Dette er vår felles leilighet, jeg er også herreinna sier datteren til sønnen.
Mamma, hvorfor kommer du inn på rommet mitt uten å banke! roper Andreas ut av soverommet med et irritert ansiktsuttrykk.
Hvilken banke? Dette er min leilighet! svarer Gunn Eva Hansen mens hun setter en kleskurv med rentvasket tøy på gulvet. Jeg har bare kommet for å legge fra meg vasken.
Du kunne ha hentet den selv fra badet!
Jeg kunne ha gjort det, men jeg gjorde det ikke. Den har ligget der i to dager.
Andreas tutler og drar tilbake inn på rommet. Døren smeller.
Gunn Eva sukker og går mot kjøkkenet for å sette på vannkoker. Sønnen har blitt mer nervøs og lett irritabel i det siste, og bråker over enhver liten ting. Det var aldri sånn før.
Hun er femtisju år gammel, og har viet hele livet til sønnen. Ektemannen forlot dem da Andreas var fem, og hun har aldri giftet seg på nytt. Hun har jobbet på to jobber for å gi ham alt han trenger. Han har gått på en god skole, studert på universitetet, og har nå en anstendig stilling i et byggefirma.
Den tre-roms leiligheten står på Gunn Evas navn. Hun fikk den før skilsmissen, arvet den fra foreldrene. De bor som to separate husholdninger: hver i sitt rom, og den tredje som fellesstue.
Gunn Eva setter frem kopper og tar frem kjeks. I døren står Andreas, roligere enn før.
Beklager, mamma. Jeg mistet besinnelsen.
Ingen problem. Sitt ned, vi skal drikke te.
Han setter seg overfor henne, tar en kopp.
Mamma, jeg må snakke med deg.
Tonene hennes forteller at dette er alvorlig.
Jeg lytter.
Jeg vil at Solveig skal flytte inn hos meg. Altså hos oss.
Gunn Eva fryser med koppen i hånden.
Solveig? Din kjæreste?
Ja. Vi har vært sammen i seks måneder, du vet jo.
Jeg vet det. Men at hun skal flytte inn Andreas, planlegger du å gifte deg?
Nei ennå han vender blikket bort. Vi vil bare bo sammen og finne ut om vi passer sammen.
Hvor skal hun bo? På rommet ditt?
Ja.
Andreas, det er jo ubeleilig. Jeg bor her, dere er unge
Mamma, jeg er en voksen mann, jeg er tretti år gammel. Det er på tide å ordne mitt privatliv.
Jeg er ikke imot ditt privatliv! sier Gunn Eva og legger koppen ned. Men jeg tror dere trenger en egen leilighet. Leie en leilighet, for eksempel.
Hvorfor leie når vi har en tre-roms leilighet? Det er plass nok for alle.
Andreas, tenk selv. Jeg er herreinna, jeg er vant til en viss orden. Nå kommer en ukjent jente inn i hjemmet
Hun er ikke ukjent! Hun er min kjæreste!
For meg er hun ukjent svarer Gunn Eva bestemt. Jeg har bare sett henne tre ganger, vi har knapt blitt kjent.
Dere blir kjent når hun flytter inn.
Nei rister Gunn Eva på hodet. Beklager, men jeg er imot det.
Andreas reiser seg brått.
Vet du hva, mamma? Jeg er lei av å be om din tillatelse for hvert eneste steg! Jeg er en voksen!
I min leilighet vil du spørre.
I din leilighet ler han. Du minner meg stadig på det, som om jeg er leietaker, ikke sønn.
Gunn Eva kjenner en klump i halsen.
Andreas, jeg mente egentlig ikke
Jeg forstår. Snakkes senere.
Han går tilbake til rommet sitt. Gunn Eva blir igjen på kjøkkenet og stirrer ut av vinduet. Det er tungt i hjertet. Hun vil ikke krangle med sønnen, men hun vil heller ikke ha en fremmed jente i hjemmet.
Om kvelden ringer hun søsteren Lise.
Lise, jeg har et problem. Andreas vil at kjæresten hans skal flytte inn.
Til dere? I leiligheten?
Ja. Jeg er imot det, og han er såret.
Lise er stille et øyeblikk.
Gunn, tenkte du virkelig at han er voksen nå? Han trenger et privatliv.
Jeg forstår! Men la dem leie et sted!
Hvor skal pengene komme fra? Leie er dyrt nå. Dere har jo en stor leilighet, mye plass.
Står du på hans side?
Jeg tar ingen side. Jeg tror bare at dette vil skje en dag. Han vil ikke bo alene for alltid.
Gunn legger på, føler seg forlatt. Selv søsteren støtter henne ikke.
Noen dager går, og de snakker knapt. Andreas kommer sent fra jobb, spiser i stillhet og drar tilbake til rommet. Gunn Eva lider av dette tausheten, men stoltheten hindrer henne i å ta det første steget.
En fredagskveld kommer Andreas hjem med en gjest.
Mamma, hei. Solveig blir over natten sier han og går inn på rommet sitt.
Gunn Eva fryser i gangen. Solveig smiler sjenert.
God dag, Gunn Eva.
God dag.
Jenta går forbi Andreas, og døren smekker. Gunn Eva står i gangen, usikker på hva hun skal gjøre. Han har tatt med seg kjæresten uten varsel.
Solveig går inn på rommet sitt og legger seg på sengen. Gunn Eva kjenner en knyttneve av bitterhet.
Morgenen kommer, Gunn Eva står opp som vanlig og går på kjøkkenet for å lage frokost. En halvtime senere dukker Andreas opp med Solveig.
God morgen sier jenta.
God morgen svarer Gunn Eva kort.
De setter seg ved bordet. Gunn Eva serverer te og smørbrød. De spiser i stillhet.
Gunn Eva, dere har en så koselig leilighet bemerker Solveig plutselig.
Takk.
Andreas fortalte at du har bodd her lenge.
Siden jeg ble født. Dette er foreldrenes leilighet.
Jeg skjønner nikker Solveig. Dere må ha blitt vant til dette.
Selvfølgelig, jeg er vant.
En pinlig stillhet oppstår. Andreas stirrer på telefonen og blander seg ikke i samtalen.
Jeg må gå på jobb sier Gunn Eva, selv om skiftet starter om to timer.
Hun drar til rommet sitt, skifter klær og forlater leiligheten. Hun går rundt i gatene for å slå tiden.
Senere på kvelden kommer hun tilbake. Leiligheten er stille, Andreas sitter i stua og ser på TV.
Hvor er Solveig? spør Gunn Eva.
Hun har dratt hjem.
Jeg skjønner.
Hun varmer opp middagen på kjøkkenet. Andreas kommer og stiller seg i døren.
Mamma, vi må snakke. Ordentlig snakke.
Jeg lytter.
Jeg forstår at du er ukomfortabel. Men Solveig betyr mye for meg. Jeg vil at vi skal bo sammen.
Andreas, jeg er ikke imot henne sukker Gunn Eva. Jeg er bare redd.
Red for hva?
At alt endrer seg. At jeg blir overflødig i mitt eget hjem.
Du blir ikke overflødig. Dette er din leilighet.
Nå er den min. Og så kommer hun, og jeg vil være i veien.
Ikke overdriv.
Jeg overdriver ikke. Jeg forstår hvordan det er. Unge mennesker vil ha frihet, men mammaen er rett ved siden av.
Andreas setter seg ved siden av henne.
La oss gjøre dette: Solveig flytter inn, men vi passer på at du ikke blir forstyrret. Vi har vårt eget rom, du har ditt.
Kjøkkenet og badet er felles.
Ja, men vi deler tiden.
Gunn Eva ser på sønnen. I øynene hans ser hun en bønn. Han elsker jenta virkelig.
Greit sier hun stille. La henne flytte inn. Vi prøver.
Andreas omfavner henne.
Takk, mamma. Du vil ikke angre.
Solveig flytter inn en uke senere med to koffer og en eske med sminke. Gunn Eva møter dem vennlig og hjelper med å bære inn ting.
Takk, Gunn Eva smiler Solveig. Jeg skal prøve å ikke lage trøbbel.
Ingen problem, slå dere ned.
De første dagene går rolig. Solveig er høflig, prøver å holde seg i bakgrunnen, lager mat for seg selv og rydder opp etter seg. Men så begynner småting å irritere.
Gunn Eva oppdager at badet er fullt av nye flasker og krus, som tar opp hele hyllen hennes.
Andreas, kan jeg be Solveig om å rydde bort noe av sminken? Det er ikke plass til å bevege seg i badet.
Mamma, hun må ha et sted å oppbevare det.
La henne ha det på rommet deres.
Det er ikke plass der.
Er det plass på badet?
Andreas rynker pannen.
Jeg sier til henne.
Men sminken forsvinner ikke. Nye tuber dukker opp.
Senere merker Gunn Eva at kjøkkenet er omorganisert. Koppene står på feil plass, grytene er i andre hyller.
Solveig, er det du som har flyttet på ting? spør hun rolig.
Ja, jeg har ryddet, det er lettere slik, ikke?
Jeg likte det slik det var før.
Men det er praktisk! De tunge grytene på toppen, de lette nederst.
Gunn Eva holder kjeft og setter alt tilbake. Solveig ser på henne om kvelden og flytter igjen. Det starter en stiltiende krig om kjøkkenutstyr.
Andreas, snakk med henne ber Gunn Eva.
Mamma, spiller det noen rolle hvor ting står?
Det er viktig for meg! Jeg er vant til dette!
Solveig vil også ha det praktisk.
Dette er mitt kjøkken!
Nå er det felles svarer Andreas og går sin vei.
Den felles leiligheten blir et nytt slagmark. Solveig får stadig flere eiendeler: magasiner i stua, sko i gangen, klær på balkongen. Gunn Eva føler seg presset ut av eget hjem, men holder tungen i tankene for å ikke ødelegge forholdet til sønnen.
En dag kommer hun hjem fra jobb og finner to ukjente jenter på kjøkkenet. De sitter og drikker kaffe, ler høyt.
Hvem er dere? spør Gunn Eva Solveig.
Mine venner. Vi øver på en dans, vi trenger plass.
Kunne dere ha sagt fra?
Hvorfor? rynker Solveig øyenbrynene. Dette er vår felles leilighet, jeg er også herreinna.
De ordene slår som en lussing. Gunn Eva står målløs foran den selvsikre jenta og kan ikke svare.
Gunn Eva, kom deg inn, gå til rommet ditt sier en av vennene.
Takk, jeg går til rommet mitt svarer Gunn Eva kaldt og lukker seg inn. Hun setter seg på sengen, hendene skjelver av sinne.
Hjemme eier hun, men hun blir behandlet som en annen.
Senere på kvelden møter Andreas henne i gangen.
Jeg må snakke med deg. Det er viktig.
Hva er det?
La oss gå til kjøkkenet.
De setter seg ved bordet. Døren til rommet er lukket, Solveig er der inne.
Andreas, kjæresten din har tatt med venner uten å si fra.
Så hva?
Det er min leilighet!
Mamma, du begynner igjen.
Jeg begynner ikke! Hun sier at leiligheten er felles og at hun er herreinna!
Andreas rynker pannen.
Hun mente ikke å såre deg, hun uttrykte seg bare uheldig.
Uheldig? Hun tror hun er hersker i mitt hus!
Hun bor her, så hun føler seg hjemme.
Men det er ikke hennes hus!
Hvem eier det? Bare ditt? Jeg bor ikke her, da?
Du bor, du er min sønn. Og hun
Hun er kjæresten min. Jeg vil at hun skal ha det bra.
Og meg?
Andreas reiser seg.
Mamma, nok er nok. Du er bare sjalu.
Hva?! hopper Gunn Eva opp. Jeg er ikke sjalu! Jeg vil bare respekt i mitt eget hjem!
Da respekter også andre!
Han går tilbake til rommet sitt. Gunn Eva sitter igjen på kjøkkenet, kjemper mot tårer. Alt har gått helt feil, ikke som hun forestilte seg.
Neste dag ringer hun Lise igjen.
Gunn, jeg sa jo at det blir vanskelig.
Du sa at det er plass til alle!
Jeg mente fysisk plass. Psykologisk er det alltid tungt når en ukjent person kommer inn.
Så hva gjør jeg?
Snakk med jenta. Forklar hva du ikke liker.
Hun hører ikke etter!
Da via sønnen. La ham snakke med henne.
Andreas er tydelig på side av Solveig. Gunn Eva føler seg sviktet.
En uke senere er Solveig mer avslappet. Hun går rundt i leiligheten i korte shorts og Tskjorte, spiller høy musikk, tar opp badet i en time. Gunn Eva holder tårene tilbake, men spenningen øker.
Klimakset inntreffer på en lørdag. Gunn Eva baker en kake, ruller ut deig på kjøkkenbordet. Solveig kommer inn.
Gunn Eva, kan du fjerne bordet? Jeg må sette laptopen på.
Jeg er opptatt, som du ser.
Så hva? Jeg må jobbe med en gang.
Bruk rommet ditt.
Der sover Andreas, jeg vil ikke vekke ham.
Jeg baker kake. Jeg trenger bordet.
Jeg trenger bordet for å jobbe. Kaken kan vente.
Gunn Eva kjenner at noe sprekker inni henne.
Nei, kaken venter ikke. Dette er mitt kjøkken, mitt bord, og jeg bestemmer hva som skjer!
Solveig krysser armene.
Vi har jo sagt at dette er en felles leilighet. Så er også bordet felles.
Ikke felles! Dette er min leilighet, jeg er herreinna!
Som du vil ler Solveig. Men du glemmer at jeg bor med Andreas. Og du, du er mamma hans. En dag blir leiligheten vår.
Hva?! Gunn Eva blir blek.
Det er logisk, ikke? Du er ikke evig. Leiligheten går til Andreas, og så til meg når vi gifter oss.
Flytt ut! skriker Gunn Eva. Kom deg ut av mitt hjem, med en gang!
Til deg? svarer Solveig uten å blunke. Jeg har fått lov av Andreas, ikke av deg. Så jeg drar ikke.
Andreas skynder seg inn.
Hva skjer her?
Du driver med å kaste meg ut sier Solveig fornærmet.
Jeg kaster deg ut! svarer Gunn Eva tungt. Hun sa at leiligheten snart er hennes!
Andreas ser på Solveig.
Sa du det?
Jeg sa bare en fakta trekker Solveig på skulderen. En dag blir leiligheten din i arv, det er jo klart.
Solveig, det er upassende.
Til slutt innså de alle at kun respekt og åpen kommunikasjon kunne redde hjemmet og holde familien samlet.
