmila. Et par måneder senere forsøkte Ludmila forsiktig å ta opp temaet moren igjen. Edvard reagerte hissig. – Prøver du å nevne henne igjen, hiver jeg deg ut! – truet Edvard, som hatet alt snakk om Maria Andrea. Ludmila tidde, og tok aldri opp temaet igjen. Noen ganger hadde hun lyst til å besøke moren på eldrehjemmet, men tanken på morens tårer stanset henne. Fem år gikk. Hver dag ventet Maria Andrea på at Ludmila skulle hente henne hjem. Det skjedde aldri. Hun orket ikke lenger ventetiden. Til slutt forlot hun denne verden. Ludmila fikk vite det et år senere, da Edvard kastet henne ut av leiligheten, og hun igjen husket moren. Skyldfølelsen ble så stor at hun søkte tilflukt i et kloster for å be om tilgivelse for sin synd.

Mens vi selger leiligheten, kan du bo litt på eldrehjemmet, sa datteren.

Synnøve hadde giftet seg svært sent. Egentlig hadde hun lenge bare hatt uflaks, og som førtiåring hadde hun sluttet å håpe på å møte, etter sine egne mål, et skikkelig godt menneske.

Da kom Kåre, som femogførtiåring, seilende inn i livet hennes. Han hadde vært gift flere ganger før, og hadde tre barn som hadde fått leiligheten hans etter rettens pålegg.

Så Synnøve, etter et par måneder med flytting mellom fremmede leiligheter, måtte trekke ektemannen sin hjem til sin seksti år gamle mor, Bjørg.

Kåre rynket på nesa så fort han kom inn, hele kroppsspråket fortalte hvor ille han syntes det luktet.

Det lukter gammelt her, mumlet han, kunne virkelig trengt en lufting.

Bjørg hørte ham utmerket, men lot som hun ikke hadde fått det med seg.

Hvor skal vi egentlig bo? sukket Kåre, tydelig utilpass med det nye stedet.

Synnøve begynte straks å ordne og fikse, prøve å gjøre alt til ektemannens behag, og hun trakk moren til side.

Mamma, vi tar rommet ditt, hvisket datteren, du kan bo i det lille rommet så lenge.

Samme dag ble Bjørg frimodig flyttet til et trangt kott Synnøve knapt ville kalt for et soverom.

Det var Bjørg selv som måtte bære alt inn dit, for svigersønnen nektet å hjelpe.

Derfra begynte et tungt liv for Bjørg. Kåre var misfornøyd med alt: maten, vasken, mønsteret på tapeten.

Men aller verst var lukten for Kåre. Han mente hardnakket at det luktet gammel over hele leiligheten, noe som ga ham allergi.

Ikke en dag gikk uten at Kåre ga seg til å hoste så snart Synnøve nærmet seg døra.

Dette går bare ikke lenger! Vi må finne ut av det! tordnet ektemannen.

Vi har ikke penger til å leie, forklarte Synnøve hjelpeløst.

Send mora di et sted, svarte Kåre og rynket brynene. Jeg får ikke puste.

Hvor skal hun dra?

Det vet ikke jeg. Finn på noe! Denne boligen er uansett håpløs. Den må selges, så vi kan kjøpe nytt, mumlet han. Det er den eneste løsningen. Snakk med moren din!

Men hvordan skal jeg si det? var Synnøve urolig.

Finn på noe! Når hun dør, får du jo leiligheten. Vi bare fremskynder det litt, sa Kåre uten å blunke.

Det er jo litt ubehagelig…

Jeg forstår ikke, hvem setter du høyest? Hun, eller meg? Jeg plukket deg opp da du var førti, hvem ville du vært noe for, gamle jomfru, presset han videre, vel vitende om hvor han skulle sette inn nådestøtet. Går jeg, er du alene igjen. Du finner aldri noen ny.

Synnøve sendte mannen et mørkt blikk og gikk for å besøke moren i det lille rommet hennes.

Mamma, du trives vel ikke her? begynte Synnøve forsiktig.

Har dere flyttet ut av rommet mitt? spurte moren med et blikk fylt av håp.

Nei, vi har et annet forslag. Du skal jo uansett overlate leiligheten til meg? spurte Synnøve og forsøkte å smile.

Selvfølgelig.

Da kan vi like godt få det gjort med en gang. Jeg vil selge leiligheten og kjøpe noe større, i et skikkelig bygg.

Kan du ikke bare pusse opp denne?

Nei, vi trenger mer plass.

Men hvor skal jeg være, da? stemmen hennes skalv.

Du kan få bo litt på eldrehjem, Synnøve lyste opp over sitt geniale påfunn, det er bare midlertidig. Vi henter deg hjem etterpå.

Lover du? håpet glitret svakt i Bjørgs øyne.

Selvsagt. Vi ordner alt, pusser opp og henter deg hjem igjen, Synnøve tok moren i hånden.

Bjørg hadde ikke annet å gjøre enn å stole på henne og signere papirene.

Så snart alt var i orden, gned Kåre hendene sammen:

Pakk mamsens saker! Vi kjører henne til eldrehjemmet.

Allerede? utbrøt Synnøve, tynget av skyld.

Hvorfor ikke? Ikke en gang pensjonen hennes er til nytte for meg. Det følger bare problemer med henne nå. Hun har hatt sitt liv, nå bør hun la oss leve, sa Kåre med iskald forretningssans.

Men vi har jo ikke solgt leiligheten enda?

Gjør som jeg sier, ellers står du der alene, svarte Kåre betydningsfullt.

To dager senere ble Bjørgs eiendeler og hun selv trillet ut i bilen og kjørt til eldrehjemmet.

På veien tørket hun diskret tårer fra kinnet, hjertet slo urolig og mørke forutanelser ødela håpet.

Kåre ble sittende igjen for å lufte ut leiligheten for gammel lukt.

På eldrehjemmet ble Bjørg raskt innskrevet, og Synnøve dro derfra, skamfull og brått, etter et raskt farvel.

Datter, du kommer tilbake for meg? spurte Bjørg med et siste håp idet døra smalt.

Selvfølgelig, mamma, svarte Synnøve uten å møte blikket hennes.

Hun visste: Kåre ville aldri la Bjørg flytte inn hos dem igjen.

Paret solgte den gamle leiligheten på et blunk, og kjøpte seg en ny, pen og hvitvasket i et høybygg ved Oslofjorden. Kåre insisterte på å tinglyse leiligheten på seg selv du kan ikke stole på noen, sa han.

Etter en stund prøvde Synnøve å snakke om moren igjen, men Kåre slo hardt ned på det.

Nevner du henne igjen, så flyr du ut! glefset Kåre, som var drittlei prat om Bjørg.

Synnøve beit seg i leppa. Hun visste han mente det. Hun sluttet å nevne moren.

Noen ganger tenkte hun på å besøke henne på eldrehjemmet, men synet av Bjørgs tårer hindret henne alltid.

Bjørg ventet hver dag, i hele fem år, på at Synnøve skulle hente henne.

Men Synnøve kom aldri. Hun ventet forgjeves. Til slutt orket ikke hjertet lenger.

Synnøve fikk vite det lenge etterpå, nesten et år senere Kåre hadde kastet henne ut av den nye leiligheten, og først da husket hun moren.

Skylden ble så tung at Synnøve pakket sakene sine og gikk i kloster, et sted mellom fjell og fjord, for å be til Gud og kjenne sin skyld i drømmeaktige sirkler som aldri tok slutt.