Uncategorized

— Huset deres er helt perfekt! Vi venter vårt første barn, og planlegger å flytte inn til dere, ut i frisk luft, — sa svigerinnnen, men jeg satte henne på plass.

Vi husker den dagen vi fikk tak i huset, som om det var i en drøm som har ligget og hvilt i hjertet vårt

Uncategorized

015

Da jeg gikk om bord i flyet for å besøke familie i Roma, oppdaget jeg at våre reserverte seter var opptatt av en mor og hennes barn – og hun nektet å flytte seg fordi sønnen hennes ville sitte ved vinduet.

Da jeg gikk ombord på flyet, oppdaget jeg raskt at noen allerede satt på plassene våre. Kona mi og jeg

Uncategorized

014

Du utnytter bestemoren din. Hun passer barnet ditt, men tar ikke imot mitt – ikke engang i helgene

Du utnytter bestemoren din. Hun passer barnet ditt og vil ikke ta mitt engang i helgene Noen ganger opplever

Uncategorized

014

Svigermoren min skal feire bursdagen sin i vår leilighet – med et lite barn, anspent forhold, og forviklinger rundt familie, regler og gjestfrihet

I morgen har svigermor bursdag. Den lille datteren min er bare fire og en halv måned gammel.

Uncategorized

013

Barna kom på besøk og kalte meg en dårlig husmor Dagen før bursdagen min begynte jeg å forberede retter til selskapet. Jeg ba mannen min om å skrelle grønnsakene og kutte salatene, mens jeg stekte kjøttet og lagde resten av maten selv. Jeg syntes jeg hadde laget en fantastisk, smakfull festrett som hele storfamilien kunne kose seg med. På selve bursdagen dro mannen min og jeg tidlig til bakeriet for å kjøpe en stor, fersk kake som jeg visste barnebarna kom til å like. De første gjestene som kom, var sønnen min med svigerdatteren og barnebarnet, deretter kom eldste datteren min med sine to barn, og til slutt min mellomste datter med mannen og barna. Alle satt samlet rundt bordet, klirret med skjeer og gafler, og alle så ut til å kose seg. Det var mer enn nok mat til alle. Barnebarna ble så mette at de skitnet til tapeten med små, klissete hender, og de voksne fikk selvfølgelig flekker på duken. Da vi satt med teen, sa eldste datteren min til meg: – Du hadde jammen lite mat på bordet… Vi spiste, men hva skjer etterpå? Ordene hennes gjorde inntrykk på meg. Selv om det var ment litt som en spøk og de andre lo, ble jeg litt såret. Det er sant at jeg alltid prøver å sende noe med barna hjem, men det er ikke enkelt å lage matlager nok til en så stor familie. Jeg har bare små kjeler og en liten ovn, og ikke kan jeg bruke hele pensjonen min på ett eneste selskap. – Ikke bry deg, kjære, sa mannen min rolig til meg på kjøkkenet da vi hentet kaken, – alt var godt, det er derfor de ikke fikk nok. Del gjerne oppskriftene dine med dem, så kan de lage maten selv neste gang. Og dessuten, kanskje burde de ta med litt hver når de kommer. De er mange, og vi er bare to.

Barna kom på besøk og sa at jeg var en dårlig husfar. Dagen før bursdagen min begynte jeg med forberedelsene

Uncategorized

014

På sanatoriet meldte jeg meg til dans og møtte min første kjæreste fra skolen

På kurbadet i Ålesund bestemte jeg meg for å delta på dansekvelden. Jeg hadde ingen planer om romantiske

Uncategorized

010

Nøkkelen i hånden Regnet trommet monotont mot stuevinduet, som en metronom som teller tiden mot slutten. Mikal satt på kanten av den innsunkne sengen, krummet sammen som om han forsøkte å bli mindre, mer usynlig for sin egen skjebne. De store hendene hans, som en gang var sterke og vant til hardt arbeid på fabrikken, lå nå hjelpeløst i fanget. Fingrene knyttet seg iblant i et forgjeves forsøk på å gripe noe usynlig. Han stirret ikke på tapetet – han så et kart av sine håpløse ruter: fra bydelslege til privat klinikk. Blikket hans var blekt, som en gammel film som har stoppet på samme bilde. Enda en lege, enda et overbærende «Hva forventer du, du er ikke ung lenger». Han ble ikke sint. Sinne krever krefter, og de hadde han ikke flere av. Bare trettheten var igjen. Ryggen verket – det var blitt hans landskap, bakteppet for alt han gjorde eller tenkte. Et hvitt støyteppe av hjelpeløshet. Han fulgte rådene slavisk: tok piller, smurte salve, ble liggende urørlig på den kalde behandlingsbenken, som en demontert maskin på avfallsplassen. Og hele tiden ventet han. Passivt, nærmest religiøst, ventet på redningsbøyen noen – staten, en strålende lege eller et geni av en professor – til slutt skulle kaste i hans retning, ut til ham i det sakte synkende myrlandskapet. Han festet blikket mot horisonten i livet sitt, så bare det grå regnet bak vindusruten. Egennviljen, som en gang kunne løse alle utfordringer på fabrikk og hjemme, var nå redusert til én eneste handling: å holde ut – og håpe på et mirakel utenfra. Familien… Den fantes, men var forsvunnet, nesten umerkelig og brutalt. Tiden hadde flydd. Først reiste datteren, kloke Kaja, til Oslo for å søke lykken. Han hadde aldri motsatt seg hennes valg; for eneste jenta ønsket han bare det beste. «Pappa, jeg skal hjelpe deg så snart jeg står på egne bein», hadde hun sagt på telefon. Men det hadde ikke betydd noe. Så dro også kona. Ikke på butikken, men for godt. Ragnhild døde fort – kreften ble oppdaget for sent. Nå satt han igjen, ikke bare med en vond rygg, men også med en lydløs skyldfølelse: han, halvskrantende og halvliggende, fikk leve videre. Hun, hans styrke, hans energi, hans Ragnhild – sluknet på tre måneder. Helt til slutt hadde han stelt henne, så godt han kunne. Helt til hosten ble skurrete og det uunngåelige blikket lyste i øynene hennes. Det siste hun sa på sykehuset, med hånden presset om hans: «Hold ut, Mikal…» Han klarte ikke. Da brøt han helt sammen. Kaja ringte, tilbød seg å ta ham med til leiligheten i Oslo, men hvorfor skulle han dit? Som en fremmed i hennes hjem. Dessuten ønsket han ikke å bli en byrde. Og Kaja hadde nok ikke tenkt å flytte tilbake. Nå var det bare Ragnhilds lillesøster Valborg som kom på besøk. Hver uke, på slaget, med suppe, gryn eller pasta og en ny pakke smertestillende. «Hvordan går det, Mikal?» spurte hun, mens hun hang fra seg kåpen. Han nikket: «Sånn passe.» De satt ofte tause, mens hun ordnet i stua – som om orden på tingene kunne gi orden i livet. Så dro hun, med duften av fremmede parfymer – og etterlot seg en følelse av plikt hun forsøkte å betale tilbake. Han var takknemlig. Samtidig uendelig alene. Ensomheten hans var ikke bare følt – den var et lukket bur bygd av sorg, hjelpeløshet og stille sinne mot en urettferdig verden. En særlig tung kveld så han plutselig nøkkelen til utgangsdøra der på gulvteppet. Han hadde nok mistet den sist han slepte seg hjem fra legetimen. En helt alminnelig nøkkel, et stykke metall. Men nå stirret han på den, som om han aldri hadde sett noe mer spesielt. Nøkkelen bare lå der. I stillhet. Og ventet. Han tenkte på bestefaren. Klart som om noen slo på lyset i et mørkt rom. Bestefar Per, med tom frakkerm, brukte timer på å knyte skolissene med bare en hånd og en bøyd gaffel. Sakte, konsentrert, med et triumferende smil når det gikk. «Ser du, Mikke – verktøyet finnes alltid, men det ser ikke alltid ut som et verktøy. Noen ganger ser det ut som skrap. Hovedsaken er å se en alliert i det som virker ubrukelig.» Som guttunge trodde Mikal bare det var gammelmannsprat. Bestefar var jo et forbilde og kunne alt – Mikal selv følte seg vanlig, hans kamp mot rygg og ensomhet rommet ikke heltedåder med bestikk. Men nå, foran nøkkelen, var dette ikke bare en gammel trøst – men en stille anklage. Bestefar ventet ikke på redning. Han tok det som fantes: en bøyd gaffel – og vant. Ikke over smerte eller tap, men hjelpeløsheten. Hva hadde han selv valgt? Bare ventingen, bitter og passiv, stablet i døråpningen mot andres nåde. Tankene ga ham et stikk. Nå – nøkkelen. Den tause befalingen. Han reiste seg, som alltid med den vante stønn, skamfull selv uten vitner. Han tok to subbende steg, bøyde seg, knokkene knaste. Tok nøkkelen. Forsøkte å rette ryggen – en kjent hvit kniv bed gjennom korsryggen. Han sto urørlig til smerten roet seg. Men i stedet for å gi opp og sette seg, beveget han seg rolig mot veggen. Uten å tenke eller analysere, snudde han ryggen til. Presset nøkkelens butte ende mot tapetet, på akkurat det verkende punktet. Lente seg forsiktig hele vekten inn. Det var ikke for å «massere» eller «løsne». Ikke noe medisinsk. Bare et hardt møte mellom smerte og smerte, virkelighet mot virkelighet. Han fant et punkt der motstanden ga merkelige, dempede lettelser – som om noe slapp taket, hvis bare med et millimeter. Løftet nøkkelen litt, prøvde igjen. Gjentok. Hver bevegelse var langsom, prøvende, lyttende etter kroppens svar. Ikke behandling, men forhandling. Forhandlingene førte han ikke med laser eller strøm – men med en gammel dørnøkkel. Det var sikkert dumt. En nøkkel kurerer ingen ting. Men neste kveld, da smerten returnerte, gjentok han det. Og igjen. Han fant ut hvor press gav mindre smerte, nesten lindring, som om han selv skjøv kilene fra innsiden. Så brukte han dørkarmen til å tøye seg forsiktig. Et glass vann på nattbordet minnet ham – drikk vann! Bare vann. Gratis. Mikal ventet ikke lenger på at hjelp skulle falle ned fra himmelen. Han brukte det han hadde: nøkkel, dørkarm, gulvet til å strekke seg lett, sin egen vilje. Han begynte å skrive dagbok, ikke om smerte, men om «nøkkel-seirene»: «I dag sto jeg fem minutter lenger over grytene.» Han stilte opp tre tomme hermetikkbokser i vinduskarmen. Fylte jord fra blomsterbedet ute. Stakk små løk i hver. Ikke akkurat en kjøkkenhage, men det var liv i tre bokser – og noe å ta ansvar for. Det gikk en måned. Hos legen løftet fastlegen overrasket øyenbrynene over nye røntgenbilder. – Det har skjedd endringer. Har du gjort øvelser? – Ja, sa Mikal enkelt. – Med det jeg har hjemme. Han nevnte ikke nøkkelen. Det ville legen aldri forstått. Men Mikal visste. Frelse kom ikke med noen mirakelkur. Den hadde ligget på gulvet, mens han satt og stirret på tapetet og ventet på at noen andre skulle slå på lyset. En onsdag, da Valborg kom med suppe, ble hun stående i døren. På vinduskarmen sto grønne løkspirer i hermetikkbokser. Det luktet ikke lenger innestengt og medisiner, men noe annet – håp. — Hva… har du gjort? – spurte hun, mens hun så på ham, trygg der han sto ved vinduet. Mikal, som var i ferd med å vanne spirene, snudde seg. — Kjøkkenhage, svarte han. Og etter en pause: — Vil du ha fersk løk til suppa? Den kvelden ble Valborg sittende ekstra lenge. De drakk te, og han fortalte ikke bare om sykdommen – men også om trappa i oppgangen, som han nå gikk én etasje opp hver dag. Redningen kom ikke i skikkelse av doktor Dyregod eller sølvskje med eliksir. Den dukket opp som en nøkkel, karmen, en hermetikkboks og den helt vanlige trappa. Den fjernet hverken smerte, tap eller alder. Men gav ham verktøyene han trengte, ikke for vinne krigen, men for å føre sine egne små daglige slag. Og det viste seg: slutter du å vente på gylne stiger fra himmelen, og ser i stedet den grå betongtrappa under føttene dine, kan det hende du oppdager at det å gå oppover – sakte, støtt, trinn for trinn – nettopp er livet. Og i vinduskarmen vokste saftig løk. Og det var verdens fineste kjøkkenhage.

Nøkkelen i hånden Regnet trommet monotont mot vindusruten i leiligheten, som en metronom, og talte ned

Uncategorized

013

Ektefellen nekter å la datteren få arve leiligheten – uenighet om rettferdig fordeling mellom barna splitter familien

Du, jeg må bare fortelle deg om en liten krangel hjemme hos oss typisk sånn familiegreie. Så, tante til

Uncategorized

018

Det er to uker siden jeg var i hagen, og nå har naboene satt opp et drivhus på tomten min og plantet agurker og tomater Jeg eier et lite stykke land utenfor byen. Jeg dyrker ingenting der, men bruker stedet til å slappe av i fritiden. Jeg ønsker ikke å bruke energi på å stelle kjøkkenhagen. Jeg har satt opp en grill, en paviljong for å sitte og som ly mot regnet. For den nærmeste fremtiden har jeg også planer om å sette opp gjerde rundt tomten. Så jeg dro dit for å grille pølser og koble av fra byens mas og jag. Naboene mine har vært greie – verken plagsomme eller for pratsomme. Bare én av naboene har tidvis irritert meg. Hun har ofte lurt på hvordan jeg kan leve uten å ha noen planter. På hennes tomt på den andre siden av veien er alt tett beplantet med stiklinger og blomster hun kan holde på med i dagevis. Siden det ikke var noe gjerde mellom tomtene våre, kunne hun iblant bare komme over til meg uten å føle at det var rart. For å være ærlig likte jeg ikke det. Av og til kom jeg kjørende til tomta mi, og så henne tusle rundt på eiendommen og se seg omkring. Jeg spurte henne da: – Er det noe galt? – Nei, jeg bare så etter hvor man kunne plante litt løk. Du har så mye ledig plass, og det vokser jo ingenting her. Jeg tenkte jeg kunne plante litt. Det gjør vel ingen ting, gjør det vel? Jeg ble helt satt ut og visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ville ikke være frekk mot henne, så jeg tenkte meg om og svarte: – Du kan få plante på et bed. Senere angret jeg på at jeg lot henne gjøre det. Hun tråkket rundt på bedet mitt halve dagen, og jeg fikk ikke slappet av – det stresset meg at hun var der. Etter hvert skulle jeg dra på ferie til sjøen. Da jeg kom hjem igjen, dro jeg rett til hagen min første helg. Til min store overraskelse så jeg et drivhus og flere nye bed med agurker og tomater på tomta mi. Jeg visste med en gang hvem det var, og trengte ikke spørre naboene. Det irriterte meg, så jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Jeg ba en venn om hjelp, vi dro til byggevarehuset samme dag og satte opp gjerde med netting rundt eiendommen. Nå kan ikke naboen rusle fritt rundt på tomta mi og gjøre som hun vil. Neste helg kom hun bort og spurte: – Hvorfor har du satt opp gjerde? Nå kommer jeg meg jo ikke til plantene mine lenger. Har du tenkt å begynne å ta deg av dem selv, kanskje? Jeg syntes det var frekt, og på kvelden demonterte jeg drivhuset og kastet materialene over gjerdet. Siden har hun ikke hilst på meg en eneste gang.

Det har gått to uker siden jeg sist var på hytta, og nå har naboene satt opp et drivhus på tomten min

Uncategorized

013

Fant oppskriften på frieri. En fortelling Takk for all støtte, for likerklikk, engasjement og tilbakemeldinger på fortellingene mine, for abonnement og EN STOR TAKK til alle som har vippset fra meg og mine fem KATTEVENNER. Del gjerne fortellingene du liker i sosiale medier – det varmer et forfatterhjerte! – Datteren din ønsket seg en rasehund, gjorde hun ikke? – spurte en dag naboen. – Ja, hun gjorde det, men vi har ikke råd, vet du, vi bor jo alene uten mann i huset, – svarte kvinnen. Men naboen bare smilte lurt, – Du får en helt gratis, bli med. Som skjebnen ville ha det, hadde datteren Polina allerede kommet hjem fra skolen da hun hørte det, og hun klamret seg fast: – Mamma, bli med, den er gratis, mamma! Jeg lover å gå tur med ham og bare få toppkarakterer, mamma, jeg lover! – Du altså, Anatolij, for et mannfolk! Nå har du bare gjort jenta enda mer ivrig, og jeg må ta konsekvensene, – utbrøt Marina Ivanovna oppgitt. – Du burde kanskje kikke nærmere på meg før du blir sur. Jeg er faktisk en bra mann, skikkelig arbeidsom og alltid til å stole på. Bare litt ensom, det er alt! – Slutt nå, Anatolij! Skal jeg liksom vurdere deg? Det er jo ikke akkurat som om jeg ikke kjenner deg. Jeg er tross alt sju år eldre enn deg, jeg hadde allerede gått ut av skolen da du gikk i småskolen, skjerp deg, – svarte Marina enda mer oppgitt. – Men nå har vi jo jevnet oss ut, du rekker meg bare litt over skuldra, og jeg er mye sterkere enn deg! – Tolle kom bort og ga Marina en god klem. – Se, Polina, hvor mye høyere og sterkere jeg er enn mammaen din! – Men hjernen er ikke på topp, siden du står her og kliner foran dattera mi, – klarte Marina så vidt å vri seg løs. – Akkurat det sier jeg også, jeg mangler ei som deg, så jeg går bare rundt her og lengter, – smilte Anatolij litt sørgmodig. – Nå holder det, skal vi hente hunden eller ikke? – spurte Polina med tynn stemme. – Nettopp! Hvor får man ellers tak i en slik søt en? Gratis, til og med. Og så skal du få høre den utrolige historien om ham – vent til du ser! – sa Anatolij med mystisk stemme, og Polina grep hardt rundt morens hånd. – Kom an, mamma, du lovte jo! Anatolij så usikkerheten i blikket til naboen, så han skyndte seg å legge til: – Ja, skal jeg starte bilen? Det er rett i nærheten, dere kommer ikke til å angre! Marina Ivanovna så skrått på naboen, sukka og sa til datteren sin, – Ja ja, de sier den er liten, men hør her, hvis du får dårlige karakterer nå… Polina snakket uavbrutt i bilen – Er hunden glad? Hva heter den? Onkel Tolle, er vi snart fremme? Til slutt kom de til det gamle huset. – Dette er moren min sin gamle leilighet, jeg har leid ut her, men det gikk ikke så bra. Beklager rotet, jeg rakk ikke å rydde, fant det slik i går da jeg skulle hente husleia… Det var virkelig et komplett kaos og skittent i leiligheten. Midt blant poser med sølt mel, tomme kakeesker og knuste stinkende hermetikkbokser, satt det side om side en grå katt med gule øyne og en bustete hund. Skitne og pjuskete, men – som det skulle vise seg – ikke knust av den skjebnen eierne hadde bestemt for dem. – Se på dem, – begynte Anatolij på en nervøs-glad måte, – Jeg hadde ikke vært innom på en måned, og da jeg kom for å kreve leie, fant jeg dette! Naboene fortalte at to unge damer som hadde bodd i leiligheten, hadde flyttet ut i all stillhet for noen uker siden, uten å betale. Katta og hunden hadde de bare latt være igjen. Så der satt de, stakkars dyr, innelåst og uten å vite om noen kom til å redde dem. Ingen mat eller vann. – Hvordan har de klart seg? – spurte Polina, forskrekket. Spor etter kampen deres for å overleve var overalt. Både hunden og katten hadde spist alt de kunne finne. Kaker og godteri forsvant først, så gnagde de på makaroni og til og med havregryn. Som en mirakel greide de å åpne hermetikk med tunge og kondensert melk i poser som var etterlatt. Alt de fant, spiste de opp! Skulle ha sett hvordan det gikk for seg! Men viktigst av alt – vannet. Katta hadde tydeligvis greid å åpne kranen på badet selv, eller så var det tilfeldig. Flaks at det ikke ble full oversvømmelse. Hadde det skjedd, ville i det minste noen ha kommet dem til unnsetning fortere… Anatolij visste hvem han skulle rope på, Polina kastet seg straks over hunden og katten for å gi dem mat fra posen Anatolij hadde tatt med. Til og med Marina fikk tårer i øynene av medfølelse… – Jeg visste det, jeg tok ikke feil av deg, Marina, du har hjerte på rette stedet, det skal du vite, – sa Anatolij lavt mens Polina strøk og matet de mette, små magene til hunden og katta, – Hva sier du, skal vi ta med begge hjem? Og vil du gifte deg med meg, Marina? Det er derfor jeg aldri har giftet meg, fant aldri ei som deg. Bli med meg, vet du, da får vi det godt alle sammen – ikke tvil! Jeg har bil, to leiligheter, og når Polina en dag skal gifte seg, så har hun et sted å bo. Den andre kan vi leie ut, men da må vi finne ordentlige folk, ikke sånne som de forrige! Bli med meg! Kanskje får vi barn sammen også. Og nå har vi katt og hund allerede – slik som det skal være i et ordentlig hjem, si ja, Maren! – Si ja, mamma! – ropte Polina, uten helt å skjønne hva onkel Tolle mente. Anatolij lo: – Se, alle er enige – nå gjenstår det bare at du bestemmer deg! – Kødder du eller, Tolle? – utbrøt Marina forvirret. For naboen hennes var jo faktisk både hyggelig og snill, ikke kastet han dyra ut heller. Marina Ivanovna hadde ikke engang tenkt tanken på at noen skulle fri til henne, men da hun plutselig så for seg livet sammen med Anatolij, og han holdt rundt henne på nytt, kjente hun hjertet banke av glede. – Gi meg litt tid til å tenke, hvis du mener alvor, – rødmet hun. – Det har du lov til. Vi er ikke for stolte, vet du. Jeg tar med katta til meg, og så får dere hunden, som dere ønsket. I morgen kommer jeg og Murka for å få svar, så får du rydde opp til oss, Barbos, – sa Anatolij til hunden, og den bjeffet fornøyd. Anatolij overtalte Marina til å gifte seg med ham En måned senere feiret hele oppgangen bryllup sammen. Maten ble laget hjemme hos Marina, men festbordet sto hos Anatolij – der var det mest plass. Murka og Barbos forlot aldri sine nye eiere; dyr kjenner straks hvem de kan stole på. Ett år senere fikk Marina og Tolle tvillinger, Sonja og Aleksander. Murka og Barbos hadde fått egne oppgaver – passe på smårollingene. I en stor familie har alle noe å gjøre. Og det viktigste – i en stor og sammensveiset familie er det plass til mye lykke! Glede for både barn og dyr Særlig når både katt og hund er med på laget!

Fant en grunn til å fri. Dagboknotat Tusen takk for all støtte, for likes, engasjement og kommentarer