Jeg drar! erklærte Eirik.
Hvor skal du? spurte den stadig mer forvirrede Synnøve, som fortsatt var opptatt med å notere inn kjøkkenvarene.
Hele veien!
Hele veien? gjentok hun. Hva med nyttår?
Det er én ting med utroskap: i vitser er det alltid morsomt, men i virkeligheten er det både ekkelt og trist. I vårt tilfelle var det ingen leken spøk, men en helt seriøs avskjed.
Eirik hadde bestemt seg for å forlate Synnøve rett før nyttårsaften. Ikke til et fjernt, eksotisk land, men rett ut av døra, med de dyre skinnstøvlene som hun hadde kjøpt til ham, og med en duft av den eksklusive parfymen hun hadde gitt ham «Synnøve», som hun kalte den.
Før avreise hadde han brukt flere dager på å pakke sammen, mens han forsøkte å forklare hvorfor Synnøve måtte forstå og tilgi ham det finnes faktisk en TV-serie om slike «sisteforsøk». Men også Gud hadde sin mening, så han gikk.
Julestjernen var allerede tent, og Synnøve satt i sofaen og planla kvelden. Hun tenkte på antrekket, på menyen og på alle ingrediensene hun måtte ha med seg de skulle feire nyttår med venner. Stemningen var i topp, slik den alltid er på julaften: forventningene er høyere enn selve festen.
Den femti år gamle Synnøve elsket høytiden, akkurat som resten av landet. Men den siste snøen på gata begynte å bli knappere, og det tynget litt på den festlige atmosfæren. Heldigvis startet salgene i november, og den sparsommelige Synnøve hadde allerede kjøpt inn alle gavene. På den måten sparte hun både penger og tid, og hun ville ikke glemme noen: ikke søsken, barn eller barnebarn, og selvfølgelig ikke mannen sin.
Til Eirik hadde hun kjøpt en fin ullgenser med reinsdyr på. Han hadde drømt om en slik genser i årevis. For Synnøve kostet den en spenne, men hva ville man ikke gjort for den man er glad i?
Alt var pakket, gjemt og ventet på det rette øyeblikk. Hva skulle Eirik egentlig gi henne? En ring? Nei, kanskje penger han var tross alt 53 år gammel og ikke akkurat en stilguru.
Så, midt i all planleggingen, kom den overraskende erklæringen: «Jeg drar!»
Hvor skal du? spurte Synnøve igjen, fortsatt i ferd med å skrive inn flaske vin på listen.
Hele veien! svarte han med et knapt smil. Jeg har funnet en annen, og vi skal ha barn sammen. Nå forstår du?
Så… nå er det over? prøvde hun. Hva med meg?
Det var som om hun hadde fått svar på nyttårsfesten den var allerede avlyst. Den andre kvinnen var ung, vakker og, i Eiriks øyne, bedre enn Synnøve.
Eirik forklarte med stolthet at hans nye kjæreste snart skulle gi ham en sønn. «Jeg har endelig en arving!» ropte han, selv om han ikke egentlig hadde noen arv å gi. Synnøve hadde alltid tjent mer enn ham, og de to leilighetene de delte, tilhørte i hovedsak henne. Eirik hadde bare en liten hybel i en annen bygning som ble leid ut.
Synnøve la ikke til mer bitterhet i sukkerbiten. Hun hadde andre ting å bekymre seg for hele verden hennes virket å kollapses på et øyeblikk.
«Vi møttes på et julebord», fortalte Eirik med en slags romantisk glød.
Hvorfor skulle jeg bry meg? spurte Synnøve med en sarkastisk tone.
Hvorfor ikke? svarede han, som om kjærligheten hans var en guddommelig gave.
Synnøve svarte: «For deg er det bare en opphøyet følelse, for meg er det ren skitt og søppel!» Hun skjønte at han ikke bare var uvitende, men også uinteressert i å skjule det.
Hun tenkte for første gang om hun kanskje hadde overvurdert hans intellekt. Eirik dro av gårde inn i et nytt liv, mens Synnøve sto som en statue på Eiffeltårnet stille, uten tårer eller rop.
Eirik forlot huset, men Synnøve satt igjen med den ufullstendige handlelisten. De 28 årene de hadde vært gift, virket nå som en lettsindig drømmeperiode: en solid familie, voksne barn, alt som burde gi lykke. Men for henne var alt bare en illusjon.
På autopilot slettet hun «Prosecco» fra listen Eirik hadde alltid likt den. Så falt hun på sofaen, tom i tankene.
Tre timer fløt som én minutt. Telefonen ringte; det var vennen Kari.
Hva skal vi ta med til Igor?
Eirik har gått! svarte Synnøve.
Gikk han virkelig? spurte Kari.
Så du visste det? undret Synnøve.
Alle visste det! svarte Kari etter et kort øyeblikks stillhet. Igor jobbet med Eirik.
Visste du, men holdt deg tilbake? ropte Synnøve.
Ja! svarte Kari oppgitt. Hvordan skal vi klare oss uten ham?
Etter en kort pause lukket Synnøve ned samtalen. Kari hadde rett; å feire nyttår med venner føltes nå nesten meningsløst. Det var kun to av dem, og hun var alene.
Hun bestemte seg for å dra hjem til sin aldrende mor, og på første nyttårsdag til datteren sin, der hele familien skulle samles. Der fortalte hun at faren hadde dratt til en ung kvinne. Men også dette var ingen hemmelighet alle visste det allerede, så ingen overraskelser ble avdekket.
Stemningen var dyster, og Synnøve forlot gjestene tidlig for å gå hjem til fots. Snøen falt stille, gatene var pyntet til fest, men de fleste var fortsatt ute og feiret. På den stille, snødekte veien begynte hun å føle seg lettere.
La dem være lykkelige, tenkte hun. Jeg skal ikke la dette ødelegge meg.
Det var ikke første gang hun opplevde slikt, og det ville heller ikke bli den siste.
Et år senere, den 29. desember, sto hun igjen med en pyntet juletre. Hun hadde laget en ny handleliste sammen med Kari, for å feire nyttår som før. Hun hadde møtt en ny venn, Viggo, som hadde friet til henne.
Hva skulle hun gjort om hun ble igjen alene på sofaen? Hun var en sterk, uavhengig kvinne. Viggo var kjekk, frihetselskende, og det var alt.
Plutselig hørte hun en bank på døra. På dørstokken stod den tidligere ektemannen, Eirik, med en liten ryggsekk og en pakke i hånden.
Helvete! tenkte Synnøve. Har han med seg et barn?
Han sa høyt:
Hva om jeg ikke hadde vært hjemme?
Jeg hadde åpnet med nøkkelen! svarte Eirik.
Hva om jeg byttet lås?
Ikke byttet? Du er godhjertet! sa han og spurte: Vil du slippe ham inn?
Synnøve trakk seg litt tilbake; hun ville ikke kaste ut en baby med en gang. Eirik krøp inn gjennom den åpne døren.
De gikk inn på soverommet, og han satte den sovende babyen på sengen.
Hvor gammel er han? spurte Synnøve nøytralt.
Fem måneder! svarte Eirik.
Hvor er den unge kvinnen din? Har du spurt ditt eget hjerte? fortsatte hun, forvirret over å ha en fremmed mann med et fremmed barn i stuen.
Min kjære er allerede forelsket i en annen! mumlet han.
Sånn går det når man har høye forventninger! svarte hun. Hvorfor kom du hit?
Vent, ikke kle av ham! begynte Eirik å ta av babyen klærne.
Vil du egentlig ha meg? undret Eirik, nå uten ryggsekken.
Synnøve tenkte at hun hadde overvurdert ham helt til han sa at han ikke kunne klare seg selv med barnet.
Med et barn? lo hun. Jeg ville ikke engang slippe deg inn, men med en fremmed baby, enda mindre!
Hun ba ham om å flytte seg bort. Han fikk en kort pause før han bar barnet bort.
Jeg klarer det ikke alene! ropte han. Beklager, Synnøve, jeg var på villspor!
Det er bare et eventyr etter en firmafest, og sånn greier, sa Synnøve. Du kan ikke skylde på djevelen for å ha gjort dette. Det er ditt eget valg.
Hva om jeg blir igjen? spurte Eirik plutselig.
Da blir du igjen, og jeg drar! svarte Synnøve lett, for hun hadde allerede planer om å feire nyttår hos Kari.
Viggo hadde allerede tilbudt seg å flytte inn hos henne, og hun sa:
Etter festene kommer jeg for å sørge for at du ikke er her!
Hun minnet ham om at han ikke hadde noen eierandel i leiligheten, så han måtte forlate rommet.
Eirik hadde ingen andre alternativer. Den unge kjæresten hans hadde forsvunnet for to dager siden, med et kort brev: «Ikke let etter meg, du er lei meg.»
Han tok noen feriedager fra jobben, og de lange helligdagene gikk som en drøm. Synnøve, den snille og omsorgsfulle, hadde alltid et koselig hjem, så Eirik fant seg til rette.
Sett deg, så skal jeg pakke! sa hun, som om ingenting hadde skjedd.
Hvor skal du? spurte han nervøst.
Jeg har sagt at jeg drar! svarte hun. Du kan ta på deg bleien, mate barnet, skifte bleie alt du pleier å gjøre som en ung far. Jeg har glemt alt!
Han gikk ut av rommet. Kanskje han skulle dra til moren sin? Hun var 75, men fortsatt livlig og kunne hjelpe i begynnelsen, før han fant en barnepike.
Synnøve var i badet da døren smalt igjen: Eirik var borte. På sengen lå en krøllet papirlommetørkle hadde han grått? tenkte hun med et lite smil. Bedre sent enn aldri!
Hun hadde ingen medlidenhet for noen, heller ikke den lille gutten. Hvorfor skulle hun føle medlidenhet med et barn fra Brasil, da hun hadde så mange norske barn? Hun hadde aldri hatt noen medlidenhet med ham for et år siden.
Han hadde bare gått videre, trodde han han hadde funnet lykken.
Hva så? Da gikk hun i butikken og lovet å bake lasagne til nyttårsfeiringen. Viggo elsket lasagne, men mislikte prosecco. Eirik derimot foretrakk prosecco.
Nå tenkte hun bare på Viggo. Gaven til ham var allerede klar: den samme ullgenseren med reinsdyr som han hadde gått glipp av året før, i den samme størrelsen. Menn i Norge elsker reinsdyr på genseren.
