Du aner ikke, jeg har holdt ut i to uker, Even! To uker i det falleferdige rønnet de kaller «pensjonat». Hvorfor gikk vi med på det her tullet i det hele tatt?
Fordi mamma ba oss, sa du ikke det selv? «Unni må få hvile seg, dere vet hvor tungt hun har hatt det,» hermet broren min, Jon, etter moren vår.
Jeg prøver virkelig å føle noe for tante Unni, altså. Hun har jo fått mye motgang servert, det skal hun ha. Men jeg greier ikke å synes synd på henne. Ikke en millimeter.
Unni, mammas søster, har alltid vært familiens sorte får. Den som ikke helt får ting til og forventer at alle andre skal hjelpe til. Selv kofferten hennes er et prosjekt; jeg måtte presse knærne mot lokket for å få glidelåsen igjen, men den spredte seg opp hver gang badelakenet hennes veltet ut.
Gjennom den tynne kryssfinerveggen «vegg» er virkelig å ta i, det er så tynt at man hører alt hylte Erik, Unnis seks år gamle sønn.
Æsj, jeg vil ikke ha grøt, jeg vil ha kyllingnuggets! Han skrek som om han ble pint.
Så sang et kraftig dunk og klirring fra kjøkkenet, etterfulgt av Unnis sløve, røykhostende stemme:
Kom igjen da, lille venn, ta en skje for mamma, da.
Vera, kan du stikke på butikken og handle noen nuggets til han? Ser du ikke barnet nesten knekker sammen.
Beina mine verker, jeg orker ikke mer i dag.
Jeg stivnet med hendene om koffertlåsen. Vera altså! Klart mamma bare løper.
Jon satt på den skjeve kjøkkenstolen inne på rommet vårt og stirret mørkt på mobilen sin. Han gadd ikke engang å begynne å pakke. Baggen hans sto fortsatt urørt i hjørnet.
Hører du? hvisket jeg, nikket mot veggen. Hun sender mamma rundt som en hushjelp.
«Vera, hent det.» «Vera, gjør det.» Og så spretter mamma opp som ei pil.
Ikke ta på vei, svarte Jon uten å se opp. Vi drar jo hjem i morgen.
Jeg har altså holdt ut to uker! To uker i dette skuret.
Fordi mamma ba oss. «Unni må få seg litt ferie, hun har hatt det så tungt,» sa Jon, latstemmen spottende.
Jeg satte meg på senga, spiralfjærene hylte under meg.
En ting er sant Unni har aldri hatt det spesielt lett. Men jeg klarer altså ikke å synes synd på henne lenger.
Unni har alltid vært «den fattige slektningen» som alle måtte hjelpe. Første gang hun mistet et barn, var det en familietragedie det aldri ble snakket høyt om. Mannen døde for et par år siden han drakk seg i hjel, ærlig talt.
Nå bor hun med to unger fra ulike forhold i bestemors leilighet. Og så har hun fått seg ny kar igjen, nummer åtte i rekka. Arbeid er hun allergisk mot, sier at hun er til for å pynte opp verden selve meningen med hennes tilværelse er visst å lide. Regningene får i hovedsak mamma lov til å ta; «Vera, du har jo altfor mye penger uansett.»
Sa jeg at utsikten fra det såkalt «koselige» rommet vårt var rett på søppelbøtter og veggen til naboens kyllinghus? Mamma mente det var så lurt å invitere hele bøtteballetten hit for Unnis skyld, «vi hjelper hverandre i familien».
Oversatt betydde det at mamma betalte mesteparten av ferien, handlet inn mat og lagde middag til hele hurven, mens Unni og hennes nye venninne Ragnhild lå og solte seg ved bassenget.
Begynn å pakke du også, Jon, sa jeg. Vi skal på restaurant i kveld. Avskjedsmiddag.
***
Selvfølgelig var det ikke vi som bestemte hvor vi skulle spise.
Unni ville spise «skikkelig mat på et sted det koster litt». Restauranten lå nede ved kaia. To bord ble presset sammen for å romme hele den glade familien.
Unni, iført en glitrende kjole som nesten raknet, satte seg selvfølgelig i enden sammen med Ragnhild ei kraftig dame med platinablondt hår og høy latter.
Kelner! ropte Unni brysk mot menyen. Vi skal ha det beste, skjønner du? Grillspyd, salater, og en karaffel med den der røde!
Mamma satt i andre enden, sliten og småtappert smilende. Hun hadde ikke fått et øyeblikks ro på to uker: først Erik hyler, så Unni klager, så kjeder Aina seg.
Mamma, skal ikke du bestille fisken du snakket om? spurte jeg stille.
Nei du, det blir for dyrt. Jeg tar en salat. Unni skal få spise, hun trenger det mer.
Jeg kokte innvendig. Jøss, stakkars Unni igjen!
Erik dunket skjea mot tallerkenen. Mat! ropte han, mens blikket hang fast i nettbrettet.
Unni løftet potetmos inn i munnen hans.
Min skatt, sa hun sukkersøtt. Spis og bli stor og sterk.
Han er seks år. Han får vel klare å spise selv? sa jeg, klarte ikke la være.
Plutselig ble det musestille.
Ingen har bedt deg blande deg, kusine, freste Unni. Du får få egne unger før du begynner å lære andre oppdragelse.
Han krever trygghet, forstår du vel!
Han har søren meg ikke godt av å få viljen sin med skjerm under matbordet, svarte jeg. Han hyler bare han ikke får det som han vil.
Åh, kjære vene! utbrøt Ragnhild høyt, slo ut med armene. Se på henne da, tror hun vet alt best!
Du har da aldri lært om livet. Før du lærer å respektere voksne, bør du vaske ørene dine!
Det er nok nå, hvisket mamma desperat, og dro meg i ermet. Ikke lag dårlig stemning. Vær så snill.
Kvelden varte evig. Unni og Ragnhild kjeftet over livet, menn og naboer og det å være kvinne i dag. Aina satt i sin egen boble, Erik skrek etter dessert og fikk selvfølgelig den største isen.
Da servitøren kom med regningen, utbrøt Unni dramatiskt:
Oi, jeg glemte lommeboka oppe på rommet! Vera, kan du ta den denne gangen og så vippser jeg deg når vi kommer hjem?
«Ja, sikkert», tenkte jeg, mens mamma dro opp kortet og bladde frem noen hundrelapper uten å mukke. Hun burde fått teaterpris for den rollen.
***
Vi var hjemme på pensjonatet etter midnatt. Jeg gikk rett i dusjen for å prøve å vaske av meg kvelden. Dusjen gikk fra iskald til kokende nesten annenhver minutt.
Da jeg kom ut, stoppet jeg ved kjøkkendøra, som sto på gløtt. Stemmer hørtes.
Så du det trynet, eller? klaget Ragnhild. Hun sitter bare der og skuler!
«Han klarer ikke spise selv.» Akkurat som om det skulle være ditt problem, tuppa! Du vet virkelig ingenting, du.
Om det ikke var for Vera, hadde du stått og måka møkk på en gård. Så sitter du på restaurant og leker fin!
Hovmod står for fall. Ingen kjæreste, ingen vett bare holdninger.
Jeg holdt pusten. Hjertet hamret. Nå måtte mamma si ifra. Banke i bordet, si at Ragnhild ikke fikk snakke sånn om meg! I det minste gå ut.
Det var bare stillheten til mamma og et meddelsomt sukk fra Unni.
Helt enig, Ragnhild. Hun er tung å ha med å gjøre. Det er farens slekt, vet du.
Aina, selv om hun har temperament, har i det minste godt hjerte.
Men henne der … hun ser på oss som om vi var skitt. Jeg mister matlysten av det.
Du, Vera, du har laget deg et problem, nikket Ragnhild. Hadde det vært min unge, hadde jeg sendt henne ut for lenge siden.
Ja vel, tenkte jeg. Mamma drakk te eller noe med mer fart, sånn som det lukter ut døra mens de baksnakket meg.
Nå var det nok. Jeg skjøv døra så den smalt inn i veggen, og gikk rett inn.
Alle sperret opp øynene. Unni fortsatt i glitrende kjole med svetteflekker, Ragnhild varm og rød i fjeset. Mamma så ut som hun ville ramle sammen.
Så jeg er altså bare en tom snobb, begynte jeg rolig, men stemmen var hard. Og du, tante Unni, har så ren og god sjel, har du?
Unni hikstet og blåste opp øynene. Ragnhild reiste seg brått, stor som et fjell over bordet.
Hva gjør du her, sniklytter? Dette er voksensnakk!
Jeg slapp å sniklytte dere ropte jo så det runget på hele huset, sa jeg og så rett på Unni. Du mister matlysten av å se på meg, nei vel men facturen gikk ned uten problem i stad?
Du er utakknemlig! skrek Unni, rød i ansiktet. Vi åpner armer og dører for deg, og du betaler oss slik?
Jeg kunne vært moren din, og så blir du sånn?
Jeg bryr meg ikke om pengene, men innstillingen deres, ropte jeg. Livet ditt har du lagt på mammas skuldre!
Først én type, så en annen og alltid en eller annen sykdom men det er alltid mamma som må betale, og likevel snakker du slik om oss?
Datteren din kaller folk navn og banner verre enn en bryggesjauer, og du later som du har oppdrar dem? Sønnen din manipulerer deg og får alltid viljen sin, og du tør ikke si nei!
Unni bare stirret, målløs. Mamma spratt opp fra stolen.
Slutt med det der! Kom deg på rommet ditt! ropte hun, nærmest desperat.
Nei, mamma. Jeg går ikke noe sted, svarte jeg lavt men bestemt. Du sitter her mens fremmede damer snakker dritt om meg, og du sier ikke et pip?
Ragnhild skjøv stolen til side og gikk mot meg med knyttnevene.
Nå skal du få respekt for voksne, satte hun i gang.
Hun slo ut med armen. Jeg rykket til, men før hun rakk å treffe, grep Jon fast rundt armen hennes.
Legg fra deg nevene, sa han kaldt. Nå får det være nok. Tante Unni, du pakker sakene dine. Vi reiser.
Hva mener du med «vi»? Unni var i fistel. Jeg har fortsatt betalt for to dager til!
Vera, barna dine har fått det for seg at de kan gjøre som de vil!
Og da, endelig, kom det lyd fra mamma. Hun gikk mot meg, tok tak i skuldrene og ristet meg.
Hvorfor måtte du slå opp alt sammen? skrek hun, tårene rant. Hvorfor kunne du ikke holde deg unna? Familien må holde sammen! Hvordan kan du skape slik scene foran folk!?
Jeg løsnet grepene hennes forsiktig, men bestemt. Noe løsnet i meg, for godt.
Jeg skammer meg ikke, mamma, sa jeg stille. Det er du som burde skamme deg, for at du lar dem behandle oss sånn…
Så gikk jeg ut. Jon ble med.
Vi pakket i stillhet. I naboveggen hørte vi Unni hyle, Ragnhild kalle oss idioter. Aina bannet fordi vi lagde bråk.
Vi kan ikke dra før bussen går i morgen tidlig, sa Jon. Vi må bare sitte på stasjonen i noen timer.
Det gjør ingenting, svarte jeg og kastet sminke i handleposen. Jeg vil heller være på et kaldt venteværelse enn noensinne være her et sekund til.
Hva med mamma?
Jeg stanset midt i å pakke T-skjorta mi.
Mamma har tatt sitt valg. Hun er der inne, og trøster søsteren sin.
***
Jeg snakker ikke med mamma lenger. Jon heller ikke, faktisk. Ingen av oss har tilgitt henne.
Hun har ringt flere ganger, sier vi kan bli tilgitt hvis vi bare sier unnskyld til Unni, men både Jon og jeg har skjønt at det ikke er sånn tilgivelse fungerer for oss.
Vi er ferdige.
Hvis mamma vil bruke resten av livet på å føye seg for søstra, så får hun gjøre det. Vi andre har det greit uten frekke slektninger snikende rundt livene våre.




