Foreldrehjerte. En fortelling Tusen takk for støtten, for likes, engasjement og tilbakemeldinger på fortellingene, for følgerne og EN STOR TAKK for donasjoner fra meg og mine fem pusekatter. Del gjerne fortellingene du liker i sosiale medier – det setter forfatteren stor pris på! – Hvorfor er du så mutt i dag? Ikke et smil engang, kom, la oss spise frokost. Mannen kom inn på kjøkkenet, gjespet søvnig – endelig helg. På komfyren freste speilegg med bacon, og kona helte opp te. Hun la mer enn halve omeletten og en brødskive på tallerkenen hans, – Spis, bare forsyn deg! – Skjønner ikke, har jeg gjort noe galt, Natasha? – spurte Arkadi mykt. – Jo, det har vi begge. Vi har oppdratt barna våre på feil måte, – svarte Natalia, satte seg ned og begynte å spise, uten appetitt. – Datteren og sønnen har blitt voksne, vi ofret så mye for dem mens de vokste opp, sånne tider var det. Vi støttet dem, men hvem støtter oss? Selv noen ord hadde vært fint. Barna våre har alltid problemer – enten kjeder de seg, eller så er de blakke. Både hos Sveta og Dima handler alt om sutring. – Hvor har du det fra? Arkadi spiste ferdig omeletten, smurte et nytt brød med smør og syltetøy. – Det er lett for deg, for de skriver alt dette til meg, til moren deres. I går ville Dima og familien dra på bowling, men han trengte penger før lønning. Jeg ble sint og ga ikke. Nå er han fornærmet. Sveta ringte også – karrieren som sanger går trått. Derfor er hun i dårlig humør. Jeg syns det går for langt! Liker man å synge, gjør det for sjela, men man må ha en vanlig jobb også! Hun vil tjene på sangen, men det er ikke for alle, det må hun bare skjønne, finne seg en ordentlig jobb. Og forresten, som barn var hun og Dima bestevenner, nå virker det som om de knapt har kontakt! Natalia satte omeletten til side og drakk litt te. – Ikke tenk sånn, alt ordner seg til slutt, vi var jo unge selv, husker du? – forsøkte Arkadi å trøste, men det tente henne bare. – Du sier det, Arka, du som husker så godt. Vi levde etter evne og satte pris på alt! Da Dima ble født – for en glede. Barnevogna og senga fikk jeg av en venninne, klær fra søsteren min, alt arvet. Men det var som nytt, for barn vokser jo så fort. Og vi var lykkelige! Da vi så fikk oss en brukt Lada, følte vi oss rike! Satt opp garasje ved huset, følte oss nærmest som overklassen! Men våre, hvis de ikke har vært i Syden, så har de ikke lykkes – hvordan kom det dit? Lærte vi dem det? – Det er tider, Natasha, mange fristelser nå, men de er unge. Vent, de skjønner det nok etter hvert. – Åh, håper det ikke er for sent, de suser rundt etter penger, livet går jo! Jeg ser på speilbildet mitt – er det virkelig meg, ei bestemor? Og du er bestefar… Samtalen ble avbrutt av telefonen, det var sønnen Dima som ringte. – Nå er det noe igjen, – Natalia tok telefonen, øynene ble store, hun spratt opp. – Arkadi, kle på deg fort, Dima er på sykehuset! Det var naboen hans fra rommet som ringte. – Hva har skjedd? – Arkadi spratt også opp og samlet sammen klærne. – Fikk ikke helt med meg, slipemaskin skar ham i hånda… De prøver å redde hånda, håper det går bra, dette er bare for mye. Hva om han mister hånda! Vi må dra med en gang. De kledde på seg i all hast, ikke gamle, men heller ikke unge foreldre med bekymrede ansikter. Og de løp, glemte alt annet, til sykehuset, til sønnen… Mens de løp, ringte Svetlana – Mamma, jeg kommer på besøk til lunsj, ok? – Ja, kom, vi er nok tilbake da, – ropte Natalia andpustent i telefonen, løp videre etter Arkadi, mot bussholdeplassen… På sykehuset fikk de beskjed: hånden er reddet, men de får ikke besøke ham enda. – Mens vi venter, går vi ikke. Vi blir her, – sa Natalia og satte seg i vestibylen, Arkadi ved siden av. Brått løp Svetlana inn, kastet seg rundt dem, – Mamma, hvorfor er dere så bekymret? Alt gikk bra, Dima hadde ekstravakt i går, reparerte en bil, noe løsnet ikke, han skar seg med saga. Nå har de sydd ham, fingrene fungerer, dere ser helt forferdelige ut, men alt gikk bra! – Hvordan vet du alt dette? – fikk Natalia til svar. – Vi skriver alltid til hverandre, og med kona hans, Lena, også. Vi hjelper hverandre, hvorfor ikke? – Vi trodde jo dere knapt var på talefot, hvorfor sa dere ingenting? – forklarte Arkadi. – Pappa, dere er så sterke og flinke, klarer alt, vi vil ikke bekymre dere for mye, – smilte Sveta. – Og egentlig dere ser unge ut begge to, vi blander oss ikke så mye, så dere får tid til dere selv nå. – Tenk det, jeg som trodde dere ikke brydde dere om oss, – lo Natalia. – Nei, mamma, deres generasjon er jo av stål, vi prøver være som dere, men vi klarer det ikke alltid, pappa. Men vi prøver, skjønner dere? Foreldrene smilte, ikke lenger engstelige. – Og forresten, jeg fikk meg jobb! Og nå får jeg stadig synge på arrangementer. Barnehage én dag, i går på sykehjem. De klappet så, og en gammel dame gråt, datteren hennes er berømt sanger, men alltid borte, derfor bor hun på sykehjem… Forferdelig! Svetlana omfavnet plutselig begge foreldrene, – Vi er så glade i dere, dere må ikke tro noe annet… Da kom sykepleieren og lot dem få besøke sønnen en kort stund. Natalia var nær ved å gråte, men Dima sa rolig, – Mamma, det går fint, det verste er over, ikke bekymre deg. Pappa, du husker i fjor, da vepsene bygget bol i garasjen – du ble stukket så ille, du havnet på sykehuset selv, alt kan skje. Men når jeg kommer hjem, kom til oss og feir nyttår, det er så mye styr, vi treffes knapt! Forresten, Svetka tenkte å introdusere oss for kjæresten sin også, har ikke rukket å si det ennå… På hjemveien gikk Natalia og Arkadi sammen, tok en liten spasertur. Foreldre som ikke lenger er helt unge, men ikke gamle heller Å, dette foreldrehjertet! Det engster seg alltid for barna. Man tenker at hos andre er barna bare barn, men man håper ens egne skal ha det bedre, leve riktigere, lytte mer til foreldrene. Men de har sin egen vei – uansett hvordan det går… Og barna våre – de er gode, de. Det er jo våre unger.

Et foreldrehjerte. En fortelling

Tusen takk for støtten, for likerklikkene, engasjementet, kommentarene på fortellingene og abonnementet og en stor takk fra meg og mine fem pusekatter for alle bidrag. Del gjerne fortellinger du liker i sosiale medier det varmer hjertet til forfatteren!

Hvorfor er du så mutt i dag, Solveig? Du smiler jo ikke engang. Kom, la oss spise frokost.

Mannen hennes kom inn på kjøkkenet og strakte seg lat. Endelig hadde helga kommet.

Egg og bacon freste i panna, og kona helte opp te. Hun la mer enn halve porsjonen over på tallerkenen til ham, sammen med brød: Spis, bruk gaffelen, du!

Har jeg gjort noe galt, Solveig? spurte Harald forsiktig.

Det har vi vel begge Vi klarte kanskje ikke helt å oppdra barna slik vi burde svarte Solveig, satte seg ved siden av og spiste uten mye appetitt.

Både datteren og sønnen vår har blitt voksne. Vi forsaket mye for at de skulle ha det bra, det var jo andre tider. Vi har alltid støttet dem, men hvem støtter oss nå? Ikke engang med noen gode ord. De har alltid noe å klage over, enten er livet kjedelig, eller så har de ikke nok penger. Både Liv og Pål er som ekko av hverandre.

Hvor får du det fra? spurte Harald, mens han koste seg med nystekt brød med smør og syltetøy.

Du skjønner det ikke, for det er jo meg de skriver til, mora si. I går ville Pål ta med familien i bowlinghallen, ville låne penger til lønningsdagen, men jeg ble sur og sa nei. Da ble han fornærmet. Og før det ringte Liv hun sliter i jobben som sanger, og er i dårlig humør. Jeg syns jo å synge er flott, men man må jo jobbe fast! Men hun vil leve av å synge, og det får hun ikke til. Det er jo ikke alle forunt, bedre å innse det og ta seg en ordentlig jobb! Og forresten de var så nære, hun og Pål, da de var små. Nå virker det som de nesten ikke har kontakt i det hele tatt!

Solveig skjøv den kalde eggerøra fra seg og tok en slurk te.

Ikke ta det så tungt, kjære. Alt blir nok bedre etterhvert. Vi var jo unge vi også, husker du ikke? prøvde Harald å trøste henne, men det gjorde henne bare mer opprørt.

Åh, Harald, det er du som glemmer. Vi levde slik vi hadde råd til, og satte pris på det vi fikk! Da Pål ble født, var vi glade. Barnevogna fikk vi fra en venninne, babyklær og utstyr kom fra søstra mi. Alt var brukt, men nesten som nytt ungene vokser jo så fort. Og vi var lykkelige. Og da vi til slutt fikk kjøpt vår første Volvo, følte vi oss rike! Vi stelte godt med den; det var virkelig stas. Men barna våre har de ikke vært utenlands, så mener de livet ikke er vellykket. Har vi virkelig lært dem det?

Det er tøffere tider, Solveig, det er så mye å bli fristet av, og de er unge, men vent og se de vil forstå etter hvert.

Jeg håper bare det ikke er for sent. Det hjelper ikke å jage etter gull og grønne skoger, livet flyr, Harald. Når jeg ser meg i speilet tenker jeg er det virkelig meg, allerede bestemor. Og du, allerede bestefar

De ble avbrutt av telefonen. Det var Pål.

Hva er det nå? sa Solveig, tok telefonen, og øynene ble store under samtalen før hun reiste seg brått.

Harald, ta på deg jakka med en gang, Pål er havnet på sykehuset! Det var naboen på rommet hans som ringte.

Hva har hendt? spurte Harald, mens han spratt opp og begynte å kle på seg.

Jeg forsto ikke alt, men han skar seg med vinkelsliperen. Skiva knakk og skar over hånda hans. De prøver å redde hånda nå. Åh Gud, la det gå bra, tenk om hånda hans ikke lar seg redde! Kom, vi må dra straks!

De kledde raskt på seg, disse foreldrene fortsatt ikke gamle, men heller ikke lenger unge med redde blikk.

Glemte alt annet og løp mot bussen for å komme seg til sykehuset

På veien ringte Liv. Mamma, jeg tenkte å stikke innom til lunsj, går det bra?

Kom gjerne, vennen, vi er nok hjemme igjen til da, sa Solveig, pustende i telefonen, før hun løp etter Harald til bussholdeplassen

På sykehuset fikk de vite at hånda lot seg redde, men de fikk ikke lov å gå inn til sønnen ennå.

Så lenge vi ikke får slippe inn, blir jeg her. Jeg gir meg ikke sa Solveig bestemt, og satte seg i gangen sammen med Harald.

Plutselig kom Liv stormende inn på sykehuset og løp rett bort til foreldrene.

Mamma, hvorfor ser dere så bekymret ut? Det har jo gått bra! Pål tok ekstra jobb i går, hjalp noen med bilen. Noe satt fast, så han kappet boltene, og da gikk det galt. De fikk sydd ham sammen, han har følelse i fingrene og alt mamma, slapp av!

Hvordan vet du dette? spurte Solveig forbløffet.

Jeg og Pål har kontakt hele tiden, skriver sammen med kona hans også. Vi hjelper hverandre. Hva så?

Vi trodde dere ikke hadde kontakt i det hele tatt, forklarte Harald.

Pappa, dere virker alltid så sterke og kloke og tåler alt. Derfor vil vi ikke bekymre dere unødvendig, smilte Liv. Og dessuten, dere ser faktisk unge ut! Vi prøver jo bare å la dere få litt fred så dere får leve litt for dere selv.

Jeg trodde det var det motsatte, at dere ikke brydde dere om oss, smilte Solveig også.

Åh, mamma, dere er den tøffeste generasjonen vi vet om. Vi prøver å bli som dere, men det er ikke så lett alltid, skjønner dere?

Foreldrene smilte og så ikke lenger ut som noen bekymret seg så mye.

Forresten, mamma og pappa, jeg skulle fortelle dere jeg har fått meg jobb! Og så blir jeg invitert til å synge på arrangementer. Barnehager, og i går sang jeg på eldresenteret. De klappet så utrolig mye! En av damene begynte å gråte dattera hennes er visstnok en kjent sanger, men reiser så mye at moren bare sitter der alene Ikke rart hun ble rørt.

I et øyeblikk kastet Liv seg rundt foreldrene og klemte dem. Vi er så glade i dere, Pål og jeg! Ikke tro noe annet

Like etter fikk de slippe inn til sønnen. Solveig var nær ved å bryte sammen i gråt, men Pål sa rolig:

Mamma, slapp av. Det verste er over, ikke bekymre dere. Pappa, du har da fortalt hvordan det en gang kom vepsebol inn i garasjen med bilen? Da endte du på sykehus du også, og alt gikk bra til slutt. Sånt skjer. Når jeg er hjemme igjen, må dere komme til oss og feire nyttår! Vi ser dere så sjelden, så det må vi. Og forresten, Liv har visst planer om å introdusere oss alle for kjæresten sin, hun har bare ikke fått tid til å fortelle det!

Hjemover gikk Solveig og Harald til fots, de trengte frisk luft.

Fortsatt ikke gamle, men heller ikke lenger unge foreldre.

Å, dette foreldrehjertet det skal alltid bekymre seg for barna sine. Det føles ofte som om andres barn klarer alt, og man ønsker så sterkt at ens egne skal ha det best og gjøre alt riktig og at de skal lytte til råd.

Men barna våre har sin egen vei å gå, uansett hvordan den blir. Og de er gode barn tross alt er de våre. Og kanskje er livets viktigste lærdom at kjærlighet og omsorg ikke slutter selv om barna blir voksne men vi må også lære å slippe dem fri, så de kan leve sitt eget liv.