Uncategorized

13. november 2025 Kjære dagbok, I dag begynte som de fleste morgener i Oslo med lyden av regnet som trommer

Uncategorized

010

Den gravide kona til broren min krevde at vi skulle gi dem leiligheten vår

Jeg har vært gift i ti år. Jeg bor sammen med mannen min i en toroms leilighet i Oslo. Vi betaler fortsatt

Uncategorized

Alltid på linja – En varm fortelling om Nadja Olavsdatter, hennes første smartphone og veien inn i familiens digitale hverdag

På nett Morgenen til Else Andersen startet alltid helt likt. Vannkokeren satt på, to skjeer løs te ned

Uncategorized

011

Regler for sommeren Da lokaltoget sakket farten ved den lille bygdeplattformen, sto allerede Nadja Pettersen helt ute på kanten, med et kraftig grep rundt sitt lerretsnett. I posen rullet det epler, et glass hjemmelaget kirsebærsyltetøy og en plastboks med boller. Hun visste jo at dette ikke var nødvendig – barnebarna kom mette fra byen, med ryggsekker og handleposer, men likevel gikk hendene hennes av seg selv til kjøkkenbenken. Togsettet rykket til, dørene slo opp, og ut spratt straks tre: høye, tynne Daniel, lillesøster Lene og enda en ryggsekk som så ut til å leve sitt helt eget liv. – Mormor! – Lene oppdaget henne først, vinket så armbåndene klirret. Nadja Pettersen merket en bølge av varme vokse i brystet. Hun satte nettposen forsiktig fra seg, åpnet armene. – Se på dere, da… – Hun ville si “så store dere har blitt”, men bet seg i tunga. De visste det vel selv. Daniel kom litt senere, ga henne en klem med én hånd, holdt ryggsekken med den andre. – Hei, mormor. Han var nesten et hode høyere enn henne. Skjeggstubb på haka, tynne håndledd, hodetelefoner stukket ut under genseren. Nadja Pettersen tok seg selv i å lete etter gutten som hadde løpt rundt barndomshytta i støvler – men blikket festet seg i de fremmede, voksne detaljene. – Bestefar venter nede på tunet, – sa hun. – Kom, jeg har stekte karbonader – de blir kalde. – Må bare ta et bilde, – Lene var allerede i gang med mobilen, knipset perrongen, toget, mormor. – Til story. Ordet “story” fór forbi øret som en spurv. Hun hadde spurt datteren i vinter hva det egentlig betød, men forklaringen var blåst bort for lengst. Hovedsaken var at barnebarnet smilte. De gikk trappene ned til tunet. Ved den gamle “Nivaen” ventet Viktor Simonsen. Han reiste seg, klappet Daniel på skulderen, ga Lene en klem, nikket til kona. Alt var mye mer tilbakeholdent, men Nadja Pettersen visste at han gledet seg like mye som henne. – Så, skolefri? – spurte han. – Skolefri, – svarte Daniel og slang sekken i bagasjerommet. På vei hjem dempet samtalen seg. Forbi vinduet strakte små hus, hager, grønnsakåkre, et sted gløttet en geit. Lene bladde litt på mobilen, Daniel lo for seg selv, og Nadja Pettersen tok seg i å følge med på hendene deres, fingre som stadig vandret over sorte skjermer. Det gjør ikke noe, – tenkte hun. – Bare det føles litt som før, hjemme hos oss. Resten får bli – tja, som de vil ha det nå til dags. Huset tok dem imot med duft av stekte karbonader og dill. På verandaen sto det gamle trebordet, dekket med voksduk med sitroner på. På ovnen freste panna, i stekeovnen sto en kålterte og ventet. – Wow, festmiddag! – sa Daniel og kikket inn på kjøkkenet. – Ikke fest, bare middag, – svarte Nadja Pettersen automatisk, men tok seg i det. – Kom inn og vask hendene. Vannkanna er der borte. Lene hadde mobilkameraet oppe igjen. Mens Nadja Pettersen satte frem salat, brød og karbonader, så hun i øyekroken hvordan barnebarnet tok bilder av tallerkenene, vinduet, katten Mussi, som forsiktig kikket frem under stolen. – Bare én regel: ingen mobiler ved bordet, – sa hun i forbifarten. Daniel løftet hodet. – Seriøst? – Helt seriøst, – sa Viktor Simonsen. – Spis først, så får dere ta så mye mobil dere vil. Lene stanset et øyeblikk, la likevel telefonen ned med skjermen mot bordplaten. – Jeg skulle bare ta et bilde… – Bildet er tatt, – svarte Nadja Pettersen mykt. – Vi spiser, så kan du… ja, det dere gjør. Ordet “legge ut” hørtes litt vinglete ut, hun visste egentlig ikke hva det het, men de skjønte nok hva hun mente. Daniel nølte, men la også mobilen til siden. Han så ut som om han nettopp var blitt bedt om å ta av seg hjelmen i et romskip. – Hos oss har vi litt rutiner, – fortsatte hun forsiktig mens hun helte opp saft. – Lunsj klokka ett, middag klokka sju. Om morgenen står vi opp innen ni. Etterpå kan dere gjøre hva dere vil. – Innen ni… – sukket Daniel. – Men hvis jeg ser på film om natta, da? – Om natta sover man, – svarte Viktor Simonsen uten å se opp fra tallerkenen. Nadja Pettersen kjente en skjør tråd strekke seg mellom dem, like over bordet. Hun skjøt inn: – Ikke som på leirskole, altså. Men hvis dere sover til lunsj, så blir dagen borte – og dere får ikke med dere noe. Her har vi elva, skogen, sykler… – Jeg vil bade i elva, – skjøt Lene inn. – Og ta bilder i hagen. Ordet “fotoseanse” hørtes mer kjent ut nå. – Utmerket, – nikket Nadja Pettersen. – Men litt hjelp først, småting i hagen. Potetene må lukes, jordbærene vannes. Ikke kommet hit som til et hotell. – Mormor, vi har jo ferie… – begynte Daniel, men Viktor Simonsen så rolig på ham. – Ferie, ikke luksusopphold. Daniel sukket, men sa ikke mer. Lene dyttet ham lett under bordet, han trakk på smilebåndet. Etter lunsj gikk barna til rommene sine for å pakke ut. Nadja Pettersen tittet inn etter en halvtime. Lene hadde hengt opp t-skjorter på stolryggen, satt frem sminkeveska, lader, og på vinduskarmen sto små flasker oppstilt. Daniel satt på senga med ryggen mot veggen og scrollet på mobilen. – Jeg har byttet sengetøy til dere, – sa hun. – Si fra hvis noe mangler. – Alt er toppers, mormor, – svarte Daniel uten å se opp. Dette “toppers” stakk litt, men hun bare nikket. – I kveld blir det grillmat, – sa hun. – Men før det kan dere ta en hvil, og så hjelper vi litt i hagen. En time eller to. – Jada, – svarte Daniel. Hun lukket døren bak seg, ble stående et sekund i gangen. Fra Lenes rom kom lav latter, hun snakket med noen på videosamtale. Nadja Pettersen følte seg plutselig gammel. Ikke i kroppen, men som om barnas liv gikk i et lag over hennes hode, utilgjengelig. Det går seg nok til, – sa hun til seg selv. – Ikke mas. Om kvelden sto de tre sammen i hagen. Jorda var lun, tørr gress strøk under føttene. Viktor Simonsen viste Lene forskjell på ugress og gulrot. – Den luker du, den lar du stå, – forklarte han. – Hva om jeg tar feil? – Lene satte seg på huk med en grimase. – Ingen fare, – skjøt Nadja Pettersen inn. – Dette er ingen jordbruksbedrift. Daniel sto til side, lente seg på en hakke, blikket mot huset der blålig lys blinket i vinduet – sikkert skjermen hans. – Mister du ikke mobilen nå? – spurte Viktor Simonsen. – Har lagt den inne, – svarte Daniel mutt. Det gledet Nadja Pettersen mer enn hun ville innrømme. De første dagene gikk jevnt for seg. Hun banket på døren om morgenen, barna stønnet og snudde seg, men halv ti kom de likevel ut på kjøkkenet. Frokost, småting i huset, deretter gikk de hver til sitt: Lene arrangerte fotoseanser med katten Mussi og jordbærplantene, la ut bilder, Daniel leste, lyttet til musikk på øret, syklet en tur. Reglene levde gjennom småting. Mobilene lå til side ved bordet. Om natten var det stille i huset. Bare én gang, tredje natten, våknet Nadja Pettersen av lav latter fra veggen ved siden av. Hun så på klokken – halv ett. Skal jeg la det gå, eller gå og si fra? – tenkte hun. Latteren kom igjen, deretter lyden av en talebeskjed. Hun sukket, tok på seg morgenkåpa, banket forsiktig. – Daniel, sover du ikke? Latteren stilnet straks. – Eh, kommer. Han åpnet, skjermet for lyset i gangen. Røde øyne, bustete hår, mobil i hånda. – Hvorfor sover du ikke? – spurte hun, forsøkte å låte rolig. – Ser film, – sa han. – Midt på natta? – Vi har avtalt å se samtidig og chatte om filmen, vi i gjengen…. Hun så for seg hvordan ungdom i byen satt i mørket og skrev om film på mobil. – Vi kan si det sånn, – foreslo hun. – Jeg bryr meg ikke om at du ser film om kvelden, men sover du ikke, er det umulig å få deg ut i hagen om morgenen. En avtale: fram til midnatt – greit. Etter det – søvn. Han rynket på nesa. – Men de andre… – De er i byen, du er her. Her gjelder våre regler. Jeg sier jo ikke ni på kvelden. Han tygget på det, klødde seg i hodet. – Ok, – sa han til slutt. – Til tolv. – Og lukk døra, lyset forstyrrer, – la hun til. – Og lavere lyd. I senga tenkte hun at hun kanskje burde vært strengere, som med datteren før. Men noe inne i henne strittet imot. Tiden var en annen. Småkonflikter vokste ut av detaljer. En dag ba hun Daniel hjelpe bestefar å bære planker til uthuset. – Kommer snart, – svarte han, blikket limt til skjermen. Ti minutter senere satt han fortsatt, plankene lå der ennå. – Daniel, bestefar bærer alene, – sa hun, stemmen stram. – Skal bare skrive ferdig, så kommer jeg, – svarte han irritert. – Hva er det du alltid skriver? Verden går vel videre uten deg? Han så opp, stram i ansiktet. – Det er viktig, – svarte han brysk. – Vi spiller turnering. – Turnering? – spurte hun. – På spill – lagturnering. Hvis jeg går nå, taper laget. Hun ville si at noe annet var viktigere, men så skuldrene hans trekke seg sammen, leppene stramme seg. – Hvor lenge varer det? – spurte hun i stedet. – Tjue minutter. – Ok. Om tjue minutter – samarbeid med bestefar. Avtale? Han nikket, så på telefonen igjen. Tjue minutter senere gikk hun ut – han var allerede i gangen, tok på skoene. – Jeg går, jeg går, – sa han. Små avtaler ga en følelse av kontroll. Men så gikk det galt. Det skjedde midt i juli. De skulle på markedet for å handle. Viktor Simonsen trengte hjelp med tunge bæreposer, og bilen burde ikke stå til pynt. – Daniel, du blir med bestefar på markedet i morgen, – sa Nadja Pettersen til middag. – Lene og jeg skal koke syltetøy. – Det går ikke, – svarte han umiddelbart. – Hvorfor ikke? – Jeg skal til byen med venner. Festival, musikk, food trucks… – han så på Lene, men hun trakk bare på skuldrene. – Jeg sa jo fra. Hun kunne ikke huske det. Kanskje han hadde nevnt det. Mange samtaler på kort tid. – Hvilken by? – Viktor Simonsen rynket øyenbrynene. – Våres. Med lokaltoget. Ved stasjonen. Ordet “ved stasjonen” falt ikke i god jord. – Kan du veien? – spurte bestefar. – Alle skal dit. Jeg er seksten. “Seksten” lød som argument mot alt. – Vi avtalte med faren din at du ikke skal fare rundt alene, – sa Viktor Simonsen. – Jeg er ikke alene. Med venner! – Enda verre. Stemningen ble tyngre. Lene skjøv tallerkenen bort. – Vi kan ordne det slik, – prøvde Nadja Pettersen. – Skal dere bytte turen, så kan Daniel dra med sine etterpå. – Markedet er kun i morgen, – sa Viktor Simonsen. – Jeg trenger hjelp. Kan ikke bære alt alene. – Jeg kan, – sa Lene. – Du hjelper mormor, – svarte bestefar automatisk. – Jeg klarer meg, – sa Nadja Pettersen. – Syltetøyet venter. Lene kan være med deg. Bestefar så forbauset på henne, overraskelse og seighet i blikket. – Er han fritatt da? – nikket han mot Daniel. – Jeg… – begynte Daniel. – Du skjønner at ting er annerledes her enn i byen? – stemmen til bestefar ble hardere. – Vi har ansvar for deg. – Noen har alltid ansvar for alt jeg gjør! Kan jeg ikke få prøve selv, én gang? Stillheten senket seg. Nadja Pettersen kjente et sting inni seg. Hun ville si at hun forsto, at hun også ville bestemme, en gang. Men hun hørte sin egen stemme, tørr og fremmed; – Så lenge du bor her hos oss, er det våre regler. Han dro stolen brått ut. – Da blir jeg her. Reiser ingen steder. Han forsvant, smalt igjen døra. Litt etter kom et dunk ovenpå – enten kastet han sekken, eller slengte seg på senga. Kvelden gikk tungt. Lene forsøkte å spøke om en blogger, men latteren var påtatt. Bestefar tav, stirret i tallerkenen. Nadja Pettersen vasket, tenkte på ordene sine. “Våre regler” klang som en skje mot glass. Den natta våknet hun av uvant stillhet. Huset pustet vanligvis: gulvplank knirket, mus puslet, noen kjørte forbi. Nå var det dørgende stille. Hun lyttet. Ikke lysglimt fra Daniels rom. Kanskje han i det minste får sovet, – tenkte hun, snudde seg. Neste morgen, litt før ni, kom hun ut på kjøkkenet. Lene satt ved bordet og gjespet. Viktor Simonsen drakk kaffe og bladde i avisa. – Hvor er Daniel? – spurte hun. – Sikkert sover, – svarte Lene. Nadja Pettersen gikk opp, banket. – Daniel, tiden er inne! Ingen svar. Hun åpnet døra. Senga slurvete oppredd, som han likte – men ingen Daniel. Genseren hans lå over stolen, laderen på bordet. Mobilen var borte. Noe falt sammen innvendig. – Han er borte, – sa hun. – Hva mener du? – bestefar reiste seg. – Senga er tom. Han tok telefonen med. – Kanskje han bare er ute, – sa Lene. De sjekket tunet, uthuset, kjøkkenhagen. Sykler stod på plass. – Toget går åtte førti, – sa bestefar lavt. Nadja Pettersen kjente hendene bli iskalde. – Kanskje han møter noen i bygda… – Hvilke venner? Han kjenner ingen her. Lene forsøkte å ringe. – Jeg skriver til ham nå. Fingrene gled over skjermen. Etter et minutt så hun opp. – Ikke lest. Bare én hake. Ordet “én hake” sa Nadja Pettersen lite, men hun forsto det ikke var bra. – Hva gjør vi? – spurte hun. Bestefar ventet litt. – Jeg kjører ned til toget. Kanskje noen har sett ham. – Må du det? – spurte hun usikkert. – Kanskje han bare… – Han forsvant uten å si ifra, – avbrøt han. – Det er alvorlig nok. Han skyndte seg å kle på seg, tok nøklene. – Du er her, – sa han til henne. – I tilfelle han ringer. Lene, hvis han gir lyd, sier du ifra med én gang. Da bilen rullet ut porten, ble Nadja Pettersen stående på verandaen med oppvaskkluten klemt i hendene. Hoderuller av bilder: Daniel på perrongen, inn i toget, noen dytter ham, han mister mobilen, … Hun skøv tankene unna. Stille. Ikke liten lenger. Ikke dum. En time gikk. Så én til. Lene sjekket mobilen, ristet på hodet. – Ingenting, – sa hun. – Ikke pålogget en gang. Klokka nær elleve kom bestefar hjem. Sliten i blikket. – Ingen så ham, – sa han. – Jeg dro til stasjonen. …Niks. Nadja Pettersen skjønte han hadde lett forgjeves. – Kanskje han dro til byen, – sa hun lavt. – På festivalen. – Uten penger? – sa bestefar. – Han har bankkort på mobilen, – sa Lene. – Alt er der. De veklset blikk. For dem var penger i lommeboka, for barna i mobilskyene. – Skal vi ringe far hans? – spurte hun. – Gjør det, – nikket bestefar. – Han bør vite. Samtalen var tung. Sønnen sa lite, bannet, spurte hvorfor de ikke hadde fulgt med. Nadja Pettersen kjente seg helt tom etterpå. – Mormor, – sa Lene lavt, – han er ikke borte. Han ble bare sint. – Sint og stikker, – svarte Nadja Pettersen. – Som om vi er deres fiender. Dagen gikk ulidelig sakte. De prøvde å jobbe – Lene med syltetøy, bestefar i uthuset – men alt var tungt. Ingenting fra Daniel. Mot kveld, i solnedgangen, knirket porten. Nadja Pettersen, med tekoppen i hånden, rykket til. Der stod Daniel. Samme t-skjorta, støvete jeans, ryggsekken på ryggen. Sliten, men hel. – Hei, – sa han stille. Nadja Pettersen reiste seg. Lysten til å omfavne ham brant et øyeblikk, men hun stoppet seg. – Hvor har du vært? – I byen, – blikket ned. – Festivalen. – Alene? – Med kompiser. Nesten alene. De bor i nabobygda. Bestefar kom ut på tunet. – Skjønner du hvordan vi har vært bekymret? – begynte han, stemmen sprakk. – Jeg sendte melding, – skjøt Daniel inn. – Mistet dekningen, så gikk mobilen tom for strøm, laderen lå igjen. Lene sto med mobilen i hånda. – Jeg har skrevet til deg! Alltid bare én hake. – Ikke med vilje, – svarte han. – Jeg var bare… Jeg tenkte at hvis jeg spurte, fikk jeg ikke dra. Og… Han stoppet. – Så du lot være å spørre, – sa bestefar. Stille. Ikke bare irritasjon, men slitenhet blandet med lettelse. – Kom inn og spis, – sa Nadja Pettersen. Han satte seg, åt suppe, brød, drakk saft – sulten. – Alt dyrt der inne, – mumlet han. – Disse food truck’ene deres. “Deres” – hun lot det passere. Etterpå satte de seg i hagen. Kveldssolen ble kjølig. – Vi skjønner at du vil ha frihet, – sa bestefar rolig, – men vi har ansvar for deg. Når du bor her, kan du ikke bare forsvinne. Daniel var taus. – Hvis du vil noe, sier du ifra minst dagen før. Vi kan vurdere, sjekke hvordan du kommer dit og hjem. Blir vi enige, drar du. Hvis ikke – nei. Å stikke av, det går ikke. – Og om dere sier nei? – spurte Daniel. – Da blir du sur, – svarte Nadja Pettersen. – Men blir her. Og vi kanskje også sure, men tar deg med på markedet. Han så på henne – såret, sliten, fortvilt. – Jeg ville ikke at dere skulle bekymre dere, – sa han stille. – Ville bare bestemme selv. – Å bestemme selv betyr også å ta hensyn til dem som venter hjemme, – sa hun. Hun overrasket seg selv. Ingen pekefinger, bare fakta. Han nikket, trakk pusten. – Greit. Har skjønt det nå. – En ting til, – skjøt bestefar inn. – Går mobilen tom, så finner du strøm – kafé, stasjon, hva som helst. Og først av alt – ring oss. Uansett. – Ok, – svarte Daniel. De satt stille sammen. En hund bjeffet over gjerdet, Mussi mjauet fra grønnsaksbedet. – Hvordan var festivalen? – lurte Lene. – Gøy. Musikk så-som-så, men god mat. – Bilder? – Mobilen døde ut. – Typisk! – Lene ristet på hodet. – Ingen bevis, ingen innhold. Han gliste. Det var lettet stemning. Dagene etter gled livet litt tilbake. Reglene sto fortsatt, men ble justert. Nadja Pettersen og bestefar skrev ned det viktigste: opp før ti, minst to timer hjelp per dag, gi beskjed om utflukter, ingen mobiler ved bordet. Lappen ble hengt på kjøleskapet. – Akkurat som timeplan på leir, – sa Daniel. – Bare at det er familie-leir, – svarte hun. Lene laget egne tillegg. – Og dere: ikke ring meg hvert femte minutt når jeg bader eller gå inn på rommet uten å banke. – Vi banker da alltid, – sa Nadja undrende. – Skriv det likevel, – sa Daniel. – For rettferdighetens skyld. To linjer ble lagt til. Bestefar brummet, men signerte. Snart føltes fellesoppgaver mer som noe de gjorde sammen. Lene fant et gammelt brettspill. – Kan vi spille i kveld? – Det spilte jeg alltid da jeg var liten! – Daniel lyste opp. Bestefar ville fikse i garasjen, men satte seg. Han husket reglene best. De lo, diskuterte, “snublet” i småfeller – mobilene lå glemt i hjørnet. Kokkekunsten ble også felleseie. Da “hva skal vi ha til middag” nådde kritisk masse, forslo Nadja Pettersen: – Lørdag lager dere maten. Jeg forteller hvor ting ligger. – Vi? – utbrøt Daniel og Lene. – Jepp. Hva som helst, bare spiselig. De tok oppgaven alvorlig. Lene fant en fancy oppskrift på mobilen, Daniel kuttet grønnsaker og diskuterte hver bit. Det luktet løk og krydder, fjellet av oppvask vokste, men stemningen ble lett og morsom. – Ikke bli fornærmet om vi må dele på WC etterpå, – fleipet bestefar, men åt alt opp. I hagen lagde Nadja Pettersen “personlige rader”: Lene fikk jordbær, Daniel gulrøtter. – Dette er ditt område – gjør som du vil, – sa hun. – Vanner du ikke, blir det lite å høste. Eksperiment. – Kontrollgruppe! – flirte Daniel. Lene så etter jordbærplantene hver kveld, tok bilder og la ut: “Min hage”. Daniel vannet gulrøttene et par ganger – så glemte han det. Ved sesongslutt hadde Lene en kurv full, Daniel to puslete røtter. – Lærerikt? – spurte Nadja. – Gulrot er ikke min greie, – svarte han, og de lo sammen – uten press. Ved skolestart gikk alt i et eget, roligere gir. Frokost sammen, så hver til sitt, kveld samlet igjen. Daniel kunne fortsatt sitte oppe og scrolle, men slukket faktisk lyset ved tolv – og hun hørte bare rolig pust. Lene stakk til elva, men ga alltid beskjed. Det var fortsatt diskusjoner om musikk, om saltmengde i suppa, om oppvasken kunne vente til dagen etter. Men de føltes ikke som generasjonskriger, heller en familie som lærte å bo under samme tak. Siste kveld før hjemreise bakte Nadja Pettersen eplekake. Huset duftet søtt, kvelden blåste gjennom vinduet, sekker og klær lå klare. – Gruppebilde! – sa Lene da kaken ble servert. – Ikke flere av disse… – begynte bestefar, men stoppet. – Bare for oss, – svarte Lene. De gikk ut i hagen. Sola langs takene, Lene satte mobilen på opp ned-bøtte, slo på timer og løp inn. – Mormor i midten! Bestefar til høyre, Daniel til venstre. De stå tett, litt keitete. Daniel la hånden forsiktig borti albuen hennes. Bestefar rykket nærmere. Lene la armene om dem. – Smil, – sa hun. Klikk. Klikk. – Ferdig. – Lene sjekket bildet og smilte. – Perfekt. – Kan jeg få det skrevet ut? – spurte Nadja Pettersen. – Klart, – svarte Lene. – Jeg sender deg det. – Men hvordan får jeg skrevet det ut fra mobilen da? – undret hun. – Jeg hjelper deg, – sa Daniel. – Kom på besøk, så gjør vi det sammen. Eller jeg tar det med til høsten. Hun nikket. En ro la seg inni. Ikke fordi alt nå var forstått. De ville nok krangle videre. Men midt mellom reglene og friheten hadde de funnet en sti der alle kunne bevege seg. Sent på kvelden, da barna sov, gikk hun ut på trammen. Natten var mørk over takene, stjernene glitret. Hun slo seg ned på trappa, knuget knærne. Bestefar kom etter, satte seg ned. – Reiser i morgen, – sa han. – Ja, – svarte hun. De satt tause. – Gikk jo bra, alt i alt, – smilte han. – Ja, – hun nikket. – Tror vi lærte noe alle sammen. – Spørs hvem som lærte mest, – humret han. Hun smilte tilbake. I Daniels vindu var det mørkt. Hos Lene også. Inni rommet hans ladet sikkert mobilen, i stillhet, seg opp til morgendagen. Nadja Pettersen reiste seg opp, låste døra og kikket på regellappen på kjøleskapet. Hjørnene var bøyde, pennen lå klar ved siden. Hun strøk over signaturene og tenkte at neste sommer skriver de nok lappen om. Men det viktigste får likevel stå. Hun slokket lyset og gikk til ro, sikker på at huset pustet rolig – fylt av alt denne sommeren hadde brakt, og litt plass igjen til alt som kunne komme.

Sommerens regler Da Lokaltoget stanset ved den lille treplatformen, sto Ingrid Johansen allerede ytterst

Uncategorized

017

Da svigermor foreslo at vi skulle flytte inn i hennes leilighet – men med egne baktanker – Tusen takk for tilbudet, det er veldig generøst, men vi må takke nei. Svigermors ansikt stivnet. – Hvorfor det? Er dere for stolte? – Nei, ikke stolte. Vi har bare fått hverdagen til å fungere. Det er stress for barna å bytte skole midt i året. Og vi har jo nettopp pusset opp, alt er nytt. Dessuten… – Kristina tok en pause og valgte å være ærlig. – Hos deg er det jo mange minner og dyrebare ting. Barna er små, de kan komme til å ødelegge noe. Hvorfor utsette oss for det stresset? Da Kristina kom hjem fra jobb, sto mannen og ventet i gangen. Hun tok av seg skoene, gikk stille inn på soverommet og skiftet, før hun tuslet til kjøkkenet. Mannen fulgte etter, uten et ord. Kristina orket ikke mer: – Blir det det samme igjen? Jeg har jo sagt nei! Denis sukket dypt. – Mamma ringte igjen i dag. Hun sier blodtrykket er ustabilt, sliter hjemme, og besteforeldrene er blitt enda dårligere – de oppfører seg som små barn. Hun klarer seg ikke alene. – Og hva så? – Kristina tok en slurk kaldt vann for å stanse irritasjonen som bygget seg opp. – Det var hun selv som valgte å bo på hytta. Leiligheten leier hun ut, får penger og nyter frisk luft. Hun har jo trivdes der. – Hun trivdes, da hun hadde krefter. Nå klager hun, sier det er ensomt og tungt … Så hun foreslo at vi skulle flytte inn i treromsleiligheten. Kristina sperret opp øynene mot mannen og snerret: – Nei! – Hvorfor «nei» med én gang? Du har jo ikke hørt alt! – Denis slo ut med hendene. – Se her: området er fantastisk, 15 minutter til jobben din, 20 til min. Språkskole rett over gata, barnehage i bakgården. Slutt på køkjøring til og fra jobb! Og leiligheten vår kan vi leie ut – boliglånet betaler seg selv, med penger til overs. – Denis, hører du deg selv? – Kristina gikk tett på ham. – Vi har bodd her i to og et halvt år. Jeg valgte plass til hver eneste stikkontakt! Barna har venner i naboblokka. Dette er vårt hjem. Vårt eget! – Jeg skjønner ikke hva det spiller for rolle hvor vi bor – du kommer jo bare hjem for å sove! Vi bruker to timer til og fra jobb! – svarte han. – Der er det gammel bygård, tre meter under taket, tykke vegger og null naboer å høre. – Med en oppussing fra den gang jeg selv gikk på skolen – snerret Kristina. – Har du glemt hvor fælt det lukter? Og viktigst: det er ikke vårt hjem. Det er Anna Leonidovnas hjem. – Mamma sier hun ikke skal blande seg, hun forblir på hytta, men vet at leiligheten er under oppsyn. Kristina smilte bittert. – Du husker hvordan det var da vi skulle kjøpe denne leiligheten? Mannen så bort, selvfølgelig husket han det. De hadde bodd sju år på trange utleieboliger, spart hver krone. Planen var å bytte ut svigermors store treroms i sentrum med en bra toroms til henne og en fin leilighet til dem selv. Anna Leonidovna nikket og sa: «Klart det, barn, dere trenger mer plass.» De haddet alt sett på alternativer og begynt å drømme. Men på avtaledagen ringte hun: – Husker du hva hun sa? – insisterte Kristina. «Jeg har tenkt… Mitt strøk er så prestisjefylt, og naboene er dannede folk. Hvordan kan jeg flytte til deres nybygg – til proletter? Nei, det vil jeg ikke.» Så vi dro i banken, tok lån med høy rente, og kjøpte denne leiligheten fem kilometer utenfor Ring 3. Helt på egenhånd. Uten hennes «prestisjemeter». – Hun angret seg, vil ikke ha endringer, hun er jo eldre nå … – mumlet Denis. – Nå sier hun noe annet. Hun føler seg ensom. Vil at barnebarna skal være nærmere. – Barnebarna, ja? Hun ser dem én gang i måneden når vi tar med matvarer. Etter en halv time klager hun over hodepine fra bråket. Da løp seks år gamle Arne inn på kjøkkenet, og Lise på fire tumlet etter. – Mamma, pappa – vi er sultne! – ropte Arne. – Og Lise ødela flyet mitt! Jeg brukte tre timer på det, så knuste hun det … – Det er ikke sant! – pep Lise. – Det ramlet for seg selv! Kristina pustet ut. – Da vasker vi hender. Nå blir det middag. Har pappa kokt makaroni? – Kokt og pølser, – mumlet Denis. Mens barna bråkte med stolene, la Kristina maten opp – samtalen forsvant til de lå i senga senere på natten. *** Lørdagen dro de til hytta – Anna Leonidovna ringte tidlig og sa hun trengte medisin til bestefar og at «hjertet trykker». Det tok halvannen time å komme seg dit. Anna Leonidovna var på trappen. 63 år og fortsatt elegant: frisert, manikyr, silkeskjerf. – Å, der er dere … – hun bøyde kinnet til kyss. – Kristina, har du lagt litt på deg? Eller er det blusen? – God dag, Anna Leonidovna. Blusen er løs, – svarte Kristina og svelget kommentaren. De gikk inn. Foreldrene hennes satt og slumret foran TV-en, gamle og slitne. Kristina hilste, men de svarte ikke. – Vil dere ha te? – Anna Leonidovna forsvant på kjøkkenet. – Jeg har kjeks … men det er litt tørt. Jeg går jo ikke ut, føttene verker. – Vi tok med kake, – Denis satte esken på bordet. – Mamma, du ville snakke om leiligheten … Anna Leonidovna lyste opp. – Ja, Denis. Jeg orker ikke mer. Ute er det jo frisk luft, og foreldrene trenger meg, men om vinteren er det kjedelig. Og leiligheten står der, med fremmede folk som ødelegger alt. Det skjærer i hjertet! – Mamma, leietakerne dine er skikkelige, en familie, – påpekte Denis. – Skikkelige! – fnyste hun. – Da jeg var innom sist, var gardinet skeivt, og det luktet ikke som mitt. Så jeg tenkte – hvorfor sliter dere der ute? Flytt hit, det er plass nok til alle. Kristina så mot mannen. – Anna Leonidovna, hvor tenker du å bo da? – spurte hun rett ut. Svigermoren løftet øyenbrynene. – Hvor ellers? Her, selvsagt, hos foreldrene mine. Men av og til vil jeg ta turen innom, få tatt noen blodprøver på fastlegen. Alle kjenner meg jo på min klinikk. – Av og til? Hvor ofte da? – spurte Kristina. – Kanskje et par ganger i uka. Eller noen dager i strekk hvis været er dårlig. Jeg har jo soverommet mitt der, det får stå. Dere får la barna bruke de store rommene, men mitt rom bør stå klart. Man vet aldri. Kristina ble irritert. – Så du foreslår at vi skal flytte inn i en treroms og la ett rom stå avlåst for deg? To rom på fire personer? – Ikke låst, – svarte Anna Leonidovna forvirret. – Men la tingene mine være. Ikke rør serviset. Ikke bøkene. Denis, husker du – ikke røre biblioteket! Denis trippet urolig på stolen. – Mamma, hvis vi flytter inn, må vi jo få til det praktiske. Barnerom, flere senger… – Hvorfor kjøpe senger? De har en god sovesofa, den pappa kjøpte. Ikke kast bort penger! Kristina reiste seg. – Denis, kan vi snakke ute? Uten å vente gikk hun ut på trappa. Denis kom noen sekunder etter, så skyldbetynget ut. – Hørte du? – hvisket Kristina. – «Ikke rør sofaen», «mitt rom», «skal bo der én uke». Forstår du hva det betyr? – K… Kristina, hun er bare redd for endringer … – Nei, Denis! Vi skal bare være gratis vaktmestere for leiligheten hennes! Vi får ikke flytte på en eneste ting! Hun kommer til å dukke opp med egen nøkkel når som helst, og fortelle meg hvordan gardinene skal henge, hvordan suppen skal lages og hvordan jeg rer senger! – Men det er jo nærmere jobb … – prøvde mannen svakt. – Jeg bryr meg ikke! Jeg står heller to timer i kø og vet at jeg har min egen plass å kalle hjem. Denis var stille. Han visste det. Fristelsen for en lettvint løsning var stor, men han forsto. – Og husker du forrige gang vi skulle bytte leilighet? Hun droppet oss fordi prestisje var viktigere. Nå er hun bare ensom – trenger noen å «passe på». Da åpnet Anna Leonidovna døra og så ut. – Hva hvisker dere om? Kristina snudde seg. – Vi skal ikke være til bry. Vi flytter ikke inn. – Sludder, – fnyste hun. – Denis, hvorfor tier du? Lar du bare kona bestemme? Denis så opp. – Mamma, Kristina har rett. Vi flytter ikke. Vi har vårt eget hjem. Anna Leonidovna knep leppene sammen. Hun skjønte at løpet var kjørt, men ville ikke innrømme det. – Synd for dere. Jeg ville jo bare hjelpe. Men lev som dere vil og sitt fast i køene. Men ikke klag til slutt! – Vi skal ikke klage, – sa Denis. – Skal vi dra, mamma? Trenger du noe mer fra apoteket? – Nei, jeg trenger ingenting fra dere, – hun snudde seg demonstrativt og smelte døra. De kjørte hjem i stillhet. Køene var borte, men navigasjonen lyste rødt gjennom deres bydel. – Er du sur? – spurte Kristina da de sto i et lyskryss. Denis ristet på hodet. – Nei. Jeg tenkte bare på Arne som hopper på «pappas gamle sovesofa», og mamma får hjerteinfarkt. Du har rett. Det var en dårlig idé. – Jeg sier ikke nei til å hjelpe, Denis, – sa hun mykt og la hånden på kneet hans. – Vi kan fortsatt handle og levere medisiner, og ansette hjelp om det blir verre. Men vi skal ha vårt eget hjem. Avstand er oppskriften på gode relasjoner. – I hvert fall med min mamma, – lo han. *** Anna Leonidovna bar på en skuffelse over svigerdatteren og sønnen. Hun hadde allerede kastet ut leieboerne, for hun var sikker på at sønnen og svigerdatteren skulle flytte inn i hennes leilighet. I nesten en måned plaget hun Denis med telefoner. Men Denis sto på sitt – og å si «nei» var faktisk ikke så vanskelig når det trengtes.

Svigermor foreslo at vi skulle flytte inn i hennes leilighet, åpenbart med en baktanke. Tusen takk for

Uncategorized

02.4k.

– Frigjør soverommet til helgen, svigerbror kommer med familien – krevde svigermor

Rydd opp soverommet til helgen, for bror din kommer med familien krevde svigermoren. «Jeg har jo sagt

Uncategorized

013

Gjenforening av gamle klassekamerater: En fortelling.

Jeg var redd for at jeg ikke ville kjenne igjen Anine. Sist jeg så henne, var vi begge femten år gamle

Uncategorized

014

På ferie med frekk slekt: Sette skapet på plass én gang for alle — Jeg har holdt ut i to uker, Sander! To uker i dette skuret de kaller «hotell». Hvorfor ble vi egentlig med? — Fordi mamma ba oss om det. «Nina må få slappe av, Nina har hatt det så tøft,» hermet broren etter moren. Det var sant at tanta Ninas skjebne ikke var misunnelsesverdig, men Lyuba klarte rett og slett ikke å synes synd på henne. Ikke i det hele tatt. Nina, mammas søster på morssiden, hadde alltid vært den «fattige slektningen» som alle skulle hjelpe. Kofferten ville ikke lukke seg. Med all sin kraft presset Lyuba kneet ned på lokket og prøvde å tvinge glidelåsen igjen, men den gled bare opp igjen, og kantet på strandhåndkleet tittet frem. Bak den tynne sponplaten som stolt ble kalt vegg i dette stusslige gjestehuset, skingret det – det var Timmie, seksåringen til tante Nina, som skrek. — Jeg vil ikke ha grøt! Jeg vil ha nuggets! – ropte ungen så det kunne høres over hele huset. Så kom det et tungt klask, klirring av fat og den late, røykherjede stemmen til Nina selv: — Kom igjen da, vennen, ta en skje for mamma. Veronika, løp og kjøp nuggets til ham, ser du ikke han er fortvilet? Jeg har helt gåen i beina, orker ikke mer. Lyuba sprang til, klamret seg til glidelåsen. Veronika! Moren ville selvsagt løpe. Sander, Lyubas bror, satt på den eneste vinglete stolen på rommet deres og så dystert ned på telefonen. Han gadd ikke engang å pakke. Bagen hans sto i hjørnet – urørt, i en haug. — Hører du det? – hvisket Lyuba, og nikket mot veggen. – Nå sender hun mamma i butikken igjen. «Veronika, hent», «Veronika, server». Og mamma spretter selvsagt opp og løper. — Ikke begynn nå, – brummet Sander uten å løfte blikket. – I morgen reiser vi hjem. — Jeg har holdt ut i to uker, Sander! To uker i dette skuret de kaller «hotell». Hvorfor ble vi egentlig med? — Fordi mamma ba oss om det. «Nina må få slappe av, Nina har hatt det så tøft,» hermet broren etter moren. Lyuba satte seg på sengekanten. Fjærene jamret under henne. Tanta Ninas skjebne var ikke til å misunne, men Lyuba syntes overhodet ikke synd på henne. Nina, mammas søster på morssiden, hadde alltid vært den «fattige slekta» som alle skyldte noe. Første barnet mistet hun som liten – en tragedie familien helst hvisket om. Senere fikk hun en mann som var altfor glad i flaska og som drakk seg i hjel for noen år siden. Nina oppdro nå to barn med forskjellige fedre og bodde med gjengen i bestemorens leilighet. Der hadde også den siste «drømmemannen» – nummer åtte i rekka – bodd med dem. Jobbe ville ikke Nina, for hun mente verden burde smykkes og at det var andres plikt å legge til rette for det. Aller helst – Lyubas mamma, Veronika, som ifølge søsteren nærmest «druknet i penger». Lyuba gikk bort til vinduet. Utsikten? «Fantastisk»: søppeldunker og veggen på naboens hønsehus. Denne ferien var mammas idé. «La oss dra alle sammen – familieferie, Nina trenger å få tankene over på noe annet.» Å hjelpe betydde egentlig at Veronika betalte det meste, handlet mat og lagde middag til hele gjengen, mens Nina og nyeste «bestevenninne» – ei Laila hun møtte ved bassenget fordi de begge elsket å gjøre ingenting – lå og sløvet dagen lang. — Pakk sammen, – sa Lyuba til broren. – I kveld går vi på restaurant. Avslutningsmiddag. *** Selvsagt valgte ikke de restauranten selv. Nina krevde noe «fint og dyrt». Lokalet lå nede ved brygga. De måtte sette sammen to bord for å få plass til hele «klanen», som Lyuba kalte dem for seg selv. Nina, i en glitrende kjole som nesten sprakk, satt for bordenden sammen med Laila – høylytt og stor kvinne, med kvasihvite hårtupper. — Servitør! – ropte Nina uten å kikke i menyen – Ta inn det beste dere har! Grillspyd! Salater! Og en mugge av den der røde! Veronika, Lyubas mor, satt på enden og prøvde å trekke på smilebåndet. Hun så utslitt ut. På de to ukene hadde hun ikke fått slappet av en eneste dag; enten var det Timmie som skrek, Nina som klaget, eller Aline som var sur og lei. — Mamma, ta deg fisk, du hadde jo lyst på det, – hvisket Lyuba til henne. — Nei, herregud, altfor dyrt – jeg klarer meg med en salat. La Nina kose seg, hun har hatt det tungt i år, svarte Veronika. Lyuba ble sint. Ja, pine meg, hun har hatt det tungt! Timmie, den lille seksårige prinsen, slo skjea i tallerkenen: — MAT! – forlangte han og gapt. Nina la straks ned samtalen med Laila, skuffet opp potetmos og matet sønnen. — Vær så god, skatten – spis så du blir stor og sterk. — Han er seks år – kan han ikke spise selv? – utbrøt Lyuba, opprørt. Det ble stille rundt bordet. Nina snudde sakte hodet. — Hvem har bedt om ditt råd, kjære niese? – freste hun. – Få deg noen unger først, så kan du oppdra dem selv. Mitt barn trenger omsorg! Han er følsom, skjønner du! — Det han trenger er grenser og ikke en skjerm til hvert måltid, – svarte Lyuba. – Han hyler jo som en stukken gris hver gang det ikke går hans vei. Dere oppdrar en liten egoist. — Nei, nå får det være nok! – Laila la seg i samtalen, slo ut i luften. – Nina, se hva du har oppdratt her. Psykolog og alt! Her sitter hun og lærer eldre folk opp, enda hun er tenåring og ikke har peiling på livet! — Lyuba, vær så snill, vær stille, – mumlet mamma og nappet henne i armen – ikke ødelegg kvelden for oss andre. Kvelden føltes endeløs. Nina og Laila bråkte om menn, baksnakket naboene på «hotellet» og klaget over kvinneskjebnen. Aline satt på mobilen og sendte hatefulle blikk mot «de voksne». Timmie skreik etter dessert og fikk servert det største isbegeret straks. Da regningen kom, laget Nina en scene: — Nei huff, jeg glemte lommeboka på rommet! Veronika, betal du, så får du det tilbake straks vi kommer hjem. «Du gir aldri tilbake», tenkte Lyuba, så moren rolig dro frem kortet. Dette var standard. *** Etter midnatt gikk de tilbake til gjestehuset. Lyuba stupte i dusjen for å skylle av seg kvelden. Vannstrålen vekslet mellom iskaldt og kokhett. Da hun kom ut, hørte hun høylytt hvisking fra den åpne kjøkkendøra. — Så du den snuppa eller? – bjeffet Laila. – Sitter der og lager grimaser. «Han kan ikke spise selv.» Hvem bryr seg? Uten deg, Veronika, hadde hun vasket fjøs i dag, ikke snobbet seg på restaurant! Stolt, dum jente. Ikke har hun kjæreste, ikke har hun vett, bare frekkhet! Lyuba ble stående i døråpningen, hjertet banket helt ut i tinningen. Hun håpet mamma skulle si noe, smelle i bordet, si: «Hold kjeft, Laila, ikke snakk slik om min datter!» Men alt som hørtes var et tungt sukk fra Nina og en klagende stemme: — Ja du sier noe, Laila. Hun er vanskelig – altfor lik farens slekt… Sånn med masse meninger. Min Aline har nå i det minste et godt hjerte, men denne… hun ser på oss som vi var søppel. Får ikke en bit i halsen når hun sitter ved bordet… — Veronika, dette har du latt skli ut! – Laila tok over. – Burde satt henne på plass tidlig. Nå? Sitter hun der og overser mor si. Var det min datter, hadde jeg kastet henne ut for lengst! Lyuba la pannen tungt mot dørkarmen. Mamma sa ikke ett ord. Hun satt bare der, sammen med kvinnene, og hørte på at de kastet dritt om datteren hennes, mens det luktet både kaffe og sprit ut av døra. Lyuba rettet seg brått opp og slo døra opp så det smalt i veggen. Stillhet. De tre satt rundt et plastbord overlesset med matrester og tomme poser. Nina i kjolen som nå var sprukket under armen, Laila svett og rød i fjeset, og mamma… Mamma, som krøp sammen bak koppen sin. — Så jeg er en tom jålete jente? – stemmen til Lyuba var rolig som stein. — Mens du, tante Nina, har det så vanskelig og godt hjerte? Nina hikstet, øynene flakk. Laila reiste seg og ruvet som en fjellvegg. — Hva gjør du her, sniklytter du? – brummet Laila. – Er du så nysgjerrig? — Jeg trenger ikke sniklytte. Dere skriker så hele etasjen hører det, – svarte Lyuba og gikk nærmere, så tante Nina rett i øynene – Hva sa du? Du får ikke ned maten? Men da mamma betalte restaurantregningen for deg, gikk det fint? Satt den ikke fast da? — Frekke unge! – hylte Nina, rød i fjeset – Vi er bare snille med deg, og du er bare utakknemlig! Jeg kunne vært moren din, og så slenger du dritt om maten min? Kvel deg på pengene dine! — Jeg skylder deg ikke penger – men du kunne vist litt takknemlighet! – Lyuba skar gjennom rommet. – Du har alltid levd på mammas bekostning! Nye menn, nye barn, oppkonstruerte sykdommer! Mamma sliter seg ut for å kjøpe ferietur til deg, og du baktaler henne bak ryggen! Datteren din – en bortskjemt tenåring uten respekt, sønnen din – en manipulerende tyrann! Og du skal lære meg moral? Tanta gapte stumt. — Lyuba! – hvisket Veronika, reiste seg – Stopp dette! Gå på rommet! — Nei mamma, jeg går ikke, – svarte Lyuba med smerte i stemmen, så Veronika stoppet. — Du sitter her og lar en vilt fremmed tante du har kjent i to dager rakke ned på din egen datter. Og du sier ikke et ord? Laila presset stolen bortover gulvet og marsjerte mot Lyuba med knyttede never. — Nå er det nok, unge dame, du skal få lære å respektere voksne… Hun løftet hånda. Lyuba trakk seg bakover instinktivt, men akkurat da tok Sander tak og holdt Laila tilbake. — Ikke rør henne, – sa han hardt. – Tante Nina, pakk sakene. Vi drar. — Hvem er «vi»? – skrek Nina, mer og mer desperat – Jeg blir! Vi har to dager igjen her! Veronika! Barna dine har blitt gale! De angriper folk! Da brøt endelig Veronika inn. Hun tok tak i Lyuba, ristet henne: — Hvorfor måtte du begynne?! skrek hun, tårene trillet – Hvorfor gikk du ut? Du ødela alt! Vi er familie! Skam deg som lager skandale foran folk! Lyuba løsnet forsiktig grepet. Noe innover brast – for siste gang. — Jeg skammer meg ikke, mamma, – sa hun lavt – Det er DU som burde skamme deg. For at du lar dem behandle oss slik… Hun gikk. Sander fulgte etter. De pakket i taushet. Bak veggen hylte Nina om sin ulykke, Laila kalte dem «avskum». Aline våknet og klaget over å bli vekket. — Vi kan ikke dra før i morgen, – mumlet Sander – Bussen går først ved soloppgang. — Det bryr jeg meg ikke om, – svarte Lyuba. – Alt er bedre enn å bli her en sekund til. — Og mamma? Lyuba stivnet med T-skjorta. — Mamma har valgt sin plass. Hun ble der inne, for å trøste søsteren sin. *** Lyuba har ikke kontakt med moren, og Sander heller ikke – de har aldri tilgitt henne. Veronika ringte flere ganger og sa hun kunne godta barna hvis de ba Nina om unnskyldning, men både Lyuba og Sander svarte at sånn tilgivelse ikke er noe de ønsker. Det fikk holde. Hvis moren vil gjøre alt for søsteren – så får hun bare gjøre det. Lyuba og Sander har det utmerket uten slekt med frekke krav.

Du aner ikke, jeg har holdt ut i to uker, Even! To uker i det falleferdige rønnet de kaller «pensjonat».

Uncategorized

011

En benk for to: En fortelling om fellesskap i alderdommen, ensomhet og nye vennskap på en norsk småbybenk

Dagboknotat april, Oslo Snøen har allerede smeltet, men bakken i parken er fortsatt mørk og fuktig, og

Uncategorized

032

Mitt siste ord. Du, datter, kan være så sur på pappa du vil.

«Mitt ord er slutt,» erklærte faren med et glis som skjulte en tørr humor. «Du, Synnøve, kan så lenge