Uncategorized

En dag, som i et virrete drømmelandskap, så jeg min tilfredse søster i en lokal dagligvarebutikk i Oslo

Uncategorized

011

Mannen min sa at han var lei av meg – så forandret jeg meg så mye at han ble lei av meg

For snart to år siden sa min ektemann noe til meg som jeg aldri vil klare å glemme. Han sa: «Du lever

Uncategorized

010

Min kjære, den mest dyrebare. En novelle Marina fikk vite at hun hadde vokst opp i en fosterfamilie. Hun hadde fortsatt vanskelig for å tro det. Men det var ingen igjen å snakke med om det. Fosterforeldrene hennes gikk bort, nesten samtidig. Først ga pappa opp. Ble sengeliggende, og reiste seg aldri mer. Så var det mamma sin tur. Den gangen satt Marina ved mammas seng og holdt hennes svake, livløse hånd. Mamma var veldig dårlig. Plutselig så Marina at mamma åpnet øynene litt: – Marinchen, jenta mi, vi klarte aldri å fortelle deg det. Ordene satt fast … vi fant deg nemlig. Ja, vi fant deg, i skogen, du gråt – hadde gått deg bort. Vi trodde noen ville lete etter deg. Vi meldte fra til politiet. Men ingen lette etter deg. Kanskje skjedde det noe, jeg vet ikke. Vi fikk etterhvert lov til å adoptere deg. Hjemme i kommoden, der hvor jeg har dokumentene mine. Der ligger det noen papirer … Korespondanse, du kan lese selv. Og tilgi oss gjerne, jenta mi. Mamma er sliten, og lukket øynene. – Ikke si sånn, mamma, – Marina presset mammas hånd mot kinnet sitt, – mamma, jeg elsker deg, og jeg ønsker så inderlig at du skal bli frisk. Men miraklet uteble. Få dager senere var også mamma borte. Hun skulle ønske mamma aldri hadde fortalt henne dette. Hun sa ingenting til mannen og barna om mammas siste ord. Nesten som om hun glemte det, og sendte den hemmeligheten til bakhodet av hukommelsen. Barna elsket bestemor og bestefar. Marina hadde overhodet ikke lyst til å forstyrre med en sannhet som ikke førte noe godt med seg. Men en dag, drevet av en underlig trang, åpnet hun likevel mappen som mamma hadde snakket om. Avisutklipp, forespørsler, svarbrev. Marina begynte å lese og klarte ikke å stoppe. Kjære foreldre! De fant henne, Marina, halvannet år gammel, i skogen. De var selv over førti. Hadde ikke egne barn. Og plutselig – ei gråtende lita jente som strekker armene mot dem. Lensmannen i bygda kunne ikke hjelpe – ingen hadde meldt fra om et savnet barn. De adopterte Marina. Men mamma fortsatte å lete etter Marinas biologiske familie. Kanskje ikke for å finne dem – men for å være sikker på at ingen ville kreve deres elskede datter tilbake. Marina lukket mappen og la den langt inn i skapet. Hvem trenger vel denne sannheten? En uke senere ble Marina plutselig kalt inn til personalavdelingen: – Her, Marina Paulsdatter, noen fra tidligere arbeidsplass er interessert i deg. Ved siden av personallederen satt en kvinne omtrent på Marinas alder: – Hei, jeg heter Nadja. Jeg trenger virkelig å snakke med deg, – hun så bort på personallederen, – det gjelder henvendelser fra Ljubov Ivanovna Iljina. Det er vel din mor? – De sa det var fra gamlejobben, – protesterte personallederen – slikt må ordnes på fritiden! – Nadja, la oss gå ut og prate, – foreslo Marina. De gikk ut, i de andres nysgjerrige blikk. – Unnskyld meg, det er en merkelig historie, men jeg lovet … – begynte Nadja, nervøs: – For tre år siden traff jeg min første lærer. På barneskolen i en liten bygd, Vaslovka. Hun flyttet senere, var gammel og alene. Hun ba meg inn på te og ba meg hjelpe henne. Datteren ble borte for mange år siden – var bare liten da. Hun hadde brevveksling med moren din. – Beklager, Nadja, mamma er død, og jeg ønsker ikke å grave i dette, – svarte Marina tørt, og vendte seg bort. – Unnskyld, Marina, jeg forstår. Men du vet … hun, Vera Vasiljevna – læreren – er veldig syk, kreftsyk. Hun har ikke lenge igjen. Hun vil veldig gjerne finne datteren sin før hun dør. Hun ga meg til og med en hårlok for å ta DNA-prøve. Du skjønner? Marina ville akkurat avslutte samtalen, men noe stoppet henne: – Du sier hun er alvorlig syk? Nadja nikket. Marina tok imot posen med hårstrået fra Nadja, og de avtalte kontakt. En uke senere dro de sammen til sykehuset hvor Vera Vasiljevna lå. De gikk inn på rommet, og Vera Vasiljevna kikket svakt og nysgjerrig på de besøkende: – Å, Nadja, det er deg! Takk, kjære deg, – hun smilte forsiktig, nesten sjenert, og så spørrende på Marina. – Vera Vasiljevna, jeg har funnet henne. Dette er Marina. Hun ville selv komme. – Nadja rakte Vera en konvolutt. – Hva er det? Jeg klarer kanskje ikke se, selv med briller – øynene hennes så åpent og sårbart på dem. – Det er svaret på DNA-prøven, – Nadja tok ut et ark, – det står at slektskapet er bekreftet. Marina er din datter. Vera Vasiljevnas ansikt forandret seg, det lyste opp. Hun begynte å gråte stille av glede: – Hjertene mine, kjære dere, tusen takk, – hun rakte ut arma mot Marina: – Min kjære, min egen, for en lykke. Jeg har funnet deg. Levende, vakker, lik meg som ung. Min kjære pike. Hver natt våknet jeg, for det føltes som om du gråt, kalte på meg. Det finnes ingen tilgivelse for meg. Men du lever. Nå kan jeg hvile i fred. Etter en stund gikk Nadja og Marina ut fra Vera Vasiljevnas rom. Hun var helt utslitt og sovnet inn. – Takk, Marina, tusen takk. Du ser hvor dårlig hun er. Du har gjort henne lykkelig. Noen dager senere gikk Vera Vasiljevna bort. Marina rev i stykker alle papirene fra mammas mappe. Hun ville ikke at noen skulle vite denne unødvendige sannheten. Det er ikke mer å vite. For Marina har aldri hatt noen annen mamma. Og Vera Vasiljevna? Bare en hellig løgn. Gjorde hun det riktige? Hun føler det var den beste løsningen. Men til sist — hver og en står til ansvar for Gud for alt man noen gang har gjort.

Min kjæreste. En fortelling Ingrid fikk vite at hun vokste opp i en fosterfamilie. Hun hadde fortsatt

Uncategorized

038

— André, ta på deg lue, gutten min, det er kaldt ute!

Sett på luer, gutten min, det biter i kvelden! Slapp av, mamma, om jeg ikke fryser i Finnmark, så er

Uncategorized

014

Den brysomme nabokjerringa – Ikke rør brillene mine! – ropte den tidligere venninna. – Pass på dine egne øyne! Tror du jeg ikke ser hvem du stirrer på? – Er du sjalu, altså? – undret Tamara Borisdatter. – Så det er han du sikler etter! Jeg vet hva jeg skal gi deg til nyttår: en maskin for å rulle sammen leppene dine! – Hvorfor det? Du burde beholdt den selv! – svarte Lyda raskt. – Eller kanskje leppene dine er så store at ingen maskin klarer jobben? Tror du jeg ikke legger merke til noe? Baba Tamara svingte beina ut fra den gamle senga og gikk bort til husets lille ikonvegg for å be morgenbønn. Ikke det at hun var veldig religiøs: noe måtte jo finnes der oppe – noen måtte da styre dette! Men hvem? Det forble et åpent spørsmål. Den mektige kraften fikk mange navn: universet, opphavets opphav, og selvfølgelig Gud! Ja, en snill, gammel bestefar med hvitt skjegg og glorie, sittende på en sky og tenkende på alle mennesker på jorda. Baba Tomas alder nærmet seg sytti for lengst. I den alderen er det best å ikke terge Den Høyeste: for hvis Han ikke fins, taper de troende ingenting – men finnes Han virkelig, taper de vantro alt. Mot slutten av morgenbønnen la baba Toma til noen ord fra seg selv: ritualet var gjennomført, sjelen lettere – ny dag kunne begynne. Tamara Borisdatter hadde to store bekymringer i livet. Nei, det var verken idioter eller dårlige veier: dét var gammelt og oppbrukt! Det var nabokjerringa Lyda og barna til hennes egne barnebarn. Barnebarna var forståelige: et moderne slektsledd som ikke ville løfte en finger for noen ting. Men de hadde i det minste sine egne foreldre – la dem styre og stelle med det! Litt verre var det med Lyda, som klassisk pustet henne i nakken! I filmer kan krangling mellom prominente kunstnere være søtt og sjarmerende – men i virkeligheten ser det helt annerledes ut. Særlig når noen begynner å hakke på deg uten grunn. Baba Toma hadde dessuten en god venn som gikk under navnet Petter-Mopeden. Hele navnet var Peder Eifimsen Kozyrnij – et mektig navn! Navnet fikk han i ungdommen, der Petter – ja, for et navn, eller hva? – elsket å suse rundt på mopeden sin. Eller moped’en, som han selv fleipet. Resten var logisk – tross alt, i bygda får alle kallenavn! Før i tiden var de venninner med familiene, «mopeden» og hans kone Nina, sammen med Toma og hennes ektemann. Nå var begge deres andre halvdeler for lengst på kirkegården. Toma fortsatte vennskapet på automatikk med «mopeden»: hun hadde kjent ham siden skolen, og Petter var en god venn. På skolen var trioen Toma, Petter og Lyda uatskillelige. Det var vennskap, ingen flørt. De gikk til alt sammen: selveste Petter i midten, damene symmetrisk på hver sin side – som et krus med to håndtak. Slike spesialkrus – for å være sikker på at du ikke mister koppen! Årene gikk, og vennskapet forandret seg. Nærmest forsvant, særlig fra Lydas side – først med avstand, så regelrett hat. Som i tegnefilm: jeg oppdager at jeg stadig oftere føler at noen har byttet meg ut… Lyda var blitt forandret – alt snudde etter at mannen gikk bort. Før det var det tålelig bra. Hva skjer med folk med åra? Den gjerrige blir knipen. Den pratmakeren – sladrer. Sjalusi river folk i stykker. Noe sånt hendte med Lydas nabokjerring: kjerringer er nå sånn – og gubbene er ikke bedre. Hun hadde grunn til å være grønn! For det første var Toma fortsatt slank, mens Lyda hadde blitt rund som en stubbe: madam, hvor skal vi plassere midjen? Hun tapte åpenbart mot naboen. For det andre ga Petter viktigere oppmerksomhet til Toma: de småpratet og lo, og hodene deres møttes nesten sølvgrått mot sølvgrått. Med Lyda ble det korte, tørre fraser, og Petter kom stadig innom hos Toma, mens Lyda måtte lokke… Kanskje hun ikke var like skarp som den «falske» Toma, og hadde ikke så mye humor! Men Petter elsket å le og tulle. På norsk har vi også et flott ord for sånt: «snakke piss». Det var nettopp det Lyda tok til med i det siste, og hun fant på ting helt uten grunn. Først var det dassen hos Toma som ikke sto rett og luktet ille! – Det stinker fra utedoen din! – sa Lyda høylytt. – Den har jo stått der i hundre år – merker du det først nå? – svarte naboen og ville ikke være snau tilbake: – Åh ja! Linsene dine fikk du gratis på helseforsikringen, ikke sant? Ingenting er bra gratis! – Ikke snakk om brillene mine! – ropte den tidligere venninna. – Pass på dine egne øyne! Tror du jeg ikke ser hvem du kikker på? – Er du sjalu, altså? – svarte Tamara Borisdatter. – Han der har du svelget håpet på! Vet du hva du får til nyttår? En leppesammenruller! – Hvorfor det? Behold den selv! – svarte Lyda. – Eller tror du ingen maskin klarer leppene dine? Du tror jeg ikke legger merke til ting? Nettopp – det ble mer av dette. Da Petter fikk høre klagingen, foreslo han å fylle igjen utedoen – og bygge innedo. Barna til baba Toma spleiset på et nytt bad. Petter Eifimsen fylte igjen den gamle. Nå kunne Lyda ikke klage på dassen! Selvfølgelig fant hun neste ting: barnebarna til Toma hadde plukket pærer fra Lydas tre, greiner som hang over til Tomas hage. – De trodde det var vårt! – sa Toma, selv om hun mente ingen hadde rørt pærene – de hang der fortsatt! – Hønene dine roter i bedene mine, men det gjør jeg ikke noe nummer ut av! – Ei høne er dum som ei brødskive, – svarte Lyda med hevet stemme. – Barnebarna dine må du oppdra, bestemor – ikke bare fnise hele dagen med kavalerer! Runddansen var i gang: på’n igjen med Petter… Barnebarna fikk skjenn, pæreplukkinga var over. Men så var det visne greiner på treet noen hadde ødelagt! – Hvor? Vis meg! – ba Toma, men det var ingen skade å finne. – Her og her! – pekte Lyda med krokete fingre – og Tomas never var finere – tynne og jevne. En kvinnes hånd er del av imidgen! Bygd eller ikke, image er viktig! Da foreslo «mopeden» at hun skulle sage av grenene! De hang jo over hennes side! På egen tomt gjør du som du vil! – Men hun kommer jo til å skrike! – nølte Toma. – Skal vi vedde på at hun ikke tør? Jeg passer på deg! – lo Petter. Og stemte – Lyda så det tydelig, men ble taus da Petter tok saga fatt! Freden med treet var kort. Nå gikk kjeftingen på hønene hennes – de hakket i alle bedene. I år hadde Lyda fått en ny rase: i fjor var det ikke sånn. Men en høne er en høne! Den roter alt opp – til slutt er såingen borte. Ba Toma henne om å holde hønene på egne bed, smilte Lyda sarkastisk: «Hva vil du gjøre?» Det fantes en løsning: fange noen og steke dem synlig! Men så tøff var ikke snille Toma. Da fikk hun tips fra smarte Petter, plukket fra internett: legg egg på bedene om natten og plukk dem opp neste morgen, som om hønene hadde lagt dem – takk, verdensveven! Det virket: Lyda ble stum da Toma samlet egg i full åpenhet – etterpå holdt hønene seg unna. Var det ikke på tide å bli venner igjen? Lyda, du da? Ikke noe å krangle om lenger, vel? Nei, da! Nå var det røyken og lukta fra Tomas sommerkjøkken som plaget henne! – I går plaget det ikke, i dag gjør det! Dessuten irriterer meg lukten av stekt kjøtt – kanskje jeg er vegetarianer! Snart kommer det jo lov om grilling også! – Hvor så du grill? – prøvde Toma, – Du må vaske brillene dine litt oftere, kjære! Tamara Borisdatter forsøkte å være høflig, men nå rakk tålmodigheten hennes grensa. Nabokjerringa var blitt altfor vanskelig! – Kanskje vi burde sende henne til forskning? – sukket Toma. – Hun spiser meg opp med hud og hår! Baba Toma var blitt tydelig tynnere – daglig kjerringkiving tærer på kroppen. – Hun kommer til å kveles i det – og jeg lar henne ikke! – lovte Petter. – Jeg har fått en ennå bedre idé! Noen dager etter, tidlig om morgenen, hørte Toma en munter sang: – Toma, Toma – kom ut av stua! Der sto Petter, strålende og glad, på sin gamle, nyreparerte moped – Petter på mopeden! – Vet du hvorfor jeg var så sur før? – sa Petter Eifimsen, – Mopeden min var i stykker! Vel, skal vi ta en tur, skjønne? Hopp bakpå – la oss minnes ungdommen! Og Toma hoppet på! Nå er jo alder bare et tall, alle over 65 skal være aktive pensjonister! Hun dro – både bokstavelig talt og i overført betydning – inn i en ny hverdag. Og ganske snart ble hun Kjekkasfrue: Petter Eifimsen Kozyrnij fridde! Alt falt på plass – Toma flyttet inn hos mannen sin, og Lyda ble igjen – enslig, rund og bitter. Sannelig, er ikke dét grunn til mer misunnelse? Dessuten, nå kunne hun ikke lenger krangle med noen – all sin sure energi fikk Lyda nå bare beholde inni seg. Men den må jo ut, på et vis … Hold ut, Toma, og ikke gå ut – du vet aldri hva som skjer! Sånn er bygdelivet: ikke annet enn en vriompeis av en sang. Hva hadde du ventet deg da, på landet? De kunne like gjerne ha latt doen stå …

Du lar mine glassøyne være i fred! ropte den tidligere venninnen. Pass heller på dine egne øyne!

Uncategorized

014

Alénka: En reise gjennom hjertet av vårtidens drømmer

Eldri, den gamle kone, tørket tårene som strømmet nedover de bleke, rynkete kinnene. Hun gestikulerte

Uncategorized

Kona pakket sakene sine og forsvant sporløst: En gripende historie om svik, kontroll og kampen for frihet, der søsteren tar stilling mot brorens manipulasjon mens familien revner og et barns fremtid står på spill

Kona pakket sakene sine og forsvant uten et ord Nå får du gi deg med å spille helgen. Alt ordner seg.

Uncategorized

01.1k.

På bryllupsdagen fikk jeg en melding fra sjefens sønn: “Du er sagt opp. Gratulerer med bryllupsdagen.

På bryllupsdagen min fikk jeg en melding fra sjefens sønn: «Du er sagt opp. Gratulerer med bryllupsdagen.

Uncategorized

021

Ingenmanns hjem

Ingenmanns hus Jeg våknet, som vanlig, uten vekkerklokke halv sju. Leiligheten lå stille, bare kjøleskapet

Uncategorized

018

Til heksen for lykken

Synnøve så de brennende fyrstikkene i kvinnens hånd. Hun tente og slukket dem igjen og igjen, og med