De naive barna våre skulle absolutt leke voksenliv og selvstendighet, og endte opp med både lån, gjeld og til slutt uten leilighet.
Da barna våre giftet seg, ble vi, begge sets foreldre, enige om å hjelpe dem litt på vei med bolig. Både jeg og mannen min hadde litt oppsparte midler, og svigerforeldrene var heller ikke blakke akkurat. Vi slo sammen pengene og hadde nok til en liten leilighet. Vi ville kjøpe den til barna med en gang, men neida de insisterte på at de var voksne og skulle ordne alt sjøl.
Litt senere finner vi ut at de faktisk har kjøpt leilighet men ikke hvilken som helst, nei da, det måtte selvfølgelig være en treroms i utkanten av Oslo. Og pengene? De tok opp boliglån i banken, så klart. Hvem skulle betale det? Jo, de hadde jo fast jobb og mente de lett kunne håndtere avdragene.
Men så ønsket de seg også bil. For det er visst så kronglete å ta t-banen ut til jobb. Og det ble selvfølgelig splitter ny bil på avbetaling. Vi prøvde å foreslå en bruktbil, men her snakker vi stahet på et helt nytt nivå. “Vi klarer oss selv, vi vet hva vi driver med”, hørte vi.
Kort tid etter kom barnedrømmen, og selvfølgelig skulle barnet helst fødes i utlandet for å ordne dobbelt statsborgerskap for ja, dette var viktig. Nok et forbrukslån, “for å sikre den beste fødselsomsorgen til den lille”, sa de.
Hun fødte, heldigvis, og vips ble barnerommet det neste prosjektet, så nytt lån i banken. Hver gang vi spurte: “Hvem skal dekke dette?” svaret var alltid: “Det ordner vi! Vi er uavhengige.”
Men plutselig slo hverdagen til med knall og fall svigersønnen ble oppsagt, og datteren gikk fortsatt hjemme i mammaperm. Pengene tok slutt på et blunk. Alle lånene hang som en mørk sky over dem. Nå ba de oss om å selge hytta vår på Hvaler for å dekke gjelden. Vi strittet imot, men måtte til slutt gi etter. Og selv det var ikke nok.
Til slutt måtte de selge leiligheten, og kort tid etter røk bilen også. Nå har de flyttet inn hos svigerfamilien og sutrer over at de ikke har noe eget. Selvsagt ikke de hørte jo ikke på oss. Lånene henger fortsatt over hodet på dem og blir nok værende i mange år fremover. Bare tårer og tomme lommer igjen, gitt.
