Jeg har vært gift i ti år. Jeg bor sammen med mannen min i en toroms leilighet i Oslo. Vi betaler fortsatt ned på boliglånet vårt. Vi har ennå ikke turt å få barn vi vil først stå litt tryggere på egne bein. Jeg har en bror, Eirik. Han er også gift, med Signe. De bor i en ettromsleilighet i Drammen. Eirik har to fulle jobber og tjener også litt ekstra på siden. Signe jobber ikke hun får barn i et tempo som et maskingevær. De har allerede tre barn, hun er gravid med nummer fire, og har planer om et femte.
I tillegg til alle barna har de også tatt opp flere små lån til ting de trenger til hjemmet. Ofte hjelper mannen min og jeg til, enten med litt penger eller med matvarer. Noen ganger er Signe så frekk at hun ikke en gang spør, men nærmest krever å få det hun vil ha.
Da må vi sette foten ned og si nei. Da blir både Signe og Eirik fornærmet, men etter noen uker kommer de gjerne med et nytt ønske.
«Siden dere ikke har barn, og vi snart har fire, så må dere la oss overta leiligheten deres,» sa Signe plutselig en ettermiddag.
«Hvor skal vi bo da? Skal vi flytte inn i ettromsleiligheten deres?» spurte jeg, målløs over forslaget.
«Nei, dere får bare leie noe annet. Vi kan jo leie ut vår leilighet for å få inn litt ekstra,» svarte hun selvsikkert. Så la hun til: «Når kan dere flytte ut?»
«Vet du hva? Du kan ta deg en tur til psykiateren. Kom deg ut av leiligheten min,» svarte jeg, helt oppgitt.
«Om noe skjer med barnet, er det din skyld!» ropte hun da hun marsjerte ut av døren, høygravid og rasende.
Og selv om jeg ikke trodde det kunne bli verre, så mistet Signe faktisk babyen den kvelden, i all hemmelighet, bare tre måneder på vei.
Klokken to om natten sto Eirik plutselig foran døra, og angrep meg med harde beskyldninger. Mannen min fikk ham roet ned med et kaldt glass vann og forklarte hvorfor vi hadde avslått Signe sitt krav. Til slutt geleidet han Eirik ut av leiligheten.
Etter det har jeg ikke hatt noe forhold til broren min.
Man må sette grenser, selv overfor familie. Omsorg skal ikke bygget på andres ofre, men på gjensidig respekt det er først da man virkelig står godt sammen.
