Uncategorized

Du kan da ikke mene alvor, Morten? Si at det bare er en dårlig spøk. Eller hørte jeg feil fordi vannet rant?

Uncategorized

094

– Dette er vår felles leilighet, jeg er også medansvarlig her – sa sønnens kjæreste

Dette er vår felles leilighet, jeg er også herreinna sier datteren til sønnen. Mamma, hvorfor kommer

Uncategorized

014

Du klarer bare ikke å komme overens med ham: Stebarn, frustrasjon og et ekteskap på randen – Annas kamp for å bli en del av familien endte med at hun valgte seg selv

Jeg gjør det ikke! Og du kan ikke bestemme her! Du betyr ingenting for meg! Sindre slang tallerkenen

Uncategorized

08

På terskelen til denne sommeren Da Dagens kjedelige hverdagsliv som bibliotekar plutselig stoppet opp: En uventet premie, en redningsaksjon på stranden og begynnelsen på et nytt kapittel med familien som ventet på den andre siden av havet.

På kanten av denne sommeren Å jobbe på bibliotek i Oslo føltes monotont for Runa. Hun levde i bøkene

Uncategorized

09

Gi meg, vær så snill, en grunn – Ha en fin dag, – sa Dennis og bøyde seg ned for å kysse henne på kinnet. Anastasia nikket automatisk. Kinnet var fortsatt tørt og kjølig – hverken varme eller irritasjon. Bare hud, bare et berøring. Døren lukket seg, og leiligheten ble fylt av stillhet. Hun sto i gangen i ti sekunder til og lyttet til seg selv. Når skjedde det egentlig? Når var det noe slo over og slukket inni henne? Hun husket hvordan hun hadde grått på badet for to år siden fordi Dennis hadde glemt bryllupsdagen deres. Hvordan hun var rasende et år senere da han igjen ikke hentet Vasilisa i barnehagen. Hvordan hun fortsatt prøvde å snakke for et halvt år siden, forklare, be om noe. Nå – tomt. Rent og glatt, som et nedbrent jorde. Anastasia gikk ut på kjøkkenet, helte seg en kopp kaffe og satte seg ved bordet. Tjue ni år. Sju av dem gift. Og her sitter hun i en tom leilighet med en avkjølt kopp og tenker på at kjærligheten til mannen skrantet vekk så stille og hverdagslig at hun aldri merket når det skjedde. Dennis fortsatte å leve som før. Lovet å hente datteren i barnehagen – og gjorde det ikke. Skulle fikse kranen på badet – den lekket fortsatt etter tre måneder. Lovet at de skulle på besøk til Dyreparken i helgen – men på lørdag dukket det alltid opp ting med kameratene, og søndag ble brukt på sofaen. Vasilisa spurte ikke lenger når pappa ville leke. Fem år gammel hadde hun lært: Mamma var pålitelig. Pappa var en som noen ganger kom hjem på kvelden og satte seg foran TV-en. Anastasia sluttet å lage bråk. Gråt ikke i puten. Sluttet å legge planer for å fikse på forholdet. Hun bare fjernet Dennis fra ligningen i livet sitt. Trengte bilen EU-kontroll? Hun ordnet det selv. Gikk låsen på balkongdøra i stykker? Hun ringte låsesmed. Trengte Vasilisa snøkostyme til juleavslutningen i barnehagen? Anastasia sydde den på nettene mens mannen sov i rommet ved siden av. Familien ble en underlig konstruksjon – to voksne, parallelle liv under samme tak. En natt prøvde Dennis å strekke seg etter henne i sengen. Anastasia trakk seg rolig unna, først med hodepine, så med slitenhet. Etter hvert ble det små unnskyldninger for avstand mellom dem, og for hver gang ble muren høyere. «La ham bare skaffe seg noen på si», tenkte hun kaldt. «La ham gi meg en grunn. En vanlig, tydelig grunn, som foreldrene forstår. En grunn jeg slipper å forklare.» For hvordan skal hun forklare moren at hun forlater mannen bare fordi han… er ingenting? Ikke slår, ikke drikker, tjener penger. Ok, så hjelper han ikke stort til hjemme – det gjør menn sjelden. Bryr seg ikke så mye om barnet – menn er jo ikke flinke med barn. Anastasia åpnet egen konto i banken og begynte å sette av litt av lønna. Meldte seg inn på treningssenter – ikke for Dennis, men for seg selv. For det nye livet bak horisonten av den uunngåelige skilsmissen. Om kveldene, når Vasilisa hadde sovnet, tok Anastasia på seg hodetelefonene og hørte på engelske podkaster. Småprat, e-post, businessprat. Firmaet hennes jobbet med utenlandske kunder; språkkunnskaper kunne åpne helt andre dører. Kurskvelder stjal to kvelder i uka. Dennis klaget: han måtte passe Vasilisa – som stort sett betydde barne-TV mens han satt med mobilen. Helgene var for Anastasia og datteren. Parker, lekeplasser, kafeer med milkshake, kino med tegnefilmer. Vasilisa hadde vent seg til at dette var deres tid – mamma og henne. Pappa var der ute, som et møbel i bakgrunnen. «Hun kommer knapt til å merke det», overbeviste Anastasia seg selv. «Når vi skilles, blir det ikke store forskjellen for henne.» En tanke det var lett å klamre seg til. Så skjedde noe uventet. Anastasia forsto ikke med en gang hva det var. Plutselig en kveld tilbød Dennis å legge Vasilisa. Senere tilbød han seg å hente i barnehagen. Så lagde han middag – om enn bare pasta med ost – men helt på eget initiativ. Anastasia så på ham med mistro. Hva skjer? Fikk han dårlig samvittighet? Midlertidig galskap? Prøver han å skjule noe hun ennå ikke vet? Men dagene gikk, og Dennis ble værende i sitt nye spor. Han sto opp før henne for å følge i barnehagen. Fikset endelig kranen på badet. Meldte datteren på svømming og fulgte henne på trening hver lørdag. – Pappa, se! Jeg kan dykke! – Vasilisa løp rundt i leiligheten som en svømmer. Dennis fanget henne, kastet henne i været, og Vasilisas latter fylte hele huset. Anastasia så på dem fra kjøkkenet. Kjente ikke igjen mannen sin. – Jeg kan være hjemme med henne på søndag, – sa Dennis en kveld. – Du skal vel treffe venninner? Hun nikket sakte. Ingen avtale, hun hadde planlagt å være alene på kafé med en bok. Men hvordan visste han om venninnene hennes? Lyttet han faktisk når hun snakket i telefonen? Uker ble til måneder. Dennis fortsatte, falt ikke tilbake til gamle vaner, lot ikke likegyldigheten komme tilbake. – Jeg har bestilt bord på den italienske restauranten til fredag, – sa han en dag. – Mamma har sagt ja til å passe Vasilisa. Anastasia løftet blikket. – Hvorfor det plutselig? – Fordi jeg vil spise middag med deg. Hun sa ja av nysgjerrighet, ville hun selv tro. Bare for å sjekke hva han hadde funnet på. Restauranten var koselig, med dempet lys og levende musikk. Dennis bestilte hennes favorittvin – til Anastasias overraskelse husket han hvilken det var. – Du har forandret deg, – sa hun rett ut. Dennis rullet glasset mellom hendene. – Jeg var blind. En klassisk, evig idiot. – Ikke akkurat nyheter. – Jeg vet. – Han smilte skjevt. – Jeg trodde jeg jobbet for familiens skyld. At dere trengte penger, større leilighet, bedre bil. Men egentlig bare… løp jeg vekk. Fra ansvar, fra hverdagen, fra alt. Anastasia lot ham snakke. – Jeg merket at du hadde forandret deg. Du brydde deg ikke lenger. Og det… det var verre enn alle krangler. Du ropte, gråt, krevde, og det var greit. Men plutselig sluttet du. Det var som om jeg ikke fantes. Han satte fra seg glasset. – Jeg holdt nesten på å miste dere. Deg og Vasilisa. Først da skjønte jeg at alt var galt. Anastasia så lenge på ham. Mannen som satt der og sa det hun hadde lengtet etter i årevis. For sent? Eller ikke? – Jeg vurderte å skille meg, – sa hun lavt. – Ventet bare på at du skulle gi meg en grunn. Dennis ble blek. – Herregud, Nastja… – Jeg sparte penger. Så på leiligheter. – Jeg visste ikke at det var så ille… – Du burde visst, – avbrøt hun. – Det er din familie. Du skulle sett hva som skjedde. Mellom dem ble det stilt, tykt av følelser. Kelneren skjønte stemningen og snek seg rundt bordet. – Jeg er villig til å jobbe for dette, – sa Dennis til slutt. – For oss. Hvis du gir meg en sjanse. – En sjanse. – En – det er mer enn jeg fortjener. De ble sittende til restauranten stengte. Snakket om alt – Vasilisa, økonomi, fordeling av ansvar, forventninger. For første gang på lang tid en ekte samtale, ikke bare utveksling av klager eller plikthilsener. Prosessen med å bygge opp gikk sakte. Anastasia kastet seg ikke i armene på mannen morgenen etter. Hun så an, ventet på tilbakeskritt. Men Dennis ga seg ikke. Han tok ansvar for middager i helgene. Mestret barnehagens foreldresamspill. Lærte å flette Vasilisa – skjevt og klønete, men likevel. – Se mamma, pappa har laget en drage til meg! – Vasilisa løp inn på kjøkkenet med et tungvint byggverk av papp og farget papir. Anastasia så på dragen – håpløst rar, med ett vingepar større enn det andre – og smilte… …Et halvt år gikk fort. Det ble desember, og hele familien ble med til Anastasias foreldres hytte. Gammelt hus, lukten av treverk og hjemmebakst, snøtung hage, knirkende trapp. Anastasia satt i vinduet med en kopp te og så ut på Dennis og Vasilisa, som laget snømann. Datteren kommanderte – nesa skal dit, øynene høyere, skjerfet er skakt! – og Dennis gjorde som hun sa, kastet henne opp i luften. Vasilisas jublende hvin fløy langt. – Mamma! Mamma, kom ut! – ropte jenta. Anastasia tok på seg jakken og gikk ut på trappa. Sola var lav, snøen glitret, og kulden bet i kinnene da en snøball traff henne fra siden. – Det var pappa! – ropte Vasilisa og sladret. – Forræder, – lo Dennis. Anastasia kastet en snøball mot Dennis – bommet. Han lo høyt, hun også – og snart lå alle tre og lo i snøen, glemte snømannen, frosten og alt annet. Senere, da Vasilisa hadde sovnet på sofaen før filmen var over, bar Dennis henne forsiktig inn på soverommet. Anastasia så ham dekke henne til og rette på puten, stryke henne over håret. Hun satte seg foran peisen, varmet hendene på tekoppen. Ute lavet snøen ned, pakket verden inn i et hvitt teppe. Dennis kom og satte seg ved siden av. – Hva tenker du på? – At jeg er glad jeg ikke rakk det. Han spurte ikke hva hun ikke rakk. Han skjønte. Forhold krever innsats hver dag. Ikke heltemot – bare små ting: lytte, hjelpe, legge merke til, støtte. Anastasia visste at det ville komme vanskelige dager, misforståelser, småkrangler. Men akkurat nå lå mannen hennes og datteren inntil henne. Levende, virkelige, elskede. Vasilisa våknet og kastet seg mellom foreldrene på sofaen. Dennis omfavnet begge. Anastasia tenkte at noen ting faktisk er verdt å kjempe for…

Ha en fin dag, Henrik lente seg fremover og ga et kjapt kyss på kinnet hennes. Ingrid nikket nesten umerkelig.

Uncategorized

08

Jeg tror kjærligheten er over – Du er den vakreste jenta på dette instituttet, sa han den gangen, og rakte henne en bukett markblomster fra torget ved T-banen. Anna lo da hun tok imot blomstene. Markblomstene luktet av sommer og noe udefinert riktig. Dmitrij sto foran henne med blikket til en mann som vet akkurat hva han vil. Og det han ville, var henne. Deres første stevnemøte var i Sofienbergparken. Dmitrij hadde dratt med seg et pledd, en termos med te og hjemmelagde matpakker mammaen hans hadde laget. De satt i gresset til det ble mørkt. Anna husket hvordan han lo, med hodet kastet bakover. Hvordan han berørte hånden hennes, nesten tilfeldig, hvordan han så på henne – som om hun var det eneste mennesket i hele Oslo. Tre måneder etter tok han henne med på kino for å se en fransk komedie hun ikke skjønte, men hun lo sammen med ham uansett. Etter et halvt år introduserte han henne for foreldrene sine. Etter ett år ba han henne flytte inn hos seg. – Vi sover jo sammen hver natt uansett, sa Dmitrij, mens han lot fingrene gli gjennom håret hennes. – Hvorfor betale for to leiligheter? Anna sa ja. Ikke på grunn av økonomien, selvfølgelig. Bare fordi verden ga mening sammen med ham. Den lille ettromsleiligheten deres luktet søndagslapskaus og nyvasket sengetøy. Anna lærte å lage hans favorittmiddager – akkurat slik moren hans gjorde. På kveldene leste Dmitrij høyt for henne fra ukeblader, om økonomi og forretninger. Han drømte om egen bedrift. Anna lyttet og trodde på alt han sa. De la planer. Først spare til egenkapital. Så egen leilighet. Så bil. Barn, selvfølgelig. To – en gutt og en jente. – Vi rekker alt, sa Dmitrij og kysset henne i håret. Anna nikket. Sammen med ham føltes hun usårbar. …Femten år med felles liv, fylt opp av ting, rutiner, ritualer. En leilighet i et bra område, med utsikt mot parken. Tjue års boliglån, som de betalte ned på ved å gi avkall på ferier og restaurantbesøk. En sølvgrå Toyota i gårdsplassen – Dmitrij hadde valgt den helt selv og polerte panseret hver lørdag. Stoltheten spredte seg som en varm bølge i brystet. De hadde klart alt selv. Uten arv, uten forbindelser, uten flaks. Bare hardt arbeid, sparing, utholdenhet. Hun klagde aldri. Selv ikke når hun var så sliten at hun sovnet på T-banen og våknet på endestasjonen. Selv ikke når alt hun ville, var å slippe alt og dra til Syden. De var et lag. Det var slik Dmitrij sa det, og Anna trodde ham. Hans trivsel ble viktigst. Anna lærte regelen utenat og flettet den inn i egen DNA. Hadde han en dårlig dag på jobb? Hun lagde middag, kokte te, lyttet. Var han uvenn med sjefen? Hun strøk ham over håret, hvisket at alt ville bli bra. Tvilte han på seg selv? Hun fant ordene som løftet ham opp igjen. – Du er mitt anker, min klippe, sa Dmitrij da. Anna smilte. Å være noens anker – er ikke det selve lykken? Vanskelige tider kom. Første gang etter fem år sammen – selskapet Dmitrij jobbet i, gikk konkurs. Han satt hjemme tre måneder og bladde i stillingsannonser, mer og mer tungsindig. Andre gang var verre. Kollegene hans satte ham i en knipe, så han ikke bare mistet jobben – men også tapte mye penger. De måtte selge bilen for å betale seg ut. Anna bebreidet ham aldri. Ikke med et ord, ikke med et blikk. Hun tok på seg ekstra prosjekter, jobbet om natten, sparte inn der hun kunne. Alt hun tenkte på, var ham. Ville han klare seg? Ville han miste troen på seg selv? …Dmitrij kom på beina igjen. Fikk seg ny, og til og med bedre, jobb. De kjøpte ny bil – samme sølvgrå Toyota. Livet kom på rett kjøl igjen. For et år siden satt de på kjøkkenet, og Anna formulerte det hun hadde tenkt lenge: – Kanskje vi skal prøve? Jeg er ikke tjue lenger. Hvis vi skal vente… Dmitrij nikket, alvorlig. – La oss gjøre oss klare. Anna holdt pusten. Alle disse årene med drømmer, utsettelser, venting på det rette øyeblikket. Og nå var øyeblikket her. Hun hadde sett det for seg tusen ganger. En liten hånd i hennes. Lukten av babykrem. De første skrittene gjennom stua deres. Dmitrij som leste eventyr ved sengekanten. Et barn. Deres barn. Endelig. Endringene kom umiddelbart. Anna la om alt – kosthold, søvn, aktiviteter. Gikk til lege, tok tester, begynte på vitaminer. Karrieren kom i andre rekke, selv om hun egentlig skulle rykke opp nå. – Er du sikker? spurte sjefen, med brillene langt nede på nesen. – Slike sjanser får man én gang i livet. Anna var sikker. Opprykk betydde reiser, uforutsigbare tider, stress – ikke optimalt for graviditet. – Jeg bytter heller til filialen, sa hun. Sjefen trakk på skuldrene. Filialen lå bare et kvarter fra hjemmet. Jobben var kjedelig, rutinemessig, uten muligheter. Men hun kunne gå hjem klokka seks og være fri i helgene. Anna tilpasset seg fort. De nye kollegaene var hyggelige, selv om de ikke var særlig ambisiøse. Hun lagde lunsj hjemme, gikk tur i pausene, la seg tidlig. Alt for fremtidens barn. Alt for familien deres. Kulden kom snikende. I starten la ikke Anna merke til det. Dmitrij jobbet mye, var sliten. Sånt skjer. Men han sluttet å spørre hvordan dagen hennes hadde vært. Han klemte henne ikke lenger før de skulle sove. Han så ikke på henne slik han pleide – slik som da de møttes, og han kalte henne den vakreste jenta på instituttet. Det ble stille hjemme. Feil type stillhet. Før snakket de i timesvis – om jobb, planer, småting. Nå satt Dmitrij med telefonen hele kvelden. Svarte kort. Sovnet vendt mot veggen. Anna lå ved siden av, stirret i taket. Mellom dem – en avgrunn på en halv meter madrass. Nærheten forsvant. To uker, tre, en måned. Anna sluttet å telle. Han fant alltid en unnskyldning: – Jeg er utslitt. Kanskje i morgen. Men morgendagen kom aldri. Hun tok det opp rett ut. En kveld, etter å ha tatt mot til seg, stanset hun ham foran badet. – Hva er det som skjer? Vær ærlig. Dmitrij så forbi henne. Et sted mot dørkarmen. – Alt er fint. – Det er ikke sant. – Du overtenker. Det går over. Han gikk rundt henne, låste seg inn på badet. Krana begynte å renne. Anna ble stående i gangen, hånden trykket mot brystet. Der gjorde det vondt. Dovent, nagende, hele tiden. Hun holdt ut én måned til. Så klarte hun ikke mer og spurte rett ut: – Elsker du meg? Pause. Lang og skremmende. – Jeg … vet ikke hva jeg føler for deg. Anna satte seg på sofaen. – Vet ikke? Dmitrij så henne endelig i øynene. Der – ingenting. Forvirring. Ikke et gnist av den ilden som brant for femten år siden. – Jeg tror kjærligheten er over. For lenge siden. Jeg sa bare ingenting fordi jeg ikke ville såre deg. I flere måneder bodde Anna i dette helvetet uten å vite sannheten. Hun fanget blikk, analyserte hvert ord, lette etter forklaringer. Kanskje det var jobben. Kanskje midtlivskrise. Kanskje bare langvarig dårlig humør. Men han hadde bare sluttet å elske henne. Og tiet stille, mens hun planla fremtiden deres, ofret karrieren, gjorde seg klar for å bli mor. Avgjørelsen kom plutselig. Ikke flere “kanskje”, “det ordner seg vel”, “vi får vente og se”. Nok. – Jeg søker om skilsmisse. Dmitrij ble hvit i ansiktet. Anna så hvordan strupehodet hans hoppet. – Vent. Ikke så brått. Vi kan prøve… – Prøve? – Hva om vi får et barn, da? Kanskje det endrer alt. Folk sier at barn bringer folk sammen. Anna lo, sårt og uten glede. – Et barn vil bare gjøre alt verre. Du elsker meg ikke. Hva skal vi med barn da? For å skilles med en baby på armen? Dmitrij var taus. Han hadde ingen svar. Anna dro samme dag. Pakket en bag, leide et rom hos en venninne. Skilsmissepapirene leverte hun uka etter, da hendene endelig sluttet å skjelve. Delingen ville ta tid. Leiligheten, bilen, femten års felles kjøp og avgjørelser. Advokaten pratet om takst, om andeler, om forhandlinger. Anna nikket, noterte, forsøkte ikke å tenke på at livet deres nå ble målt i kvadratmeter og hestekrefter. Snart fikk hun en egen ettromsleilighet til leie. Anna lærte å være alene. Lage middag til én. Se serier uten kommentarer fra sidelinjen. Sove på hele sengen. Om nettene veltet minnene inn. Hun lå med ansiktet i puta og husket. Blomstene fra torget. Pikniken i Sofienbergparken. Latteren hans, hendene hans, stemmen hans, hviskende: “du er mitt anker”. Smerten var nesten uutholdelig. Femten år kaster du ikke ut av hjertet som gamle klær på gjenbruksstasjonen. Men bak smerten vokste noe annet frem. Lettelse. En følelse av å ha gjort det rette. Hun rakk det. Stoppet i tide, før hun bandt seg til ham med et barn. Før hun ble sittende i et meningsløst ekteskap for “familiens skyld”. Trettito år. Hele livet foran seg. Skummelt? Utrolig. Men hun skal klare det. Hun har rett og slett ikke noe annet valg.

Jeg tror kjærligheten har gått over Du er den vakreste jenta på hele fakultetet, sa han den gangen, og

Uncategorized

024

Gave til bryllupet

Kjære dagbok, Fem år drømte Anders og Maren om å få barn, og da lille Sondre ble født, føltes det som

Uncategorized

07

Jeg tror kjærligheten er over – Du er den vakreste jenta på dette instituttet, sa han den gangen, og rakte henne en bukett markblomster fra torget ved T-banen. Anna lo da hun tok imot blomstene. Markblomstene luktet av sommer og noe udefinert riktig. Dmitrij sto foran henne med blikket til en mann som vet akkurat hva han vil. Og det han ville, var henne. Deres første stevnemøte var i Sofienbergparken. Dmitrij hadde dratt med seg et pledd, en termos med te og hjemmelagde matpakker mammaen hans hadde laget. De satt i gresset til det ble mørkt. Anna husket hvordan han lo, med hodet kastet bakover. Hvordan han berørte hånden hennes, nesten tilfeldig, hvordan han så på henne – som om hun var det eneste mennesket i hele Oslo. Tre måneder etter tok han henne med på kino for å se en fransk komedie hun ikke skjønte, men hun lo sammen med ham uansett. Etter et halvt år introduserte han henne for foreldrene sine. Etter ett år ba han henne flytte inn hos seg. – Vi sover jo sammen hver natt uansett, sa Dmitrij, mens han lot fingrene gli gjennom håret hennes. – Hvorfor betale for to leiligheter? Anna sa ja. Ikke på grunn av økonomien, selvfølgelig. Bare fordi verden ga mening sammen med ham. Den lille ettromsleiligheten deres luktet søndagslapskaus og nyvasket sengetøy. Anna lærte å lage hans favorittmiddager – akkurat slik moren hans gjorde. På kveldene leste Dmitrij høyt for henne fra ukeblader, om økonomi og forretninger. Han drømte om egen bedrift. Anna lyttet og trodde på alt han sa. De la planer. Først spare til egenkapital. Så egen leilighet. Så bil. Barn, selvfølgelig. To – en gutt og en jente. – Vi rekker alt, sa Dmitrij og kysset henne i håret. Anna nikket. Sammen med ham føltes hun usårbar. …Femten år med felles liv, fylt opp av ting, rutiner, ritualer. En leilighet i et bra område, med utsikt mot parken. Tjue års boliglån, som de betalte ned på ved å gi avkall på ferier og restaurantbesøk. En sølvgrå Toyota i gårdsplassen – Dmitrij hadde valgt den helt selv og polerte panseret hver lørdag. Stoltheten spredte seg som en varm bølge i brystet. De hadde klart alt selv. Uten arv, uten forbindelser, uten flaks. Bare hardt arbeid, sparing, utholdenhet. Hun klagde aldri. Selv ikke når hun var så sliten at hun sovnet på T-banen og våknet på endestasjonen. Selv ikke når alt hun ville, var å slippe alt og dra til Syden. De var et lag. Det var slik Dmitrij sa det, og Anna trodde ham. Hans trivsel ble viktigst. Anna lærte regelen utenat og flettet den inn i egen DNA. Hadde han en dårlig dag på jobb? Hun lagde middag, kokte te, lyttet. Var han uvenn med sjefen? Hun strøk ham over håret, hvisket at alt ville bli bra. Tvilte han på seg selv? Hun fant ordene som løftet ham opp igjen. – Du er mitt anker, min klippe, sa Dmitrij da. Anna smilte. Å være noens anker – er ikke det selve lykken? Vanskelige tider kom. Første gang etter fem år sammen – selskapet Dmitrij jobbet i, gikk konkurs. Han satt hjemme tre måneder og bladde i stillingsannonser, mer og mer tungsindig. Andre gang var verre. Kollegene hans satte ham i en knipe, så han ikke bare mistet jobben – men også tapte mye penger. De måtte selge bilen for å betale seg ut. Anna bebreidet ham aldri. Ikke med et ord, ikke med et blikk. Hun tok på seg ekstra prosjekter, jobbet om natten, sparte inn der hun kunne. Alt hun tenkte på, var ham. Ville han klare seg? Ville han miste troen på seg selv? …Dmitrij kom på beina igjen. Fikk seg ny, og til og med bedre, jobb. De kjøpte ny bil – samme sølvgrå Toyota. Livet kom på rett kjøl igjen. For et år siden satt de på kjøkkenet, og Anna formulerte det hun hadde tenkt lenge: – Kanskje vi skal prøve? Jeg er ikke tjue lenger. Hvis vi skal vente… Dmitrij nikket, alvorlig. – La oss gjøre oss klare. Anna holdt pusten. Alle disse årene med drømmer, utsettelser, venting på det rette øyeblikket. Og nå var øyeblikket her. Hun hadde sett det for seg tusen ganger. En liten hånd i hennes. Lukten av babykrem. De første skrittene gjennom stua deres. Dmitrij som leste eventyr ved sengekanten. Et barn. Deres barn. Endelig. Endringene kom umiddelbart. Anna la om alt – kosthold, søvn, aktiviteter. Gikk til lege, tok tester, begynte på vitaminer. Karrieren kom i andre rekke, selv om hun egentlig skulle rykke opp nå. – Er du sikker? spurte sjefen, med brillene langt nede på nesen. – Slike sjanser får man én gang i livet. Anna var sikker. Opprykk betydde reiser, uforutsigbare tider, stress – ikke optimalt for graviditet. – Jeg bytter heller til filialen, sa hun. Sjefen trakk på skuldrene. Filialen lå bare et kvarter fra hjemmet. Jobben var kjedelig, rutinemessig, uten muligheter. Men hun kunne gå hjem klokka seks og være fri i helgene. Anna tilpasset seg fort. De nye kollegaene var hyggelige, selv om de ikke var særlig ambisiøse. Hun lagde lunsj hjemme, gikk tur i pausene, la seg tidlig. Alt for fremtidens barn. Alt for familien deres. Kulden kom snikende. I starten la ikke Anna merke til det. Dmitrij jobbet mye, var sliten. Sånt skjer. Men han sluttet å spørre hvordan dagen hennes hadde vært. Han klemte henne ikke lenger før de skulle sove. Han så ikke på henne slik han pleide – slik som da de møttes, og han kalte henne den vakreste jenta på instituttet. Det ble stille hjemme. Feil type stillhet. Før snakket de i timesvis – om jobb, planer, småting. Nå satt Dmitrij med telefonen hele kvelden. Svarte kort. Sovnet vendt mot veggen. Anna lå ved siden av, stirret i taket. Mellom dem – en avgrunn på en halv meter madrass. Nærheten forsvant. To uker, tre, en måned. Anna sluttet å telle. Han fant alltid en unnskyldning: – Jeg er utslitt. Kanskje i morgen. Men morgendagen kom aldri. Hun tok det opp rett ut. En kveld, etter å ha tatt mot til seg, stanset hun ham foran badet. – Hva er det som skjer? Vær ærlig. Dmitrij så forbi henne. Et sted mot dørkarmen. – Alt er fint. – Det er ikke sant. – Du overtenker. Det går over. Han gikk rundt henne, låste seg inn på badet. Krana begynte å renne. Anna ble stående i gangen, hånden trykket mot brystet. Der gjorde det vondt. Dovent, nagende, hele tiden. Hun holdt ut én måned til. Så klarte hun ikke mer og spurte rett ut: – Elsker du meg? Pause. Lang og skremmende. – Jeg … vet ikke hva jeg føler for deg. Anna satte seg på sofaen. – Vet ikke? Dmitrij så henne endelig i øynene. Der – ingenting. Forvirring. Ikke et gnist av den ilden som brant for femten år siden. – Jeg tror kjærligheten er over. For lenge siden. Jeg sa bare ingenting fordi jeg ikke ville såre deg. I flere måneder bodde Anna i dette helvetet uten å vite sannheten. Hun fanget blikk, analyserte hvert ord, lette etter forklaringer. Kanskje det var jobben. Kanskje midtlivskrise. Kanskje bare langvarig dårlig humør. Men han hadde bare sluttet å elske henne. Og tiet stille, mens hun planla fremtiden deres, ofret karrieren, gjorde seg klar for å bli mor. Avgjørelsen kom plutselig. Ikke flere “kanskje”, “det ordner seg vel”, “vi får vente og se”. Nok. – Jeg søker om skilsmisse. Dmitrij ble hvit i ansiktet. Anna så hvordan strupehodet hans hoppet. – Vent. Ikke så brått. Vi kan prøve… – Prøve? – Hva om vi får et barn, da? Kanskje det endrer alt. Folk sier at barn bringer folk sammen. Anna lo, sårt og uten glede. – Et barn vil bare gjøre alt verre. Du elsker meg ikke. Hva skal vi med barn da? For å skilles med en baby på armen? Dmitrij var taus. Han hadde ingen svar. Anna dro samme dag. Pakket en bag, leide et rom hos en venninne. Skilsmissepapirene leverte hun uka etter, da hendene endelig sluttet å skjelve. Delingen ville ta tid. Leiligheten, bilen, femten års felles kjøp og avgjørelser. Advokaten pratet om takst, om andeler, om forhandlinger. Anna nikket, noterte, forsøkte ikke å tenke på at livet deres nå ble målt i kvadratmeter og hestekrefter. Snart fikk hun en egen ettromsleilighet til leie. Anna lærte å være alene. Lage middag til én. Se serier uten kommentarer fra sidelinjen. Sove på hele sengen. Om nettene veltet minnene inn. Hun lå med ansiktet i puta og husket. Blomstene fra torget. Pikniken i Sofienbergparken. Latteren hans, hendene hans, stemmen hans, hviskende: “du er mitt anker”. Smerten var nesten uutholdelig. Femten år kaster du ikke ut av hjertet som gamle klær på gjenbruksstasjonen. Men bak smerten vokste noe annet frem. Lettelse. En følelse av å ha gjort det rette. Hun rakk det. Stoppet i tide, før hun bandt seg til ham med et barn. Før hun ble sittende i et meningsløst ekteskap for “familiens skyld”. Trettito år. Hele livet foran seg. Skummelt? Utrolig. Men hun skal klare det. Hun har rett og slett ikke noe annet valg.

Jeg tror kjærligheten har gått over Du er den vakreste jenta på hele fakultetet, sa han den gangen, og

Uncategorized

017

Han er allerede 35 år gammel og har verken barn eller kone Forrige uke var jeg og sønnen min hjemme hos svigermor. En barndomsvenninne av henne var også på besøk. Hun tilbrakte hele dagen sammen med sønnen min. – Det er så synd at jeg ikke har noen barnebarn, sa hun trist. Svigermors venninne fikk en sønn da hun selv var godt over tretti. Hun elsket det etterlengtede barnet og ga ham alt han ønsket. Mannen hennes døde da gutten var liten, og moren oppdro sønnen alene mens hun hadde to jobber. Da sønnen ble 35 år, bestemte hun seg for å spørre når hun kunne forvente seg barnebarn. Han svarte rolig: «Aldri.» Sønnen mente at det var oppdragelsen til moren som var årsaken, at hun rett og slett hadde gjort ham umoden. – Jeg er vant til et enkelt liv. Ingen jente vil være en ny mor for meg, sa mannen. Han la til at dette livet egentlig passer ham, og at han ikke vil endre seg for noen andre. – Jeg trenger ingen andre enn deg, la han til. – Jeg har glemt å lære ham det viktigste: å være en mann! innrømmet moren. Mener du også at morskjærlighet kan beskytte et barn, men også hindre det i å utvikle seg til en selvstendig person? Jeg gleder meg til å lese din mening i kommentarfeltet.

Han var allerede blitt 35 år gammel, og hadde verken barn eller kone. Forrige uke satt jeg sammen med

Uncategorized

013

Foreldrehjerte. En fortelling Tusen takk for støtten, for likes, engasjement og tilbakemeldinger på fortellingene, for følgerne og EN STOR TAKK for donasjoner fra meg og mine fem pusekatter. Del gjerne fortellingene du liker i sosiale medier – det setter forfatteren stor pris på! – Hvorfor er du så mutt i dag? Ikke et smil engang, kom, la oss spise frokost. Mannen kom inn på kjøkkenet, gjespet søvnig – endelig helg. På komfyren freste speilegg med bacon, og kona helte opp te. Hun la mer enn halve omeletten og en brødskive på tallerkenen hans, – Spis, bare forsyn deg! – Skjønner ikke, har jeg gjort noe galt, Natasha? – spurte Arkadi mykt. – Jo, det har vi begge. Vi har oppdratt barna våre på feil måte, – svarte Natalia, satte seg ned og begynte å spise, uten appetitt. – Datteren og sønnen har blitt voksne, vi ofret så mye for dem mens de vokste opp, sånne tider var det. Vi støttet dem, men hvem støtter oss? Selv noen ord hadde vært fint. Barna våre har alltid problemer – enten kjeder de seg, eller så er de blakke. Både hos Sveta og Dima handler alt om sutring. – Hvor har du det fra? Arkadi spiste ferdig omeletten, smurte et nytt brød med smør og syltetøy. – Det er lett for deg, for de skriver alt dette til meg, til moren deres. I går ville Dima og familien dra på bowling, men han trengte penger før lønning. Jeg ble sint og ga ikke. Nå er han fornærmet. Sveta ringte også – karrieren som sanger går trått. Derfor er hun i dårlig humør. Jeg syns det går for langt! Liker man å synge, gjør det for sjela, men man må ha en vanlig jobb også! Hun vil tjene på sangen, men det er ikke for alle, det må hun bare skjønne, finne seg en ordentlig jobb. Og forresten, som barn var hun og Dima bestevenner, nå virker det som om de knapt har kontakt! Natalia satte omeletten til side og drakk litt te. – Ikke tenk sånn, alt ordner seg til slutt, vi var jo unge selv, husker du? – forsøkte Arkadi å trøste, men det tente henne bare. – Du sier det, Arka, du som husker så godt. Vi levde etter evne og satte pris på alt! Da Dima ble født – for en glede. Barnevogna og senga fikk jeg av en venninne, klær fra søsteren min, alt arvet. Men det var som nytt, for barn vokser jo så fort. Og vi var lykkelige! Da vi så fikk oss en brukt Lada, følte vi oss rike! Satt opp garasje ved huset, følte oss nærmest som overklassen! Men våre, hvis de ikke har vært i Syden, så har de ikke lykkes – hvordan kom det dit? Lærte vi dem det? – Det er tider, Natasha, mange fristelser nå, men de er unge. Vent, de skjønner det nok etter hvert. – Åh, håper det ikke er for sent, de suser rundt etter penger, livet går jo! Jeg ser på speilbildet mitt – er det virkelig meg, ei bestemor? Og du er bestefar… Samtalen ble avbrutt av telefonen, det var sønnen Dima som ringte. – Nå er det noe igjen, – Natalia tok telefonen, øynene ble store, hun spratt opp. – Arkadi, kle på deg fort, Dima er på sykehuset! Det var naboen hans fra rommet som ringte. – Hva har skjedd? – Arkadi spratt også opp og samlet sammen klærne. – Fikk ikke helt med meg, slipemaskin skar ham i hånda… De prøver å redde hånda, håper det går bra, dette er bare for mye. Hva om han mister hånda! Vi må dra med en gang. De kledde på seg i all hast, ikke gamle, men heller ikke unge foreldre med bekymrede ansikter. Og de løp, glemte alt annet, til sykehuset, til sønnen… Mens de løp, ringte Svetlana – Mamma, jeg kommer på besøk til lunsj, ok? – Ja, kom, vi er nok tilbake da, – ropte Natalia andpustent i telefonen, løp videre etter Arkadi, mot bussholdeplassen… På sykehuset fikk de beskjed: hånden er reddet, men de får ikke besøke ham enda. – Mens vi venter, går vi ikke. Vi blir her, – sa Natalia og satte seg i vestibylen, Arkadi ved siden av. Brått løp Svetlana inn, kastet seg rundt dem, – Mamma, hvorfor er dere så bekymret? Alt gikk bra, Dima hadde ekstravakt i går, reparerte en bil, noe løsnet ikke, han skar seg med saga. Nå har de sydd ham, fingrene fungerer, dere ser helt forferdelige ut, men alt gikk bra! – Hvordan vet du alt dette? – fikk Natalia til svar. – Vi skriver alltid til hverandre, og med kona hans, Lena, også. Vi hjelper hverandre, hvorfor ikke? – Vi trodde jo dere knapt var på talefot, hvorfor sa dere ingenting? – forklarte Arkadi. – Pappa, dere er så sterke og flinke, klarer alt, vi vil ikke bekymre dere for mye, – smilte Sveta. – Og egentlig dere ser unge ut begge to, vi blander oss ikke så mye, så dere får tid til dere selv nå. – Tenk det, jeg som trodde dere ikke brydde dere om oss, – lo Natalia. – Nei, mamma, deres generasjon er jo av stål, vi prøver være som dere, men vi klarer det ikke alltid, pappa. Men vi prøver, skjønner dere? Foreldrene smilte, ikke lenger engstelige. – Og forresten, jeg fikk meg jobb! Og nå får jeg stadig synge på arrangementer. Barnehage én dag, i går på sykehjem. De klappet så, og en gammel dame gråt, datteren hennes er berømt sanger, men alltid borte, derfor bor hun på sykehjem… Forferdelig! Svetlana omfavnet plutselig begge foreldrene, – Vi er så glade i dere, dere må ikke tro noe annet… Da kom sykepleieren og lot dem få besøke sønnen en kort stund. Natalia var nær ved å gråte, men Dima sa rolig, – Mamma, det går fint, det verste er over, ikke bekymre deg. Pappa, du husker i fjor, da vepsene bygget bol i garasjen – du ble stukket så ille, du havnet på sykehuset selv, alt kan skje. Men når jeg kommer hjem, kom til oss og feir nyttår, det er så mye styr, vi treffes knapt! Forresten, Svetka tenkte å introdusere oss for kjæresten sin også, har ikke rukket å si det ennå… På hjemveien gikk Natalia og Arkadi sammen, tok en liten spasertur. Foreldre som ikke lenger er helt unge, men ikke gamle heller Å, dette foreldrehjertet! Det engster seg alltid for barna. Man tenker at hos andre er barna bare barn, men man håper ens egne skal ha det bedre, leve riktigere, lytte mer til foreldrene. Men de har sin egen vei – uansett hvordan det går… Og barna våre – de er gode, de. Det er jo våre unger.

Et foreldrehjerte. En fortelling Tusen takk for støtten, for likerklikkene, engasjementet, kommentarene