Uncategorized

Brevet som aldri kom fram Bestemor satt lenge ved vinduet, selv om det egentlig ikke var så mye å se på.

Uncategorized

030

Mamma ble sendt til side

Mamma viste seg å være overflødig Hva med leiligheten? Den i fjerde etasje, altså? Jeg er overflødig!

Uncategorized

011

Svigermor gravde opp hele plenen på hytta for å lage kjøkkenhage – jeg krevde at hun skulle sette alt tilbake slik det var

Erik, du er sikker på at vi ikke har glemt grillkullet? Forrige gang måtte vi dra til bygdebutikken

Uncategorized

0621

Barna jeg har oppdratt, har allerede valgt gravstedet mitt. Men det er noe de ikke vet – en hemmelighet som kanskje vil gjøre dem triste.

Barna jeg har oppdratt, har allerede valgt et sted for meg på kirkegården. Men det er én ting de ikke

Uncategorized

012

Slektningene ble fornærmet fordi jeg nektet dem å overnatte i min nye leilighet – Om å sette grenser for familien når man endelig har bygd sitt eget hjem i Oslo

Ingrid, hvorfor er du så stille? Jeg sier jo det vi har bestilt billetter! Toget kommer inn seks om morgenen

Uncategorized

058

Tenk Deg Om igjen

Har du registrert ham på adressen? spurte jeg, mens overraskelsen steg i meg som en blå sky.

Uncategorized

018

Mannen kom hjem med en baby

Jeg drar! erklærte Eirik. Hvor skal du? spurte den stadig mer forvirrede Synnøve, som fortsatt var opptatt

Uncategorized

023

Svigermors slekt inviterte seg selv til vår hytte i juleferien – men jeg nektet å gi dem nøklene – Vi har tenkt litt, og kommet fram til at det er dumt at hytta deres bare står tom. Vi tar med oss barna og drar dit i nyttårsferien. Frisk luft, akebakke i nærheten, og vi fyrer opp badstua. Du, Lena, er jo alltid på jobb uansett, og Vebjørn trenger hvile – men han skal ikke være med, for han sier han bare drømmer om å sove ut. Så da må du gi fra deg nøklene, vi kommer innom i morgen tidlig. Svetlana, søsteren til min mann Vebjørn, snakket så høyt og bastant i telefonen at jeg måtte trekke mobilen bort fra øret. Jeg sto midt på kjøkkenet, tørket tallerkener og prøvde å fatte hva jeg nettopp hadde hørt. Svigerfamiliens pågåenhet har blitt et stående uttrykk i omgangskretsen vår, men dette overgikk det meste. – Vent litt, Svetlana, sa jeg sakte, anstrengt for ikke å la irritasjonen boble over. – Hvordan bestemte dere dette? Hvem bestemte det? Hytta er ikke et offentlig sted eller et pensjonat. Det er hjemmet vårt, mitt og Vebjørns. Og faktisk har vi selv tenkt oss dit. – Åh, kom igjen da! – svarte Svetlana, og jeg hørte hun tygde på noe i bakgrunnen. – Du har bare sagt at dere blir hjemme foran TV. Hytta har to etasjer og masse plass, det blir ikke noe problem for oss å være der – dessuten er vi en livlig gjeng, Vebjørn synes jo alltid det bare er kjedelig når dere leser bøker. Jeg kjente hvordan rødmen krøp oppover kinnene. Bildet materialiserte seg umiddelbart: Svetlanas mann, Gena, med hang til høy musikk og sterke saker, disse to tenåringsbarna deres, som ikke forstår ordet ‘nei’, og den stakkars hytta mi, hvor jeg har brukt sjel, krefter og alle sparepengene mine de siste fem årene. – Nei, Svetlana. Jeg gir ikke fra meg nøklene. Hytta er ikke klar til å ta imot gjester, og jeg vil ikke at folk jeg ikke har invitert fester der, sa jeg bestemt. – Om vi er fremmede!? ropte svigerinnen min. – Jeg er din manns søster, barna er hans niese og nevø! Har du virkelig blitt helt kald av alt dette regnskapet? Jeg ringer mamma med en gang og forteller hvordan du behandler familien! Pipetonen i røret var som pistolskudd. Jeg satte mobilen på bordet med ustødige hender, vel vitende om at dette bare var begynnelsen. Nå ville ‘tungt skyts’ bli satt inn, i form av svigermor, Nina Pedersen. Beleiringen hadde begynt. Vebjørn kom inn på kjøkkenet noen minutter senere, med et unnskyldende smil. Han hadde naturligvis hørt samtalen, men håpet at jeg kunne ordne opp på egen hånd. – Lena, trenger du å være så bastant da? – prøvde han forsiktig, og la armen rundt skuldrene mine. – Svetlana er spesiell, men det er jo familien min. De blir bare såra… Jeg ristet han av meg. – Husker du forrige mai? spurte jeg lavt. Vebjørn rynket pannen – det var visst vondt å tenke på. – Ja, det ble vel som det ble… – Som det ble? De kom for to dager med ‘litt grilling’. Resultat: et knekt epletre, brannmerker i stue-teppet som jeg aldri fikk bort, et fat med skitten oppvask fordi Svetlana hadde manikyr (og oppvaskmaskinen brukte de ikke ordentlig, så hele systemet tetta seg), knust vase, trampet ned peoner. Skal jeg fortsette? – Det var bare barna som lekte litt… – mumlet Vebjørn mot gulvet. – Barna dine er 15 og 13 år – ikke småunger i sandkassa. Da de fyrte på i badstua uten å åpne spjeldet, kunne alt ha tatt fyr. Og du vil slippe dem løs der midtvinters – uten tilsyn? – Men Gena sa de skal være forsiktige… – Gena passer på at han ikke går tom for vodka! sa jeg skarpt. – Nei, Vebjørn. Dette er mitt hus, jeg har investert hele arven min og hver eneste ledige time her. Jeg nekter å se det forvandles til et grisefjøs! Kvelden ble taus og trykket. Vebjørn satte seg med tv-en, men dro snart på soverommet. Jeg ble sittende alene, med lunken te, og tenkte på den tiden vi bygde dette stedet – vårt tilfluktssted, ikke en gratis feriekoloni for slekta. Neste dag, lørdag, ringte det på døra. Jeg kikket i dørøyet, og sukket tungt. Utenfor sto Nina Pedersen, med fuskepels, rød leppestift og en diger bærepose hvor en fiskestjert stakk opp. – Slipp meg inn, Lena! Vi må snakke! messet hun myndig. Nina entret som en isbryter, og fylte hele entreen. Vebjørn kom løpende ut: – Mamma! Skulle du ikke si ifra først? – Må man avtale tid for å besøke sønnen nå? fnyste hun, kastet kåpen til Vebjørn og satte seg til rette ved kjøkkenbordet. – Sett på teen, og jeg trenger valeriana, dere gir meg hjerteproblemer. Hun satt der som dommer for husholdningen. Jeg plasserte kake og kopper, og visste nøyaktig hva som skulle komme: – Fortell nå, svigerdatter, hvorfor er ikke søsteren min god nok for deg? Hytta deres står tom, barna til Svetlana hoster av alt oppussingsstøvet hjemme. Skal dere bare sitte og tvinne tommeltotter mens slekta lider? – Nina, det er ikke noe herskapshus, bare en enkel hytte som krever vedlikehold. Svetlana har pusset opp i årevis, men det gir henne ikke rett til å okkupere vårt hjem. Jeg har enda ikke fått ut røyklukta fra forrige gang de var der – og røyk er faktisk ikke tillatt inne. – Å, kom igjen! Litt røyk må man tåle! Du tenker bare på tingene dine, aldri på folkene rundt deg. Herregud, Vebjørn, du lar kona gjøre deg til en gnien onkel Skrue! Du får ikke ta hytta med deg i grava! – Men mamma, Lena har brukt masse tid og penger på det huset, innvendte Vebjørn spakt. – Ti stille! – hogg svigermor til. – Styrer hun butikken, eller er du familiens overhode? Søsteren må ikke fryse ihjel når hun vil feire Gena sin 45-årsdag på landet! Gjestelista er klar, kjøtt er innkjøpt – skal dere ødelegge alt nå? – At de har invitert folk i et hus de ikke eier, får stå for deres regning, svarte jeg rolig. – Det kalles frekkhet, Nina. Nina Pedersen rødmet og slo teatralsk hånden til brystet. Hun var ikke vant til å bli motsagt. – Frekkhet!? Jeg har alltid behandlet deg som en datter, og nå… Hun reiste seg og ropte: – Vebjørn, gi meg nøklene nå! Jeg skal la Svetlana få dem! Er du husets herre eller ikke? Vebjørn vekslet blikke mellom oss, synlig stresset. – Mamma, nøklene er det bare Lena som har. – Der lyver du! Sa hun. – Hør her: i morgen tidlig kommer Svetlana, nøklene skal ligge klare på bordet. Og skriv bruksanvisning til varmeanlegget, ellers er du ikke sønnen min mer. Og du – pekte hun på meg – skal huske denne dagen. Jorden er rund! Hun stormet ut, døra smalt etter henne. Alt som hørtes igjen var klokka som tikket. – Du gir dem ikke fra deg? spurte Vebjørn lavt etter en stund. – Ikke tale om. Dessuten, i morgen drar vi selv ut på hytta. De tar den sikkert med storm hvis vi ikke er der. – Men du skulle jo jobbe i helga… – Planene er endret. Hvis vi ikke låser oss inn selv, klatrer de snart inn vinduet. Dette er grenseforsvar, Vebjørn. Så pakk bagen. Vi dro i gryningen. Oslo lå trolsk og stille i julelys, men stemningen vår var tung. Vebjørn kastet engstelige blikk på mobilen, som jeg ba ham sette på lydløs. Vel fremme på hytta, midt i snødekt eventyrland, sank jeg utmattet sammen – endelig trygg. Vi fyrte i ovnen, pyntet juletre, og for første gang på lenge kjente jeg freden komme snikende. Vebjørn måkte snø i lange drag. Men klokka tre slo lynet ned. To biler utenfor porten. Genas gamle Land Cruiser og en ukjent Toyota. Plutselig veltet en hel flokk ut: Svetlana i rosa boblejakke, Gena i halvåpen parkas, barna, et ukjent par – og en diger rottweiler uten bånd. Nina Pedersen i spissen, som en slags feltmarskalk. Da Vebjørn nølte med låsen, ropte Svetlana: – Vebjørn, åpne nå! Vi fryser! Lena, er du klar for fest? Vi lager virkelig stemning! Jeg la hånden min på skulderen til Vebjørn: – Beklager, vi ventet ingen gjester. – Kom igjen, Lena! Gena har med vodka og kjøtt, Tolja har med bikkja! La oss slippe inn barna; de må på do! – Nærmeste toalett er på bensinstasjonen fem kilometer herfra, svarte jeg kaldt. – Hytta er opptatt. Vi slår oss ned her alene. Det er ikke plass til ti mennesker og én hund. Stillhet på den andre siden av porten – de hadde ikke forventet motstand. De hadde satset på at ‘vi sto der, da slipper de oss inn’. – Du mener faktisk… at vi må dra? skrek Nina, rasende. – Vebjørn! Si noe! Vebjørn snudde seg mot meg. Jeg møtte blikket hans uten å blunke. – Hvis du åpner porten nå, blir det fyll, bråk, trasig matlukt, stua vår rasert og peonen mine trampet ned. Vil du det, eller vil du ha rolig nyttår med meg? Velg! Han vendte seg mot gjengen bak porten. – Mamma, Svetlana. Lena har rett. Vi har sagt fra om nøklene. Dra hjem. – Skam deg! hylte de i kor. – Det er mitt hus også, svarte han. – Jeg orker ikke full baluba nå. Dra. – Fy f… – schvattet Gena sint, men Vebjørn hevet snømåka truende. – Om dere prøver å bryte inn, ringer jeg vaktbolaget. – Er vi fremmede, kanskje!? hylte svigermor. – I så fall, skal du vite at du er bannlyst! – Vi drar til Tolja sin hytte! Han er i det minste snill! hoiet Svetlana. Et minutt senere var det stille utenfor porten. Bare et gult flekk på thujaen vitnet om deres besøk… Vebjørn satte seg tungt på trappa. – Herregud, mamma kommer aldri til å tilgi meg, hvisket han. Jeg la armen rundt ham. – Dette er ikke skam, Vebjørn. Dette er å bli voksen. For første gang valgte du oss. Ikke en klan full av krav. Oss. – Tror du hun noen gang tilgir meg? – Ja. Når hun trenger deg igjen. Sier det deg noe? Men nå vet alle hvor grensa går. Det må de lære å respektere – om det så tar litt tid. – Kanskje du har rett… – Kom inn, jeg lager gløgg. Vi satt i stearinlysets skinn foran peisen. Stillheten var et slags fellesskap, ikke bitterhet. De neste tre dagene var ren harmoni. Vi gikk turer, lagde mat i fred, solte oss i ro og lydløse kvelder. Mobilen var stille; slekta boikottet oss i det stille. På Vebjørns telefon, tredje januar, tikket det inn bilde fra Svetlana. Ikke en unnskyldning, selvsagt. Bare: «Vi har det topp på Tolja sin hytte – dere kan bare angre!» Så et rotete bilde med flasker og feststøy. Jeg kastet et blikk på Vebjørn, som slumret fredelig med en bok over brystet. – Ingenting å misunne der, Svetlana, hvisket jeg, og slettet meldingen. En uke senere ringte Nina Pedersen. Hun var kort i tonen, men ba Vebjørn kjøre henne til legen. Om hytta nevnte hun ikke et ord. Grensa var satt – og den ble stående. Moralen: Noen ganger må du være ‘den slemme’ – for å kunne være god mot deg selv og for å ta vare på ditt eget hjem. Nøklene til hytta ligger nå i safen – for sikkerhets skyld.

Du, vi har tenkt litt, og vet du hva? Det er jo unødvendig at hytta deres bare står tom i jula.

Uncategorized

014

Tilfeldigheter skjer ikke: En rørende fortelling om tap, motgang og familiebånd – Etter morens død forandres seksten år gamle Agatas liv for alltid, og når faren får ny familie, må hun kjempe for både rettferdighet og hjemmet hun elsker. Men når sårende svik og grådighet setter alt på spill, viser det seg at mot, kjærlighet og sterke bånd kan overvinne alt.

Tilfeldigheter finnes ikke Det har gått omtrent fire år siden moren min døde, men Ingvild husker fortsatt

Uncategorized

012

Jeg kastet svogeren ut fra festbordet etter ufine spøker – Slik satte jeg foten ned for familiens festbrems under vår krystallbryllupsfeiring

15. desember Hans, har du funnet frem det fine serviset? Det med gullkanten, ikke det hverdagslige.