Jeg ba pent, men mamma var hard som fjellet og slang tingene mine oppi sekken min før hun prakket på meg noen hundrelapper og sendte meg på dør. Familien min var så vanlig som grandiosa til lørdagskveld: mamma, pappa, meg og bestefar Olav med rullator og lune kommentarer. Alt gikk på skinner, helt til mamma sluttet å bry seg om seg selv, og pappa fant en ny, mye yngre dame.
Pappas flamme var nesten halvparten så gammel som ham, og plutselig hadde hun en bolle i ovnen pappa var selvsagt bakern. Mamma kunne aldri tilgi den svikfulle bakverket, så pappa flyttet inn hos sin nye. Plutselig sto jeg der som poteten ingen visste hva de skulle gjøre med ingen av foreldrene mine hadde plass til meg i de nye polstrede kjærlighetslivene sine.
Rett før jeg skulle bli ferdig med ungdomsskolen, dro mamma med seg hjem en kar som knapt visste hvordan man betalte regninger, og da satte jeg foten ned med doc Martens, riktignok. Jeg begynte å henge med feil folk, fikk dilla på billig cider, klipte håret mitt kort og sprayet det rosa. Mamma merket aldri noe hun var mer opptatt av kjærlighetslivet sitt enn datteren sin, så jeg kunne like gjerne vært en av plantene hennes.
Etter første året på videregående, under en av de vanlige kranglene, kastet mamma meg bokstavelig talt ut. Hør her: Du er voksen nå. Jeg drømmer, akkurat som faren din, om å kose meg i livet så pakk sammen og flytt til faren din! ropte hun. Jeg tryglet og ba, men hun bare ristet på hodet, slengte flere ting i sekken min og vips ut på gata med meg.
Da jeg kom til pappa og forklarte gråtkvalt, møtte jeg like lite varme som en Oslo-vinter: Du skjønner, dette er egentlig kona til kona mi sitt hus, og hun er ikke så fan av å ha deg boende her. Du får dra tilbake til mora di og bli venner igjen, sa han, før jeg fikk se nesa hans forsvinne bak døra han smalt i.
Planløs som et nyttårsforsett gikk jeg til stasjonen, kjøpte billett på min siste femtilapp, og satte kursen mot nord. Livet gikk videre jeg endte opp i en bitteliten nordnorsk bygd, søkte meg inn på kokkelinja, og fikk etter hvert jobb som kokk. Ganske ironisk, ettersom ingen i familien min noen gang har visst forskjellen på salt og sukker.
Etter noen år møtte jeg en fyr som kunne mer om kjærlighet enn hesteskokasting, forelsket meg, og til slutt giftet vi oss og kjøpte en egen leilighet med utsikt til Kiwi og rundkjøring. Mannen min ba meg stadig vekk tilgi mamma og pappa: Du skjønner, jeg vokste opp på barnehjem, aldri kjent på en mors omfavnelse, så jeg vet hva det er å føle seg aleine i verden.
Men jeg skjøv hele forsoningsgreia foran meg som vårrengjøring. Så en dag sa mannen min: Du er heldig, du har både mor og far men pga. stoltheten din velger du å leve som om du ikke hadde noen. Vi er alle bare mennesker, det er lov å tråkke feil, men du må dra tilbake og snakke med dem.
Så vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til stedet jeg hadde vokst opp. Da vi ringte på døra, sto foreldrene mine der eldre, skarpere i kantene, men de åpna. Mamma falt på kne rett foran meg og hulket fram en unnskyldning. Akkurat da kjente jeg at jeg hadde tilgitt dem for lengst jeg hadde bare aldri turt å innrømme det for meg selv.
Vi gikk inn hele gjengen, jeg presenterte mannen min (han hadde til og med på seg skjorte uten ketchupflekker), og så fortalte jeg dem at de snart skulle bli besteforeldre. Da røpet foreldrene mine at hele jakten på meg hadde brakt dem sammen igjen de var blitt en familie, de også.
Andre kona til pappa, stakkars Grete, skjønte til slutt at hjertet hans var i ferd med å snu hjem igjen, så hun ønsket ham lykke til, og giftet seg med han hun egentlig hadde vært utro med. Pappa hadde trodd ungen hennes var hans, men det stemte visst ikke DNA-testen viste at det var feil baker denne gangen.
Nå bor mamma og pappa sammen igjen, lykkelige under samme tak, og jeg har fått alt jeg drømte om som tenåring minus det rosa håret, da. Livet, altså: noen ganger er det altfor sykt, noen ganger er det bare norsk hverdag.
