Tilfeldigheter finnes ikke
Det har gått omtrent fire år siden moren min døde, men Ingvild husker fortsatt den bitre sorgen og den uutholdelige lengselen. Spesielt den kvelden etter begravelsen. Faren min satt der, knust av sorg og så nesten svart ut i ansiktet, Ingvild var utslitt av gråt. I det store, solide huset vårt hvilte en trykkende stillhet.
Ingvild var seksten år og skjønte hvor vanskelig og vondt alt var for både henne og faren, for vi tre hadde alltid vært lykkelige sammen. Ola la armen rundt datterens skuldre og sa lavt:
Vi må nok bare lære oss å leve videre, jenta mi… livet går videre selv om det er tungt.
Tiden gikk. Ingvild utdannet seg til ambulansearbeider og hadde nettopp begynt å jobbe ved det lille sykehuset i bygda. Hun bodde alene i huset, for et år tidligere hadde faren giftet seg på nytt og flyttet til nabobygda med sin nye kone. Ingvild misunte ham ikke og dømte ham heller ikke livet må gå sin gang, og hun visste at hun selv kom til å gifte seg en dag. Dessuten var faren fortsatt en ung mann.
Denne dagen gikk Ingvild av bussen i fin kjole og pene sko; det var bursdagen til faren hennes, det eneste nære familiemedlemmet hun hadde igjen.
Hei, pappa, smilte Ingvild og de ga hverandre en god klem i hagen. Hun overrakte gaven: Gratulerer med dagen!
Hei, jenta mi. Kom inn, bordet er dekket, svarte Ola, og så gikk de inn.
Ingvild, endelig! utbrøt nåværende stemoren, Maren, fra kjøkkenet. Barna mine begynner å bli sultne.
Ola hadde nå bodd et år med den nye familien. Maren hadde en datter på tretten, Ronja, som var både frekk og vanskelig, og en gutt på ti. Ingvild besøkte dem sjelden, dette var bare hennes andre besøk på et år. Som vanlig prøvde hun å overse Ronjas utfall, og Maren grep aldri inn.
Etter bursdagsgratulasjonene spurte Maren ut Ingvild:
Har du fått deg kjæreste, da?
Ja, jeg har det.
Og har dere planer om å gifte dere?
Ingvild ble litt satt ut av de rett-på-sak-spørsmålene.
Vi får se, mumlet hun, uten å fortelle mer.
Saken er, Ingvild, begynte Maren med anstrengt smil, vi har snakket litt, faren din og jeg, og blitt enige om at han ikke kan støtte deg økonomisk lenger. Han gir deg altfor mye penger, og vi er en stor familie nå. Han må først og fremst ta vare på oss, så nå får du klare deg selv; du jobber jo!
Maren, vent nå litt, prøvde Ola å si, vi har snakket om dette, og jeg gir datteren min mindre enn dere får…
Men Maren overdøvde ham og utbrøt:
Du er jo som en minibank for datteren din! Det er ikke vår feil at vi lider…
Ola svarte ikke, og Ingvild fikk en uggen følelse og forlot bordet for å roe seg ute på benken. Bursdagen var ødelagt. Plutselig kom Ronja ut og satte seg ved siden av henne.
Du er pen, sa Ronja. Ingvild bare nikket, ville ikke snakke. Ikke bli sint på mamman min, hun er bare sånn nå fordi hun er gravid, sa jenta med et lurt smil. Du kjenner henne ikke ennå, men det kommer du nok til, lo hun og forsvant inn.
Ingvild reiste seg og gikk hjemover. Da hun snudde seg, så hun faren stå i døråpningen og se etter henne. Tre dager etterpå tok faren og Maren turen til henne.
Oi, så hyggelig og uventet! Kom, jeg lager te, sa Ingvild.
Maren kikket seg rundt og gikk gjennom huset.
Solid og fint hus, det er ikke mange slike her i bygda.
Pappa har gullhender, han bygget alt sammen med onkel Knut, ikke sant, pappa?
Nei, kom nå, det var for familien, svarte Ola beskjedent.
Jeg vet det, sa Maren. Jeg er heldig som har ham. Men det er huset vi vil snakke om.
Ingvild luktet ugler i mosen med en gang og svarte raskt:
Jeg selger ikke min del. Jeg vokste opp her, og huset betyr alt for meg, sa hun og så både på Maren og faren.
Oj, du er da både smart og freidig, hveste Maren. Du da, sa hun og dyttet Ola sidelengs.
Jenta mi, dette må vi prøve å finne en løsning på. Jeg har stor familie nå, huset er lite og vi får snart et barn til… Selger vi, kan du kjøpe deg noe mindre. Hvis det ikke strekker til, får du ta et lån, jeg hjelper deg, sa han, men så henne ikke i øynene.
Pappa, mener du virkelig det? spurte hun vantro.
Faren din har en ny familie! ropte Maren. Når skal du skjønne det? Dette huset er ikke lenger bare ditt. Du kommer til å måtte flytte, og vi kommer ikke til å spørre deg mer om lov.
Ikke skrik til meg! Ingvild reiste seg. Vær så snill å gå.
Etter at de dro, følte hun seg helt forlatt. Ja, far hadde rett til et liv, men ikke på bekostning av sin egen datter. Dette huset var hennes og hennes mors, og hun hadde ingen planer om å selge.
Senere kom Eirik på besøk. Idet han så Ingvild, stivnet han.
Hei, skjønne deg, du ser så lei deg ut. Hva har skjedd?
Hun kastet seg gråtende i armene hans, gråt ut alt det såre, mens han ventet tålmodig. Hun fortalte alt. Eirik jobbet i politiet og var vant til å holde hodet kaldt, og trøstet henne.
Faren din er en god mann, men han lar seg styre av Maren. Hun vet å manipulere, men ikke la deg presse. Jeg skal få med noen advokater fra byen. Du må absolutt ikke gå med på å selge din del.
Etter besøket hjemmet følte Ola seg urolig. Alt hadde vært så bra i begynnelsen etter han giftet seg med Maren, men nå ble hun bare vanskeligere, krevde mer penger og maste stadig vekk om å selge huset for å få større plass. Han begynte å lure på om han hadde gjort feil. Så fortalte hun om graviditeten.
Han kjente på dårlig samvittighet og ville ringe Ingvild, si unnskyld. Da han skulle hente mobilen, hørte han Maren snakke i telefonen.
Nei, hun nekter fortsatt, sa hun irritert. Vi får ordne det sjøl. Jeg snakker med Ola igjen. Hvis ikke så finner jeg en løsning.
Hun la på, snudde seg og møtte Olas blikk.
Hvem snakket du med?
En venninne.
Nå lyver du. Du snakket om hussalget, jeg hørte det.
Hun satte seg dramatisk i sofaen.
Venninna mi har en kjenning i et eiendomsfirma som kan finne kjøpere. Ingvild kommer til å bli glad for pengene.
Men du sa du skulle finne på noe med ham hva mente du da?
Å, det var bare om garasjen, at vi også må selge den en dag, sa hun og løy hemningsløst.
Ola trodde henne, og urofølelsen forsvant litt. Ingvild kom sent hjem fra jobb, det var allerede høst. Artig nok hadde Eirik lovet å møte henne, men måtte rykke ut på oppdrag. Hun skyndte seg hjemover. Plutselig stoppet en bil ved siden av henne. Ut steg en storvokst kar som raskt dyttet henne inn i baksetet før bilen brått kjørte avgårde. Ingvild ble redd.
Hvem er dere? Hva vil dere meg? spurte hun gråtende. Dere må ha forvekslet meg med noen.
Tilfeldigheter skjer ikke i vårt arbeid, humret mannen. Gjør du som vi sier, vil det ikke skje deg eller faren din noe.
Hva har faren min med dette å gjøre?
Du må skrive under på papirene. Om to dager får du pengene for huset og flytter ut. Kjøperne er klare.
Dette er ulovlig! Jeg vil ikke signere noe, jeg går til politiet! Jeg selger ikke!
Hun fikk et slag i kjeven, smakte blod.
Vi frykter verken politiet eller kjæresten din, sa mannen, nekter du, er det slutt for deg. Da får kjæresten din heller etterforske saken, og hvis han prøver å stanse oss…
Bilen svingte ut på veien mot byggefeltet. En av mennene lyste på papirene og ville ha henne til å signere.
Plutselig kom det politi gjennom mørket, blålys blinket, og enda flere patruljer nærmet seg. Sjåføren forsøkte å flykte, men i panikken havnet de i grøfta.
Det viste seg at Eirik hadde bedt sin kollega, Sivert, om å holde et øye med Ingvild når hun hadde sene vakter. Da Sivert så henne bli dratt inn i bilen, ringte han straks Eirik, som rullet ut hele politikontingenten.
Senere kom det frem at den digre mannen var Marens elsker. Det var hans barn hun bar, og sammen hadde de bestemt seg for å skaffe seg huset til Ola. Maren ville tjene stort på salget, og Ingvild sto i veien.
Alt ordnet seg etter hvert. Ola skilte seg og flyttet hjem igjen. Han driver nå sitt eget firma, selger bildeler og har det bra. Om kveldene sitter vi ofte samlet: Ola, Ingvild og Eirik. For Ola betyr veggene her dobbelt så mye nå.
Ikke vær urolig, pappa, du blir aldri alene! lo Ingvild en kveld.
Har du tenkt å gifte deg kanskje? spurte Ola.
Jeg har fridd til Ingvild, sa Eirik og blunket til henne. Hun har sagt ja, søknaden er levert, og snart blir det bryllup!
Pappa, selv om jeg flytter til Eirik, så kommer vi ofte til å besøke deg. Vi blir jo boende like i nærheten.
Unnskyld alt, jenta mi… jeg gikk altfor langt, sa Ola med tårer i øynene og så på bildet av sin avdøde kone.
Slapp av, pappa. Nå har vi det bra. Og alt blir bare bedre.
Takk for at du leste, for støtten og all omtanke. Lykke til videre i livet!
