Dette er ikke ditt hjem Alena så trist rundt seg i huset der hun hadde vokst opp siden barndommen. Hun var bare atten, men allerede blitt grundig desillusjonert om livet. Hvorfor var skjebnen så hard mot henne? Bestemoren var død, hun hadde ikke klart å komme inn på universitetet på grunn av jenta ved nabopulten under opptaksprøven. Den jenta hadde nemlig kopiert alt fra henne, og da hun leverte inn svararket først, hvisket hun noe til sensoren. Han bøyde seg over Alena, krevde å se hennes svar, og sa at hun var tatt for juks. Det hjalp ikke å protestere. Siden viste det seg at denne jenta var datteren til en lokal rikmann. Hvordan skulle man kunne vinne mot slike? Og nå, etter så mange nederlag, dukket plutselig moren opp igjen—med to egne sønner og ny ektemann. Hvor hadde de oppholdt seg i alle disse årene? Det var bestemoren som hadde oppdratt Alena, mens moren bare var til stede til Alena var fire år. Ingen gode minner fra den tiden. Mens faren var på jobb, lot moren henne bli igjen alene og dro ut for å more seg. Selv etter å ha giftet seg, lette hun stadig etter «den rette mannen» og skjulte det ikke for noen—hverken da eller etter at Alenas far døde brått. Som enke sørget Tamara heller ikke lenge. Hun pakket sakene, lot sin fireårige datter stå på trappen til mormors hus, solgte leiligheten som var etter hennes avdøde ektemann, og forsvant fra byen. Forgjeves prøvde bestemoren Raia å appellere til hennes samvittighet. Tamara kom sjelden innom, og brydde seg aldri noe om Alena. En gang, da Alena var tolv, kom hun med sju år gamle Sviatoslav og forlangte at moren skulle skrive over huset på henne. — Nei, Toma! Du får ingenting! – svarte moren bestemt. — Når du dør, arver jeg jo uansett alt! – sa Tamara nådeløst, kastet et irritert blikk på datteren som sto i døråpningen, samlet sammen Sviatoslav og dro, med et flir. — Hvorfor krangler dere alltid når hun er her? – spurte Alena forskrekket bestemoren. — Fordi moren din er egoistisk. Jeg oppdro henne dårlig—skulle kanskje vært strengere med henne! svarer Raisa Petrovna hardt. Bestemor ble syk plutselig. Hun hadde aldri klaget over helsa, men den dagen Alena kom hjem fra skolen, satt bestemor plutselig blek og stille i stolen på balkongen. Alena hadde aldri sett bestemor sitte uvirksom før. — Er det noe galt? – spør hun forsiktig. — Jeg føler meg ikke bra… Kan du ringe etter ambulanse, Alenushka – ber hun rolig. Sykehus, drypp… og død. Siste dagene lå Raisa Petrovna på intensiven, og det var ikke mulig å besøke henne. Alena var fortvilet, og ringte moren, som nølte lenge, men kom først til begravelsen. Tre dager etter dro hun fram testamentet under nesen på datteren: — Dette huset tilhører nå meg og sønnene mine! Snart kommer Oleg. Jeg vet at dere ikke kommer overens. Bo heller hos tante Galja en stund, går det bra? Det var ikke snev av sorg i mors stemme. Det føltes som hun frydet seg over Raisa Petrovnas død, for nå var hun arving. Alena, knust av sorg, kunne ikke kjempe imot moren. Alt sto tydelig i testamentet. Så hun bodde hos fars søster, tante Galja. Men Galja var ustabil, søkte fortsatt etter en «god» ektemann og huset var alltid fullt av bråkete gjester. Noen av dem ble også i overkant interessert i Alena, noe hun syntes var uutholdelig. Da hun betrodde alt til kjæresten Pasha, ble hun overrasket—og glad—for responsen: — Det er ikke snakk om at folk skal oppføre seg sånn mot deg! sa han, og bestemte seg: Jeg skal snakke med faren min. Vi har en ettroms på utkanten av byen. Far har lovt at jeg kan bo der alene når jeg kommer inn på universitetet. Jeg har holdt mitt, nå er det hans tur. — Hva har det med meg å gjøre? spurte Alena forvirret. — Hva mener du? Vi skal jo bo der sammen! — Tror du foreldrene dine godtar det? — De har ikke noe valg! Dette er mitt fr frieri: Vil du bli kona mi og bo sammen i vår egen leilighet? Alena måtte nesten gråte av glede: — Selvfølgelig, ja! Da tanten fikk høre om bryllupet, ble hun glad, men moren nærmest freste: — Skal du altså gifte deg nå? Du klarte ikke universitet, så nå har du tydeligvis funnet en annen vei! Jeg gir deg ingen penger, så det vet du! Og huset er mitt! Du får ingenting! Mors harde ord såret Alena. Pavel måtte nesten gjette seg til årsaken gjennom tårene hennes, kjørte henne hjem til sine foreldre, som tok henne inn og ga henne støtte og omsorg. Andrej Semjonovitsj, Pavels far, hadde lyttet underlig på det Alena fortalte—et ungt menneske som på få måneder hadde opplevd mer enn de fleste gjør på et helt liv. — Stakkars jente… Hva slags mor kan gjøre noe sånt, sukket Pavels mor. — Jeg lurer på én ting… hvorfor klamrer hun seg sånn til huset, og slår det stadig i bordet, hvis testamentet er så klart? spurte Andrej tankefullt. — Jeg vet ikke… hun har alltid kranglet om huset, ville at mormor skulle selge det og gi henne penger, men mormor nektet, sa det ville bety at vi to havnet på gata. — Merkelig… Har du pratet med en notar etter at bestemoren din døde? spurte Andrej. — Nei, hvorfor skulle jeg? undret Alena. — For å fastslå arverettighetene. — Men mor er jo arving, jeg er bare barnebarn. Og hun har testamentet, jeg har sett det! insisterte Alena. — Det er litt mer innviklet enn som så, svarte Andrej. Etter helga blir vi med deg til notar. Nå bør du heller hvile. Først var det et møte med moren, som prøvde å presse Alena til å signere noen papirer. Pavel grep inn: — Hun skal ikke signere noe! — Hvem tror du at du er? Hun er voksen og bestemmer selv! hveste Tamara. — Jeg er forlovet med henne og vil ikke at hun skal skade seg selv. Så ingen signering før vi har fått alt klart. Tamara eksploderte i skjellsord, men måtte forlate huset uten noe papir. Dette styrket bare Andrejs mistanke. Noen dager senere dro han sammen med Alena til notar: — Følg nøye med på det han sier, og sjekk alt før du signerer! oppfordret Andrej. Men notar var grundig. Han tok imot Alenas søknad, allerede neste dag fikk de svar: det var åpnet arvesak på Alena. Det viste seg at Raisa Petrovna hadde hatt en sparekonto, der hun hadde oppspart midler til barnebarnets utdanning. Alena ante ingenting. — Hva med boligen? undret Andrej. — Eiendommen ble overført til henne som gave for flere år siden, svarte notaren. — Hva? Gavebrev? utbrøt Alena. — Din bestemor skrev opprinnelig testamentet for syv år siden, men annullerte det senere. Dette visste kanskje ikke moren din. Huset er ditt, og du har alle rettigheter. Alle Andrejs mistanker ble bekreftet. — Hva gjør vi nå? spurte Alena fortvilet. — Jo, nå må moren din få vite at du eier alt, og at hun må flytte ut. — Men hun gjør aldri det! Hun har allerede samlet alle tingene mine for å hive dem ut. — Da får vi ta kontakt med politiet! Da Tamara hørte dette, ble hun rasende: — Å, så du vil kaste ut din egen mor? Herlig, da! Jeg tror ikke på dette tullet. Hvem har lurt deg? Din kjæreste og hans far? Jeg har dokumenter! Mor skrev testamentet til fordel for meg! — Nettopp! Så kom dere ut herfra, ellers brekker jeg beina på dere! – skrek Oleg, som hele tiden hadde sett hatefullt på. Andrej og Alena ble stående. — For trusler og ordensforstyrrelse kan også du stilles til ansvar! sa Andrej vennlig, men bestemt. — Hvem er du til å belære meg? Kom dere vekk! Dette huset skal selges, og kjøperne kommer straks for å se! Men i stedet for kjøpere, dukket politiet opp. Etter å ha fått oversikt krevde de at inntrengerne ryddet ut, ellers vanket det straff. Tamara, ektemann og sønner var fly forbannet, men hadde ingen sjanse mot loven. Alena kunne endelig flytte hjem igjen, og Pavel ble boende med henne for å beskytte henne mot flere trusler. Det var nødvendig. Tamara og Oleg plaget henne en stund til, og da de fikk vite om pengene på bestemors konto, gikk Tamara til notar for å kreve sin del. Den fikk hun, men huset måtte hun gi tapt. Først etter å ha rådført seg med alle mulige advokater ga Tamara opp og flyttet med familien. Alena hadde aldri mer kontakt med moren siden. Pavel og Alena giftet seg. Neste sommer begynte hun på universitetet i drømmefaget sitt, og på tredje året ble hun mor til sitt første barn. Hun var takknemlig mot ektemannen og familien hans, som hadde støttet henne i livets vanskeligste periode, og hun ble lykkelig hele livet. Av: Odette — — Gåten Huset var gammelt, men velholdt. Det hadde ikke stått tomt lenge, og hadde ikke rukket å forfalle. «Ja, godt er det!», tenkte Maja. «Jeg har ingen mann nå. Og blir vel heller aldri en sånn norsk staute kjerring som kan alt—spikre, ri hest og dra på røykfylte fjellturer!» Hun gikk opp på trappa, fant nøkkelen i veska og åpnet den tunge hengelåsen. * Dette huset hadde Maja på merkelig vis arvet fra gamle tante Lovise. Den gamle dama var knapt kjent med henne, selv om de visstnok var i slekt. Rart, men hvem vet egentlig hva slike gamle tenker på? Tante Lovise må ha vært nærmere hundre. Maja var visstnok hennes søsterdatter eller grandniese—en langt-ute-slektning. Maja hadde en gang vært på besøk i ungdommen. Selv da var tante Lovise oppi årene, men trivdes alene. Hun ba aldri om hjelp, ville ikke uroe familien. Men nylig døde hun altså. Da Maja fikk telefon om at hun hadde arvet et hus i bygda Gåten—kom navnet og minnet om tante Lovise først etter litt tenketid. Og aldri hadde hun ventet å arve nettopp dette huset og tolv mål jord. — Gave til fremtidens pensjon, sa ektemannen Michael spøkefullt. — Tja, til pensjon er det lenge igjen! svarte Maja. — Jeg er bare femtifire, og innen jeg fyller seksti kan alt ha endret seg på NAV… Så det er vel bare en gave. Men hvorfor akkurat jeg? Jeg visste ikke engang at tante Lovise levde! Trodde hun var gått bort for lenge siden. Nåja, man skal vel ikke klage når man får gave. — Eller selger det! – gned Michael seg i hendene. * Godt vi ikke solgte. For bare noen måneder etter at Maja ble huseier, ventet en langt mindre hyggelig overraskelse. Det viste seg nemlig at kjære Michael hadde vært utro…

Author Sommer fuglViews 7

Dette er ikke ditt hjem

Ingeborg sto med tomme øyne og så på huset hun hadde vokst opp i. Hun var bare atten, men likevel føltes livet allerede utbrent, håpløst. Hvorfor var livet så nådeløst mot henne? Mormoren hennes hadde gått bort, og universitetet glapp på grunn av datteren til en lokal godseier som hadde jukset på eksamen og da hun hvisket noe til sensor, ble Ingeborg anklaget for fusk og kastet ut. Ingen brydde seg om å høre hennes side. Jenta viste seg å være datter av byens rikeste mann. Hvem kunne kjempe mot slike?

Og nå, etter alle disse nederlagene, hadde moren plutselig dukket opp igjen med to halvbrødre og en ny ektemann på slep. Hvor hadde hun vært i alle disse årene? Mormor oppdro Ingeborg alene, mens mora var bare i hennes liv til hun var rundt fire. Hun hadde ikke et eneste trivelig minne fra den tida. Når faren var på jobb, dro mora ut for å more seg, lot Ingeborg være igjen alene. Selv som gift var hun stadig på jakt etter «den rette mannen», og la aldri skjul på det hverken før eller etter at faren hennes plutselig døde.

Etter farens bortgang tok det ikke lang tid før Elisabet pakket sakene, satte den fire år gamle datteren igjen på mormors trapp, solgte leiligheten etter mannen sin og forsvant uten å se seg tilbake. Mormor Signe prøvde forgjeves å mane til ansvar.

Elisabet kom bare på raske visitt, men Ingeborg interesserte henne ikke. Da Ingeborg var tolv, kom moren på besøk sammen med sjuårige Halvor og krevde at moren skrev huset over på henne.

Nei, Elisabet! Du får ikke noe! svarte Signe kategorisk.

Javel, men når du er død, får jeg alt uansett, bet Elisabet fra seg, kastet et hardt blikk på datteren som tyst fulgte krangelen fra stua, samlet Halvor og smalt igjen døra.

Hvorfor krangler dere bestandig når hun kommer? spurte Ingeborg forsiktig mormoren etterpå.

Fordi mora di bare tenker på seg selv! Jeg klarte aldri å lære henne folkeskikk. Skulle ha vært strengere, sa Signe strengt.

Mormor ble syk helt plutselig. Hun hadde aldri klaget på helsa, men en dag Ingeborg kom hjem fra skolen, fant hun den alltid arbeidssomme mormoren utmattet, sittende slapp i godstolen på verandaen. Ingeborg hadde aldri sett henne slik før.

Er det noe galt, spurte hun bekymret.

Har ikke følt meg bra i dag Ring legevakta, Ingeborg svarte Signe rolig.

Resten gikk fort sykehuset, drypp, og så døden. De siste dagene lå Signe på intensiven. Ingen fikk besøke. I redsel og sorg ringte Ingeborg til mora si. Elisabet nektet å komme, men da hun fikk høre at moren lå på intensiven, kom hun. Men hun rakk bare begravelsen. Tre dager senere viftet hun med et testamente foran datterens øyne:

Huset tilhører nå meg og sønnene mine! Oskar kommer snart, og jeg vet dere ikke går så godt sammen. Du får bo hos tante Kari en periode, ok?

Det var ikke et spor av sorg i stemmen hennes. Det virket nærmest som om Elisabet frydet seg over at Signe var død nå var hun arving!

Ingeborg, knust, hadde ikke krefter til å motsi henne. Testamentet var tydelig. Hun flyttet til tante Kari farsøster men der flyktet hun raskt fra festende venner og fremmede menn som vistes altfor mye interesse for henne. Det fikk henne til å skjelve av avsky.

Da hun betrodde seg til kjæresten, Pål, fikk hun et svar som både overrasket og varmet:

Det er ikke meningen at gamle griser skal glane eller ta på deg! sa han bestemt, fortsatt bare nitten. Jeg snakker med pappa i kveld. Vi har en liten leilighet i utkanten av Oslo. Far har lovet at jeg kan flytte inn i den når jeg har kommet inn på universitetet og det har jeg gjort, så nå er det min tur til å holde løftet.

Hva har det med meg å gjøre? svarte Ingeborg forvirret.

Klart det har! Vi to skal bo der sammen!

Tror du foreldrene dine godtar det?

De har ikke noe valg! Nå frir jeg vil du gifte deg med meg og dele livet i den leiligheten?

Ingeborg kjente gledestårene stige:

Ja, selvsagt!

Da tante fikk vite om bryllupet, jublet hun, men moren ble nærmest hissig:

Gifte deg, altså? Ikke klarte du å komme inn på universitetet, så du prøver deg på annet vis? Jeg gir deg ikke ett øre! Dette huset det er MITT! Du får ingenting!

De ordene traff Ingeborg som et hardt slag. Pål tok henne med hjem, der foreldrene hans straks gjorde alt for å trøste.

Andreas Johansen hørte rolig hva den kommende svigerdatteren fortalte så mange vonde ting på så kort tid.

Stakkars jenta mi! Hva slags mor er dette sa påls mor opprørt.

Jeg lurer på én ting, sa Andreas, Hvorfor henger hun sånn fast i huset når testamentet allerede er klart?

Jeg forstår det ikke selv Hun kranglet alltid med mormor om det. Først ba hun om å få pengene for huset, så skulle alt skrives over på henne. Men mormor nektet. Hun mente vi ville havne på gata.

Dette er underlig. Har du vært hos en advokat etter mormor døde? spurte Andreas.

Hvorfor skulle jeg det? undret Ingeborg.

For å få arveretten i orden.

Men arving er jo min mor. Jeg er bare barnebarn. Mor har testamentet jeg så det.

Det er kanskje mer komplisert enn du tror, svarte han stille. Etter helgen går vi sammen til advokaten. Nå må du hvile.

Noen dager senere møtte de Elisabet, og hun prøvde å få datteren til å signere flere skjema. Men Pål grep inn:

Ingeborg skal ikke skrive under på noe!

Og hvem er DU? Hun bestemmer over sitt eget liv! snøftet Elisabet.

Jeg er forlovede hennes, og dette vil kunne skade henne. Ingenting skal signeres, punktum.

Elisabet sprutet ut fornærmelser, men måtte gå med uforrettet sak. Dette styrket bare Andreas mistanker.

De gikk til advokaten, slik Andreas hadde lovet:

Hør godt etter, og ikke trykk på noe du ikke skjønner! rådet han.

Men advokaten var grundig. Han tok imot Ingeborgs søknad, og allerede dagen etter fikk de svaret: et arveoppgjør var åpnet i Ingeborgs navn. Det kom også fram at Signe hadde satt inn sparepenger for å sikre barnebarnets skolegang. Ingeborg visste ikke engang om det.

Hva med huset? spurte Andreas.

Huset har hun gitt videre som gave til barnebarnet gjennom et gavebrev for mange år siden. Ingen andre dokumenter gjelder.

Gavebrev? gispet Ingeborg.

Din mormor ordnet dette flere år tilbake. Du er myndig, og huset er ditt. Du bestemmer over det.

Men hva med testamentet?

Det er gammelt annullert for fem år siden. Din mor aner det neppe. Huset er ditt, og ingen kan ta det fra deg.

Andreas mistanke stemte.

Hva gjør jeg nå? spurte Ingeborg nølende.

Du forteller mora di at hun må flytte. Ellers får politiet ta seg av det.

Hun kaster nok heller meg ut! Hun har allerede satt tingene mine ut i gangen.

Da ringer vi politiet!

Elisabet ble rasende da hun fikk høre det:

For en utakknemlig unge! Vil du virkelig kaste ut din egen mor? Jeg har dokument på huset! Det er mitt, det står i testamentet!

Det testamentet gjelder ikke huset er Ingeborgs! Nå må dere ut, ellers blir det anmeldelse, sa Andreas rolig, men bestemt.

Oskar steppet fram, sint: Hvis dere ikke går nå, kommer jeg til å sørge for at ingen av dere noensinne kommer tilbake hit!

Den slags trusler er veldig alvorlige, og kan anmeldes! svarte Andreas myndig.

Hva tror du du er? Dette huset selges! Kjøperne er på vei!

Men i stedet for kjøpere, kom politiet. Etter å ha satt seg inn i saken, påla de Elisabet og familien hennes å forlate huset eller bli anmeldt. Rasende måtte de pakke sammen. Ingeborg kunne endelig flytte tilbake i sitt eget hjem. Pål nektet å la henne være alene, redd for at morens ektemann kunne gjøre alvor av truslene, og flyttet sammen med henne.

Han hadde rett. Elisabet og Oskar plaget Ingeborg ennå en stund. Da Elisabet fant ut at Signe hadde etterlatt en bankkonto, forsøkte hun å få tak i pengene noen klarte hun å få. Men huset gikk tapt for alltid. Først da alle advokater hadde avvist muligheten for å ta tilbake huset, innså Elisabet at slaget var tapt, og flyttet for godt. Ingeborg kuttet all kontakt.

Hun og Pål giftet seg. Neste sommer kom hun inn på drømmestudiet, og allerede tredje året fikk hun sitt første barn. Hun var takknemlig for hjelpen fra Pål og svigerfamilien, og levde lykkelig resten av sitt liv.

Forfatter: Odette

—

Gåten

Huset var gammelt, men velholdt. Det hadde ikke stått tomt lenge nok til å gro igjen. «Takk og lov», tenkte Solveig. «Jeg har ingen mann lenger, og får vel neppe noen ny. Jeg er ikke en av de tøffe norske kvinnfolkene som takler både spiker, hester og brennende hus!»

Hun gikk opp på trammen, fisket opp nøkkelen og låste opp den store hengelåsen.

***

Hvorfor hadde gamle tante Guri testamentert huset til henne? Den gamle var knapt familie, et slags fjernt slektskap. Hjernen til slike eldgamle folk er et mysterium, tenkte Solveig Guri måtte være nærmere hundre år. Om Solveig var grandniese eller firmenning visste hun ikke engang lenger.

Solveig hadde vært på besøk hos tante Guri som ung jente og allerede da var Guri gammel. Hun levde helst for seg selv, krevde aldri noe fra slekta. Men så døde hun, uventet.

Da telefonen ringte fra den lille bygda Gåta, hadde Solveig slitt med å plassere Guri i slektstreet. At hun arvet huset og tolv mål jord kom desto mer overraskende.

Gave til pensjonen! lo ektemannen Per.

Skulle tro det var langt dit. Jeg er bare femtifire! Og folk snakker jo stadig om å flytte pensjonsalderen, svarte Solveig. Så for meg er det greit. Hvorfor hun gjorde det, begriper jeg dog ikke. Jeg ante ikke at tante Guri levde engang. Men hvem er vel kresen på gaver?

Eller så selger vi, smilte Per og gned seg i hendene.

***

Heldigvis gjorde de ikke det. Noen måneder etter at Solveig ble landeier, fikk hun nok en overraskelse en langt mindre hyggelig en. Per hadde vært utro. Sånn var det bare. Slik kan livet plutselig snus, også for voksne.