Hva er det du har funnet på nå? Hvilket gamlehjem? Der går jeg i hvert fall ikke! Jeg drar ingen steder fra mitt eget hjem! Faren til Elisabet Håkonsdatter slynget en kopp etter datteren, i håp om å treffe hodet hennes. Kvinnen unngikk kastet med en bevegelse som tydde på lang erfaring.
Det var klart at slik kunne det ikke fortsette. Før eller senere ville han finne en måte å skade henne på, og hun visste aldri når det neste utspillet kom. Likevel, mens Elisabet satt og fylte ut papirene for å få faren inn på sykehjem, følte hun ikke annet enn skyldfølelse. Hun visste selv at det hun gjorde for ham, var langt mer enn han fortjente, med tanke på hvordan han selv hadde behandlet henne.
Da faren skulle kjøres av sted, satt han skrikende i bilen, sparket og kastet forbannelser over alle som hadde deltatt i at han nå måtte flytte.
Elisabet sto ved vinduet og så etter bilen som forsvant rundt svingen. Slike øyeblikk hadde det vært før i livet hennes. Den gang var hun et barn og ante lite om hvordan livet hennes senere ville bli.
Elisabet var eneste barn i familien. Moren hennes hadde ikke våget å få flere, for mannen hennes var et sant mareritt av en ektefelle og gjorde livet til kona til et rent helvete.
Faren til Elisabet Håkon Edvardsson var allerede godt voksen da datteren ble født, han var kommet over førti og vel så det.
Han giftet seg ikke av kjærlighet, men av hensyn til karrieren. Å gifte seg for kjærlighet eller familieliv, hadde aldri vært et ønske. Ingen hadde han elsket høyere enn seg selv. For å sikre seg en stilling med mer ansvar måtte han framstå som en eksemplarisk familiefar. Han fant raskt en passende hustru blant bekjente en ung, stillfaren sykepleierstudent ved navn Ingebjørg, datter av arbeidere på fabrikken. Det passet utmerket til bildet av en folkelig tjenestemann. For jentas familie var det både stas og ære å få noen fra høyere lag inn i slekten. Om den unge jentas mening om ekteskapet ble det ikke spurt. Bryllupet var storslått og rikt. Men brudens foreldre fikk ikke delta de var ikke «fine» nok.
Etter bryllupet flyttet den unge kona inn hos mannen.
For å gjøre Ingebjørg til en ekte embetskone, sørget Håkon for oppdragelse i etikette, hvordan tie stille hvis han ikke ga henne tillatelse til å uttale seg, og ikke si noe om det hun kanskje så i huset.
Ja vel, hvordan har dagen vært? spurte Håkon, da han kom hjem og satte seg tungt i godstolen.
Alt helt fint. Jeg har øvd på bordskikk og begynt å lese engelsk, svarte Ingebjørg, som hadde lært at det viktigste var ikke å gi mannen grunn til å bli misfornøyd.
Er det alt? Hvem har så holdt styr på huset?
Jeg. Sammen med kokka har jeg satt opp ukens meny, jeg handlet varene selv og gjorde rent her hjemme også.
Javel. Det er ikke verst for i dag. Men husk å holde hendene pene og rene, og se ordentlig ut. Jeg vil ikke se ut som ei budeie i mitt hus! Hvis du gjør deg fortjent, får du kanskje en sjåfør og hushjelp engang. Men ikke enda, du har ikke fortjent det.
Uansett hvor mye Ingebjørg forsøkte, var det få rolige dager. De fleste kvelder kom Håkon sent hjem, sur og utkjørt. Kona ble det eneste han kunne la frustrasjonen sin gå ut over. Tjenestefolket kunne nok også være utsatt, men de kunne si opp eller sladre om familien. Ingebjørg hadde ingen å klage til, og det fantes intet sted å dra.
Første gang Håkon slo henne, var en måned etter bryllupet. Ikke for at hun hadde gjort noe galt bare for at hun skulle vite hvem som befalte i huset, og hvilket straff som kunne vente.
Etter det kom slagene oftere. Han slo så det ikke ble blåmerker, og passet på at folk ikke oppdaget noe. Blåmerkene skjulte hun bak klærne, smilende mot mannens venner og kolleger som ofte ble invitert til huset.
Det første året i ekteskapet gikk. Venner og kolleger begynte å komme med hentydninger om at et barn snart måtte komme.
Håkon, du er jo en kjekk kar! Men kona di, har det skjedd noe? Hun er ennå ikke med barn? Hvem er det som feiler? Du burde sende henne til lege det er bortkastet tid hvis det ikke blir unger.
Vi har ikke planlagt enda. Hun skal gjøre seg ferdig med skolen først, svarte Håkon kort.
Skolen? Hva skal kvinner med skole? Barn og hjem, det er hennes plass! Hun bør sløyfe studiene og få seg undersøkt. Kona mi kjenner flere gode leger.
Fra den dagen fulgte utallige undersøkelser for Ingebjørg, og Håkon måtte til og med slutte å slå henne, så ikke leger skulle oppdage noe.
Etter måneder med prøver, ble det klart at hun var frisk og kunne bli mor. Da forsto Håkon at det var han som hadde problemene, noe en lege forsiktig nevnte.
Meg? Er du riktig klok? Med noen telefonsamtaler sørger jeg for at du ender opp som dyrlege langt ute i distriktet.
Selv om du får meg sparket, vil ikke ditt problem forsvinne, svarte legen, vant til å hanskes med «fintfolk».
Hva forventer du at jeg skal gjøre? svarte Håkon bistert.
Du burde se å få deg undersøkt.
Noen uker senere, etter alle prøver, fikk han dommen: Det var lite håp for at han noen gang kom til å bli far. Det måtte et under til.
Av den konstante pressen fra kolleger og synet av den blomstrende unge kona, ble Håkon harm på alt og alle. Slå familien hadde ikke lenger samme effekt nå reagerte ikke Ingebjørg, hun ble bare stille som en statue.
Likegyldig, og etter hvert lei alt maset, fant han seg en elskerinne, og lot kona og hjemmet være.
To og et halvt år gikk, inntil den etterlengtede graviditeten endelig kom. Elisabet ble født, en kopi av faren sin. Men noen ømhet for barnet følte Håkon aldri. Det var moren og barnepiken som tok seg av oppdragelsen. Han kunne gå uker uten å se datteren, eller føle noe behov for kontakt.
Men jo eldre Elisabet ble, jo mer irriterte hun faren, og jo vanskeligere ble det å styre temperamentet. Første gang han slo henne, var hun fem. Hun begynte å gråte og mase, rett etter at faren kom hjem fra et turbulent møte. Han hadde ikke tålmodighet til barnas påfunn. Det tok ikke mange øyeblikk før han slengte henne så hun traff veggen. Av skrekk våget hun ikke engang å gråte. Faren la seg bare til rette i sofaen og skrudde på TV.
Elisabet lærte leksa og gjorde alt for å ikke vekke sinnet hans. Men etter det holdt ikke Håkon lenger igjen han kalte henne stygge ting og kunne slå henne foran gjester. Nå hadde han oppnådd makt og trengte ikke lenger å late som familiehode. Han lot til og med til å more seg over å ydmyke henne foran andre.
Håkon Edvardsson, jeg hørte at din Elisabet er veldig flink til å spille fiolin! Kan hun spille for oss?
Fele, ja hun klarer knapt å holde den rett vei! Men hvis dere orker, så kjør på! Elisabet! Hørte du ikke? Finn frem fela og spill litt så gjestene får seg en latter!
Rød av skam hentet Elisabet instrumentet. Å spille foran folk var skremmende men det å gjøre faren sint var enda verre.
Frykten for å spille foran andre satt i hele livet, og talentet hennes fikk aldri blomstre. Da hun var ferdig med musikkskolen, rørte hun aldri fela mer.
Den gang forsto hun ikke var det slik hos alle? I bøkene var familiene glade og smilende. Hun forsto ikke hvorfor nettopp hun måtte få en far som hatet alt og alle.
Moren ble heller aldri et forbilde. Hun klarte ikke å elske barnet sitt, som kom til verden med en tyrann som far. Da Elisabet var tretten, døde moren i en bilulykke i hvert fall var det den offisielle forklaringen. Hedvig, som hun het, forsvant, og sammen med henne ble Elisabet enda mer innesluttet.
Da hun var ferdig med videregående, begynte hun på universitetet på det faget faren hadde bestemt. Det var det siste han bestemte for henne da hadde han allerede mistet nesten alt, både jobb og penger. Det meste av det han klarte å spare, gikk med på å unngå fengsel for diverse ting han hadde gjort som offentlig tjenestemann. Med tid og stunder ble det mulig å dempe oppmerksomheten rundt ham, og pensjonisttilværelse på hytta ble en tilflukt. Elisabet besøkte ham aldri. Hun hadde ikke lyst til å høre mer av hans grovheter.
Alene igjen mistet Håkon muligheten til å la aggresjonen gå ut over andre enn seg selv, og det gikk hardt utover sinnstilstanden. Nabokona ringte stadig og sa at noe var galt, han oppførte seg ikke lenger normalt. Elisabet måtte ta et valg å hente faren hjem til seg.
Nå fikk Håkon utløp for ondskapen sin mot datteren, og det ga ham nytt liv. Han skrek, ødela ting, kastet saker rundt. Elisabet flyttet han inn i et rom og satte lås på døren, så han fikk herje i fred. Da heller ikke det hjalp, og demensen tiltok, så hun ingen annen løsning enn gamlehjem.
Noen egen familie fikk Elisabet aldri. Den utrygge oppveksten hadde gjort henne redd for andre mennesker. Hun knyttet aldri bånd til noen på jobben, holdt seg for seg selv. Likevel plaget det henne da valget om sykehjem var tatt.
Det var rett og slett ikke trygt lenger, undersøkelser viste at faren hadde utviklet demens og ikke hadde forståelse for hva han gjorde. Sinnet mot datteren ble aldri borte, selv etter at Håkon sluttet å kjenne henne igjen.
Elisabet gikk runde etter runde i byen for å finne et godt hjem for ham. Det beste kostet mer enn hun hadde de krevde nesten hele hennes lønn på 24 000 kroner i måneden. Hun tok ekstravakter for å klare leie og mat ved siden av.
I dagene etter farens avreise følte Elisabet seg tom. Hun mintes den gangen da hun og moren selv hadde tatt flukten men Håkon hadde hentet dem tilbake, og kort etter mistet hun moren for alltid.
Så ofte hun besøkte faren, gråt hun. Hun var ikke i stand til å føle annet enn medlidenhet og skyld, som om det var alt hun hadde lært.
Skyldfølelsen ble etter hvert konstant, og Elisabets helse sviktet. Dette er minnene som hviler tyngst hos henne, alle disse årene senere.
