Den brysomme nabokjerringa – Ikke rør brillene mine! – ropte den tidligere venninna. – Pass på dine egne øyne! Tror du jeg ikke ser hvem du stirrer på? – Er du sjalu, altså? – undret Tamara Borisdatter. – Så det er han du sikler etter! Jeg vet hva jeg skal gi deg til nyttår: en maskin for å rulle sammen leppene dine! – Hvorfor det? Du burde beholdt den selv! – svarte Lyda raskt. – Eller kanskje leppene dine er så store at ingen maskin klarer jobben? Tror du jeg ikke legger merke til noe? Baba Tamara svingte beina ut fra den gamle senga og gikk bort til husets lille ikonvegg for å be morgenbønn. Ikke det at hun var veldig religiøs: noe måtte jo finnes der oppe – noen måtte da styre dette! Men hvem? Det forble et åpent spørsmål. Den mektige kraften fikk mange navn: universet, opphavets opphav, og selvfølgelig Gud! Ja, en snill, gammel bestefar med hvitt skjegg og glorie, sittende på en sky og tenkende på alle mennesker på jorda. Baba Tomas alder nærmet seg sytti for lengst. I den alderen er det best å ikke terge Den Høyeste: for hvis Han ikke fins, taper de troende ingenting – men finnes Han virkelig, taper de vantro alt. Mot slutten av morgenbønnen la baba Toma til noen ord fra seg selv: ritualet var gjennomført, sjelen lettere – ny dag kunne begynne. Tamara Borisdatter hadde to store bekymringer i livet. Nei, det var verken idioter eller dårlige veier: dét var gammelt og oppbrukt! Det var nabokjerringa Lyda og barna til hennes egne barnebarn. Barnebarna var forståelige: et moderne slektsledd som ikke ville løfte en finger for noen ting. Men de hadde i det minste sine egne foreldre – la dem styre og stelle med det! Litt verre var det med Lyda, som klassisk pustet henne i nakken! I filmer kan krangling mellom prominente kunstnere være søtt og sjarmerende – men i virkeligheten ser det helt annerledes ut. Særlig når noen begynner å hakke på deg uten grunn. Baba Toma hadde dessuten en god venn som gikk under navnet Petter-Mopeden. Hele navnet var Peder Eifimsen Kozyrnij – et mektig navn! Navnet fikk han i ungdommen, der Petter – ja, for et navn, eller hva? – elsket å suse rundt på mopeden sin. Eller moped’en, som han selv fleipet. Resten var logisk – tross alt, i bygda får alle kallenavn! Før i tiden var de venninner med familiene, «mopeden» og hans kone Nina, sammen med Toma og hennes ektemann. Nå var begge deres andre halvdeler for lengst på kirkegården. Toma fortsatte vennskapet på automatikk med «mopeden»: hun hadde kjent ham siden skolen, og Petter var en god venn. På skolen var trioen Toma, Petter og Lyda uatskillelige. Det var vennskap, ingen flørt. De gikk til alt sammen: selveste Petter i midten, damene symmetrisk på hver sin side – som et krus med to håndtak. Slike spesialkrus – for å være sikker på at du ikke mister koppen! Årene gikk, og vennskapet forandret seg. Nærmest forsvant, særlig fra Lydas side – først med avstand, så regelrett hat. Som i tegnefilm: jeg oppdager at jeg stadig oftere føler at noen har byttet meg ut… Lyda var blitt forandret – alt snudde etter at mannen gikk bort. Før det var det tålelig bra. Hva skjer med folk med åra? Den gjerrige blir knipen. Den pratmakeren – sladrer. Sjalusi river folk i stykker. Noe sånt hendte med Lydas nabokjerring: kjerringer er nå sånn – og gubbene er ikke bedre. Hun hadde grunn til å være grønn! For det første var Toma fortsatt slank, mens Lyda hadde blitt rund som en stubbe: madam, hvor skal vi plassere midjen? Hun tapte åpenbart mot naboen. For det andre ga Petter viktigere oppmerksomhet til Toma: de småpratet og lo, og hodene deres møttes nesten sølvgrått mot sølvgrått. Med Lyda ble det korte, tørre fraser, og Petter kom stadig innom hos Toma, mens Lyda måtte lokke… Kanskje hun ikke var like skarp som den «falske» Toma, og hadde ikke så mye humor! Men Petter elsket å le og tulle. På norsk har vi også et flott ord for sånt: «snakke piss». Det var nettopp det Lyda tok til med i det siste, og hun fant på ting helt uten grunn. Først var det dassen hos Toma som ikke sto rett og luktet ille! – Det stinker fra utedoen din! – sa Lyda høylytt. – Den har jo stått der i hundre år – merker du det først nå? – svarte naboen og ville ikke være snau tilbake: – Åh ja! Linsene dine fikk du gratis på helseforsikringen, ikke sant? Ingenting er bra gratis! – Ikke snakk om brillene mine! – ropte den tidligere venninna. – Pass på dine egne øyne! Tror du jeg ikke ser hvem du kikker på? – Er du sjalu, altså? – svarte Tamara Borisdatter. – Han der har du svelget håpet på! Vet du hva du får til nyttår? En leppesammenruller! – Hvorfor det? Behold den selv! – svarte Lyda. – Eller tror du ingen maskin klarer leppene dine? Du tror jeg ikke legger merke til ting? Nettopp – det ble mer av dette. Da Petter fikk høre klagingen, foreslo han å fylle igjen utedoen – og bygge innedo. Barna til baba Toma spleiset på et nytt bad. Petter Eifimsen fylte igjen den gamle. Nå kunne Lyda ikke klage på dassen! Selvfølgelig fant hun neste ting: barnebarna til Toma hadde plukket pærer fra Lydas tre, greiner som hang over til Tomas hage. – De trodde det var vårt! – sa Toma, selv om hun mente ingen hadde rørt pærene – de hang der fortsatt! – Hønene dine roter i bedene mine, men det gjør jeg ikke noe nummer ut av! – Ei høne er dum som ei brødskive, – svarte Lyda med hevet stemme. – Barnebarna dine må du oppdra, bestemor – ikke bare fnise hele dagen med kavalerer! Runddansen var i gang: på’n igjen med Petter… Barnebarna fikk skjenn, pæreplukkinga var over. Men så var det visne greiner på treet noen hadde ødelagt! – Hvor? Vis meg! – ba Toma, men det var ingen skade å finne. – Her og her! – pekte Lyda med krokete fingre – og Tomas never var finere – tynne og jevne. En kvinnes hånd er del av imidgen! Bygd eller ikke, image er viktig! Da foreslo «mopeden» at hun skulle sage av grenene! De hang jo over hennes side! På egen tomt gjør du som du vil! – Men hun kommer jo til å skrike! – nølte Toma. – Skal vi vedde på at hun ikke tør? Jeg passer på deg! – lo Petter. Og stemte – Lyda så det tydelig, men ble taus da Petter tok saga fatt! Freden med treet var kort. Nå gikk kjeftingen på hønene hennes – de hakket i alle bedene. I år hadde Lyda fått en ny rase: i fjor var det ikke sånn. Men en høne er en høne! Den roter alt opp – til slutt er såingen borte. Ba Toma henne om å holde hønene på egne bed, smilte Lyda sarkastisk: «Hva vil du gjøre?» Det fantes en løsning: fange noen og steke dem synlig! Men så tøff var ikke snille Toma. Da fikk hun tips fra smarte Petter, plukket fra internett: legg egg på bedene om natten og plukk dem opp neste morgen, som om hønene hadde lagt dem – takk, verdensveven! Det virket: Lyda ble stum da Toma samlet egg i full åpenhet – etterpå holdt hønene seg unna. Var det ikke på tide å bli venner igjen? Lyda, du da? Ikke noe å krangle om lenger, vel? Nei, da! Nå var det røyken og lukta fra Tomas sommerkjøkken som plaget henne! – I går plaget det ikke, i dag gjør det! Dessuten irriterer meg lukten av stekt kjøtt – kanskje jeg er vegetarianer! Snart kommer det jo lov om grilling også! – Hvor så du grill? – prøvde Toma, – Du må vaske brillene dine litt oftere, kjære! Tamara Borisdatter forsøkte å være høflig, men nå rakk tålmodigheten hennes grensa. Nabokjerringa var blitt altfor vanskelig! – Kanskje vi burde sende henne til forskning? – sukket Toma. – Hun spiser meg opp med hud og hår! Baba Toma var blitt tydelig tynnere – daglig kjerringkiving tærer på kroppen. – Hun kommer til å kveles i det – og jeg lar henne ikke! – lovte Petter. – Jeg har fått en ennå bedre idé! Noen dager etter, tidlig om morgenen, hørte Toma en munter sang: – Toma, Toma – kom ut av stua! Der sto Petter, strålende og glad, på sin gamle, nyreparerte moped – Petter på mopeden! – Vet du hvorfor jeg var så sur før? – sa Petter Eifimsen, – Mopeden min var i stykker! Vel, skal vi ta en tur, skjønne? Hopp bakpå – la oss minnes ungdommen! Og Toma hoppet på! Nå er jo alder bare et tall, alle over 65 skal være aktive pensjonister! Hun dro – både bokstavelig talt og i overført betydning – inn i en ny hverdag. Og ganske snart ble hun Kjekkasfrue: Petter Eifimsen Kozyrnij fridde! Alt falt på plass – Toma flyttet inn hos mannen sin, og Lyda ble igjen – enslig, rund og bitter. Sannelig, er ikke dét grunn til mer misunnelse? Dessuten, nå kunne hun ikke lenger krangle med noen – all sin sure energi fikk Lyda nå bare beholde inni seg. Men den må jo ut, på et vis … Hold ut, Toma, og ikke gå ut – du vet aldri hva som skjer! Sånn er bygdelivet: ikke annet enn en vriompeis av en sang. Hva hadde du ventet deg da, på landet? De kunne like gjerne ha latt doen stå …

Author Fame LovingViews 9

Du lar mine glassøyne være i fred! ropte den tidligere venninnen. Pass heller på dine egne øyne! Tror du jeg ikke ser hvem du stirrer på?
Er du sjalu, eller? undret Tamara Borisdatter seg. Ja, hvem er det du har fått sansen for, mon tro! Jeg vet akkurat hva jeg skal gi deg til jul: en leppemaskin!
Da skulle du vel beholdt den selv! svarte Lise raskt. Eller duger ikke maskinen på dine lepper lenger? Tror du jeg ikke har øyne i hodet?

Gamle Tamara tok beina ned fra kammersengen og gikk bort til sin lille husalter for å lese morgenbønnen.

Hun var ikke akkurat noen stor kirkegjenger, men hun tenkte ofte at det nok fantes noe større der ute noen måtte jo styre det hele! Hvem, derimot, det var og hva navnet var, var jo umulig å vite sikkert.

Noen kalte det universet, livets begynnelse eller, naturligvis, Gud. Ja, nettopp den snille bestefaren med hvitt skjegg og glorie, sittende på en sky og tenkende på alle på jorden.

Tamara selv hadde for lengst passert den andre halvdelen av livet og nærmet seg sytti.

Og i den alderen var det like greit å ha Gud på sin side finnes han ikke, har en troende i det minste ikke tapt noe. Finnes han, står en vantro ribbet tilbake.

Da Tamara var ferdig med morgenbønnen, la hun til noen egne ord, ja ritualet var i boks og sjelen lettere. Nå kunne dagen begynne.

Tamaras liv hadde to store plager. Nei, det var ikke veier eller dårskap det var både gammelt og brukt! Nei, det var Lise, naboen, og så barnebarna hennes.

Barnebarna, ja, de var en spill for seg selv den nye generasjonen, som ikke ville løfte en finger. Men de hadde da heldigvis foreldre, så kunne de krangle der isteden!

Men Lise hun var verre, hun gikk virkelig på nervene løs, helt klassisk!

Det er bare på film at kranglingen mellom kjente skuespillere ser sjarmerende ut i virkeligheten er det langt fra noen komedie, særlig når det er helt uten grunn.

Dessuten hadde Tamara en god venn, Per Eiriksen, kjent som Per Mopeden i hele bygda. Ja, det kallenavnet hadde hengt ved ham siden ungdommen.

En gang i tida elsket han å suse rundt på moped derav Mopeden. Nå sto et halvt utrangert vrak av en moped og samlet støv i uthuset, men navnet hadde klistret seg fast. Sånn var det på bygda!

De var i sin tid gode venner Per med kona Inger, og Tamara med mannen sin. Begge ektemennene lå nå på kirkegården, men vennskapet mellom Tamara og Per holdt stand.

De hadde kjent hverandre siden skoletiden, og Per hadde alltid vært en ordentlig venn. Den gang var også Lise med i gjengen bare vennskap, ikke noe mer. De gikk overalt sammen Per i midten, de to damene på hver sin side, arm i arm, som et krus med to hanker.

Årene gikk og ting forandret seg. Vennskapet bleknet og ble for Lise etter hvert til ren misunnelse så til hat.

Etter mannen hennes døde, ble Lise en annen. Folk forandrer seg med årene smågjerrig blir knipen, pratsom blir skravlete, misunnelig sprenges av misunnelse.

Og Tamara, ja, det var vel noe å misunne! Stadig slank og rank, til forskjell fra Lise som hadde fått den klassiske bygdefasongen hvor skal vi lage midjen, frue? Det gjorde ikke humøret bedre.

Dessuten var Per begynt å gi Tamara mer oppmerksomhet enn Lise de lo og småpratet sammen bortimot daglig, hoder samlede over det ene og det annet.

Hos Lise ble det bare korte, tørre ord. Per tok dessuten ofte en tur innom Tamara, mens Lise måtte lokke og mase.

Nei, kanskje hun var ikke like kvikk som Tamara, og hadde mindre sans for humor. Per likte jo å tøyse.

Misunnelse er en vond sak med dype røtter, og Lise var blitt mester i å hakke på Tamara for hvadsomhelst. Først var doen satt helt feil og den luktet!
Doen din stinker! skrålte Lise.
Har den ikke stått der i alle år? svarte Tamara. Ja vel! Og dessuten vet vi da alle at du har fått gratis glassøyne på staten! Går ikke an å få noe skikkelig gratis!
Du lar mine glassøyne være i fred! ropte Lise igjen. Pass på dine egne øyne! Tror du jeg ikke ser hvem du flørter med?
Så du er sjalu, altså? Tamara hevet øyenbrynene. Jeg vet akkurat hva du skal få til jul: en sammenrullingsmaskin for lepper!
Den ville nok du trenge selv! glefset Lise. Eller ikke engang maskinen fikser truten din lenger? Tror du jeg ikke ser?
Åh, hun så og snakket så alle kunne høre. Så mye at Per, da Tamara betrodde seg, anbefalte: Steng utedoen og få en ordentlig do inne!

Tamaras sønn og datter spleiset og fikk henne do på innsiden. Per fikset gammeldassen ute på sin glitrende måte. Der var det slutt for Lise ingen lukt å klage på!

Jovisst! Men snart var barnebarna på ferde hun anklaget dem for å plukke pærene på hennes tre, som rakte kvister over mot Tamara.
De trodde det var vårt, prøvde Tamara. Men frukten hang jo der fortsatt! Dessuten, hønene dine roter i mine bed, og hva så?
Høner er dumme dyr, glefset Lise, og barnebarn skal oppdras, ikke drives med latter hele dagen!
Så var runden i gang igjen og igjen skulle Per på banen.

Barnebarna fikk kjeft, og pæretiden var forbi. Men nei, da var det noen som hadde skadet greiner på Lises side.
Vis meg hvor! ba Tamara, men det var ikke snakk om noen skade.
Der! pekte Lise med krokete finger (ja, Tamara hadde penere hender, smale og jevne fingre!) og smålighet går også på slikt i bygda.

Per foreslo: Kutt greinen! Den er på din side, du kan gjøre som du vil!
Men hun kommer til å skrike.
Vil du vedde? Jeg er der som støtte, lo Per.

Og når det skjedde, var Lise overraskende taus, selv mens hun så Per kappe greinene.

Frukttrærne fikk så fred, men nå gikk Tamara lei hønene. I år hadde Lise fått seg ny rase, og de grov opp alt i bedene.
Hun ba og ba, men Lise bare lo tørt.

Kunne hun ta et par og ha til søndagsmiddag? Nei, så grusom var ikke Tamara.
Da fant Per, den lure vennen, et godt råd fra nettet: Legg noen egg på bedene om natten, og plukk dem opp om morgenen som om hønene hadde lagt dem!

Det virket! Lise ble stående stiv og målløs da hun så Tamara komme inn med ei skål ferske egg fra egen hage.

Etter det holdt hønene seg på riktig side.

Nå skulle man tro alt var fred. Men nei, neste dag kom det klager på røyken og matlukten fra Tameras sommerkjøkken.
I går var det greit, ropte Lise, i dag er det umulig! Kanskje jeg er vegetarianer!
Hvilket duftgrill har du sett? mumlet Tamara. Ta og puss brillene dine!

Tamara var tålmodig og hyggelig, men selv hun hadde en grense. For Lise hadde blitt rent umulig som de sier her i bygda!

Vil du ikke sende henne bort til forskning? foreslo Tamara med et smil til Per da de drakk te. Hun spiser meg opp med hud og hår.

Tamara hadde blitt tynnere, daglige småkrangler stjal kreftene hennes.

Hun kveles nok! Og jeg skal stoppe henne, lo Per. Jeg har en bedre idé!

Et par dager etter hørtes sang:
Tora, Tora opp og ut fra stua!
Der sto Per med reparert moped og strålebredt glis.
Vet du hvorfor jeg var trist? Fordi mopeden min var i stykker! Nå er den fin skal vi ta en tur, skjønne?
Og Tamara hoppet på bak ja, for nå er jo eldre et glemt ord på Stortinget; aktive pensjonister 65+!

Og hun forsvant, både bokstavelig og billedlig, inn i et nytt liv.

Per Eiriksen fridde til slutt, og Tamara flyttet til ham og ble til Kozjer-Tora, som folk lo og sa.

Lise? Hun forble alene, bitter og misunnelig. Nå hadde hun ingen å trette med all den sure gallen rant innover henne selv.

Og så, Tora, pass deg og hold deg inne en vet aldri hva som venter bak neste hushjørne i bygda! For et liv, for en sang hva hadde du ventet på landet her i Norge?

Slik gikk det, og om doen hadde de kanskje like gjerne latt stå.